Sint på samboer som lyver om barnets navn

[AnonymBruker]

Altså, hvis dere er så uenige om et navn, hvordan tror du det kommer til å gå fremover?

[FireFairy]

Det er lov å være uenige om navn, det har vi vært også. Vi brukte noen ganger på å diskutere ja. Men det er viktig at begge foreldre er fornøyde med navnet, og da kan man ikke bare velge ett navn som det eneste man synes er ok. Var en som nevnte å sette seg ned og skrive liste over topp ti navn eller noe sånt, og det var en god ide. Han blir sikkert lei, men hvis det er eneste måte å få han til å snakke om det, så må det bare bli sånn. Kanskje dere har noen navn som dere liker begge to?

Har dere skrevet under på farskapserklæringa? Hvis dere kun er samboere, så er vel ikke han "godkjent" som pappa enda, og strengt tatt kan du bestemme navn selv. Det er ingen ønskesituasjon, men kanskje han er villig til å prate om det hvis du forteller det?

[Bernardette]

Hvordan kommer det til å gå når dere skal avgjøre hva slags mat Lukas-Ronny skal spise, og når leggetid, kveldsrutiner, nattevåk og annet kommer opp for diskusjon?

[AnonymBruker]

Sikkert noen som syns jeg overanalyserer her, men jeg syns du skal være litt obs på manipuleringsteknikkene han bruker på deg.

Først prøver han å tvinge gjennom viljen sin ved å nekte å se på dine alternativer/gå i dialog.

Når det ikke fungerer så prøver han trikset med å blande mora si inn i det, og dermed gjøre det litt pinlig for deg å avkrefte at dere er enige. Her setter han deg i en dårlig situasjon der du blir nødt til å forsvare deg ovenfor moren hans.

Når han ser at det heller ikke virker blir han sur og mutt, og prøver å manipulere ved å gjøre det til at det er du som er den urimelige og lage dårlig stemning. Han håper vel på at du vil gi deg bare han er sur lenge nok og det blir så uggen stemning at du gir etter for husfredens del.

Alle hans måter å møte denne uenigheten på går ut på å tvinge gjennom sin vilje. Han er ikke interessert i å bli enig med deg, eller å finne en løsning du også vil trives med.

Tror det er viktig at du setter ned foten med en gang og gjør det helt tydelig at slike manipuleringsteknikker ikke fungerer på deg. Dersom han finner ut at dette funker en gang kommer han til å fortsette sånn, og det ender med at det er du som må gi deg hver eneste gang.

[kaprifolen]

-Nei, det blir ikke drt navnet. Deal with it. Har du andre forslag?

-Nei, da driter jeg i hele navnet! Bestem du!:furt:

-Greit, da blir det Lukas. Signer her er du snill.

[AnonymBruker]

Tja, hva skal jeg si. Nå har ting plutselig endret seg slik at navnet ikke er det største problemet lenger...

Samboer og jeg hadde en krangel i går som startet med navneproblematikken, jeg sa at jeg var lei av at han var så sta og barnslig og at han må skjerpe seg. Han sa at jeg var sjefete og bitchy og dreit i hva han mente uansett, og at han var lei av å krangle om hver minste ting fordi jeg alltid skulle vinne og alltid ha rett. Han dro til og med opp at jeg ikke hadde giddet å høre på ham angående det å beholde eller ta abort (barnet var ikke planlagt), da han ikke følte seg klar til å få barn, men han støttet meg den gangen da jeg sa jeg ville beholde. Når han dra frem dette sprakk det for meg, jeg begynte å hylgrine, og han kjeftet og sa at jeg alltid begynte å grine når det var problemer om noe for at han skulle gi seg, at det var et sleipt triks og at han gadd ikke mer. Så da tok han bilnøklene og satte seg i bilen og kjørte bort fra meg som grein og vår navnløse, sovende sønn...

Han stakk kl 23 i går, jeg har nesten ikke sovet i natt, ventet på at han skulle komme hjem igjen. Da jeg våknet i dag tidlig prøvde jeg å ringe ham, ingen svar. Ringte flere ganger, sendte meldinger og spurte hvor han var. Ca. kl 12 hadde han skrudd av telefonen. Jeg ringte moren hans, hun hadde ikke hørt fra ham. Jeg ringte bestekameraten, og han sa at han var der, men at jeg burde la ham roe seg ned litt, så kommer han sikkert hjem. Jeg hadde mye jeg skulle gjøre i dag (juleforberedelser), og avtalen var at han skulle være hjemme med gutten vår en times tid så jeg kunne kjøre og levere julegaver til et vennepar som skal reise på ferie i morgen. Det måtte jeg avlyse. Han kom hjem kl 22, men sier ikke et ord. Jeg er så rasende på ham, og prøver å forklare at han kan ikke bare stikke av når vi har et barn. Han gikk og la seg på gjesterommet og svarer ikke når jeg prøver å snakke med ham. Hva som skjer i morgen, vet jeg ikke.

Dette handler selvfølgelig ikke bare om navnetdebatten, men er nok mye grums som har ligget og olmet under overflaten en stund. Jeg har mest lyst til å la ham bestemme alt slik at det blir fred i huset igjen, for jeg er livredd for at han stikker for godt. Vil ikke at gutten vår ikke skal ha en far rundt seg.Samtidig vil jeg som sagt ikke la han få viljen sin når det gjelder navnet.

Dette ble litt utenfor tema, men når det er min egen tråd må det vel være greit. Takk for alle bidrag i debatten, men jeg tror dette med navnet skal ligge litt en stund til vi får klarhet i andre ting...

Hilsen TS.

[Maddebs]

Til det du har skrevet rett over her vil jeg bare si et par ting.

Jeg forstår tanken med at sønnen din skal ha en far, men han har ikke bruk for en mor og en far som krangler om den minste ting. Har selv opplevd det og sier det rett ut; jeg sliter til tider fortsatt med det.

Jeg tror ikke at det å gi etter for navnet vil gjøre at de andre problemene deres forsvinner... Dere trenger å prate skikkelig sammen.

Likevel synes jeg oppførselen hans var utrolig barnslig, han er blitt far og bør ta ansvar.

lykke til

[AnonymBruker]

Trist å høre, men ikke gi deg. Da kommer han bare til å reagere på den måten hver gang han ikke får viljen sin. Om han ikke er/var klar til å bli far er det ikke så mye d kan gjøre. Skal det bli slutt er det ikke noe enklere om det skjer når barnet er spedbarn, fem eller tretten. Vondt er det uansett. Barnet har det bedre med en mor som ikke er sammen med pappen enn to foreldre som krangler om alt og ingenting. Jeg ville ikke gitt meg for husfredens skyld, noen ganger er det ikke verdt det, og akkurat i dette tilfelle høres det ut som om det er hans måte å manipulere på, og jeg ville vært forsiktg med å finne meg for mye i det...

Håper det ordner seg for deg

[AnonymBruker]

Det høres ut som om han sliter i forholdet, dette med navnevalg er nok bare en av flere arenaer hvor han hører at han ikke blir hørt.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan bære frem et barn uten at faren er 100 % med på det, men det er nå bare meg... Lykke til

[Miki]

Hva med å begynne helt på nytt? Gå sammen å finn et navn som ikke er nevnt før som begge liker. Du skal ikke gi sønnen deres et navn han ikke liker, og han skal ikke gi sønnen deres et navn du ikke liker. Dere blir venner igjen, helt sikkert. Det blir som oftest litt styr når det kommer en baby inn i bildet, og enkle, små krangler kan bli mye større.

[2046]

Enig i at du ikke bør gi deg. Ikke for at du skal få viljen din. Men fordi en følelse av felles enighet rundt viktige beslutninger i et forhold, er svært viktig skal det fungere på lengre sikt.

Endret 12. desember 2011 av 2046

[Fru Filifjonka]

Min første tanke her er at dette egentlig ikke handler om navn, men om kunsten å kommunisere. Etter å ha lest hele tråden er jeg overbevist om at dere trenger hjelp til å snakke sammen.

Hvis du gir deg på navnet nå, kun for husfreden, så er jeg redd for at det vil ha motsatt effekt på sikt.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hvis du gir deg er du dum. Rett og slett. Nå skal du være kostbar, og la han si unnskyld.

[AnonymBruker]

Enig med Fru Filifjonka. Tror nok at dere hadde hatt godt av å få litt hjelp!

[AnonymBruker]

Uff, føler med deg TS.

Det er simpelt av han å trekke frem at han i utgangspunktet ikke ville ha barn. Det man bestemte seg for da, det står. Man kan jo ikke gjøre mer med den saken, så hva pokker er vitsen med å trekke DET frem!

La fyren være. La HAN ta initiativet heretter. Bestem hva gutten skal hete og så trekker du bare på skuldrene om han skal være så taus og få deg til å løpe etter.

[AnonymBruker]

Når to mennesker får barn sammen uten å være modne nok til å legge egne behov, egen stolthet, trass, sinne og konflikter til side for å skape et så godt klima som mulig for å samarbeide og oppdra barnet i trygge og forutsigbare rammer...da kan det gå skikkelig galt. Ikke bare for dere og forholdet deres, selvsagt, men også for barnet, som tross alt er den viktigste personen oppi dette.

Sammen er dere kanskje ikke modne for oppgaven? Etter reaksjonsmønsteret hans å dømme skulle man tro han var 14 år. Og du heller bensin på bålet ved å ringe, sende meldinger og gå etter ham og mase. Det kommer ikke til å løse noen verdens ting.

Gå og få hjelp snarest mulig! Dere trenger det begge to!

[AnonymBruker]

Her er det nok, som du sier selv...mye grums under overflaten. Ring familievernkontoret NÅ! Barnet deres har IKKE godt av å vokse opp i et hjem hvor det stadig er konflikt, eller konflikt som ulmer under overflaten. Selv bittesmå babyer merker dette, og det er med på å påvirke de negativt om det stadig er noe.

Dere trenger hjelp. Enten det er å fungere som foreldre sammen, eller hver for dere. Dessuten, om dere ikke fungerer bra sammen som foreldre, betyr ikke det at barnet ikke vil kunne få et godt og verdifullt forhold til hver av foreldrene sine.

Så ring familievernkontoret og få time der.

[AnonymBruker]

Håper det ordner seg for dere

[Nabokona]

Jeg tror det er Johnny/Ronny

Hihi, tenkte på Johnny jeg også. Morsomt at andre også gjorde det. Det er jo fengselsfuglnavnet. Hvis dette stemmer TS, vis ham tråden:)

[meca]

Jeg forstår kjempegodt hvordan du har det, da jeg selv er ganske så fordømmende når det gjelder navn. Det er ikke til å stikke under en stol at det er en del navn jeg umiddelbart får dårlige assosiasjoner av - noen av de dårlige assosiasjonene er kanskje berettigede (Ronny, Jonny, Roger osv jf. diskusjonen så langt), og noen er kanskje mindre berettigede.

Det kan jo se ut som at dette "opprøret" hans bunner i en del andre ting som har ligget og ulmet lenge, og at han har et behov for å kunne føle seg hørt for det som for han føles som "for en gangs skyld". Jeg ser at det kan virke som han har kjørt seg skikkelig fast her, og bestemt seg for ett navn, og nekter å vurdere andre. Tror du, at du, hvis han hadde laget en liste med f.eks. 15 eller 20 navn han synes var fine, at du kunne klart å leve med minst ett av dem? Hvis du presenterer det som et "Ok, det blir ikke Lukas, men det blir heller ikke ****"?