Downs syndrom barn

[AnonymBruker]

Må nesten få takke for dere som viser forståelse for sitasjonen min. Det er ikke en lett situasjon å være i, men jeg skal jo gi gutten min ett så godt liv som mulig

[Gjest SummerJudith]

Må nesten få takke for dere som viser forståelse for sitasjonen min. Det er ikke en lett situasjon å være i, men jeg skal jo gi gutten min ett så godt liv som mulig

Nå tror du sikkert jeg ikke skjønner en dritt, men jeg gjør det. jeg forstår situasjonen men ikke hva du sier, blir "morsomt" for deg den dagen han hører deg si alt det stgge du sier

[Gjest SummerJudith]

Eh nei.. 'at selvom man er annerledes KAN det gå bra.' Og det er jeg veldig klar over. Det kommer jo helt an på hvor handicapped barnet er og om man får støtte fra familie osv.

Det hadde bare vært så mye bedre å diskutere med deg hvis du hadde skjønt at alle barn er forskjellige, også funksjonshemmede barn. Og at det går an å elske et barn men å hate handicappen hans/hennes.

Tror du jeg er dum eller? jeg vet vel at det er en vanskelig situasjon men ikke si så mye stygt

[AnonymBruker]

Nå tror du sikkert jeg ikke skjønner en dritt, men jeg gjør det. jeg forstår situasjonen men ikke hva du sier, blir "morsomt" for deg den dagen han hører deg si alt det stgge du sier

Tror du jeg har planer om å slenge i trynet hans at ting ville vært lettere uten ham? Selvsagt skal jeg ikke det! Jeg forteller ham at jeg er glad i han hver eneste dag, for det er jeg faktisk.

Resten har jeg allerede nevnt i tidligere innlegg, og du er åpenbart veldig veldig ung og uerfaren.

[Gjest SummerJudith]

Tror du jeg har planer om å slenge i trynet hans at ting ville vært lettere uten ham? Selvsagt skal jeg ikke det! Jeg forteller ham at jeg er glad i han hver eneste dag, for det er jeg faktisk.

Resten har jeg allerede nevnt i tidligere innlegg, og du er åpenbart veldig veldig ung og uerfaren.

hvem vet, kanskje han overhører en samtale engang om når du prater til vennene dine om hvor ille han er, og slitsom osv, blir sikkert kjempe hyggelig for han. og hvordan kan du elske et barn du ikke ønsker skulle blitt født? jeg er iallfall mye mer erfaren enn det du er

[Miki]

Ja, jeg dømmer deg for du er heftig egoistisk. ønske ditt eget barn ikke ble født??? verste jeg har hørt. Selvom søstra mi er annerledes er hun verdens snilleste og jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten henne.

Unnskyld meg, men du snakker om søstra di, ikke barnet ditt. Du har ikke ansvar for søstra di på samme måte som en mor har ansvar for sitt barn.

Selv tror jeg at jeg hadde klart å få mitt førstefødde barn om det hadde downs, men ikke det andre eller tredje (osv).

Det finnes en del gode skuespillere som har downsyndrom, og jeg synes de er kjempeflinke. F.eks en dame som var med på Home and Away for ikke så lenge siden.

[AnonymBruker]

Downs kommer i varierende grad. Noen kan dra ut i samfunnet på egenhånd og få seg jobb, mens noen trenger hjelp til å i det hele tatt overleve helt til den dagen de dør.

Nei det gjør det ikke. Enten har man Down syndrom eller så har man det ikke. Det finnes tre ulike former for Down syndron, trisomi 21, mosaikk og translokasjon.

Det er graden av utviklingshemming som sier noe om hvordan mennesker med Down utvilker seg. De er like forskjellige som resten av samfunnet. Noen er utagerende, noen er snille, noen kan synge, noen kan det ikke, noen kan lese, andre ikke osv osv.

[AnonymBruker]

Ikke alle barn med downs har en slik solskinnshistorie å fortelle som de på Tangerudbakken. I flere tilfeller bor downsbarnet sammen med sine foreldre helt til mor og far er så gamle og syke at de ender på gamlehjem. Og hva skjer med barnet da? (som da er en voksen person som er et barn inni seg) De havner på gamlehjemmet til de kan få en bedre plass å være. I en venteperiode som kan vare i alt fra et halvt til flere år.

[Kara W]

AB: jeg synes du er utrolig tøff som tørr å stå frem! Jeg håper du ikke tar til deg det Aaleyah klarer å spytte ut av seg. Det kommer alltid til å være noen som tenker slik, men de er heldigvis i mindretall. De aller fleste kan forstå at du elsker barnet ditt, selv om du noen ganger ønsker at livet utviklet seg annerledes.

For å prøve å tråden litt tilbake på rett spor igjen:

Det vil alltid være mennesker som angrer på at de fikk barn, enten barnet er friskt, eller har noen fysiske eller psykiske skader. Dette er veldig tabu å prate om, og derfor hører man svært sjeldent om det. Og jeg tror også at alle foreldre angrer på et eller annet tidspunkt. Downs blir ofte dratt frem, fordi det er en den utviklingshemningen som er "lettest" å sikre seg mot, men som andre har nevnt så finnes det langt verre ting et barn kan lide av. Uansett så tror jeg det er vondt å ha et barn som er annerledes, uavhengig av hva den annerledesheten består av og hvor sterk den er.

Jeg kjenner til et tilfelle der barnet er kraftig handikappet og må bo på instutisjon. Det var et uplanlagt barn, født til et umodent par. Etter at handikappet ble oppdaget valgte først faren å kutte kontakten, men kom tilbake noe år senere. Idag er det kun han som har kontakt med barnet og elsker det virkelig høyt. Moren har ingen/minimal kontakt. En virkelig trist skjebne for alle parter.

[AnonymBruker]

AB: jeg synes du er utrolig tøff som tørr å stå frem! Jeg håper du ikke tar til deg det Aaleyah klarer å spytte ut av seg. Det kommer alltid til å være noen som tenker slik, men de er heldigvis i mindretall. De aller fleste kan forstå at du elsker barnet ditt, selv om du noen ganger ønsker at livet utviklet seg annerledes.

For å prøve å tråden litt tilbake på rett spor igjen:

Det vil alltid være mennesker som angrer på at de fikk barn, enten barnet er friskt, eller har noen fysiske eller psykiske skader. Dette er veldig tabu å prate om, og derfor hører man svært sjeldent om det. Og jeg tror også at alle foreldre angrer på et eller annet tidspunkt. Downs blir ofte dratt frem, fordi det er en den utviklingshemningen som er "lettest" å sikre seg mot, men som andre har nevnt så finnes det langt verre ting et barn kan lide av. Uansett så tror jeg det er vondt å ha et barn som er annerledes, uavhengig av hva den annerledesheten består av og hvor sterk den er.

Jeg kjenner til et tilfelle der barnet er kraftig handikappet og må bo på instutisjon. Det var et uplanlagt barn, født til et umodent par. Etter at handikappet ble oppdaget valgte først faren å kutte kontakten, men kom tilbake noe år senere. Idag er det kun han som har kontakt med barnet og elsker det virkelig høyt. Moren har ingen/minimal kontakt. En virkelig trist skjebne for alle parter.

Huff, det var sørgelig å høre..

[Anglofil]

Tråden er ryddet for avsporinger, krenkelser og utenomsnakk.

Yvonne (mod)

[Gjest Gjest]

AB. Jeg har full forståelse med deg. Håper at du får hjelp snart. Jeg synes at du ikke trenger å diskutere med hun jenta, det gjør du bare irritert. Hun er ung og naiv. Det er bare teori det hun har skrevet...

TS. Det er ikke bare lett å få et barn som har DS. Jeg har en jenta selv. Elsker jeg henne. Ja. veldig mye. jeg har en sønn til, etter at jeg har fått henne, merker jeg at man kan elske barna sine uten betingelse. Uansett hvordan barnet er, så elsker jeg barnet like mye som gutten. Angrer??? Ja. det gjør jeg. Jeg skammer meg ikke å si det. Hun er bare noen mnd så vi ikke vet hvordan hun vil bli. Men det gjør veldig vondt når jeg tenker at hun kommer ikke til å få oppleve det som jeg har fått opplevd. Mammas hjertet blør hver gang jeg tenker på det.

Som AB har nevnt, det er mange ting man er redd for: barnet ikke vil bli passet når vi ikke kan passe på barnet lenge... Dette er bare noen tenker, man kan bli bekymret og kan glemme det men tankene vil komme og gå og vil aldri bli borte.

Det er mange grad når man snakker om Downs barn. Men de fleste har utfordringer hverdag. Med de som har lett grad, vil det være problem med spising og andre ting. Dere som ikke har opplevd, vil jeg fortelle om at det er ikke bare det er...

Jeg tror ikke at disse barna har det bra heller...

Så hvis noen si at de ønsker akkurrat Downs barn, synes jeg at det er ikke rettferdig.

Vi viste ikke noe før barnet er født. Jeg anger mange ganger at jeg har stolt på en gynekolog som sa at alt var ok i uka 10 slik at jeg ikke tok utralyd i uke 12. Jeg følte meg skyldig fordi jeg ikke har gitt henne et vanlig liv og at hun må lide noen ganger...

Når barnet er født, man kan ikke si at man ville velge bort barnet fordi vi ikke har en angreklapp. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjøre hvis jeg kunne få vite det ved utralyd i uke 12. Jeg kunne ta abort og jeg kunne bære barnet... Det er vanskelig å si.

Selv om mange si at de skulle ta abort når de kunne høre at barnet har DS. Men man vet ikke hva man skulle gjøre det før man i den situasjonen...

Jeg tror at man må tenke nøye: Har man helse til å passe et barn med spesielle behov? Selv om det vil ser fint ut på utralyd, vil det ikke betyr at barnet vil bli helt frisk....Har man økonomi? kan man få hjelp fra familie?, kan man takle det slik forholdet fungerer.... Når man merker at barnet har sparket i magen, kan man akseptere alt for å har det barnet....

[Gjest "gjest"]

Undertittelen på tråden gjør meg flyforbannet.

[AnonymBruker]

AB. Jeg har full forståelse med deg. Håper at du får hjelp snart. Jeg synes at du ikke trenger å diskutere med hun jenta, det gjør du bare irritert. Hun er ung og naiv. Det er bare teori det hun har skrevet...

TS. Det er ikke bare lett å få et barn som har DS. Jeg har en jenta selv. Elsker jeg henne. Ja. veldig mye. jeg har en sønn til, etter at jeg har fått henne, merker jeg at man kan elske barna sine uten betingelse. Uansett hvordan barnet er, så elsker jeg barnet like mye som gutten. Angrer??? Ja. det gjør jeg. Jeg skammer meg ikke å si det. Hun er bare noen mnd så vi ikke vet hvordan hun vil bli. Men det gjør veldig vondt når jeg tenker at hun kommer ikke til å få oppleve det som jeg har fått opplevd. Mammas hjertet blør hver gang jeg tenker på det.

Som AB har nevnt, det er mange ting man er redd for: barnet ikke vil bli passet når vi ikke kan passe på barnet lenge... Dette er bare noen tenker, man kan bli bekymret og kan glemme det men tankene vil komme og gå og vil aldri bli borte.

Det er mange grad når man snakker om Downs barn. Men de fleste har utfordringer hverdag. Med de som har lett grad, vil det være problem med spising og andre ting. Dere som ikke har opplevd, vil jeg fortelle om at det er ikke bare det er...

Jeg tror ikke at disse barna har det bra heller...

Så hvis noen si at de ønsker akkurrat Downs barn, synes jeg at det er ikke rettferdig.

Vi viste ikke noe før barnet er født. Jeg anger mange ganger at jeg har stolt på en gynekolog som sa at alt var ok i uka 10 slik at jeg ikke tok utralyd i uke 12. Jeg følte meg skyldig fordi jeg ikke har gitt henne et vanlig liv og at hun må lide noen ganger...

Når barnet er født, man kan ikke si at man ville velge bort barnet fordi vi ikke har en angreklapp. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjøre hvis jeg kunne få vite det ved utralyd i uke 12. Jeg kunne ta abort og jeg kunne bære barnet... Det er vanskelig å si.

Selv om mange si at de skulle ta abort når de kunne høre at barnet har DS. Men man vet ikke hva man skulle gjøre det før man i den situasjonen...

Jeg tror at man må tenke nøye: Har man helse til å passe et barn med spesielle behov? Selv om det vil ser fint ut på utralyd, vil det ikke betyr at barnet vil bli helt frisk....Har man økonomi? kan man få hjelp fra familie?, kan man takle det slik forholdet fungerer.... Når man merker at barnet har sparket i magen, kan man akseptere alt for å har det barnet....

Veldig godt skrevet.

[marielle171]

AB. Jeg har full forståelse med deg. Håper at du får hjelp snart. Jeg synes at du ikke trenger å diskutere med hun jenta, det gjør du bare irritert. Hun er ung og naiv. Det er bare teori det hun har skrevet...

TS. Det er ikke bare lett å få et barn som har DS. Jeg har en jenta selv. Elsker jeg henne. Ja. veldig mye. jeg har en sønn til, etter at jeg har fått henne, merker jeg at man kan elske barna sine uten betingelse. Uansett hvordan barnet er, så elsker jeg barnet like mye som gutten. Angrer??? Ja. det gjør jeg. Jeg skammer meg ikke å si det. Hun er bare noen mnd så vi ikke vet hvordan hun vil bli. Men det gjør veldig vondt når jeg tenker at hun kommer ikke til å få oppleve det som jeg har fått opplevd. Mammas hjertet blør hver gang jeg tenker på det.

Som AB har nevnt, det er mange ting man er redd for: barnet ikke vil bli passet når vi ikke kan passe på barnet lenge... Dette er bare noen tenker, man kan bli bekymret og kan glemme det men tankene vil komme og gå og vil aldri bli borte.

Det er mange grad når man snakker om Downs barn. Men de fleste har utfordringer hverdag. Med de som har lett grad, vil det være problem med spising og andre ting. Dere som ikke har opplevd, vil jeg fortelle om at det er ikke bare det er...

Jeg tror ikke at disse barna har det bra heller...

Så hvis noen si at de ønsker akkurrat Downs barn, synes jeg at det er ikke rettferdig.

Vi viste ikke noe før barnet er født. Jeg anger mange ganger at jeg har stolt på en gynekolog som sa at alt var ok i uka 10 slik at jeg ikke tok utralyd i uke 12. Jeg følte meg skyldig fordi jeg ikke har gitt henne et vanlig liv og at hun må lide noen ganger...

Når barnet er født, man kan ikke si at man ville velge bort barnet fordi vi ikke har en angreklapp. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjøre hvis jeg kunne få vite det ved utralyd i uke 12. Jeg kunne ta abort og jeg kunne bære barnet... Det er vanskelig å si.

Selv om mange si at de skulle ta abort når de kunne høre at barnet har DS. Men man vet ikke hva man skulle gjøre det før man i den situasjonen...

Jeg tror at man må tenke nøye: Har man helse til å passe et barn med spesielle behov? Selv om det vil ser fint ut på utralyd, vil det ikke betyr at barnet vil bli helt frisk....Har man økonomi? kan man få hjelp fra familie?, kan man takle det slik forholdet fungerer.... Når man merker at barnet har sparket i magen, kan man akseptere alt for å har det barnet....

Å tusen takk for at du delte historien din med oss. Tror foreldre med barn med downs har det mye vanskeligere enn mange av oss tror. Downsbarn ser jo alltid så søte ut og smiler jo sånn, men mange vet ikke at de kan ha mange problemer enn bare at de ser litt annerledes ut.

jeg vet ikke heller hva jeg hadde valgt hvis jeg hadde blitt gravid med et barn med downs. etter å ha lest en del historier her, tror jeg ikke at jeg hadde tatt sjansa og kanskje hadde tatt abort, men jeg vet at ingenting er sikkert for hvis jeg hadde kjent liv i magen kan det hende jeg hadde ombestemt meg med engang.

men igjen, takk for at du delte historien din med meg:)

[Gjest SummerJudith]

En diskusjon åpner for at partene er villige til å justere sine synspunkt etter hverandre, eller i det minste er villige til å akseptere andres ståsted. Målet med diskusjonen blir å komme frem til en felles løsning eller skape forståelse.

ja og hva ble løsningen?? at du skal forsette og ikke ville ha ditt barn skapt? rar løsning

[Gjest "gjest"]

Vel, jeg forstår at det tar sin tid å komme over sjokket, men livet må jo gå videre uansett.

[AnonymBruker]

Vel, jeg forstår at det tar sin tid å komme over sjokket, men livet må jo gå videre uansett.

Og for noen så går livet videre med å måtte sloss mot systemet for å få det de har krav på .

[marielle171]

Undertittelen på tråden gjør meg flyforbannet.

Ingenting å bli forbannet for. Jeg skjønner at det er tabu å snakke om, men det er jo akkurat det tråden handler om. Og jeg har fått noen gode ærlige kommentarer fra kvinner som hadde valgt annerledes hvis de hadde visst hvordan det skulle bli på forhånd. Også har jeg fått noen gode artikler og historier om foreldre som ikke angrer.

[marielle171]

ja og hva ble løsningen?? at du skal forsette og ikke ville ha ditt barn skapt? rar løsning

Jeg har ikke et barn engang. Men jeg viser i hvert fall forståelse og ser ting fra forskjellige synspunkter. noe som du ikke kan.