Detaljer og helhet

[Tornerosa]

http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=30172773

[Kosemose]

http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=30172773

Herrlig!

[Tornerosa]

Da var det onsdag, midtukedagen.

Carpe diem, grip dagen.

Hvordan sier man angrip dagen, mon tro?? Ataca diem?

Akkurat vært ute på verandaen og fotografert morgenrøden, vakkert. Kaldt. Cameliapus holdt ut i to minutter.

Sleepless i går kveld, natt, sovnet veldig, veldig sent.

Jeg ser ut til å ha flyttet permanent inn i fløyelsdrakten min. Sofa, pledd, te, klisjé. Men man vil bedras, for her venter gjøremål i fleng. F.eks. er hele stuegolvet bestrødd av halm, kaninene må ned i kjelleren, oppvaskmaskinen må tømmes, frokost må ryddes vekk, klær må vaskes, klær må brettes, bad må tømmes for skittent, halvskittent, halvrent, rent, og vasken er tett. Kjøkkengolvet dekket av papir og effekter og stæsj som må sorteres, puttes i konvolutter, sendes pr. post, jobb.

I går, maratondagen. Veldig greit med pausen hos pratedama, tankekjør roer seg litt etterpå. Litt dårlig samvittighet for bilturen sørover til helga, det betyr utsettelse av oppfølging av pasienten, men så lenge det holdes ut, har jeg veldig behov for den luftepausen... Og dessuten, min primærhjelper i sakens anliggende er sjåfør på turen. Han er altså også bortreist. Så vi avventer til over helga, da skal pasienten hit. Det er planen.

Var komplett utkjørt klokka 21.30 i går kveld. Først da sluttet dagen. Såfremt man ikke regner med at jeg jobbet en del innimellom et par halvobligatoriske tv-program som ble satt på pause hvert 10. minutt.

Må ikke glemme å kjøre til skolen med minstas instrument, campingstol og pengekasse til 10-åringens Redd Barna-aksjon, klargjøring til 10-åringens bursdagsbesøk (har vi gave?), henting av 10-åringer etter besøk. Men det er også alt.

Jo, lunsjbesøk av venninne, det blir hyggelig. Hva putter vi i munnen til lunsj? Hun tåler overhodet ikke noen former for mel. Unngå negative temaer, orker dem ikke.

[Tornerosa]

[Tornerosa]

I dag orket jeg ikke å lage middag til 8-åringen. 10-åringen var i bursdag, så hun kunne jeg bare overse. Var så uendelig sliten, lå i senga fra fem til sju, halvsov med katten. Dagen har vært så merkelig, føles som om det har vært mange korte dager i én lang, det har vært masse unger ut og inn og innom, jeg har knappast registrert det. Men registrerte definitivt 8-åringens raserianfall i kveld, da kornetten ikke lystret. Men etterpå - gullig. Utrolig hvor fort det kan gå over.

Pasienten kommer hit søndag. Det blir...heftig. Jeg føler at alt ansvar er gitt meg. Ok - det dreier seg om søsteren min. Lillesøster. Jeg har i det lengste bevart ryggmargsrefleksen "mamma og pappa ordner alt", den tanken er som en del av cellene mine. Men jeg vet jo at nå er det jeg som er den voksneste, på mange måter, man skal ikke kimse av livserfaring, men når det kommer til å orientere seg i samfunn og nåtid, er jeg mer habil. Og jeg er strengere, krever mer. De er mer ydmyke, tror at alle gjør sitt beste, uansett. Men jeg er ikke streng nok, og her kommer venninnes mann inn i bildet, han med de spisse albuene. Jeg trenger ham virkelig, jeg greier ikke dette selv. Og søster er nedkjørt, hun greier knapt å snakke i hele setninger.

Joda, hun fikk middag til slutt, middagskveldsmat. Saftig kyllingfilet uten tilbehør, og en maiskolbe med smør og salt.

[Tornerosa]

Dersom man finner noe alvorlig, kommer jeg til å bli rasende på noen.

Dersom man finner noe ufarlig, kommer jeg også til å bli rasende på noen. For at man har brukt så lang tid på å finne noe så opplagt, og latt henne gå rundt i ukesvis med dødsangst.

[Gjest MorAase]

Men hva om en finner noe ufarlig som er alt annet en opplagt?

[Tornerosa]

Men hva om en finner noe ufarlig som er alt annet en opplagt?

Vel, uansett. Jeg kan ikke tilgi at man slutter å lete fordi man ikke finner, når tilstanden er som den er. Det er hårreisende og arrogant.

[Tornerosa]

Gå og legg deg!

Vil ikke.

Tankekjør, tørketrommel i toppetasjen. Sentrifuge.

Har skrevet liste over morgendagen, den består av altfor mange punkter. Avtaler, anskaffelser, telefoner, klargjøringer, fritidsaktiviteter. Tror ikke jeg har glemt noe. Men det trodde jeg ikke i går, heller, og holdt på å glemme noe av det viktigste. I dag glemte jeg den store bæreposen med post jeg skulle sende, den var noe av det viktigste og jeg hadde jobbet på spreng for å få innholdet i konvoluttene klart. Og så presterte jeg å glemme den igjen i gangen. Så der står den fortsatt.

Må starte med rolig stund i sofaen, ta en kopp te, sjekke nyheter, unngå å lukke øynene så lenge at jeg sovner.

Så bør jeg koste opp all halm og høy på stuegolvet, enda ikke gjort, og deretter støvsuge. Og flytte kaninene ned i kjelleren igjen, omsider.

Deretter ta en jobbtelefon. Så dusj.

Da bør ikke klokka være mer enn halv ti.

Posten, sende det jeg glemte i dag, det går fort.

Og så til Aleris, høre om søster kan komme inn der rett over helga, uten henvisning.

Innom på Solsiden med det samme, kanskje innvilge meg det mørketurkise ullpleddet jeg har ønsket meg så lenge. Til mitt nye rom, min hule.

Så avtale, jobb, klokka 11.30.

Fysioterapi 13.00 - 14.00.

Deretter til byen, til teateret, reservere billetter til Et Juleeventyr i desember, vi blir 5 + 5 + 4 + 3 personer, sju voksne og ti barn.

Deretter kjører jeg til legesenteret mitt, andre siden av byen, hører om det er mulig for søster å få en time der. Kanskje til min fastlege, eller til hvem som helst. Kjapt, allerede mandag eller tirdag. Kunne ringt, men foretrekker å dra dit. Jeg hater telefonen.

Så må jeg innfinne meg hjemme, klokka bør ikke være mer enn 15.15 når jeg kommer hjem. Ungene må ha noe mat, men har ikke handlet. Må altså innom butikken først. Kan jeg gjøre samtidig med at jeg er på posten.

15.40 må vi (nei, rekker ikke lage middag og spise middag på den korte tiden...) må vi kjøre igjen, denne gangen til byen. Huske å ringe ungene før jeg kommer hjem, minne om lekser og øvinger på instrumenter. Så skal de på dans, først den ene, så den andre. Forresten, jeg kan droppe posten på morgenen og heller bruke den i byen, mens ungene danser. Jepp. Og butikken. Nei, trenger jo ikke handle, rekker ikke lage middag uansett. Dans ferdig 17.45, skal være to mil unna innen 18.00. Det holder hardt, men får peise på. Da skal jeg lede fritidsaktivitet for nitten unger. Fram til 19.30. Må ha med egne unger. Stakkar. Da bør de være rimelig sultne. Kanskje jeg må ordne noen matpakker på morgenen og ta med.

Kjøre innom de spisse albuene etterpå? Som forrige uke? Kanskje ikke nødvendig, fredag får jeg rikelig med mulighet til å snakke.

Hjem.

Unger i seng.

Så må jeg pakke for helga, og klargjøre seng og i det hele tatt for søsters (den andre) inntog i helga. Barnevakten som har tilbudt seg selv, helt fra ingenting. Sove. Neste morgen må jeg reise før ungene går, men det går nok bra. Bare litt ekstra styr og stress.

Jeg har sikkert glemt noe.

Kanskje begynne med å legge meg, da. Selv om jeg ikke sovner.

[Tornerosa]

Radioen snakker fortsatt på kjøkkenet, Noen må rydde av frokost og ta ut av oppvaskmaskinen, men det blir ikke meg... I hvertfall ikke enda, for først skal jeg sitte litt i sofaen i min fløyelsdrakt, med min nystrikkede hals i olivenfarget bestemoralpakka og vegetere litt. Katta leker med noe på golvet jeg ikke vet hva er, og helst ikke vil vite. Tre lyspærer i stua, med skjermer i gult, grønt og rødt. Den trearmede. Og kaninene drikker vann, hører jeg. Og jeg er trøtt, veldig trøtt. Hadde jeg lagt meg og sovnet nå, hadde jeg slitt med å stå opp til tre.

Jeg sendte en epost til koordinator i går kveld. Natt. Skrev at dette blir for mye for meg, arrangementet i november blir for mye for meg, det er bare jeg som jobber med det. Selv om det ikke skal være sånn. Jeg akter ikke å ta alt ansvaret, det overordnede ansvaret, det føles ikke greit. Særlig ikke når jeg ikke har noen å spille ball med, for eposter besvarer jo ikke.

Håper jeg greier å nyte turen i morgen. Helgen. Uten å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke snurrer i gang dette med søster allerede nå, i dag, men venter til mandag. Jeg vet hun lider. "Dette er et mareritt for meg".

Skal låne yngstesøsters leilighet, det blir greit. Bortsett fra ei jobbøkt på et par timer lørdag morgen, har jeg ingen planer for helga. INGEN. Kunne besøkt den, den og den, men jeg orker ikke. Samtidig kunne jeg egentlig tenkt meg å treffe noen. Men ser hva som skjer. Blir vel vandring, målløs vandring, og kanskje kino.

Nei, jeg sovner. Jeg må snurre meg i gang. Stikker i mage og hjerte når jeg tenker på alt jeg har foran meg i dag.

[yxnyx]

Hei, vet ikke om du husker meg, men jeg slenger innom med en kommentar i boka di i ny og ne. Leser trofast. Fikk bare lyst til å skrive en liten kommentar rundt lista du har skrevet for i dag.

Jeg tror du ville få det bedre hvis du så mer positivt på ting, og organiserte deg litt annerledes. Jeg ville forsøkt å tenke som følger:

Torsdagen er en flott dag til å få unna en del forefallende ting! Første avtale er ikke før klokka 11.30, så da kan jeg se om jeg ikke får tid/ork til å shine litt hjemme først.

Deretter setter jeg meg i bilen og kjører først til fastlegen (egentlig ville jeg ringt, men jeg ser du skriver at det ikke er noe godt alternativ) og deretter til Aleris, og på veien tar jeg en jobbtelefon.

Mellom jobbavtalen kl 11.30 og fysioterapeuten kl 13 håper jeg at jeg rekker å stikke innom Posten for å sende brevene mine, hvis ikke får jeg ta det etter fysioterapeuten. Når fysioterapitimen er slutt kl 14 handler jeg ferdiggrillet kylling el til middag, og er hjemme ca kl 14.30 (?), slik at jeg og barna rekker å spise før de drar på dans.

Så blir det full rulle på ettermiddag/kveld, heldigvis kan jeg kople av med ei bok men ungene danser.

Teaterbilletter bestiller jeg på nettet i kveld, teppet kjøper jeg en annen gang jeg likevel skal på Solsiden, og de spisse albuene snakker jeg kun med i kveld hvis jeg føler at jeg har ork.

Ille dette med søsteren din forresten, vet ikke hva jeg kan si til trøst.

[¤flicka¤]

Krysser fingrene for at dere klarer å finne ut hva som feiler søstersen, og at det ikke er noe alvorlig. Vet litt om hvordan det er å slåss mot systemet og ikke bli trodd, det er ikke noe morsomt...

[Tornerosa]

Hei, vet ikke om du husker meg, men jeg slenger innom med en kommentar i boka di i ny og ne. Leser trofast. Fikk bare lyst til å skrive en liten kommentar rundt lista du har skrevet for i dag.

Jeg tror du ville få det bedre hvis du så mer positivt på ting, og organiserte deg litt annerledes. Jeg ville forsøkt å tenke som følger:

Torsdagen er en flott dag til å få unna en del forefallende ting! Første avtale er ikke før klokka 11.30, så da kan jeg se om jeg ikke får tid/ork til å shine litt hjemme først.

Deretter setter jeg meg i bilen og kjører først til fastlegen (egentlig ville jeg ringt, men jeg ser du skriver at det ikke er noe godt alternativ) og deretter til Aleris, og på veien tar jeg en jobbtelefon.

Mellom jobbavtalen kl 11.30 og fysioterapeuten kl 13 håper jeg at jeg rekker å stikke innom Posten for å sende brevene mine, hvis ikke får jeg ta det etter fysioterapeuten. Når fysioterapitimen er slutt kl 14 handler jeg ferdiggrillet kylling el til middag, og er hjemme ca kl 14.30 (?), slik at jeg og barna rekker å spise før de drar på dans.

Så blir det full rulle på ettermiddag/kveld, heldigvis kan jeg kople av med ei bok men ungene danser.

Teaterbilletter bestiller jeg på nettet i kveld, teppet kjøper jeg en annen gang jeg likevel skal på Solsiden, og de spisse albuene snakker jeg kun med i kveld hvis jeg føler at jeg har ork.

Ille dette med søsteren din forresten, vet ikke hva jeg kan si til trøst.

Åjoda, selvfølgelig husker jeg deg. Det nicket ditt er jo nesten umulig å uttale!

Du har sikkert helt rett, jeg burde se mer positivt på ting og tang. Men så har vi erfaring. Jeg vet hvordan disse dagene utarter seg, og jeg vet hvor utkjørt jeg blir av dem. Og organisere meg annerledes - jeg vet ikke. Jeg pusler gjerne lenge brikkene hit og dit før jeg ser hvordan de best passer sammen, begynner å bli ganske god på det. Men kanskje ikke. For programmet i dag raknet selvfølgelig mange ganger - selv om jeg til slutt kom ca. i havn.

Men selvfølgelig kan jeg plukke i stykker programmet ditt:

Torsdagen er en flott dag til å få unna en del forefallende ting! Første avtale er ikke før klokka 11.30, så da kan jeg se om jeg ikke får tid/ork til å shine litt hjemme først.

Forefallende ting alle dager, ikke bare torsdagen. Første avtale var riktignok 11.30, men innen den tid måtte jeg være ferdig med mye annet. Hvis jeg ikke hadde tid/ork til shining på morran, ville jeg i hvertfall ikke hatt det på kvelden. Nå. Nå er jeg utkjørt - og jeg gjorde bare bittelitt shining i morges. Jeg pleier normalt å drite i det, men nå kommer altså yngstesøster og skal være her med ungene i helga. Blir litt annerledes da, bør i hvertfall hive det gamle i kjøleskapet som stinker, brette sammen de ti kiloene med klær som ligger dandert på alle flater i stua samt lete opp golvet på badet.

Deretter setter jeg meg i bilen og kjører først til fastlegen (egentlig ville jeg ringt, men jeg ser du skriver at det ikke er noe godt alternativ) og deretter til Aleris, og på veien tar jeg en jobbtelefon.

Nja, måtte ta en annen rekkefølge tatt i betraktning hvor de enkelte befinner seg. Og det var ikke bare fastlege og Aleris, har også vært på Unilabs og Curato. Jobbtelefonen tok jeg omtrent hver time, men har ikke lyktes å nå vedkommende. Et stresselement, det haster litt.

Mellom jobbavtalen kl 11.30 og fysioterapeuten kl 13 håper jeg at jeg rekker å stikke innom Posten for å sende brevene mine, hvis ikke får jeg ta det etter fysioterapeuten.

Ikke nubbsjans, ble tre minutter for sen til fysioterapeuten. Og posten ligger langt, langt unna det området hvor jeg var. Etter fysioterapeuten rakk jeg teaterbillettene og NSB (det glemte jeg i går, husket det heldigvis i morges) og bestilte reise i november for 35 personer. Så var klokka nesten tre, og jeg måtte råkjøre hjem. Ingen ferdiggrillet kylling, mao. I stedet stua jeg ungene inn i bilen (tok meg tyve minutter å få dem til å ta på seg treningstøy og komme seg ut av huset) og bråbremset foran Ica for å kjøpe grove rundstykker til dem. Hørte 10-åringen hyle til meg i bilen idet jeg løp ut, hun SKULLE være med inn.

Så blir det full rulle på ettermiddag/kveld, heldigvis kan jeg kople av med ei bok men ungene danser.

Tja. Der man sitter, hører man høy musikk fra to dansesaler. Og minsta måtte gjøre lekser mens 10-åringen danset, hun trengte hjelp. Samtidig måtte jeg pakke i konvolutter diverse som jeg skulle dele ut på aktiviteten i kveld, for det rakk jeg ikke i morges. Det hadde jeg også glemt å føre opp på "aktivitetsplanen" min. Så, mens minsta danset, løp jeg ut med de andre konvoluttene, de jeg skulle sende. Til posten, et stykke unna. Hadde stengt fem, jeg kom sju over. Bare å returnere med den digre posen.

Teaterbilletter bestiller jeg på nettet i kveld, teppet kjøper jeg en annen gang jeg likevel skal på Solsiden, og de spisse albuene snakker jeg kun med i kveld hvis jeg føler at jeg har ork.

Nei, på nettet får man ikke velge plasser på skikkelig vis, det er helt håpløst. Har prøvd mange, mange ganger før. Dessuten koster hver billett 15 kroner ekstra på den måten, og når det er snakk om 17 billetter... Teppet droppet jeg. Det skulle liksom være det hyggelige jeg skulle gjøre i dag. Det skulle være gulroten. De spisse albuene har jeg bare tekstet med i dag, skal uansett kjøre bil sammen med ham (+ kona, min venninne) i 2 x 7 timer i helga, så da får vi rikelig med mulighet til å snakke.

Ellers - alt som er relatert til søster er førstepri.

Det er derfor jeg kjenner litt på det med å reise bort i helga. Hadde jeg ikke reist bort, hadde vi satt i gang maskineriet allerede tirsdagen denne uka. Fordi jeg reiser, må hun holde ut ventingen og angsten i enda flere dager.

Men jo, du har jo rett. Innstilling, må jobbe med innstilling. Det er bare det at jeg i flere år nå har jobbet med innstilling og gjennomført alt dette jeg må og bør, pushet og pushet, jeg orker liksom ikke være positiv ift slike maratonløp lenger. Men noen dager er bare sånn, og jeg synes det er veldig vanskelig å unngå det.

Krysser fingrene for at dere klarer å finne ut hva som feiler søstersen, og at det ikke er noe alvorlig. Vet litt om hvordan det er å slåss mot systemet og ikke bli trodd, det er ikke noe morsomt...

Det er fælt.

Jeg gruer som en bikkje til hun kommer. Til å se henne slik, til å være den som oppmuntrer, sier de rette tingene som ikke gjør vondt verre, men bedre. Være spisse albuer, snakke for henne, tåle å møte veggen, si det utløsende for at hun skal få den hjelpen hun trenger.

Men nå må jeg kjøre i gang motoren igjen. Må brette klær, og forholde meg til badet. Flytte kaninene, re opp til yngstesøster. Hun kommer om en liten time.

Jo, og pakke.

[Gjest MorAase]

Vel, uansett. Jeg kan ikke tilgi at man slutter å lete fordi man ikke finner, når tilstanden er som den er. Det er hårreisende og arrogant.

Det er jeg enig med deg i! Når almentilstanden er så redusert som den er bør en lete til en finner.

Men, jeg har en annen sekk med korn å male. Når det gjelder pasienten. Noen bør, for pasientens beste, tuppe henne vennlig i leggen og få henne til å ikke tenke at hun kommer til å dø. INGEN vet jo hva som feiler henne, ergo, en aner ikke om det er noe alvorlig eller noe plagsomt. Og om en ikke VET at en skal dø av noe innen kort tid så er og blir det TULLETE å la slike tanker styre livet sitt.

Jeg sier ikke at det er lett, og jeg forstår at en er bekymret. Men det hjelper ingen, aller minst pasienten, at hun lar disse tankene spise henne opp. Almentilstanden er redusert nok om den ikke skal lide under en kraftig psykisk belastning også.

At en blir sliten av å stange hodet i veggen kan jeg forstå, og har stor medfølelse med. Men å overbevise seg selv om at en skal dø, det skal ingen ha lov til å gjøre uten at medisinsk personell faktisk har konkludert med dette utfallet på medisinsk grunnlag. Jeg tror til og med at kampen for å finne den faktiske årsaken til de fysiske lidelsene blir lettere om pasianten klarer å kvitte seg med dødsangsten. Mye fordi hun da lettere vil bli tatt på alvor. (Ja, det er dust at det er slik. Men det er slik...)

Brutalt ærlig og godt ment.

Endret 28. oktober 2011 av MorAase

[Gjest Miss O'Hara]

Noen bør, for pasientens beste, tuppe henne vennlig i leggen og få henne til å tenke at hun komme rtil å dø

Vi skviser inn et "ikke" et sted der, a...

Krysser fingre for oppfølging som holder mål, så snart som overhodet mulig.

[Klips]

Hei, hadde ramlet litt av, jeg, å trykke på favorittknappen får tydeligvis ikke ting opp på mine innlegg. Da vet jeg det.

[Gjest MorAase]

Vi skviser inn et "ikke" et sted der, a...

Krysser fingre for oppfølging som holder mål, så snart som overhodet mulig.

Ordnet!

Takk

[Tornerosa]

Det er nok enda verre tilstander enn jeg greier/kan formidle her, det fungerer nok ikke med legg-tupping her, er jeg redd. Hun har kollapset, av pur dødsangst. Da hun ble sendt hjem fra sykehuset siste gang, fikk hun et skikkelig anfall, hun ropte, hylte og skrek og skjelte ut alle som prøvde å snakke til henne. Hun var desperat fordi hun for femte gang ble sendt hjem, helt uten noen videre plan for oppfølging. Hun opplevde det som at hun fikk dødsdommen der og da.

Nei, det hjelper nok ikke å si til henne at det er tullete å la slike tanker styre livet hennes.

Hun er ELENDIG, for guds skyld! Du går ikke rundt med slike symptomer i seks uker uten å bli alvorlig redd! Og et menneske med dødsangst, begrunnet dødsangst, greier ikke å ta inn stort annet enn det som handler om utredning, utelukking og deretter å finne.

Ingen har fortalt henne hva hun feiler, det stemmer, ingen har greid å bevise hva hun feiler. For henne er det nærmest et bevis på at det er noe alvorlig - når man ikke greier å identifisere det ufarlige, mer vanlige.

Jeg kunne skrevet her de tredve sms'ene som har gått fram og tilbake i dag. Det er til å gråte blod av. Jeg er vettskremt selv, selv om jeg holder maska. Jeg har nå fått ansvaret. Mine foreldre takker meg for at jeg tar over, tar styring. Det betyr ALT for søster at jeg gjør det. Jeg føler meg ansvarlig, og det føles ikke bra. Jeg er livredd selv, og gruer som en hund til søndag kveld og mandag.

Hun har nå i tillegg smerter i nedre del av rygg og bekken, samt svært ømme lymfekjertler under armene, med stråling nedover overarmene.

Jeg skriver ting her. Jeg sletter etterpå.

Endret 28. oktober 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

...og jeg må si det, at min søster er INGEN hypkonder! Hun er av typen "pytt pytt, det ordner seg". Klager aldri. Tåler mye, veldig mye. Ingen tilhenger av å syte, liker ikke at andre gjør det. Og hun er i utgangspunktet robust, både fysisk og psykisk.

Nå er det ingenting igjen av henne, minus altfor mange kilo, grå og lut som en gammel kone. Det var hun allerede for halvannen uke siden. Jeg gruer til å se henne på søndag.

Men jeg tror, jeg tror virkelig at dette går bra. Det er noe de har oversett. De har ikke lett på den rette stedet. Og man har forsømt seg kraftig, når man ikke følger opp en pasient bedre enn som så.

En venninne av henne der nede ringte i går til kommunelegen og klaget inn saken.

[Tornerosa]

Og nå melding igjen. Hun grubler og grubler og grubler, livredd for å igjen føle at hun ikke blir hørt, livredd for å igjen føle at hun stanger hodet i veggen og ingen tar ansvar for å hjelpe henne, livredd for at hun blir avfeid med at "vi skal ta noen prøver, du må vente i fire dager på prøvesvar". Hun trenger to bestemte undersøkelser, og hun er livredd for ikke å få den nødvendige henvisningen. Jeg får spørsmålene, tror du? hva? hvordan? - og jeg har jo ikke svarene. Min oppgave blir å berolige henne. Men det er jo ikke mulig. Alt avhenger av meg nå, hun greier seg ikke uten meg.