Detaljer og helhet

[Tornerosa]

Da er hun innlagt på St. Olav. Veien var lang og full av torner - på så mange måter. Men dette var ikke holdbart lenger, hun kunne ikke være her, og nå er hun på rette sted. Morgentimene i dag var grusomme. Heldigvis har jeg sykepleier, lege, psykolog i absolutt nærmeste krets, så jeg har fått god hjelp i dag.

Phu.

Høy på Sobril kunne forresten søster konstatere: Hun er mye styggere enn deg!

For selvfølgelig var hun der, den nye drømmedama. Hun jobber jo der, selvfølgelig var hun der. Og da fetter og jeg satt ute i gangen en stund, og hun gikk forbi, så hun oss først i øyekroken, snudde så hode kjapt tilbake igjen og smilte. Som om hun visste hvem jeg var, som om hun skjønte. Ikke vet jeg. Kanskje så hun navnet på pasienten som ble innlagt, kanskje la hun to og to sammen. Eller kanskje smiler hun alltid til pårørende som sitter i sofaen. Ikke vet jeg. Fetter konstaterte at "hun er brei over ræva, er hun ikke?"

Jadda. Ikke vanskelig å se hvor lojaliteten ligger. Men jeg har jo ingenting imot henne, hun er sikkert en veldig hyggelig person. Ikke hennes feil, alt som har vært.

Så nå... Vet jeg ikke. Én dag av gangen. Har lovet at jeg skal komme dit igjen klokka 09 i morgen. Blir vel hele dagen, men må ha "fri" den stunda 10-åringen skal spille konsert. Så får paps være her, vi to får alternere mellom heimen og sykehuset. Ungene, stakkar, de hadde ikke før kommet inn døra her før de fikk beskjed om å være med morfar bort til tremenningene sine. Men da var det like før den ambulerende legevakta kom, de måtte ut av huset. Jeg får ta det igjen med dem, de har vært litt andrepri den siste uka. Ikke at de har lidd noen overlast, men nå er det på tide at de får mora si tilbake.

Katta leker.

Jeg har knapt spist noe i dag.

[Gjest MorAase]

Ord blir så himla fattige... Og det er så himla vanskelig å få vist, her på KG og andre steder, den respekt en har for det du har gjort for din søster.

Men tro meg, du står som en inspirator.

[Tornerosa]

Takk, mister. Men det er er litt som under en fødsel, man gjør liksom en stor bragt - men har egentlig ikke noe valg.

Fikk ikke sove i går kveld. La meg selvfølgelig for sent, det var så mye å ordne, og når jeg først la meg, fikk jeg ikke sove. Så på klokka siste gang 03.15. Men nå blir det dusj, så må jeg få skaffet mat til katta, den har levd skikkelig gourmet de siste par dagene i mangel på tørrfôr. Kokt torsk, har den spist. Og så til sykehuset. Vente, vente, vente, vente. Åh, så lei jeg er av å vente.

Ventingens tyranni.

[Cumulus]

Du er kjempeflink, rett og slett. Håper det går bedre med din søster, at de snart finner ut av ting!

[¤flicka¤]

Bra at hun er innlagt. For henne, og for deg. Forstår at du ikke føler deg sterk og modig, du gjør bare det du må, ikke sant? Sånt er vanskelig å se når man står midt oppi det. Men du er både sterk og modig, og ikke bare nå men stort sett hele tiden, og det er kanskje urettferdig men jeg tror det er nettopp derfor så mye av dette faller på deg. Så om det ikke føles som en kompliment her og nå, så gjør det kanskje det en vakker dag.

Krysser fingrene for at det er enklere dager like om hjørnet.

[Chica]

Etter å ha skummet gjennom alle sidene er det vanskelig å si annet enn at jeg er imponert over hvordan du stiller opp! Håper det ordner seg med avklaring for søsteren din og at du får tatt vare på deg selv oppe i dette

[jolie]

[Tornerosa]

Takk, takk.

Rent fysisk har det gått greit så langt, de har ikke funnet noe. Gjenstår å få noen resultatet av bilder i dag, hun gruer seg fælt. Selv om legene sier at hun må forberede seg på at de ikke finner noe, for det tror de ikke. Men det er en mager trøst for henne, dessverre. For symptomene vedvarer. Og de har ikke funnet ut hva det faktisk er, heller. Bare hva det ikke er, så langt. Når vi har flere fakta på bordet i løpet av dagen, må det legges en slagplan. Problematisk også at hun faktisk bor temmelig mange mil unna, at ungene ikke har sett moren på ti døgn og at de ikke kan treffe henne heller, så lenge dette ikke er løst. Og jeg ser ikke helt løsningen, om de så finner eller ikke finner, blir dette vanskelig. Er så sliten av dette, men må man, så må man. Og hva gjør man ikke for sin søster...

I dag skal jeg imidlertid til pratedama, etter å ha utsatt to ganger. En måned siden sist nå. Og i kveld skal jeg på Tolvskillingsoperaen, gleder meg i utgangspunktet. Men vet at jeg ikke vil greie å holde ut i tre timer uten å sovne. Er så sabla trøtt, sovner så alt for sent. Hadde tenkt å få til et par timer i formiddag, men det går nok ikke. Pappa og jeg alternerer på å være der i dag, min økt blir i hvertfall fra elleve til fire, tenker jeg.

[Tornerosa]

  Tornerosa skrev (På 6.11.2011 den 23.10):

For selvfølgelig var hun der, den nye drømmedama.

Og som om det ikke var nok...

Så ham komme gående, han så meg, jeg snudde. Etterpå plutselig nærmere, jeg snakket med andre, han sa navnet mitt, jeg snudde meg og så kjapt på ham, snudde meg tilbake, fortsatte å snakke.

Ble litt shaky.

Til sykehuset igjen nå, nå blir det klart hva som skjer next. Eller, klart og klart. Må i hvertfall legges en plan, hun er ikke funksjonell enda. Bildeprøvene som kom i går viste heller ingenting. Ingen verdens ting. Det eneste man har av objektive funn, er sopp i spytt som ikke kommer fra munnen. Men det er rart om sopp skal være årsak til (alle) plagene. Uansett, de beste instrumenter og de beste leger, det er ingenting å finne. Sannsynligvis fordi det ikke er noe - noe alvorlig. Nå er ikke de alvorlige symptomene alvorlige lenger, bare symptomer, som legen sa. Men hun har ikke skuldrene nede enda, langt unna. Og hun må avruses. Og hun må lære seg å (i en periode) leve med det faktum at hun har kroppslige symptomer, men må ikke være redd dem. Det blir litt av en kneik, nå etter alt. Så lang tid med så sterk angst rister man ikke av seg på et par dager og med et par samtaler.

[Gjest MorAase]

Kort oppsummert, det går fremover

[Vitamina]

Gratulerer med farsdagen til deg, og til alle andre alenemødre som er både mor og far for sine barn hele året!

[Kosemose]

Hei du, håper det at du er så stille i dagboken betyr at du har gode dager! :klemme:

[Tornerosa]

  Vitamina skrev (På 13.11.2011 den 12.36):

Gratulerer med farsdagen til deg, og til alle andre alenemødre som er både mor og far for sine barn hele året!

Hehe, tusen takk... Glemte hele greia i går, bortsett fra i tre minutter på formiddagen da jeg sendte en sms til min egen far. Ungene ringte ikke engang.

  MorAase skrev (På 10.11.2011 den 17.27):

Kort oppsummert, det går fremover

  Kosemose skrev (På 14.11.2011 den 20.32):

Hei du, håper det at du er så stille i dagboken betyr at du har gode dager! :klemme:

Fremover og fremover... På én måte ja, på en annen måte - definitivt nei. Ja i den forstand at man ikke har funnet noe alvorlig. Man har faktisk ikke funnet noe i det hele tatt. Noe hun tar som et tegn på at det fortsatt er en stor mulighet for at man har oversett det alvorlige. For det er ikke å komme fra at symptomene har vært og forsåvidt fortsatt er alarmerende. Forenlig med lunge- eller magekreft. Det sa også legene. Men det har man altså ikke funnet.

Hennes pyskiske helse er elendig. Og hun akter å fortsatt lete etter årsaken til plagene. Nå går visst turen til Oslo og et privatopplegg der. Jeg kan ikke engasjere meg så mye mer, kjenner jeg. I mine øyne trenger hun tett pyskiatrisk oppfølging. Men hun vil ikke høre på det øret. Dvs., hun innser at hun trenger slik hjelp også, men ikke i stedet for videre somatisk utredning.

Og hun har ikke sett sine tre små barn på 16 dager. Hos foreldrene våre nå. Paps er temmelig sliten. Men gjør selvfølgelig alt for sin datter. Han tenker å bli med henne på neste runde, til Oslo. Og deretter er visst planen at hun skal hjem, og prøve å få psykisk oppfølging der. På et sted hvor det ikke engang finnes en psykolog, bare en sykepleier tilknyttet Mental Helse.

Vært på jobb i helga, fredag formiddag - søndag kveld. Vært hovedansvarlig for et arrangement for 100 mennesker, hvorav 3/4 var under 12 år. Det er noe av det mest slitsomme jeg noensinne har vært med på. Men det ble vellykket, og de små var veldig, veldig fornøyde. De store også, tror jeg. Fikk i hvertfall skryt. Men har knapt spist, sovet eller sittet på rumpa på hele helga. Løpt som en jojo og slokket branner på alle bauger og kanter. Unger som spyr, teknikk som klikker, seminarholdere som ingen har husket på å hente på hotellet... Det er lenge, lenge til jeg igjen skal sove på flatseng i et klasserom sammen med en haug småunger. Virkelig. Dvs, jeg kan gjøre det, men ikke når jeg samtidig er hovedansvarlig for hele opplegget. Det ble for mange hatter for meg denne helga, for mye ansvar for altfor mange forskjellige ting. Men det gikk. Utad gikk det bra, fra mitt ståsted var det på hengende håret. Og det kunne vært enda bedre, det vet jeg. Men det ble så bra det var mulig å få det.

Og hva nå... Har jobbet langt mer enn 40 % de siste to ukene, og om man legger til helga, burde jeg strengt tatt avspasert i to uker nå. Det er nok ikke aktuelt, men jeg kommer til å varsle om at jeg kun gjør veldig viktige ting nå de kommende to ukene. Kjenner at jeg er farlig nær noe nå, ikke en kollaps, men ett eller annet som det ikke smaker helt godt av.

Det øsregner. Huset er komplett kaotisk og skittent. Cameliapus purker happy i sofaen. Tusen forefallende greier jeg ikke har greid å svelge unna de siste to ukene, viktige greier puster meg i nakken.

[Tornerosa]

Jaja.

Ingenting går inn, ingenting når inn. Hun er helt låst. Ble sint på psykiateren, så utrolig ulikt henne, høfligheten selv. Men hun har en plan nå, sin egen plan, og selv om jeg er sterkt uenig i en del av den, får hun bare gjøre som hun selv vil. Den andre delen av planen er god, og dessuten den eneste mulige.

Minsta spydde to ganger i natt, de ble hjemme fra skolen i dag, også. Muligens kunne eldste ha gått, men er fortsatt litt slækk pga. oppstart av forkjølelse. Og ettersom jeg MÅTTE ut i formiddag, kunne ikke minsta være alene. Så da ble storesøster barnevakt for syk lillesøster.

Jeg hater dette. Jeg hater å føle at jeg hele tiden må gjøre det beste ut av alt, må prioritere, må bortprioritere, burde være her og der på samme tid, måtte gjøre jobben for minst to, måtte slokke branner, må stå på, stå på, stå på, finne løsninger, koste vei, tenke langt framover til enhver tid. Det blir nesten umulig å være her og nå.

Hva skjedde med å jobbe i team? Hvorfor i helsike skal ikke jeg få oppleve det? Han jeg var gift med var udugelig i så måte. Skal jeg hele livet være primus motor for alt og alle rundt meg? Jeg orker det ikke. Hva med å backe opp meg, hvem skal stive opp min ryggrad, hvem skal rydde i mitt hode, hvem skal massere mine slitne føtter og stive skuldre? Fanken, altså. Jeg gidder ikke (mer).

Endret 15. november 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Jeg skal være ferdig med alt av julegaver innen 1. desember i år. Og jeg skal ta en slags julevask helt i begynnelsen av desember. Resten av måneden skal stå i klementinenes og stearinlysenes tegn. Desember skal utelukkende være en god måned, det er bestemt. Ikke noe stress, ingenting å grue seg til, ikke ha det travelt.

Vi skal se Jul i Blåfjell på kino.

Vi er ti barn og sju voksne som skal se Et Juleeventyr av Dickens sammen.

Vurderer å invitere til adventsaften med damerna en kveld.

Ungene skal til faren om halvannen uke. Ser ikke helt for meg at det skal bli tid & råd til enda en tur før jul, men aner ikke hva han tenker.

Nå dra halvsjuke unger med meg på øving i 2.5 timer. Jada, jeg vet at man her kan protestere, men det er slik at dette er siste øving før søndagen, da skal det opptres. Alt rakner uten denne øvingen, vi får bare kjøre på. De har tross alt ikke feber.

[Tornerosa]

Klart jeg burde legge meg. Men må skifte på senga først, etter strabasene i natt. Katta ser på reklame for Torosuppe på tv, superinteressert. Tirsdagen over, overstått. Det gikk sånn tålelig. Men de er mange, ungene. Og bråkete og vimsete og tildels uinteresserte. Jeg strever litt for å holde meg tilbake. Jeg vet at jeg kan så godt, evner å få dem med meg, få dem til å yte, bli oppmerksomme. Men så er det egentlig ikke min jobb. Jeg vet at når ungene er tredve i tallet og de yngste enda ikke har fylt sju, da krever det sin kvinne å holde dem i ånde. Da må man være en entertainer, ikke slappe av et øyeblikk, da er de vips ute av det igjen.

I morgen, onsdag. Sa ja til telefonmøte klokka 09, ellers skal jeg bare forholde meg til innkommende mail. Og så skal vi til naboene på ettermiddagen, vi skal legge litt førjulsplaner for gatestumpen vår. Advent og lys og sånt. Og så blir det torsdag, og jeg har en ettermiddag som ikke går ihop for meg. Jeg burde vært tre steder på samme tid, aner enda ikke hvordan jeg skal løse det. Fredag sender jeg 10-åringen på hyttetur med venninne. Lørdag skal jeg i et møte fra tolv til tre, må ta med meg 8-åringen. På kvelden til en venninne på bursdagsfeiring, har fikset overnatting for minsta hos en venninne. Men hun vil ikke. Og søndag alle ungene igjen, et arrangement. Jobb.

Uka etter... Masse timeavtaler, egenpleie, justering av hode, skuldre, nakke, pust, så plassere ungene på et fly og ha tre døgn for meg selv. Tre døgn jeg virkelig skal prøve å bare tenke på meg selv. Selv om jeg tenker mye på mams, hun vil være hjemme alene en lang tid framover nå, paps skal være psykiatrisk pleier for søster. Stakkars, gamle mann. Han skulle hatt medalje. Kanskje jeg kunne invitert mams på bytur? Vil helst være hjemme selv, sove her. Ut en tur, kanskje. Ut som i ut.

Var innom Dressmannen i går, han var på jobb, skravlet en halvtime. Fikk sjekket trykket på øynene, litt høyt, men innen normalen. Grønn stær i slekta. Han nevnte kinoen, den fire timer lange filmen om Buzz, den kommer på kino nå før den kommer som tv-serie. Har litt lyst til å se den. Sendte ham en mail, han skriver bare ...muligens, snakkes! Hm. Kanskje han ikke vil. Kanskje han synes jeg er kjip og kjedelig. Jeg kan gå selv, jeg.

Har gledet meg så lenge på denne filmen. http://www.trondheimkino.no/incoming/article433402.ece

Håper den innfrir, håper den ikke er komedien den er forespeilet å være. For boka er ikke mye komisk.

Som jeg elsker den katta! Det var et mirakel at jeg fant den.

[Gjest MorAase]

Hvorfor en alltid henger i denne dagboken? Fordi den er et oppkomme av et liv som leves. Av og til går tankene til Almodovar og en relativt ufrivillig har bilder fra Spania i hodet.

[Tornerosa]

  MorAase skrev (På 16.11.2011 den 5.48):

Hvorfor en alltid henger i denne dagboken? Fordi den er et oppkomme av et liv som leves. Av og til går tankene til Almodovar og en relativt ufrivillig har bilder fra Spania i hodet.

Apropos Spania og steder man snakker spansk - kan legge til en ny variant av Lat.Am-drømmer og kamp mot tiden. Denne gangen skulle jeg til Cuba, og mange, veldig mange, skulle kjøre meg til flyplassen. Faktisk så mange at folk skulle henge på utsiden av den store bilen. Jeg varslet om at folk måtte begynne å gjøre seg klare, at vi måtte kjøre kvart over, men det var som å snakke til veggen. De var så trege, måtte bare og skulle bare, jeg ba gang på gang om at alle måtte komme og gå ut i bilen, men nix. Til slutt ble det selvfølgelig altfor sent, og jeg kom ikke til å rekke flyet. Alle detaljer er selvfølgelig borte, men tidspresset var skjelettet også denne gangen.

I dag skulle jeg endelig ha en dag helt uten stress, helt uten innblanding, bare hjemme alene, rydde i huset, ta en liten formiddagssiesta, men neida. 10-åringen mener hun er for syk til å gå på skolen. Hva gjør man, lar tvilen komme henne tilgode? Hun er riktignok litt forkjølet. Men forkjølelser er jo ofte verst om morgenen, jeg ville hun skulle komme seg avgårde og se det an. Men hun blånekter. Hun skal være hjemme, for 3. dag på rad. I dag skulle det komme fysioterapeut i gymmen også, observere. Men der ligger hun, på sofaen og spiller dataspill. Det var den hviledagen. Ikke at hun er plagsom, men... Blir ikke det samme.

[Tornerosa]

Slokna 10, våkna 16.

Det skulle tilsi at jeg nå er fit for fight til å sjaue i huset, i stedet for å vegetere i sofaen. For her ser virkelig ikke ut. Rotete og skittent, tusen ting som skulle vært gjort, alt fra å skifte lyspærer til å skifte pose på støvsuger til å rydde vekk verandamøbler til å finne fram forfalte regninger fra papirhaugene. Men først kjøkkenet, det flommer over, klær, det flommer over, stuebord er ikke synlig, baderomsgolv ikke synlig, utspydd sengetøy må vaskes og klære må brettes og eskene med vinterklær må tømmes.

Morgendagens logistikkproblem er enda ikke løst, det åpenbarer seg ingen løsning for meg. Men heldigvis er helgas utfordringer løst, jeg får med meg både møte og bursdag.

Er vel bare å brette opp ermene og ta fatt. Gleder meg til den dagen jeg får vasket badet.

Og bilen, kanskje. Den er ikke vasket verken utenpå eller inni siden i fjor høst.

[Cumulus]

Off, det er kjipt når alt flommer over. Men tenk så deilig når huset er sjaina og du kan tenne stearinlys og røkelse og drikke te og i det hele tatt. Jeg har hatt en heftig ryddeseanse her og, det begynte med at jeg skulle se etter vintersko fra i fjor og dermed ballet det på seg. Klær, sko og leker som skal til loppemarked er nå stuet vekk på loftet. De GROR jo disse ungene!

Synes du skal trappe ned jobbingen til det minimale nå før jul, når du har jobbet så mye i det siste. Håper overskuddet kommer snikende tilbake da. Men du, ikke sov vekk formiddagene da..