Holdninger til psykiske problem?

[Gjest Elyssa]

hei. jeg sliter også psysisk og jeg NEKTER å føle skyld og skam pga det. så sånn er det med den saken!

Må klappe litt for deg:-)

Tror jeg skal sette den som min neste status på Facebook!:-D

[Gjest Solmåne]

Jeg har tidligere slitt psykisk selv. Men når en venninne av meg slet en periode, og vennene rådet henne om å gå til psykolog så svarte hun: "Nei, jeg er ikke gal"

Det føltes litt som en smekk i trynet for meg da hun visste at jeg slet.

Så jeg tror enkelte kan ha fordommer mot de som går til psykolog og sliter psykisk, som at de ikke skjønner hvordan man kan være syk uten å være fysisk syk.

[Gjest Gjest]

Det første kommer litt an på hvordan mennesket som sliter psykisk oppfører seg. Hvis vedkommende selv er klar over sine problemer og prøver å forholde seg til dem etter beste evne så tenker jeg ikke over det i det hele tatt omtrent. Er det derimot et menneske som helt tydelig er ute på glattisen og som ikke synes å være klar over det selv (tenker da "mild" psykisk lidelse som f.eks. angst eller depresjon) så er jeg slem nok til å tenke "men så søk hjelp da, menneske".

Hvordan skal de vite at de har et problem og trenger hjelp da, når de ikke merker det selv?

Men du er altså klar for å dømme dem?

Det er faksisk de sykeste med mest behov som du dømmer hardest. De som klarer seg bedre og ikke har sterkere symptomer enn å klare å ta seg sammen, de aksepterer du.

Det vil jeg si er kritikkverdig,siden da har du gradert at det er lov å ikke slite så mye. Men at å ha det så ille så man ikke selv ser hvor syk man er , og da faktisk er i behov av ennå mer forståelse og faktisk hjelp, da blir de dømt av deg.

Sympatisk?

[Gjest Gjest]

Jeg vet i alle fall av å ha lest her på KG i løpet av de siste par dagert, at her aksepterer folk at noen som er for syk til å kontrollere virkningen av sin sykdom, de kan bare bli drept til straff.

Good riddance var ordene som ble brukt.

Så det er ingen tvil om at folk har valgt seg ut nøyaktig hvordan det er lov å slite psykisk og fortsatt bli akseptert.

[Gjest Gjest]

Jeg har tidligere slitt psykisk selv. Men når en venninne av meg slet en periode, og vennene rådet henne om å gå til psykolog så svarte hun: "Nei, jeg er ikke gal"

Det føltes litt som en smekk i trynet for meg da hun visste at jeg slet.

Så jeg tror enkelte kan ha fordommer mot de som går til psykolog og sliter psykisk, som at de ikke skjønner hvordan man kan være syk uten å være fysisk syk.

Jeg tror det er veldig mye sånt ute og går.

[Gjest otrivin]

Jeg har det selv og driter i hva folk skulle mene om det. Eller jeg har det vel egentlig ikke nå lenger, men hadde. Komplisert historie.

Pleier å få veldig omsorgsfølelse for alle som sliter, men:

Jeg må si jeg rynker litt på nesen når vi snakker om alvorlige tilfeller av borderline, schizofreni, personlighetsforstyrrelser, vrangforestillinger, psykoser og lignende. Men min fetter har vært psykotisk og klarer å forholde meg fint til han nå som han går på medisiner.. Jeg syns bare enkelte diagnoser er skumle og noen kan være skumle om de har det.

[AnonymBruker]

Jeg for min del syns reaksjonen til folk ang sånne ting er ganske avgjørende for hvordan JEG dømmer DEM, det er en lakmustest de må passere hvis jeg skal like dem godt.

Folk som avslører mye fordommer og nedlatenhet, og særlig folk som tror de er kjempe open.minded og good people, de bare synker så drastisk i mine øyne når de kommer med de råtne holdningene sine. Det gjelder forresten ikke kun psykiske problemer(og da mener jeg de tyngste og verste diagnosene også, de aller fleste er mer velvillige ovenfor en mer "normal" depresjon, selvom man kan bli beskyldt for "latskap"), men også avhengighet, økonomiske problemer.

Jeg blir helt kvalm av sånne skinnhellige, smålige folk som virkelig aldri har "vært ute en vinternatt" som skal dømme og herje over andres liv, og som tror ingenting av ovennevnte problemer kunne rammet dem, fordi de er jo så intelligente og flinke osv, det er hva de mener underbevisst, og det er hva de uttrykker, at mennesker som har disse problemene på en eller annen måte er skyld i det selv, og de er kun stakkarslige etc. Æsj asså!

[Gjest Applecore]

Husk at disse menneskene som blir kalt resursmisbrukere og kommer med falske historier også kan være veldig syke.

Desperat oppmerksomhetsbehov kan være et symptom, og bør tas på alvor.

Med dette mener jeg ikke at situsjonen til alle som maser på systemet og til stadighet skal ha oppmerksomhet er like kritisk, men i noen tilfeller er det sånn at de som spiser noen paracet og ringer 113 hver helg faktisk sliter alvorlig, at de roper på hjelp, og at om de ikke blir tatt seriøst og får den hjelpen de trenger kommer de kanskje til å gjøre noe langt verre.

Kan også nevne at f.eks hypokondere har et svært dårlig rykte pga sterke fordommer, og at det nærmest har blitt et skjellsord for de som er sutrepaver som sykemelder seg så snart de har vondt i en finger, men egentlig er hypokondri i ordets rette forstand en seriøs angstlidelse.

Det finnes de som går og er livredde hver eneste dag for at de har en alvorlig sykdom, som knapt klarer å tenke på noe annet.

Det er sant at de krever mye resurser i og med at de til stadighet går til legen og vil undersøkes for både det ene og det andre, kanskje veldig dyre undersøkelser også.

Men det er viktig å huske på at disse menneskene har det like forferdelig som de som lider av andre typer angst, og bør behandles deretter.

Endret 18. september 2011 av Applecore

[AnonymBruker]

Her var det mange som har opplevd/opplever å være psykisk syk, eller som "sliter psykisk"..

Jeg har ingen i nærmeste krets som jeg vet at sliter med noe sånt, og selv om jeg har opplevd noen veldig vonde ting, tror jeg ikke jeg noen gang har hatt ordentlige psykiske problemer selv.

Det eneste måtte være når jeg "ikke var helt meg selv" en stund etter at en elsker (som jeg var forelsket i) døde..

Så selv om det kan være et dumt spørsmål, så lurer jeg på hva dere mener spesifikt med disse termene? Hvordan arter det seg når man sliter psykisk? Hvordan lever dere med dette som en del av hverdagen?

Fint med seriøse svar!

[Gjest Raggy]

Hei!

Velger å poste som anonym nå.

Det diskuteres mye rundt psykiske problem og medisiner her inne. I jobben min møter jeg ofte unge med ulike problem, og i tillegg var jeg selv litt erfaring med depresjon for en tid tilbake. Siden jeg har denne jobben, tenker dere kanskje at det var lett for meg å være åpen om mine problemer. Men det var det ikke... Tror det var fordi jeg fryktet å bli sett ned på.

Jeg lurer på hvilke holdninger dere har til folk som sliter psykisk. Hva synes dere som ikke har egne erfaringer? Er psykiske problem og sykdom akseptert på lik linje som fok med fysisk sykdom? Og dere som har førstehåndserfaringer: Er det lett å være åpne om dette?

Det første jeg tenker er "herregud, hvilken holdninger har DU som må logge ut for å skrive startinnlegget!!! Nå skal jeg lese resten av tråden før jeg dømmer deg, men hvorfor skal psykisk sykdom være hemmelig? Er det flaut på linje med klamydia eller????

Mennesket er 50% fysisk og 50% psykisk så det må da være rom for begge deler.

Jeg har vært og er psykisk syk, begynner å bli frisk. JA det er enkelt å være åpen om det selv om jeg jo aldri har fortalt til folk at jeg i periodet hadde lyst til å ta livet av meg. Det var det eneste jeg holdt hemmelig, sikker av egoistiske grunner i redsel for å bli sabboteret.

Jeg har hele veien, ja ihvertfall i de periodene jeg har vært ute av huset å sett folk vært åpen om min tilstand(ptsd, gad, sosial angst, tvangstanker,depresjon, panikk angst) og det har vist seg gang på gang at når jeg er åpen er det OFTE at folk forteller om sin egen psykiske helse. Jeg tror min åpenhet har skapt glede og samhold både for meg selv og folk rundt meg fordi vi har kunnet dele erfaringer og ha noen å snakke med som forstår.

Skal ikke lempe mer ut av meg før jeg har leste hele tråden, den traff så grådig fordi jeg har sett gledene ved å være åpen om psykisk helse.

[AnonymBruker]

Her var det mange som har opplevd/opplever å være psykisk syk, eller som "sliter psykisk"..

Jeg har ingen i nærmeste krets som jeg vet at sliter med noe sånt, og selv om jeg har opplevd noen veldig vonde ting, tror jeg ikke jeg noen gang har hatt ordentlige psykiske problemer selv.

Det eneste måtte være når jeg "ikke var helt meg selv" en stund etter at en elsker (som jeg var forelsket i) døde..

Så selv om det kan være et dumt spørsmål, så lurer jeg på hva dere mener spesifikt med disse termene? Hvordan arter det seg når man sliter psykisk? Hvordan lever dere med dette som en del av hverdagen?

Fint med seriøse svar!

Selv har jeg angst, sosial angst som utviklet seg raskt etter tap av arbeid med følgende depresjon. De jeg kjenner som sliter tungt psykisk, klarer ikke å ta del i et normalt liv. For min del er frykten så sterk at jeg knapt tør å gå ut, og når jeg gjør det stresser kroppen og musklene slik at jeg blir løs i magen og sliten etter 2-3 timer. Jeg har mistet venner fordi de tror jeg ignorerer dem, jeg blir dødsfortvilet hver gang noe i hjernen bestemmer seg for at jeg ikke klarer å gjøre det jeg har så lyst til. Jeg lever som regel dag til dag i en tom verden hvor alt jeg gjør iløpet av en uke er 2 timer hos psykriater og 1t nå og da hos andre behandlingstilbud. Iblant får jeg til å gå en tur alene.

Men jeg har blitt god på å nyte filmer, husdyr og matlaging. Med de klarer jeg ofte å distrahere meg selv fra hvor vondt livet mitt føles til å være, og nyte de tingene jeg kan gjøre i avslappet tilstand.

Klart, det finnes dager jeg klarer å ta del i kjærestens familiemiddager og venners fester. Men bryllup o.l, og ukjentes fester klarer jeg ikke. Jeg har skuffet tidligere venner som giftet seg på grunn av det. Og det gjør så vondt i sjelen.

Videre har jeg fått høre at jeg er lat og bør ta meg sammen. Jo takk du, jeg er for "lat" til å leve det livet jeg ønsker.

[Anglofil]

For meg er det like akseptert som fysisk sykdom, men det er fordi jeg er pårørende selv.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg har slitt psykisk store deler av livet grunnet en god del hendelser som har skjedd. Jeg fungerer tilsynelatende bra i samfunnet, men så er jeg da også så sliten når jeg kommer hjem at jeg ligger rett ut og gråter meg i søvn. For to år siden gikk jeg rett utfor et stup og klarte ikke å holde fasaden lengre. Jeg bestemte meg da for å si det som det var til "alle". Jeg ble innlagt på institusjon og omtalte hele saken som om det var den mest naturlige ting i verden. Joda, jeg mistet noen "venner" og kontakter på det, men ærlig talt, de var vel ikke mye å spare på uansett. Jeg er ikke psykotisk, utagerende eller farlig på noe vis, jeg blir bare innadvendt og deprimert i en slik situasjon. Ingenting å frykte altså, men noen ser åpenbart på det som en så stor svakhet at de ikke ønsker kontakt. Jeg er nå ute av institusjon, men kommer for evig og alltid til å i hvertfall i perioder trenge profesjonell hjelp. Snylter på samfunnet? Tja, jeg tror det ville kostet samfunnet mer å ikke ta et skikkelig tak i meg når jeg trengte det, da ville jeg sikkert endt opp som ufør. Nå er jeg i full jobb og fungerer bedre enn på mange år.

[AnonymBruker]

Jeg har familiemedlemmer og venner som sliter psykisk og respekterer med og prøver å hjelpe til så godt jeg kan. MEN - jeg ser hos flere av dem en tendens til selvmedlidenhet og offer-tankegang som provoserer meg. Det er faktisk veldig viktig for folk med psykiske lidelser å holde seg beskjeftiget med noe slik at hjernen får litt avbrekk fra alle tankene. Men, nei, her skal det sykmeldes 100 %. Når jeg prøver å si at kanskje du skulle prøve å jobbe en dag i uka så er det blankt nei, selv om ekspertisen sier at det faktisk hjelper å komme seg ut i jobb. Det samme med trening - nei, orker ikke, klarer ikke, selv om det faktisk er bevist at det hjelper.

Dette gjelder forholdsvis unge folk, og det synes jeg også er typisk for den generasjonen. Når ting blir vanskelig så gir man liksom helt opp. Det å kjempe, tvinge seg til å gjøre ubehagelige ting som kan være bra for en på sikt, det orker de rett og slett ikke. Det tida da man hadde en bevissthet om at livet er både godt og vondt og at man må kjempe seg ut av de dårlige periodene er desverre forbi.

[Cata]

Hvordan skal de vite at de har et problem og trenger hjelp da, når de ikke merker det selv?

Men du er altså klar for å dømme dem?

...................

Sympatisk?

Jeg sa ikke det var sympatisk, jeg sa det er slik jeg reagerer. Stor forskjell. Trådstarter spør etter "holdninger til psykiske problem", ikke etter "politisk korrekte holdninger til psykiske problemer".

De aller fleste har familie og venner som gir dem feedback på at de kanskje burde ta en tur til legen hvis de er skikkelig ille ute. I min "nestensuicidale" periode var det kjente som gav meg det avgjørende sparket for å søke hjelp og omtrent dyttet meg inn på legekontoret. Jeg ville det ikke selv, men da tilbakemeldingene på at "nå søker du hjelp" begynte å bli overtallige, så innså jeg at det muligens kunne være et forsøk verdt. Det var trolig mer nyttig enn allverdens sympati de kunne stilt opp med, for i den perioden var jeg sannsynligvis skikkelig irriterende.

Man kan forstå og forstå og forstå til man blir blå i fjeset, men uten en eller annen form for handling (enten i form av terapi eller medisinering eller begge deler - avhengig av hva slags psykisk sykdom det er tale om) så kommer ikke den syke lenger.

[Gjest A+O]

Må klappe litt for deg:-)

Tror jeg skal sette den som min neste status på Facebook!:-D

hehe

[Gjest A+O]

Jeg har det selv og driter i hva folk skulle mene om det. Eller jeg har det vel egentlig ikke nå lenger, men hadde. Komplisert historie.

Pleier å få veldig omsorgsfølelse for alle som sliter, men:

Jeg må si jeg rynker litt på nesen når vi snakker om alvorlige tilfeller av borderline, schizofreni, personlighetsforstyrrelser, vrangforestillinger, psykoser og lignende. Men min fetter har vært psykotisk og klarer å forholde meg fint til han nå som han går på medisiner.. Jeg syns bare enkelte diagnoser er skumle og noen kan være skumle om de har det.

hei. jeg forstår godt hva du mener.. jeg har som sagt borderline og det er ikke akkurat noen lek når det står på som verst. jeg forstår veldig godt at det er skremmende. jeg skremmer meg selv til og med...

[AnonymBruker]

Jeg har familiemedlemmer og venner som sliter psykisk og respekterer med og prøver å hjelpe til så godt jeg kan. MEN - jeg ser hos flere av dem en tendens til selvmedlidenhet og offer-tankegang som provoserer meg. Det er faktisk veldig viktig for folk med psykiske lidelser å holde seg beskjeftiget med noe slik at hjernen får litt avbrekk fra alle tankene. Men, nei, her skal det sykmeldes 100 %. Når jeg prøver å si at kanskje du skulle prøve å jobbe en dag i uka så er det blankt nei, selv om ekspertisen sier at det faktisk hjelper å komme seg ut i jobb. Det samme med trening - nei, orker ikke, klarer ikke, selv om det faktisk er bevist at det hjelper.

Dette gjelder forholdsvis unge folk, og det synes jeg også er typisk for den generasjonen. Når ting blir vanskelig så gir man liksom helt opp. Det å kjempe, tvinge seg til å gjøre ubehagelige ting som kan være bra for en på sikt, det orker de rett og slett ikke. Det tida da man hadde en bevissthet om at livet er både godt og vondt og at man må kjempe seg ut av de dårlige periodene er desverre forbi.

Dette er jo det samme som å si at noen er lat, samme dritten bare pakket inn i gavepapir.

[AnonymBruker]

Jeg som mange andre her har også utviklet en depresjon og har alltid fått hørt at det skal hjelpe å snakke om det til noen. Så jeg fortalte venninden min hvordan jeg hadde det og etter ca. en måned begynte hun smått å avvise meg og avlyse avtaler i siste liten. Vi er i 20årene. Etter det har jeg ikke snakket om det til noen, men har bestemt meg for å gå til lege nå og få hjelp. Gleder meg om ett år eller lengre når jeg begynner å blir den glade sprudlende jenta jeg egentlig er.

Tenkte jeg skulle sette studiene på vent til neste år, vet ikke helt om jeg klarer å studere sånn som jeg har det nå. Er det mulig forresten?

Men virker som om enkelte bare flykter med en gang man hører at noen har det vanskelig.

[AnonymBruker]

Dette er jo det samme som å si at noen er lat, samme dritten bare pakket inn i gavepapir.

Nei, ikke lat, men for passiv ift sin egen sitasjon. Noen ganger MÅ man bare ta seg selv i nakken for å få det bedre.