ME - er det bare oppskrytt?

[AnonymBruker]

ME, det er vel en diagnose som har kommet frem i nyere tid - en tid hvor så mange streber etter å være lykkelige og perfekte. Det er nesten status å være stresset og i denne tidsklemma. Så mange får ME, og jeg lurer nesten på om det er jaget og higet i samfunnet som har skapt denne diagnosen.

Jeg stiller også spørsmål med denne sykdommen (?), som nesten virker som den nye whip lash'en. Plutselig har "alle" - og da spesielt jenter/kvinner - det. Jeg har lest mange innlegg her på Kvinneguiden, og de fleste som skriver at de har ME virker som om de hadde psykiske problemer før de fikk diagnosen. Jeg ser også at mange er ute etter å få sympati. Kanskje med grunn, men det kan virke litt påtatt.

Men tro det eller ei, diagnosen/sykdommen kan i mange tilfeller bli kurert av tankens kraft, såkalt Lightening Process, som igjen kan bevise at det har med hodet å gjøre. Og ikke kroppen. Det får meg til å tro at ME bare sitter i hodet. Jeg sier ikke at ME ikke kan oppleves som en virkelig sykdom (jeg ser at mange av dere sammenligner det med både kreft og AIDS, men det synes jeg er å ta det for langt), og jeg tror jeg kan forstå at kroppens batterier bare tar slutt etter en lang fase med mye stress - men samtidig er jeg skeptisk. Jeg tror ME skyldes psyken. Ikke kroppen.

Hva mener du - er ME bare en psykisk sykdom, eller tror du at ME virkelig er fysisk?

Hilsen Usikker.

Dette rett og slett provoserer meg. Jeg fikk diagnosen min allerede i 10.klasse. Jeg var en frisk og rask ungdom som var lykkelig forelsket, hadde gode karakterer i alle fag og som med glede spilte så mye fotball jeg kunne uansett dagsform. Jeg har alltid vært en fighter og er det fremdeles. Da jeg skulle begynne på videregående var det mye hyl og skrik fra legene mine, da de mente at jeg ikke ville klare å ta videregående på 3 år, og at jeg kom til å trenge forlengelse. Jeg satt ned foten fordi jeg ville føle meg "normal" sånn som alle andre, og jeg presset på frem til det rett og slett ikke gikk mer det tredje året mitt. Da hadde jeg på mitt beste klart å komme opp i et snitt på 5,5!!! ME er et typisk flink pike syndrom, hvor den typiske ME pasienten er unge jenter med ekstremt høye ambisjoner. ME pasienter er ikke "quittere" som legger seg ned å syns synd på seg selv, det er mennesker som ikke ønsker å gi seg for en hver pris! Kroppen slutter rett og slett å fungere i ulik grad og på ulike måter. Jeg for min del sliter ekstremt med leddene mine, som jeg er rimelig sikker på er en FYSISK lidelse? Hver gang jeg har pushet meg selv klarer jeg knapt nok å holde et glass, og beina mine fungerer overhode ikke. Jeg kan ikke skrive eller smøre meg en brødskive, jeg kan ikke åpne en flaske farris.. Hvordan i all verden kan du mene at det er PSYKISK? At jeg rett og slett ikke har krefter til å gjøre noe som helst? Å ha ME er et helvette på jord, og det er INGEN som ønsker det for seg selv. Selvfølgelig sitter også ting i hodet! Du kan legge deg ned å vente på å få vondt og føle en uutholdelig utmattelse eller du kan reise deg opp på beina og kjempe videre og håpe at dagen blir bedre, du kan sette opp et smil og være ditt gamle jeg hele dagen om du vil, aldri la noen få vite hvordan du egentlig føler deg, aldri tenke over hvor vondt det faktisk gjør, men sannheten er den at jo lenger du presser deg til å "være frisk" jo dårligere blir du.

[AnonymBruker]

Egentlig ikke, for du skriver ingenting om hva du tror er årsaken til ME, kilden, og det var vel strengt tatt det som var temaet.

Riktignok bruker ts ordet oppskrytt i startinnlegget, men det er vel ingen som ellers i denne tråden har antydet at ME ikke er en reell tilstand eller stilt spørsmålstegn ved den? Ingen grunn til å bli kvalm!

Ja, det er nettopp det som blir gjort i startinnlegget, og det og faktisk i det hele tatt lese noe sånt når du selv har kjempet deg gjennom 5 år med det helvette som ME faktisk er, fremdeles ikke er bra og har måttet forandre den du er fordi du ikke har krefter til å være den du egentlig er lenger eller gjøre de tingene du drømmer om, så skal jeg love deg at man blir kvalm så det synger.

[AnonymBruker]

ME er et typisk flink pike syndrom, hvor den typiske ME pasienten er unge jenter med ekstremt høye ambisjoner. ME pasienter er ikke "quittere" som legger seg ned å syns synd på seg selv, det er mennesker som ikke ønsker å gi seg for en hver pris!

Men du, det du sier her, tyder jo på at ME i ditt tilfelle absolutt hadde utgangspunkt i noe psykisk. Du var en som presset deg, som ville prestere og hadde høye ambisjoner. Lot deg ikke selv få den hvilen du også trengte, og da særlig i en fase hvor kroppen vokser og utvikler seg mye både fysisk og mentalt.

Jeg oppfatter det som at i ditt tilfelle hadde utvikling av ME absolutt en psyisk årsak - uten at jeg skal påstå noe som helst, selvfølgelig. Jeg ser bare hva du skriver her.

[AnonymBruker]

Egentlig ikke, for du skriver ingenting om hva du tror er årsaken til ME, kilden, og det var vel strengt tatt det som var temaet.

AB Karianne her igjen

Jeg mener at det er mye psykosomatisk. Når selv oppegående, flott og aktiv ungdom kan få det, så tror jeg likevel at det kan bli for mye hverdagsstress, men at dette påvirkes underbevissheten og ikke så mye utad før man virkelig sitter der med diagnosen. Det er da ikke bare voksne arbeidstaker som kan bli utbrent, hva med vår stakkars ungdoms forventninger? skole, jobb kanskje, venner, aktiviteter, lekser, rydde i huset. Så kommer man til et punkt der det bare sier stopp. Da har man nådd denne grensen der hvor det psykiske kommer snikende og blir en byrde. Man finner det da, noe som er selvfølgelig riktig, logisk å roe ned, kutte ned på ting, slappe av. Dog tror jeg det for mange her, snakker ikke lenger bare om ungdom, men om aktive folk som egentlig ikke har noe å bekymre seg for, men pga en veldig stresset hverdag selv om de liker livet sitt, plutselig kan sitte der med denne belastningen. Så skal man da, ta det med ro, men det er nettopp på dette punktet jeg mener at det kan gå begge veier. Enten går man da inn i depresjon, eller så klarer man å holde seg i god stand, og sakte men sikkert komme seg godt tilbake i rytme. Dog, ender man i depresjonens verden der tingenes tilstand allerede er for tungt psykisk, så er det lett å ende opp som en som avler kun søvn, søvn og atter søvn, mer depresjon, ond sirkel og til slutt, tiltak å lage kaffe.

Huff, dette var vanskelig å forklare, men jeg håper dere forstår at jeg gjør mitt beste. Såvidt jeg vet ytrer vi enda meninger på hva som, for oss personlig, er logiske som roten av ME. Jeg tror altså det ikke er en plutselig ting, men at det gror fra andre typer stress, avhengig av psykisk tilstand etter å ha vært utsatt for dette over tid.

[AnonymBruker]

Ja, det er nettopp det som blir gjort i startinnlegget, og det og faktisk i det hele tatt lese noe sånt når du selv har kjempet deg gjennom 5 år med det helvette som ME faktisk er, fremdeles ikke er bra og har måttet forandre den du er fordi du ikke har krefter til å være den du egentlig er lenger eller gjøre de tingene du drømmer om, så skal jeg love deg at man blir kvalm så det synger.

Jeg synes reaksjonen din sier mye om hvordan en slik vag og udefinert lidelse blir mottatt i samfunnet. Mer om deg og din reaksjon, enn om ts' åpningsinnlegg.

Det må være lov til å diskutere i hvor stor grad ME har sin årsak i det psykiske, det er det ikke bare lekfolk som gjør. Det er ingen som dermed sier at du ikke har og har hatt reelle plager, vi bare diskuterer hva som kan være årsaken til dem, eller det som utløser dem.

[AnonymBruker]

AB Karianne her igjen

Jeg mener at det er mye psykosomatisk. Når selv oppegående, flott og aktiv ungdom kan få det, så tror jeg likevel at det kan bli for mye hverdagsstress, men at dette påvirkes underbevissheten og ikke så mye utad før man virkelig sitter der med diagnosen. Det er da ikke bare voksne arbeidstaker som kan bli utbrent, hva med vår stakkars ungdoms forventninger? skole, jobb kanskje, venner, aktiviteter, lekser, rydde i huset. Så kommer man til et punkt der det bare sier stopp. Da har man nådd denne grensen der hvor det psykiske kommer snikende og blir en byrde. Man finner det da, noe som er selvfølgelig riktig, logisk å roe ned, kutte ned på ting, slappe av. Dog tror jeg det for mange her, snakker ikke lenger bare om ungdom, men om aktive folk som egentlig ikke har noe å bekymre seg for, men pga en veldig stresset hverdag selv om de liker livet sitt, plutselig kan sitte der med denne belastningen. Så skal man da, ta det med ro, men det er nettopp på dette punktet jeg mener at det kan gå begge veier. Enten går man da inn i depresjon, eller så klarer man å holde seg i god stand, og sakte men sikkert komme seg godt tilbake i rytme. Dog, ender man i depresjonens verden der tingenes tilstand allerede er for tungt psykisk, så er det lett å ende opp som en som avler kun søvn, søvn og atter søvn, mer depresjon, ond sirkel og til slutt, tiltak å lage kaffe.

Huff, dette var vanskelig å forklare, men jeg håper dere forstår at jeg gjør mitt beste. Såvidt jeg vet ytrer vi enda meninger på hva som, for oss personlig, er logiske som roten av ME. Jeg tror altså det ikke er en plutselig ting, men at det gror fra andre typer stress, avhengig av psykisk tilstand etter å ha vært utsatt for dette over tid.

Du må gjerne tro dette, og sannsynligvis finnes det forløp som du beskriver her, eller i hvertfall personer med en slik bakgrunn som har fått diagnosen ME.

Men hvordan forklarer du da at en i utgangspunktet frisk og aktiv 16-åring ganske så akutt blir fullstendig utmattet og ikke greier å komme seg ut av senga? For der virker som om du tror at dette er hovedforløpet for ME-pasienter?

[Daniel84]

Jeg er én av de som har skrevet som AB i denne debatten, men det var IKKE jeg som skrev dette... For her er jeg veldig uenig. Jeg tror det er veldig spesielt at noen får ME av å være lite aktive. Ja, man kan bli slapp, svak, sliten og utmattet, men derfra til en ME-diagnose er det nok et godt stykke. Jeg har predikert at ME ofte (ikke alltid) har psyiske komponenter og/eller kan utløses av psykiske tilstander, men jeg synes likevel det blir for enkelt som du skriver det.

Jeg tror det er noe annet når søvn avler søvn i en depresjon, enn når ME-syke blir utmattet av fysisk aktivitet.

Men igjen, og igjen, til og med de som selv har diagnosen ME sier jo at det finnes leger som altfor lettvint setter diagnosen ME på en pasient, fordi man ikke finner årsak til lidelsen - eller fordi vedkommende selv er overbevist og påstår å ha sykdommen.

Fastleger ja. Men jeg spesialistene på sykehuset som man utredes til, setter nok ikke diagnosen for lettvindt

[AnonymBruker]

Fastleger ja. Men jeg spesialistene på sykehuset som man utredes til, setter nok ikke diagnosen for lettvindt

Nå skal man ikke si at alle har gått til spesialist heller, da Det er langt ifra sant.

[AnonymBruker]

Du må gjerne tro dette, og sannsynligvis finnes det forløp som du beskriver her, eller i hvertfall personer med en slik bakgrunn som har fått diagnosen ME.

Men hvordan forklarer du da at en i utgangspunktet frisk og aktiv 16-åring ganske så akutt blir fullstendig utmattet og ikke greier å komme seg ut av senga? For der virker som om du tror at dette er hovedforløpet for ME-pasienter?

Igjen så må jeg skrive at jeg tror det er en mix, kall det gjerne da en cocktail, av variabler som påvirker dette. Ikke bare en ting, ikke bare skoleproblemer f.eks. En tenåring, og spesielt en f.eks i 16 års alderen er jo under mye stress, f.eks hjemme, skole, kjærester, klær, retning utdannelse, aktiviteter. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det blir mye. Og det er jo ofte det som skjer under utbrenthet også. Plutselig orker man ikke jobbe lenger. Orker ikke gå ut av senga, orker ikke , rett og slett. Man har ingen forklaring men man orker ikke. Kroppen orker ikke. Hvorfor kan ikke dette skje aktive, friske 16-åringer, når de også blir så trykt på så mange aktiviteter som skjer nå tildags?

[AnonymBruker]

Jeg synes reaksjonen din sier mye om hvordan en slik vag og udefinert lidelse blir mottatt i samfunnet. Mer om deg og din reaksjon, enn om ts' åpningsinnlegg.

Det må være lov til å diskutere i hvor stor grad ME har sin årsak i det psykiske, det er det ikke bare lekfolk som gjør. Det er ingen som dermed sier at du ikke har og har hatt reelle plager, vi bare diskuterer hva som kan være årsaken til dem, eller det som utløser dem.

Jeg er 21 år gammel, og folk har stilt spørsmålstegn ved dignosen min og min sykdom siden jeg fikk den som 15 åring,selvfølgelig er det fortvilende! Det må da også du forstå.

Ja, selvfølgelig diskuter i vei, men hva med å vite hva dere snakker om før dere setter dere ned å skal skrive om det på et forum? For det første er det slik at ME i alle tilfeller jeg kjenner til er utløst av andre sykdommer som feks lungebetennelse eller kyssesyke. Det er hva som utløser ME, gratulerer der har du svaret ditt. Jeg hadde begge deler )))))))

[AnonymBruker]

Fastleger ja. Men jeg spesialistene på sykehuset som man utredes til, setter nok ikke diagnosen for lettvindt

De to jeg kjenner som har ME-diagnoser, har fått diagnosen hos fastlegen.

Igjen så må jeg skrive at jeg tror det er en mix, kall det gjerne da en cocktail, av variabler som påvirker dette. Ikke bare en ting, ikke bare skoleproblemer f.eks. En tenåring, og spesielt en f.eks i 16 års alderen er jo under mye stress, f.eks hjemme, skole, kjærester, klær, retning utdannelse, aktiviteter. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det blir mye. Og det er jo ofte det som skjer under utbrenthet også. Plutselig orker man ikke jobbe lenger. Orker ikke gå ut av senga, orker ikke , rett og slett. Man har ingen forklaring men man orker ikke. Kroppen orker ikke. Hvorfor kan ikke dette skje aktive, friske 16-åringer, når de også blir så trykt på så mange aktiviteter som skjer nå tildags?

Ja. Kanskje ME er kroppens forsvarsmekanisme når det blir for mye, for stor belastning, for lite hvile og stillstand. Man merker ingenting før PANG. Hvem vet. Kroppen er fiffig. I såfall snakker vi jo om psykiske årsaker i høyeste grad.

Spennende å se om man greier å påvise virus/andre fysiske forandringer i kroppen til de som har ME-diagnose.

[AnonymBruker]

Jeg er 21 år gammel, og folk har stilt spørsmålstegn ved dignosen min og min sykdom siden jeg fikk den som 15 åring,selvfølgelig er det fortvilende! Det må da også du forstå.

Ja, selvfølgelig diskuter i vei, men hva med å vite hva dere snakker om før dere setter dere ned å skal skrive om det på et forum? For det første er det slik at ME i alle tilfeller jeg kjenner til er utløst av andre sykdommer som feks lungebetennelse eller kyssesyke. Det er hva som utløser ME, gratulerer der har du svaret ditt. Jeg hadde begge deler )))))))

Nå synes jeg du løper litt vel fort her. Det er INGEN her som ikke skjønner at det er fortvilende å være syk, ha en diagnose og så oppleve at andre stiller spørsmålstegn ved den. Hvis du tror det, er jeg redd for at det skjer i ditt eget hode...

Du vet hva du snakker om - du kjenner ditt eget tilfelle og din egen kropp. Men det betyr ikke at du har sannheten om ME. Som du også kan lese i denne tråden av folk som selv har/har hatt ME, så har sykdommen blitt utløst på ganske forskjellige måter. Selvfølgelig er det lov til å diskutere noe man ikke har førstehånds informasjon om. Jeg har aldri vært i Liberia, jeg påberoper meg likevel retten til å diskutere og mene noe om det som skjer der. Det var ikke jeg som skjøt Albin, jeg har sågar aldri skutt en elg, men jeg kan likevel mene noe om saken.

Du gratulerer meg med svaret? Hvis du har svaret, bør du heller gå til medisinerne som forsker på ME, de ville sikkert sette pris på at du har løst gåten for dem.

[Daniel84]

De to jeg kjenner som har ME-diagnoser, har fått diagnosen hos fastlegen.

Javel? Da må det være lenge side de finn diagnosen iallefall, for nå må man gjennom ganske mange undersøkelser og få fastsatt diagnosen av spesialist.

Dessuten er ikke slike diagnoser satt av fastlegen gyldig når det kommer til feks NAV.

[AnonymBruker]

Javel? Da må det være lenge side de finn diagnosen iallefall, for nå må man gjennom ganske mange undersøkelser og få fastsatt diagnosen av spesialist.

Dessuten er ikke slike diagnoser satt av fastlegen gyldig når det kommer til feks NAV.

Den ene fikk diagnosen for ett år siden, den andre for tre. Begge har vært sykmeldte og mottatt sykepenger fra NAV.

Er det noe sted at det står at diagnose må fastsettes av spesialist?

[Gjest Applecore]

Her er hvorfor det er et tiltak å lage kaffe om man har ME:

Du vet hvordan man føler seg når man har vært syk lenge, med f.eks influensa eller noe? Hele kroppen føles svak og kraftløs, og bare det å gre håret kan være veldig anstrengende?

Sånn er det å ha ME.

Dvs at det å lage kaffe av og til kan være enormt slitsomt - man blir anpusten og får melkesyre, og når man endelig er ferdig orker man knapt å drikke den.

Man må faktisk hvile etterpå.

(Dette er ikke en beskrivelse av funksjonsnivået til alle med ME - for noen er det å lage kaffe ingen sak, mens andre ikke engang er i stand til å bevege seg til kjøkkenet; dette er min erfaring på en dårlig dag.)

Jeg har vært syk i over 10 år og fikk i årevis høre at jeg bare trengte å få bedre rutiner og burde presse meg litt for "komme i gjenge igjen".

Det gikk alltid på viljen min.

Jeg lurer på om jeg hadde vært friskere nå om jeg ikke hadde endt opp med de tilbakefallene jeg fikk fordi jeg presset meg for hardt.

[AnonymBruker]

Her er hvorfor det er et tiltak å lage kaffe om man har ME:

Du vet hvordan man føler seg når man har vært syk lenge, med f.eks influensa eller noe? Hele kroppen føles svak og kraftløs, og bare det å gre håret kan være veldig anstrengende?

Sånn er det å ha ME.

Dvs at det å lage kaffe av og til kan være enormt slitsomt - man blir anpusten og får melkesyre, og når man endelig er ferdig orker man knapt å drikke den.

Man må faktisk hvile etterpå.

(Dette er ikke en beskrivelse av funksjonsnivået til alle med ME - for noen er det å lage kaffe ingen sak, mens andre ikke engang er i stand til å bevege seg til kjøkkenet; dette er min erfaring på en dårlig dag.)

Jeg har vært syk i over 10 år og fikk i årevis høre at jeg bare trengte å få bedre rutiner og burde presse meg litt for "komme i gjenge igjen".

Det gikk alltid på viljen min.

Jeg lurer på om jeg hadde vært friskere nå om jeg ikke hadde endt opp med de tilbakefallene jeg fikk fordi jeg presset meg for hardt.

Har du eller legen din noen formening om hva det var som forårsaken sykdommen hos deg? Kom den gradvis eller plutselig? Som lyn fra klar himmel, eller som følge av andre sykdommer/plager?

[MaxUflax]

Jeg tror virkelig ikke noen later som. Mitt spørsmål er om det er fysisk eller psykisk. Begge ting kan være like vonde å bære.

Det er jo i all hovedsak psykisk sykdomm, som ved utbrudd blir fysisk..

Er vel å regne som en nevrologisk sykdomm (sykdomm i nervesystem)?

[AnonymBruker]

Jeg tror da for all del at det er noe som heter ME, som påvirker folk på en veldig negativt måte. Jeg er dog ikke i tvil om at det kommer fra psyken, fordi både depresjon og utbrenthet ++ kan lede til at man heller vil sove mye, ikke går ut mye, sitter hjemme, ikke får bevegd seg. I lengden avler dette mindre energi, og alt vi bli "slitsomt" og tiltak etterhvert, bare fordi man må gå til postkassen. På dette tidspunktet har det hos mange, tror jeg, utviklet seg til å bli ME, altså at man er vant til å sove, vant til å døse, vant til å ikke være aktiv, noe som selvsagt går utover oss som dyr, siden vi er ment for å være aktive individer. Når denne stimuli mangler, så går formen bare nedover og nedover og vi blir "dovendyr".

Vi som har vært deprimerte kjenner vel igjen det at vi helst bare vil sove og sove og sove.. søvn avler søvn, til slutt kan man sove døgne rundt og man blir sliten av ALT, og orker ingen verdens ting. "Du kan ikke ha hatt depresjon fordi du veit jo ikke hva du prater om", sier du sikkert nå der du freser foran data-skjermen din og vreden henger ut av munnen. Jo, jeg veit det, men jo mer man gjør noe, jo mer avler det av samme livsstil, ergo kroppen blir til slutt syk.

Dersom du hadde giddet å sette deg inn i hva ME egentlig er, så ville du visst at ME-pasienter flest absolutt ikke sover mye, snarere tvert imot. De sliter nemlig med store søvnvansker.

Du forutsetter at folk starter med å være hjemme og passive for så å bli syke; har det aldri falt deg inn at det kan være motsatt?

[Mononoke]

For dere som ønsket info i forbindelse med NAV: Her.

Fastlege som er spesialist i allmennmedisin kan styre utredning og utarbeide dokumentasjon til NAV. Det vil som hovedregel være nødvendig med vurdering hos en spesialist i tillegg, der spesialitet er avhengig av sykdomsbildet til pasienten. Dersom kravet til vurdering hos annen spesialist skal fravikes, må dette begrunnes særlig. Vurdering av spesialist i tillegg til fastlege, vil bidra til å sikre diagnosen — som er en eksklusjonsdiagnose - gjennom tverrfaglige overveielser.

I praksis vil denne spesialisten være nevrolog eller indremedisiner. Det vil da altså si at fastlegen kan styre hva som skal skje, ta blodprøver, sende til psykiatrisk vurdering, osv. Men den dagen man står igjen med en ME diagnose, må pasienten til en spesialist for å få dette bekreftet, spsiealisten vil da se på hva som har blitt gjort, og eventuelt ta flere prøver som ikke har blitt tatt tidligere. Har man ikke gjort dette skal man heller ikke ha rett på støtte fra NAV.

Ellers kan det jo også nevnes at en ganske stor andel av de som får diagnosen, får den i etterkant av en virusinfeksjon. Kyssesyken er blant annet en av de største fellesnevnerene. Min venninne med ME, var flott, oppegående jente som var veldig aktiv, fikk kyssesyken, og aldri kom seg igjen. Da er det litt drøyt å påstå at dette kun kommer av stress og psykiske årsaker.

Fordi legene ikke vet alt om denne sykdommen, tror en del folk at man ikke vet noe, og kan dermed synse og tro i vilden sky rundt hva årsaken og sammenhengene er. Men ofte lønner det seg å sette seg litt inn i hva det faktisk dreier seg om, man vet ikke så lite som enkelte her i tråden tror. Å si til en ME-syk at det er bare psykisk, hvis du bare drar deg ut av senga og er litt aktiv vil alt bli så mye bedre, kan gjøre ting veldig mye verre. Og ME syke opplever ofte nettopp dette, og må leve med en stigmatisering om at de bare ikke har prøvd hardt nok. Men en av hovedkriteriene til ME er jo nettopp den med at man ikke kan overdrive å ta seg sammen, da blir man mer syk pga lang rekonvalesensperiode.

[Rime]

Jeg fikk kyssesyken (EBV) flere ganger. Ble syk og utmattet hver gang, høye leververdier, forstørret milt, vondt i halsen, feber... I det hele tatt ræva dårlig. Så etter den siste EBV-infeksjonen, ble jeg dårligere enn noen gang. Veldig samme symptomer som kyssesyke. Etter utallige prøver hos lege og spesialist --> de fant ingenting!!

Helt merkelig. Hva skjer med kroppen noen ganger lurer jeg på? Jeg var utmattet i flere år, er nå i full jobb og har et aktivt liv, men ble aldri som før igjen...