ME - er det bare oppskrytt?

[AnonymBruker]

Jeg er enig med innlegget ditt, men vil påpeke den ene uthevede linjen. Denne er nemlig en del av problemet med ME. ME er en ny diagnose med mange ulike meninger og resultater, noe som gjør legene like forvirret og splittet som det vi "lekfolk" er. Og det er skummelt! Man kan i dag risikere å komme til en lege som fnyser av ME og som avkrefter dette som en fysisk diagnose eller man kan komme til en lege som bestemt mener dette er fysisk og som vil kjøre tester til den store gullmedaljen. På samme måte vil noen leger nekte å gi noen diagnosen ME, mens andre gir denne diagnosen til "alle som vil ha den"/alle som ikke passer inn i andre "kategorier".

Ikke bare blir dette frustrerende for de som faktisk har plager som kan være ME, men det ødelegger siden mennesker som i utgangspunktet ikke har ME kan klare å grine seg til diagnosen om de bare treffer rett lege (og ja, det finnes mennesker som er så bestemt på at de har ME og som skal ha ME som diagnose selv når det viser seg å være andre grunner/psykiske problemer som faktisk ligger bak plagene).

Nettopp. Og av disse grunnene burde du heller ikke si at du blir "matt" (eller hva det var du skrev) av alle som mener noe om ME, når legene selv ikke er enige.

Det er jo også det noen har antydet i denne tråden, nemlig at noen påberoper seg å ha ME og nærmest krangler seg til diagnosen, når det egentlig dreier seg om at de er slitne i perioder, har psykiske problemer og gjerne skal slippe unna jobb.

Ikke rart "folk flest" mener både det ene og det andre.

[Lykkelitenen]

Nettopp. Og av disse grunnene burde du heller ikke si at du blir "matt" (eller hva det var du skrev) av alle som mener noe om ME, når legene selv ikke er enige.

jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det har jeg? Blander du mitt innlegg med noen andres tidligere?

[AnonymBruker]

Jeg ser at du retter dette innlegget til noen andre enn meg, men jeg svarer likevel. Hos meg ble ikke depresjon utelukket verken ved hjelp av blodprøver eller ved å trykke på en knapp... Jeg er, som alle ME-pasienter skal være, godt utredet på det psykiske plan før diagnosen ble satt. Jeg har flere konsultasjoner hos klinisk psykolog, flere konsultasjoner hos psykiater og en 24-timers utredning hos nevropsykolog bak meg. Resultatet var at jeg ikke hadde noen form for psykiske problemer. Uten disse utredningene hadde jeg ikke kunnet få en ME-diagnose. Litt av en knapp, gitt! ;-)

Men det var jo nettopp det jeg sa. Og man konstaterer heller ikke pysiske lidelser/sykdommer ved å trykke på en knapp. Du misforstod meg litt.

[AnonymBruker]

jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det har jeg? Blander du mitt innlegg med noen andres tidligere?

Sorry. Det var Snop som skrev "varm i fletta" av de som var påståelige.

Forøvig ikke til forkleinelse for Snop, heller.

[Lykkelitenen]

Sorry. Det var Snop som skrev "varm i fletta" av de som var påståelige.

Forøvig ikke til forkleinelse for Snop, heller.

Aha, ble litt forvirret, ville ikke at innlegget skulle tolkes feil

[AnonymBruker]

Men det var jo nettopp det jeg sa. Og man konstaterer heller ikke pysiske lidelser/sykdommer ved å trykke på en knapp. Du misforstod meg litt.

Jeg vet utmerket godt at knapper ikke har noe som helst med verken diagnostisering eller utelukkelse av psykiske lidelser å gjøre; den knappen var det du som dro inn i diskusjonen. Jeg påpekte at utredningen for (blant annet) depresjon er grundig i forkant av en ME-diagnose, siden du i ditt innlegg til Daniel tydelig ga uttrykk for at du tvilte på at dette ble gjort ordentlig og at han i det hele tatt visste hvordan en slik utredning foregår. Du sa på ingen måte det samme som meg.

[AnonymBruker]

Den gang jeg var 11-12-13-14 år trodde jeg at jeg var svak fordi jeg ikke taklet smertene. Legen ga meg ultimatum med å pirke på hodet mitt "har du vondt der, der eller der" Jeg hadde vondt i hodet, fra halsen opp og rundt ned til nakken. Trodde tennene mine skulle falle ut, trodde øynene mine skulle ramle ut.

Jeg vet ikke hvor mange ganger rektor bar meg ut i bilen sin og kjørte meg hjem, med mitt eldre søsken fordi de ikke ville at jeg skulle være alene. (ikke vet jeg hvorfor de ikke ringte mine foreldre)

Leger sa at alle har vondt, jeg trodde jeg var svak som ikke taklet smertene. Og feberen, hvor kom den fra? Jeg fikk feber av å spise et stykke brød. Jeg kunne få feber bare av å kle på meg.

Jeg tenkte ofte; når jeg dør så finner de nok ut av hva som feiler meg. For, jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Det var ikke noe ønske, bare en konstantering. Jeg kunne sove i 2-4 dager, da var jeg litt normal igjen... en stund.

I slutten av 20 årene var formen veldig dårlig så jeg begynte å trene mer... og mer. Enkelte dager peste jeg som en hvalross etter å ha gått 20 meter. Men formen ble dårligere og dårligere.

Ved en tilfeldighet leste mitt yngste barn aftenposten. "Næh, mamma, det er sånn som deg jo" Det handlet om ei som ble syk av trening. Det var som å møte seg selv i døra! Da visste jeg at jeg ikke skulle dø likevel.

For noen år siden var det ei som sa "jeg vet jo at du har vært dypt deprimert" Fordi jeg i perioder ikke hadde kontakt med omverdenen, men da sov jeg eller hadde enorme smerter. Slike smerter at jeg ikke engang klarte å formidle til mine nærmeste at jeg trengte lege. De var vant med at jeg lå slik innimellom.

Jeg snakket også med fastlegen min gjennom mange år om det, etter at en ergoterapeut og en fysioterapeut mente jeg hadde vanskeligheter med "å komme i gang" fordi jeg var deprimert. Etter den samtalen VAR jeg virkelig deprimert. Derfor ringte jeg legen min "du, du må finne en bra psykolog til meg" Jaha, hvorfor det spurte han. "Fordi jeg tror jeg bare er deprimert" Det ble musestille et halvt øyeblikk så lo han. "En ting du aldri har vært, XX, og det er deprimert"

Jeg peser som en hvalross etter 20 meters gange innimellom nå også (jeg har passert fylte 40 år), men jeg går forde... bare saktere.

Leger som har greie på ME vet hvordan de skal "prøve" ut pasientene, derfor burde ikke "hvemsomhelst" kunne gi diagnosen.

Og jeg er enig med TS at det høres for enkelt ut at man skal tenke seg frisk. Men det er nok ikke akkurat det det går ut på. Jeg tror at man etter lang tid som syk, når kroppen blir veldig syk bare av feks å tygge ei brødskive. Ingen ønsker vel å ha så smerter? Så man lar kroppen hvile, hvilket den også trenger. Jeg tror det går på å mestre kroppen sin, disse tanke-kursene, å tore å presse den litt mer enn man har turd. Noen jeg vet om er blitt bedre av "tanke-kurs", mange er blitt verre fordi de presser seg til mer enn man tåler. Bare det at noen nå klarer å dusje og spise mat på samme dag er en seier, da har de presset kroppen sin litt mer enn de før turde.

Det er ikke noe jeg ønsker mer enn at ME bare var innbillning

[AnonymBruker]

Jeg vet utmerket godt at knapper ikke har noe som helst med verken diagnostisering eller utelukkelse av psykiske lidelser å gjøre; den knappen var det du som dro inn i diskusjonen. Jeg påpekte at utredningen for (blant annet) depresjon er grundig i forkant av en ME-diagnose, siden du i ditt innlegg til Daniel tydelig ga uttrykk for at du tvilte på at dette ble gjort ordentlig og at han i det hele tatt visste hvordan en slik utredning foregår. Du sa på ingen måte det samme som meg.

Jeg gjorde ikke noe forsøk på å dra knapper inn i diskusjonen. Men Daniel gjorde det så enkelt ved å si at "man utelukker depresjon", som om det var noe man gjorde mens man blunket tre ganger. Poenget mitt var at det var mer komplisert enn som så. At det kreves en del undersøkelser og samtaler både for å bekrefte og avkrefte en depresjonsdiagnose, og alvorlighetsgraden av denne.

Jeg tviler ikke på at det blir gjort ordentlig av leger som kan en del om ME. Men som du ser, andre som dessverre har vært i det gamet en stund, kan bekrefte at det er mange leger som ikke vet stort om ME, og dessuten ikke vil godkjenne diagnosen.

Skjønner du nå?

[AnonymBruker]

Den gang jeg var 11-12-13-14 år trodde jeg at jeg var svak fordi jeg ikke taklet smertene. Legen ga meg ultimatum med å pirke på hodet mitt "har du vondt der, der eller der" Jeg hadde vondt i hodet, fra halsen opp og rundt ned til nakken. Trodde tennene mine skulle falle ut, trodde øynene mine skulle ramle ut.

Jeg vet ikke hvor mange ganger rektor bar meg ut i bilen sin og kjørte meg hjem, med mitt eldre søsken fordi de ikke ville at jeg skulle være alene. (ikke vet jeg hvorfor de ikke ringte mine foreldre)

Leger sa at alle har vondt, jeg trodde jeg var svak som ikke taklet smertene. Og feberen, hvor kom den fra? Jeg fikk feber av å spise et stykke brød. Jeg kunne få feber bare av å kle på meg.

Jeg tenkte ofte; når jeg dør så finner de nok ut av hva som feiler meg. For, jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Det var ikke noe ønske, bare en konstantering. Jeg kunne sove i 2-4 dager, da var jeg litt normal igjen... en stund.

I slutten av 20 årene var formen veldig dårlig så jeg begynte å trene mer... og mer. Enkelte dager peste jeg som en hvalross etter å ha gått 20 meter. Men formen ble dårligere og dårligere.

Ved en tilfeldighet leste mitt yngste barn aftenposten. "Næh, mamma, det er sånn som deg jo" Det handlet om ei som ble syk av trening. Det var som å møte seg selv i døra! Da visste jeg at jeg ikke skulle dø likevel.

For noen år siden var det ei som sa "jeg vet jo at du har vært dypt deprimert" Fordi jeg i perioder ikke hadde kontakt med omverdenen, men da sov jeg eller hadde enorme smerter. Slike smerter at jeg ikke engang klarte å formidle til mine nærmeste at jeg trengte lege. De var vant med at jeg lå slik innimellom.

Jeg snakket også med fastlegen min gjennom mange år om det, etter at en ergoterapeut og en fysioterapeut mente jeg hadde vanskeligheter med "å komme i gang" fordi jeg var deprimert. Etter den samtalen VAR jeg virkelig deprimert. Derfor ringte jeg legen min "du, du må finne en bra psykolog til meg" Jaha, hvorfor det spurte han. "Fordi jeg tror jeg bare er deprimert" Det ble musestille et halvt øyeblikk så lo han. "En ting du aldri har vært, XX, og det er deprimert"

Jeg peser som en hvalross etter 20 meters gange innimellom nå også (jeg har passert fylte 40 år), men jeg går forde... bare saktere.

Leger som har greie på ME vet hvordan de skal "prøve" ut pasientene, derfor burde ikke "hvemsomhelst" kunne gi diagnosen.

Og jeg er enig med TS at det høres for enkelt ut at man skal tenke seg frisk. Men det er nok ikke akkurat det det går ut på. Jeg tror at man etter lang tid som syk, når kroppen blir veldig syk bare av feks å tygge ei brødskive. Ingen ønsker vel å ha så smerter? Så man lar kroppen hvile, hvilket den også trenger. Jeg tror det går på å mestre kroppen sin, disse tanke-kursene, å tore å presse den litt mer enn man har turd. Noen jeg vet om er blitt bedre av "tanke-kurs", mange er blitt verre fordi de presser seg til mer enn man tåler. Bare det at noen nå klarer å dusje og spise mat på samme dag er en seier, da har de presset kroppen sin litt mer enn de før turde.

Det er ikke noe jeg ønsker mer enn at ME bare var innbillning

Men for all del - jeg tror ingen her i tråden har prøvd å antyde at ME er innbilling. Jeg har i hvertfall på ingen måte prøvd å påstå det.

At det er en veldig mystisk sykdom, er det i hvertfall ingen tvil om. Og, ettersom man ikke har funnet noe entydig i forskningen på ME, kan det vel foreløpig tyde på at ME-pasienter om x antall tiår ville fått mer differensierte diagnoser. Hva får en kropp til å gi opp, bli helt utmattet, ikke tåle det den er laget for? Uten at man greier å finne årsaken? Veldig rart, men sikkert en gåte man vil greie å løse i framtiden.

[AnonymBruker]

Jeg tror da for all del at det er noe som heter ME, som påvirker folk på en veldig negativt måte. Jeg er dog ikke i tvil om at det kommer fra psyken, fordi både depresjon og utbrenthet ++ kan lede til at man heller vil sove mye, ikke går ut mye, sitter hjemme, ikke får bevegd seg. I lengden avler dette mindre energi, og alt vi bli "slitsomt" og tiltak etterhvert, bare fordi man må gå til postkassen. På dette tidspunktet har det hos mange, tror jeg, utviklet seg til å bli ME, altså at man er vant til å sove, vant til å døse, vant til å ikke være aktiv, noe som selvsagt går utover oss som dyr, siden vi er ment for å være aktive individer. Når denne stimuli mangler, så går formen bare nedover og nedover og vi blir "dovendyr".

Vi som har vært deprimerte kjenner vel igjen det at vi helst bare vil sove og sove og sove.. søvn avler søvn, til slutt kan man sove døgne rundt og man blir sliten av ALT, og orker ingen verdens ting. "Du kan ikke ha hatt depresjon fordi du veit jo ikke hva du prater om", sier du sikkert nå der du freser foran data-skjermen din og vreden henger ut av munnen. Jo, jeg veit det, men jo mer man gjør noe, jo mer avler det av samme livsstil, ergo kroppen blir til slutt syk.

[Daniel84]

Jeg gjorde ikke noe forsøk på å dra knapper inn i diskusjonen. Men Daniel gjorde det så enkelt ved å si at "man utelukker depresjon", som om det var noe man gjorde mens man blunket tre ganger. Poenget mitt var at det var mer komplisert enn som så. At det kreves en del undersøkelser og samtaler både for å bekrefte og avkrefte en depresjonsdiagnose, og alvorlighetsgraden av denne.

Jeg tviler ikke på at det blir gjort ordentlig av leger som kan en del om ME. Men som du ser, andre som dessverre har vært i det gamet en stund, kan bekrefte at det er mange leger som ikke vet stort om ME, og dessuten ikke vil godkjenne diagnosen.

Skjønner du nå?

Når jeg sier at man utelukker depresjon, så betyr ikke det at jeg sier det er en enkel prosess. Men det å få ME-diagnosen er ikke en enkel prosess i seg selv, som mange tydligvis tror

[Snop]

Jeg tror da for all del at det er noe som heter ME, som påvirker folk på en veldig negativt måte. Jeg er dog ikke i tvil om at det kommer fra psyken, fordi både depresjon og utbrenthet ++ kan lede til at man heller vil sove mye, ikke går ut mye, sitter hjemme, ikke får bevegd seg. I lengden avler dette mindre energi, og alt vi bli "slitsomt" og tiltak etterhvert, bare fordi man må gå til postkassen. På dette tidspunktet har det hos mange, tror jeg, utviklet seg til å bli ME, altså at man er vant til å sove, vant til å døse, vant til å ikke være aktiv, noe som selvsagt går utover oss som dyr, siden vi er ment for å være aktive individer. Når denne stimuli mangler, så går formen bare nedover og nedover og vi blir "dovendyr".

Vi som har vært deprimerte kjenner vel igjen det at vi helst bare vil sove og sove og sove.. søvn avler søvn, til slutt kan man sove døgne rundt og man blir sliten av ALT, og orker ingen verdens ting. "Du kan ikke ha hatt depresjon fordi du veit jo ikke hva du prater om", sier du sikkert nå der du freser foran data-skjermen din og vreden henger ut av munnen. Jo, jeg veit det, men jo mer man gjør noe, jo mer avler det av samme livsstil, ergo kroppen blir til slutt syk.

Så lenge du kan si at det blant annet KAN komme fra psyken, men også KAN utløses av helt andre rent fysiske faktorer, skal jeg være enig med deg når det kommer til utbrenthet og mangel på aktivitet (altså at man generelt ikke tar vare på kroppen sin) Jeg kjenner meg for eksempel ikke igjen i det du skriver i det hele tatt. Jeg ble syk i en periode livet mitt var på topp og jeg levde det gode liv i Los Angeles, aktivt og lykkelig og uten en eneste (betydelig) bekymring.

Så du må forstå at det du sier bare er et eksempel på hvordan ME kan forekomme.

[AnonymBruker]

Jeg tror da for all del at det er noe som heter ME, som påvirker folk på en veldig negativt måte. Jeg er dog ikke i tvil om at det kommer fra psyken, fordi både depresjon og utbrenthet ++ kan lede til at man heller vil sove mye, ikke går ut mye, sitter hjemme, ikke får bevegd seg. I lengden avler dette mindre energi, og alt vi bli "slitsomt" og tiltak etterhvert, bare fordi man må gå til postkassen. På dette tidspunktet har det hos mange, tror jeg, utviklet seg til å bli ME, altså at man er vant til å sove, vant til å døse, vant til å ikke være aktiv, noe som selvsagt går utover oss som dyr, siden vi er ment for å være aktive individer. Når denne stimuli mangler, så går formen bare nedover og nedover og vi blir "dovendyr".

Vi som har vært deprimerte kjenner vel igjen det at vi helst bare vil sove og sove og sove.. søvn avler søvn, til slutt kan man sove døgne rundt og man blir sliten av ALT, og orker ingen verdens ting. "Du kan ikke ha hatt depresjon fordi du veit jo ikke hva du prater om", sier du sikkert nå der du freser foran data-skjermen din og vreden henger ut av munnen. Jo, jeg veit det, men jo mer man gjør noe, jo mer avler det av samme livsstil, ergo kroppen blir til slutt syk.

Jeg er én av de som har skrevet som AB i denne debatten, men det var IKKE jeg som skrev dette... For her er jeg veldig uenig. Jeg tror det er veldig spesielt at noen får ME av å være lite aktive. Ja, man kan bli slapp, svak, sliten og utmattet, men derfra til en ME-diagnose er det nok et godt stykke. Jeg har predikert at ME ofte (ikke alltid) har psyiske komponenter og/eller kan utløses av psykiske tilstander, men jeg synes likevel det blir for enkelt som du skriver det.

Jeg tror det er noe annet når søvn avler søvn i en depresjon, enn når ME-syke blir utmattet av fysisk aktivitet.

Når jeg sier at man utelukker depresjon, så betyr ikke det at jeg sier det er en enkel prosess. Men det å få ME-diagnosen er ikke en enkel prosess i seg selv, som mange tydligvis tror

Men igjen, og igjen, til og med de som selv har diagnosen ME sier jo at det finnes leger som altfor lettvint setter diagnosen ME på en pasient, fordi man ikke finner årsak til lidelsen - eller fordi vedkommende selv er overbevist og påstår å ha sykdommen.

[AnonymBruker]

Jeg er én av de som har skrevet som AB i denne debatten, men det var IKKE jeg som skrev dette... For her er jeg veldig uenig. Jeg tror det er veldig spesielt at noen får ME av å være lite aktive. Ja, man kan bli slapp, svak, sliten og utmattet, men derfra til en ME-diagnose er det nok et godt stykke. Jeg har predikert at ME ofte (ikke alltid) har psyiske komponenter og/eller kan utløses av psykiske tilstander, men jeg synes likevel det blir for enkelt som du skriver det.

Jeg tror det er noe annet når søvn avler søvn i en depresjon, enn når ME-syke blir utmattet av fysisk aktivitet.

Men igjen, og igjen, til og med de som selv har diagnosen ME sier jo at det finnes leger som altfor lettvint setter diagnosen ME på en pasient, fordi man ikke finner årsak til lidelsen - eller fordi vedkommende selv er overbevist og påstår å ha sykdommen.

Nei, det var ikke du som skrev det, det var meg, kall meg Karianne. Jeg tror ikke du har lest hva jeg har skrevet, for jeg har absolutt ikke skrevet at man kan få det av å ikke være aktiv. Les det en gang til er du snill, fordi her har du lagt ord i munnen på meg. Jeg skrev at det gjerne starter med ting som f.eks utbrenthet eller depresjon, psykiske lidelser om jeg kan få kalle det det da? Det er kanskje også feil. Uansett, psykiske tunge ting har som oftest den påvirkningen på oss av at vi blir mye stillesittende og inaktive. Så herifra mener jeg at veien til ME diagnosen er kortere. Ikke bare av å være inaktiv

Håper du forstod det nå.

[Gjest hmmh]

Ser at mange bruker det at man blir utredet av psykolog/psykiater før en ME-diagnose kan stilles, som en fasit på at dette ikke *kan* være psykisk. Bare litt info fra egen erfaring. Har strevd psykisk i mange år, og tatt veldig mange tester i diverse utredninger for å få kartlagt hva jeg sleit med. Etterhvert blir man test-smart, og hører jo på den som tester eller på svaralternativene hva man bør svare for å havne innenfor "normalen". Svarte jo ærlig for å få hjelp, mens jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg glatt kunne kommet meg ut av situasjonen uten noen diagnoser (og uten hjelp) om det var dét jeg ville...

[altflyter]

ME er veldig sammensatt og er egentlig bare en fellesbetegnelse på en rekke sykdommer og symptomer som man ikke alltid finner ut av. Det bør tas på alvor og jeg syntes så absolutt ikke det er oppskrytt.

[AnonymBruker]

ME er ikke oppskrytt. Jeg har vært dårlig i mange år nå, og sliter fremdeles med det. Jeg har fått diagnosen av fastlege, hos spesialist OG vært på rikshospitalet for nok en bekreftelse på diagnosen. Det er et sant mareritt, og at folk kan være så usypatiske at de i det hele tatt stiller spørsmålstegn ved en sykdom som er så ødeleggende for et sunt, ungt menneske som jeg en gang var gjør meg rett og slett kvalm!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke ME (og er ikke de andre AB her inne), men når folk nevner ME for den minste lille grunn, så gjør det det bare værre for de som faktisk sliter. Samme med migrene for eksempel, og andre lidelser. De færreste har det jo faktisk, men de som har det sliter men blir ikke tatt på alvor.

[Gjest Applecore]

Jeg har ikke ME (og er ikke de andre AB her inne), men når folk nevner ME for den minste lille grunn, så gjør det det bare værre for de som faktisk sliter. Samme med migrene for eksempel, og andre lidelser. De færreste har det jo faktisk, men de som har det sliter men blir ikke tatt på alvor.

Og så finnes det jo forskjellige grader av ting.

Det er stor forskjell på en mild grad av ME og alvorlig ME, men det betyr ikke at de som har en mild form for ME ikke skal tas på alvor.

[AnonymBruker]

Nei, det var ikke du som skrev det, det var meg, kall meg Karianne. Jeg tror ikke du har lest hva jeg har skrevet, for jeg har absolutt ikke skrevet at man kan få det av å ikke være aktiv. Les det en gang til er du snill, fordi her har du lagt ord i munnen på meg. Jeg skrev at det gjerne starter med ting som f.eks utbrenthet eller depresjon, psykiske lidelser om jeg kan få kalle det det da? Det er kanskje også feil. Uansett, psykiske tunge ting har som oftest den påvirkningen på oss av at vi blir mye stillesittende og inaktive. Så herifra mener jeg at veien til ME diagnosen er kortere. Ikke bare av å være inaktiv

Håper du forstod det nå.

Egentlig ikke, for du skriver ingenting om hva du tror er årsaken til ME, kilden, og det var vel strengt tatt det som var temaet.

ME er ikke oppskrytt. Jeg har vært dårlig i mange år nå, og sliter fremdeles med det. Jeg har fått diagnosen av fastlege, hos spesialist OG vært på rikshospitalet for nok en bekreftelse på diagnosen. Det er et sant mareritt, og at folk kan være så usypatiske at de i det hele tatt stiller spørsmålstegn ved en sykdom som er så ødeleggende for et sunt, ungt menneske som jeg en gang var gjør meg rett og slett kvalm!

Riktignok bruker ts ordet oppskrytt i startinnlegget, men det er vel ingen som ellers i denne tråden har antydet at ME ikke er en reell tilstand eller stilt spørsmålstegn ved den? Ingen grunn til å bli kvalm!