Holdninger til psykiske problem?

[Gjest A+O]

Jeg som mange andre her har også utviklet en depresjon og har alltid fått hørt at det skal hjelpe å snakke om det til noen. Så jeg fortalte venninden min hvordan jeg hadde det og etter ca. en måned begynte hun smått å avvise meg og avlyse avtaler i siste liten. Vi er i 20årene. Etter det har jeg ikke snakket om det til noen, men har bestemt meg for å gå til lege nå og få hjelp. Gleder meg om ett år eller lengre når jeg begynner å blir den glade sprudlende jenta jeg egentlig er.

Tenkte jeg skulle sette studiene på vent til neste år, vet ikke helt om jeg klarer å studere sånn som jeg har det nå. Er det mulig forresten?

Men virker som om enkelte bare flykter med en gang man hører at noen har det vanskelig.

du bør ikke sette studiene på vent. skaff deg hjelp asap istedenfor. tro meg...

[Bonito]

Nei, ikke lat, men for passiv ift sin egen sitasjon. Noen ganger MÅ man bare ta seg selv i nakken for å få det bedre.

I enkelte tilfeller stemmer nok dette kanskje. Men du må huske på at når man er så syk at man sliter med de mest dagligdagse ting, som å dusje, spise eller i det heletatt klare å stå opp... Da er den oppgaven med å "ta seg selv i nakken" ENORM. Og da trenger man hjelp, ikke en moraliserende pekefinger.

[AnonymBruker]

I enkelte tilfeller stemmer nok dette kanskje. Men du må huske på at når man er så syk at man sliter med de mest dagligdagse ting, som å dusje, spise eller i det heletatt klare å stå opp... Da er den oppgaven med å "ta seg selv i nakken" ENORM. Og da trenger man hjelp, ikke en moraliserende pekefinger.

Moraliserende? Når behandlingsapparatet vet at det hjelper å trene og holde seg opptatt med ting og pasienten bare sier Orker ikke uten å sprøve skikkelig, hva da? Dette har jeg sett mange eksempler på.

[sjøhest]

Jeg slet alvorlig når jeg var tenåring, og da syns jeg det var veldig vanskelig å stå frem med. Nå er jeg jo voksen og har mer erfaring, og jeg ser i dag at psykisk sykdom er ganske vanlig, og hadde jeg blitt syk igjen nå tror jeg jeg hadde vært mer åpen om det. Når jeg tenker meg om kjenner jeg jo ikke akkurat få som har slitt med depresjon o.l. Så jeg ser ikke ned på noen som sliter med det.

[Bonito]

Kjempeflott innlegg! :-) har man aldri hatt lignende følelser- så vet man ikke hva det er! Og når du da sammenligner det med 'nærliggende følelser, eller følelser som ligner, da er det jo ikke så rart at de ikke forstår..

Det vil jo alltid finnes de som ikke VIL forstå også, men heldigvis kjenner ikke jeg noen av de Grunnen til at jeg fikk øynene opp for det faktum at folk rett og slett ikke KLARER å helt forstå selv om de kanskje vil, var min beste venninne. Hun har aldri dømt meg, og hun har alltid stått bak meg. Men den dagen hun knakk sammen etter ett dødsfall og utviklet en ganske alvorlig depresjon, sa hun: "jeg har hele tiden prøvd å skjønne hvordan du har hatt det, men jeg ante ikke at det var i nærheten av så ille. Om det er det her du opplever hver gang du er syk, syntes jeg synd på deg!" Og når hun, min beste venninne gjennom de 30 åra vi har levd ikke klarte å forstå det uten å oppleve det, er det jo ikke så rart at ikke alle andre klarer det tenker jeg.

[AnonymBruker]

Jeg må tilføye at selv om jeg selv har slitt psykisk så kan jeg noen ganger bli lettere irritert hvis venninner av meg sier at "nei nå kjenner jeg at jeg holder på å bli deprimert, jeg blir nok litt deprimert snart" som om de skulle sagt at nå holder de på å bli litt forkjøla UTEN at de gidder å gjøre noe med det for å forhindre å falle ned i kjelleren. På samme måte at hvis jeg hadde kjent jeg holdt på å bli forkjøla, så hadde jeg tatt c-vitaminer o.l. for å forberede meg mest mulig til å bli friskere fort.

og når de sier dette, så sliter de ikke i det øyeblikket heller. De har kanskje bare hatt en dårlig dag.

[Gjest A+O]

Jeg må tilføye at selv om jeg selv har slitt psykisk så kan jeg noen ganger bli lettere irritert hvis venninner av meg sier at "nei nå kjenner jeg at jeg holder på å bli deprimert, jeg blir nok litt deprimert snart" som om de skulle sagt at nå holder de på å bli litt forkjøla UTEN at de gidder å gjøre noe med det for å forhindre å falle ned i kjelleren. På samme måte at hvis jeg hadde kjent jeg holdt på å bli forkjøla, så hadde jeg tatt c-vitaminer o.l. for å forberede meg mest mulig til å bli friskere fort.

og når de sier dette, så sliter de ikke i det øyeblikket heller. De har kanskje bare hatt en dårlig dag.

enig.. jeg hade en venninne som plutselig ble "deprimert".. det gikk over etter to uker da :gjeiper:

kjærlighetssorg kalte jeg det, men det ville hun ikke høre snakk om gitt.

[Gjest CrazyCatlady]

du fremstår som en sterk person- tross mye motgang! det er trist å lese at familien din ikke viser den støtten du trenger! de bør virkelig sette seg inn i hva dette dreier seg om!!

Takk

De har aldri vist meg noen form for støtte selv om tegnene på at jeg slet og sliter har vært tydelige så at jeg trengte hjelp var noe jeg måtte innse selv.Det tok meg jo noen år før jeg innså dette og faktisk ville innrømme at det kunne være noe psykisk jeg slet med.Jeg ville ikke innrømme dette i mange år for da måtte jo det bety at jeg var svak.

Akkurat når det gjelder dette så må jeg innrømme at jeg er litt sint på dem fordi de ikke tok i det når jeg bodde hjemme for jeg slet jo i mange år.Kanskje ting hadde vært annerledes,det vet man jo ikke,men siden ting tok sånn tid så er det først nå i en alder av 29 at jeg gjør fremskritt når det gjelder å bli frisk.

[Bonito]

Moraliserende? Når behandlingsapparatet vet at det hjelper å trene og holde seg opptatt med ting og pasienten bare sier Orker ikke uten å sprøve skikkelig, hva da? Dette har jeg sett mange eksempler på.

Jeg skrev vel at det i noen tilfeller nok stemmer? Jeg bare prøvde å få frem at det ikke gjelder alle. Jeg var inn og ut til behandling i div instanser i 10 år jeg, før jeg fant en behandler og ett opplegg som fungerte for meg. Så alle er jo ikke like, og det gjelder også hva som hjelper og ikke. Selv har jeg hatt gode venner som har kommet å dratt meg med ut på tur, fordi de visste det kom til å hjelpe. Jeg visste det også... men jeg hadde aldri klart det alene.

[AnonymBruker]

Syns uansett det blir sykt å snakke om snylting på samfunnet, rettsaken til abb koster en million DAGLIG f.eks, når man snakker om snylting så får jeg alltid lyst til å si- ja så du mener det hadde vært samfunnsbesparende at jeg lyktes i et av selvmordsforsøkene mine, nei men så hyggelig, det skal jeg huske.

[AnonymBruker]

Syns uansett det blir sykt å snakke om snylting på samfunnet, rettsaken til abb koster en million DAGLIG f.eks, når man snakker om snylting så får jeg alltid lyst til å si- ja så du mener det hadde vært samfunnsbesparende at jeg lyktes i et av selvmordsforsøkene mine, nei men så hyggelig, det skal jeg huske.

Det er stor forskjell på selvmordsforsøk og disse som bare sender trusler. At du føler deg truffet av det blir for dumt. Her snakker vi om f.eks mennesker som stikker av og sier de skal gjøre ditten og datten, for og så bli funnet i god behold av politi/ambulanse. Gjentatt gjerne 3 ganger i året.

Dette koster Norge flere titalls millioner i året.

[Gjest Elyssa]

Jeg tror hovedgrunnen til at jeg sliter med å være åpen om sykdommene mine er at det er så sårt og personlig.. Jeg føler liksom at jeg deler av sjela mi, og det gjær for vondt å gjøre det til hvem som helst..

Høres kanskje litt merkelig ut, men sånn er det nå for meg...

[AnonymBruker]

Resurs middbrukere burde vært tvangsinnlagt, evt hatt faste tilsyns persone x antall ganger i døgnet.

og vært fratatt rettigheten til å skaffe seg nye nr.

når det er erfarne personer som sitter å tar imot telfoner (i amk, kirkens sos, legevakts kontorer osv) så får ikke disse personene den opmerksomheten de ønsker, men når det er uerfarne personer som svarer, så ender det fort med at de får ambulanser og politi osv, og disse blir da ofte prioritert foran andre alvorlig syke (kommer det 2 utrykkninger samtitid, så er det 1mann til mølla prinsippet) folk med slag må til behandlin innen 3 timer, så her teller hvert minutt, når resurs misbrukerne har greid å kapre den ene ambulansen som eksiterer i kommunen, så må slag pasienten ofte vente på neste ambulanse, og den ventetide kan utgjøre at slag pasienten ikke får behandlingen tidsnok. personer som har hjerteinfarkt, må vente lengre og kan gå i hjertestans før ambulansen kommer frem.

det finnes mange gode grunner som gjør at resursmisbrukere burde vært låst inne eller fratatt telefon rett. syk eller ikke. de koster andre mennesker livet, og slipper alle konsekvenser.

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på selvmordsforsøk og disse som bare sender trusler. At du føler deg truffet av det blir for dumt. Her snakker vi om f.eks mennesker som stikker av og sier de skal gjøre ditten og datten, for og så bli funnet i god behold av politi/ambulanse. Gjentatt gjerne 3 ganger i året.

Dette koster Norge flere titalls millioner i året.

3 ganger i året?? det var no en rolig person, har vært med på å rykke ut til en og samme person 3 ganger i løp av en helg. å han en ambulanse på utrykkning koster minimum 3000kr politiet ligger ca samme prisklasse, når dette skjer 3 gananger på en helg, og personen har registret ca 70 opdrag i året på seg, også kan vi gange dette med minst 4-6 resurser.... så begynner summen å øke. og hvem betaler for disse utrykkningene?? jo meg og deg som jobber og betale skatt......

[AnonymBruker]

3 ganger i året?? det var no en rolig person, har vært med på å rykke ut til en og samme person 3 ganger i løp av en helg. å han en ambulanse på utrykkning koster minimum 3000kr politiet ligger ca samme prisklasse, når dette skjer 3 gananger på en helg, og personen har registret ca 70 opdrag i året på seg, også kan vi gange dette med minst 4-6 resurser.... så begynner summen å øke. og hvem betaler for disse utrykkningene?? jo meg og deg som jobber og betale skatt......

Noen fylker driver med fakturering om det blir falske utrykninger så og så mange ganger.

[Gjest Elyssa]

Kan også nevne at f.eks hypokondere har et svært dårlig rykte pga sterke fordommer, og at det nærmest har blitt et skjellsord for de som er sutrepaver som sykemelder seg så snart de har vondt i en finger, men egentlig er hypokondri i ordets rette forstand en seriøs angstlidelse.

Det finnes de som går og er livredde hver eneste dag for at de har en alvorlig sykdom, som knapt klarer å tenke på noe annet.

Det er sant at de krever mye resurser i og med at de til stadighet går til legen og vil undersøkes for både det ene og det andre, kanskje veldig dyre undersøkelser også.

Men det er viktig å huske på at disse menneskene har det like forferdelig som de som lider av andre typer angst, og bør behandles deretter.

Mhm, det er en ganske hårfin linje noen ganger, og vanskelig å vite akkurat hva man skal mene. For selv om psykiske problemer ofte kan være en forklaring på mye så kan det ikke unnskylde alt heller.. Tenk f.eks. på ekte psykopater, eller dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse som det vel heter nå. Disse 'sliter' gjerne ikke på samme måte som de med f.eks. depresjon og angst, selv om det også er en slags psykisk 'svakhet'.

Alikevel gjør mange av disse menneskene livet surt for andre, da gjerne ektefeller, barn e.l. Hvordan skal man forholde seg til det?

Eller hva med en som går så langt som til å drepe?

[Gjest Elyssa]

Så selv om det kan være et dumt spørsmål, så lurer jeg på hva dere mener spesifikt med disse termene? Hvordan arter det seg når man sliter psykisk? Hvordan lever dere med dette som en del av hverdagen?

Du merker forskjell på det å være lei seg og det å slite psykisk.. Det sitter liksom i kroppen..

Jeg har angst og depresjon og muligens en personlighetsforstyrrelse (utredning) og jeg har mange problemer i hverdagen. Jeg går på AAP for tiden, er ikke i stand til å fungere i en normal jobb, da jeg noen ganger 'slår meg av' og ikke kan si på forhånd hvilke dager dette er. Vanskelig å forklare, men selv om jeg også har enkelte lyspunkter så er alt så veldig uforutsigbart.

[AnonymBruker]

Noen fylker driver med fakturering om det blir falske utrykninger så og så mange ganger.

Alle fylker og Kommuner burde gjort det. men desverre er det fåtall av dise personene som har penger. dermed vil ikke disse fakturaene blir betalt (med mindre de har en hjelpeverge som ordner regningene) disse personene får heller ikke andre konsekvenser pga asykdommen sin.

[AnonymBruker]

Det er ikke lett og stå fram med at man sliter psykisk selv i 2011. Ble selv sykemelt på grunn av depresjon i vinter, gikk til psykolog og fikk hjelp( men er tøft enda). Fortalte til min arbeidgiver hvorfor jeg var sykemelt, hvorpå jeg ble kjefta på og bedt ta meg sammen. Følte meg også tvinga tilbake til jobb alt for tidlig. Følte jeg fikk ingen forståelse for at jeg var syk og fikk da heller ikke så god uttelling av behandlinga. Så god forståelse for at man er psykisk syk er ingen selvfølge. Driver forøvrig og søker anna jobb, gidder ikke jobbe der. Vet at min sjef baksnakka meg da jeg var syk og fortalde til andre ting jeg fortalde henne i fortrolighet. Og det er ekstra sårt, når man er psykisk syk.

Så til full forståelse for hva det vil si og være psykisk syk er det et stykke. Det er enda et tabu.....

[Gjest Elyssa]

Jeg har familiemedlemmer og venner som sliter psykisk og respekterer med og prøver å hjelpe til så godt jeg kan. MEN - jeg ser hos flere av dem en tendens til selvmedlidenhet og offer-tankegang som provoserer meg. Det er faktisk veldig viktig for folk med psykiske lidelser å holde seg beskjeftiget med noe slik at hjernen får litt avbrekk fra alle tankene. Men, nei, her skal det sykmeldes 100 %. Når jeg prøver å si at kanskje du skulle prøve å jobbe en dag i uka så er det blankt nei, selv om ekspertisen sier at det faktisk hjelper å komme seg ut i jobb. Det samme med trening - nei, orker ikke, klarer ikke, selv om det faktisk er bevist at det hjelper.

Dette gjelder forholdsvis unge folk, og det synes jeg også er typisk for den generasjonen. Når ting blir vanskelig så gir man liksom helt opp. Det å kjempe, tvinge seg til å gjøre ubehagelige ting som kan være bra for en på sikt, det orker de rett og slett ikke. Det tida da man hadde en bevissthet om at livet er både godt og vondt og at man må kjempe seg ut av de dårlige periodene er desverre forbi.

Ja, dette er ofte noen av symptomene, og du kommer like langt med å irritere deg over dette som å irritere deg over at en som er forkjølet nyser. Jeg mener det, tenker du virkelig slik som dette så har du ikke forstått mye!

Du kan jo præve å gjære de tingene selv, mens du er så redd at du bare ligger på gulvet og skjelver eller mens du har så lite energi i kroppen at du bare sover og sover og sover.. Det er ikke det samme som å IKKE GIDDE Å TA SEG SELV I NAKKEN!

Og ja, de tidene du snakker om er over. Det er andre tider med andre sterke faktorer som forårsaker psykiske problemer på helt andre måter enn tidligere.

Synes du det var fint når de låste inn schizofrene og psykisk utviklingshemmede også?

Nei, ikke lat, men for passiv ift sin egen sitasjon. Noen ganger MÅ man bare ta seg selv i nakken for å få det bedre.

Du skjønner jo ingenting!? Dette er en sykdom!!

Edit: Forresten flott at du tør å være anonym! ;-)

Endret 18. september 2011 av Elyssa