Holdninger til psykiske problem?

[Gjest Moulu]

Har bare lyst til å si et par ting til de so mener at det bare er å ta seg sammen..

Jeg har hatt depresjon siden jeg var ca.13-14 år, og angst så lenge jeg kan huske. Det vil si en del år med vondter..

Da jeg var yngre, kan man vel si at jeg gav opp en del, jeg forsto ikke hva som skjedde med meg i tillegg til pubertet og skilsmisse hos foreldrene mine. Alt gikk rundt for meg, jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle dette her, og det hele toppet seg da jeg ble følelsesmessig misbrukt av en ti år eldre mann i flere år og konen hans fant ut om 'forholdet vårt' og fant ut at hun skulle skylde på meg (unnskylder ikke utroskap, men jeg var mindreårig og dette var noe helt annet)

Etter dette fikk jeg sammenbrudd og måtte slutte på skolen, var vel mer eller mindre sengeliggende i flere måneder. Jeg orket ingenting, skjønte ingenting, og var absolutt ikke i posisjon til å ta vare på meg selv eller i det hele tatt ta initiativ til å gjøre noe aktivt. (På denne tiden var jeg 18 år og bodde hjemme)

Jeg begynte på antidepressiva og fikk behandling på DPS i kommunen, og etter en tid ble jeg gradvis bedre og begynte å jobbe deltid. Etter ca. et år begynte jeg på skole igjen, og denne utdannelsen har jeg klart å fullføre!

For rundt et år siden ble jeg dårlig igjen. Denne gangen uten tilsynelatende grunn, jeg hadde giftet meg med mitt livs kjørlighet i mellomtiden og hadde et godt liv. Sykdommen satte seg i ryggen også, enkelte dager var så vonde at jeg knapt kunne gå.

Denne gangen fant jeg derimot ut at jeg ikke skulle gi opp og bukke under, og fortsatte som normalt, jobbet og sto i, trente og prøvde og leve som noenlunde normalt, selv om jeg knapt sov om natten... Begynte å lese masse om sykdommen, mestringsteknikker e.l, og prævde f.eks. gestaltterapeut, osteopat e.l. Har vært aktiv på treningssenter hele denne perioden.

Men plutselig sa det PANG! En dag klarte jeg ikke gå på jobb, ble sykmeldt med sammenbrudd. Fikk diagnosen moderat depresjon. Jeg hadde ikke lyttet til kroppen min og til slutt sa den stopp selv..

Har nå vært inn og ut av tiltak hos NAV, jeg har hele tiden gjort det jeg kan, selv om jeg enkelte ganger faktisk har fått beskjed om å gå å legge meg på et eget rom eller ikke å kjøre den turen inn til tiltaket etter å ha snakket med dem på tlf.. Greia er at jeg sto fast uansett hva jeg gjorde...

Så nå står jeg her.. er for tiden mellom sykepenger og AAP, og tar dagene med ro.. Nå kjenner jeg på kroppen min hva den klarer eller ikke, presser meg ikke, men prøver å snu tankene til noe positivt så godt jeg klarer. Jeg stresser ikke, lar sykdommen få den tiden den trenger og fokuserer hovedsakelig på å holde huset noenlunde i orden og gå tur med hunden.

Men klarer jeg ikke å stå opp en dag, så er det også ok. (Slapp av, sørger for hunden min :-)) Og nå begynner jeg endelig å bli litt bedre!!

Jeg skjønner at det funker for noen å presse seg selv, men synes det er usympatisk å tro at det samme funker for alle. Å si til meg at jeg skal ta meg sammen de dagene jeg har det som verst er det samme som å si til en med brukket bein at h*n skal løpe 60-metern.

Jeg synes det er skummelt at noen fortsatt har den holdningen nå i 2011. Dette er noe man ikke kan noe for, på samme måte som hvilken som helst annen sykdom. Ingen skal behøve å skamme seg for det!!!

utrolig koselig høre at du begynner å få det lettere

[Gjest otrivin]

Kanskje jeg skal fortelle min historie da, så forstår dere at jeg ikke har hatt det så lett som dere tydeligvis tror.

Min mor ble dødelig syk etter å ha født meg. Jeg har vokst opp med tanken om at mamma kanskje ikke er der imorgen hver dag, vært på sykehus mer enn hjemme, jeg gjemte meg da ambulansen kom fordi jeg absolutt ikke ville til pappa, når de satte meg av der var det enten tomt hus, pappa gikk fra meg midt på natten eller en søster som mishandlet meg både fysisk og psykisk. Jeg har sett mamma få hjertestans for første gang i en alder av 3 år. Og det har gjentatt seg. Jeg fikk av disse tingene mitt første angstanfall når jeg var 5 år og bodde hos en tante jeg aldri hadde møtt før i 3 uker. Etterhvert ble dette bare verre og verre og jeg fikk så alvorlige anfall at jeg måtte til legen og få oksygen og beroligende sprøyter som gjorde at jeg sovnet, gjerne i 2 døgn om gangen.

Jeg ble eldre, og når jeg var 11 år fikk jeg spiseforstyrrelser. Jeg spiste ingenting og drakk ingenting. jeg kollapset flere ganger og en gang de hentet meg var jeg gått i koma. Da jeg våknet fortalte de meg at jeg hadde ikke noen garantert sjanse til å overleve og at jeg måtte si det til de jeg var glad i i tilfelle. Jeg fikk mat gjennom sonde og ble sendt hjem en liten stund senere med overbevisning fra meg om at jeg spiste, det var bare at jeg var så kvalm hele tiden så jeg spydde det opp igjen (dette passet med at jeg hadde refluks og akutt gastritt i tilegg). Så var det på an igjen.

Angsten ble verre og verre og jeg lå klistret til sofaen. Jeg måtte bæres på do for å tisse og utenom det så var alt bare et evigvarende angstanfall og jeg ble avhengig av vival som igjen gjorde at effekten blasnet. Det tok sin tid, men etter mye hjelp fra mamma ble jeg litt bedre, men hadde fortsatt anfall, men som da vivalen kunne hjelpe med. Rundt dette tidspunktet fikk jeg også sosial angst. Dette gikk litt i bølger, men i 9ende stod det på som verst fordi jeg ble snakket UTROLIG mye dritt om, bl.a. fordi jeg hadde "surfestil", altså baggy og gikk med mye sminke. Selvom jeg var i langvarig forhold og JOMFRU på denne tiden var jeg skolens hore. Jeg begynte etterhvert å drikke i helgene og også etterhvert i ukedagene. Mer og mer. Ble så full at jeg ble kjørt på legevakten i skoletiden. Dette hjalp selvsagt ikke på ryktene. Etter jeg og kjæresten slo opp pga moren hans var psykopat, ble alt mye verre. Jeg begynte å gjøre ting på fylla som jeg angret på og alkoholen ble mer og mer ute av kontroll. Dette ga meg igjen angst som gjorde at jeg drakk mer som igjen gjorde at jeg har blitt pumpet en god del ganger. Jeg begynte også å feste hardere, med verre folk som igjen førte til dop og flere tabber.

I mai for to år siden ble jeg voldtatt to ganger av samme fyr som igjen lagde problemer med gutter, sex, spisingen og drikkingen. Jeg var livredd for forhold, men brukte gutter som selvskading i forhold til sex. Hver gang jeg hadde sex var det som om jeg ble voldtatt på nytt og jeg visste ikke hva annet jeg skulle finne på for jeg var jo allerede ødelagt uansett.

Når jeg begynte på videregående klarte ikke kroppen mer. Hodet var svartnet og kroppen ville ikke mer. Jeg var sengeliggende i 4 uker og det bare raste på med infeksjoner og ny dritt for hver gang jeg fikk medisin mot en ting. Så begynte jeg å tenke på selvmord... Og en natt da mamma fant meg med en sprøyte full av motorolje dro vi på legevakten og jeg la meg frivillig inn på psykiatrisk.

Her ble jeg behandlet som dritt, fikk noen diagnoser som ikke hadde bunn i virkeligheten og de trodde ikke på noe som helst av det jeg sa. Når jeg dro ut derfra var jeg fullstendig ødelagt psykisk, men på en eller annen måte klarte jeg å "redde" meg selv med blant annet de nevnte tingene.

[Gjest Moulu]

til otrivin:

[AnonymBruker]

Otrivin: Ja, det er vel lett for mange å tro at du som skal få det med psyken til å virke så lett, ikke har slitt selv. Men jeg vil påstå at det er du som er en av de opplyste her..

[Bonito]

Har ikke skrevet noe om å trene, være sosial og jobbe?

Jeg skrev at MENNESKER etter de er kommet til en viss alder VET at søvn, mat, oksygen, drikke MÅ man ha. Man vet at for mye søvn eller for lite søvn er skadelig. Man vet at man blir feit av å bare spise på mcdonalds. DISSE tingene kan man BEGYNNE med. Og det innlegget jeg svarte på helt i begynnelsen kom fra en som ikke spise, sov eller dusjet så det var DERFOR jeg svarte DETTE til DEN personen.

Vel.. da missforsto jeg hva du mente. Jeg tenkte på det med å sminke seg, pynte seg og ut med venner. Men om du i hovedsak tenkte på å stå opp, spise og ta en dusj med gjevne mellomrom er vi enige. Sånn kan det gå når alt foregår via tastatur, lett å missforstå.

[Gjest otrivin]

Otrivin: Ja, det er vel lett for mange å tro at du som skal få det med psyken til å virke så lett, ikke har slitt selv. Men jeg vil påstå at det er du som er en av de opplyste her..

"You don't know how strong you are until strong is the only choice you have"? Bra sitat.

Jeg følte det litt sånn, for jeg er av den typen som mener selvmord er litt kortsiktig selvom det en periode var det ENESTE som stod i hodet på meg. Likevel klarte jeg ihvertfall å finne en måte gjennom det og bli LYKKELIG (som jeg er nå!!).

Det jeg egentlig prøvde å formulere var vel på en litt mindre krass måte at hvis man prøver å kontrollere søvnen litt, dusje en dag (og gi seg selv masse cred for det), spise noe (og være glad for at du klarte det) så blir det en dag bedre OG den dagen da er det verdt det og da har du LYST til å prøve igjen! Man må på en måte bare gi seg selv falske illusjoner om ting til man tror på det selv. Aldri gi opp og alltid fortsette å prøve uansett hvor vondt det gjør.

For meg hjalp det også en del og lese, se filmer og faktisk prøve å FORSTÅ psyken. Jeg var desperat etter å dø, men desperat etter å leve på en måte?

Det er det faktisk forsket på, at suicidale mennesker f. eks. blir like redde og hysteriske hvis de holder på å dø av en annen grunn enn selvmordsforsøk. Og det forklarer jo dette ganske enkelt på en måte.

[Bonito]

"You don't know how strong you are until strong is the only choice you have"? Bra sitat.

Jeg følte det litt sånn, for jeg er av den typen som mener selvmord er litt kortsiktig selvom det en periode var det ENESTE som stod i hodet på meg. Likevel klarte jeg ihvertfall å finne en måte gjennom det og bli LYKKELIG (som jeg er nå!!).

Det jeg egentlig prøvde å formulere var vel på en litt mindre krass måte at hvis man prøver å kontrollere søvnen litt, dusje en dag (og gi seg selv masse cred for det), spise noe (og være glad for at du klarte det) så blir det en dag bedre OG den dagen da er det verdt det og da har du LYST til å prøve igjen! Man må på en måte bare gi seg selv falske illusjoner om ting til man tror på det selv. Aldri gi opp og alltid fortsette å prøve uansett hvor vondt det gjør.

For meg hjalp det også en del og lese, se filmer og faktisk prøve å FORSTÅ psyken. Jeg var desperat etter å dø, men desperat etter å leve på en måte?

Det er det faktisk forsket på, at suicidale mennesker f. eks. blir like redde og hysteriske hvis de holder på å dø av en annen grunn enn selvmordsforsøk. Og det forklarer jo dette ganske enkelt på en måte.

Se der formidlet du akkurat det vi er enige om på en måte som tilogmed jeg forstod

Edit: Skrivefeil så det sang!

Endret 19. september 2011 av Bonito

[Gjest otrivin]

Moulu: :biggrin:

Bonito: Ja det var de 3 punktene jeg i hovedsak mente. Det andre mente jeg at man kunne prøve seg på ETTERHVERT, men det tar en del mer enn ded 3 første punktene før den tid. Var bare et hint til hvordan ta første skritt på en måte da.

PS: Det jeg skrev om meg var btw en veldig kortfattet versjon, hele historien ville tatt meg år og skrive (yeah i know, for skriver bok om det, hehe), så kanskje en dag kan man lese meg i en bok. Who knows :-)

[Gjest Elyssa]

Jeg syns ikke det er så lett å være åpen om mine psykiske problem,men det har mye med hvilken holdning familien min har og hadde til dette.

De mener sånt bare er tull og at folk som sier de har det er svake så jeg er redd for at andre vil se på meg på den måten.

Akkurat sånn har jeg det med moren min... Pappa er heldigvis veldig forståelsesfull, men han bor langt vekk og mamma har jeg rett nedi gata her.. Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver...

[Gjest Elyssa]

"Har ikke lyst å stå opp", neivel, så gjorde jeg det likevel. Tok en dusj. Dynket meg i sminke. Fin kjole på og være med venner.

Jeg kan ikke si jeg oser av respekt for et menneske som bare legger seg ned og gir opp istedenfor å reise seg opp og TAKLE det som faktisk skjer.

OG hadde psykologer vært generelt litt tøffere i stilen så tror jeg vi har MANGE løste problemer!!!!

Jeg snakker om folk som GIR OPP fordi psykologen ikke kurerer de etter et besøk.

Jeg mener, det er jo helt rasjonelle ting man vet man ikke burde gjøre..

Jeg har personlig tilgode å møte på en person på joggetur med lungebetennelse.

(Jeg har personlig til gode å møte en alvorlig deprimert person som er rasjonell)

Har ikke skrevet noe om å trene, være sosial og jobbe?

(se øverst)

Til Otrivin:

Mitt innlegg var i hvert fall mest ment til f.eks. AB i innlegg #34, men jeg må si at du også sier en del som provoserer ltt. Det er ikke godt å høre slike uttalelser når man er syk..

Du kan jo se på hva jeg har fremhevet over her.

Men ser at du har blitt litt mildere etter hvert, og det er jeg veldig glad for!

Er glad for at du har fått det bedre og at dette funket for deg, men det er ikke riktig å si at dette nødvendigvis er den eneste/rette løsningen for alle andre!

Ellers må jeg si at du høres ut som et veldig sterkt menneske og hvis du noen gang får gitt ut den boka vil jeg veldig gjerne lese den!

[Gjest *smak*]

hei. jeg sliter også psysisk og jeg NEKTER å føle skyld og skam pga det. så sånn er det med den saken!

Helt enig med deg...Stå på og vær deg selv, ingen har lov å dømme deg!!!

[Bonito]

Akkurat sånn har jeg det med moren min... Pappa er heldigvis veldig forståelsesfull, men han bor langt vekk og mamma har jeg rett nedi gata her.. Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver...

Når jeg leser det dere skriver, er jeg utrolig glad for at jeg har så mange rundt meg som iallefall forsøker å forstå meg... Selv om de kanskje ikke helt forstår alt. Jeg fikk tilogmed jobb jeg, fordi sjefen ble inponert over at jeg turte være ærlig. Snakk om bra sjef!

[Gjest otrivin]

Elyssa: Jeg har nok en mer provoserende måte å legge frem ting her inne på for min måte å takle verden på er å være provoserende så de har GRUNN til å si noe. Når jeg brukte sminke, så var det ikke fordi jeg syns det så fint ut, men fordi da kunne ingen si at jeg var stygg uten (altså mitt ekte utseende), hvis det var en sammeligning til hjelp.

Hvis jeg bretter ut meg selv og gjør meg sårbar for å "hjelpe" andre her inne som mange er ganske krass i kjeften, så er det mye mer sårende enn om noen syns det jeg skriver eller måten jeg skriver på er provoserende. Skjønner?

Jeg mente heller ikke at dette funket for alle, som jeg skrev over her, det jeg i hovedsak skrev gjaldt denne personen som hverken spiste, dusjet og bare sov. For det sier seg selv at det blir problemer. Og uansett hvor lite rasjonell enkelte deprimerte er, så MÅ de på ET ELLER ANNET tidspunkt innom denne tanken fordi det er menneskelige instinkter - iallefall å våkne/spise.

Men jeg tror faktisk genuint på at når det gjelder DEPRESJONER, ANGST (SOSIAL ANGST MEST KANSKJE) OG AGGRESJONSPROBLEMER så er det mye du kan gjøre selv. Og det jeg har fått beskjed om hos 7 forskjellige psykologer, er at de kan gi med råd og hjelp på veien sånn helt i startfasen, resten er opp til meg, men de skal være der, snakke med meg og gi meg råd underveis. Dette er grunnen til at jeg skrev at psykologer burde hett veiledere/rådgivere. Også fordi jeg vet en del om utdannelsen og har lest så og si alle bøker som er pensum for psykologer (min søster studerer til det og hadde bokhyllen på mitt rom + jeg har lånt på bibliotek + jeg har lest internettbøker + jeg har lest bøkene til en som studerer litt grundigere innenfor noen felt).

Som sagt senere kan det også hjelpe å lære, lese å forstå hva som feiler en.

Men selvfølgelig, det jeg faktisk HAR glemt å si, er jo at depresjoner kan oppstå av mange forskjellige ting, og her tenker jeg de mer vanlige tingene da. Selvfølgelig blir det annerledes for NOEN (sier noen for det funket på meg etter 12 år), som har opplevd overgrep, mishandling i hjem, tilknytningskadede og andre tilfeller.

Ps: Tusen takk :-) håper jeg kan gi den ut. Syns den er hysterisk morsom selv, sitter og ler til jeg griner for meg selv mens jeg skriver (dårlig humor kanskje..?) - men den inneholder jo et helt annet syn på tabu og "mørke" ting og gjør kanskje noen andre i samme situasjon litt mer lattermild. Får snart få fingeren ut og skrive ferdig!! Hehe. Er så spent på om noen i det hele tatt gidder å gi kommentar på den.

Endret 19. september 2011 av otrivin

[Gjest Moulu]

otrivin: søsteren min er litt som deg, hun er krass fordi hun bare rett og slett vil hjelpe meg..

[Gjest Moulu]

otrivin: søsteren min er litt som deg, hun er krass fordi hun bare rett og slett vil hjelpe meg..

øhm..jeg må ha lest feil jeg

[AnonymBruker]

Når man er lagt inn på psykiatrisk, får man ikke lov til å ligge hele dagen. Man MÅ stå opp til frokost og man MÅ delta i en eller annen form for aktivitet. Hvorfor, tror dere? Fordi det hjelper! Når man blir bedt om å gå turer osv av lege/psykolog, så gjør det! Det er en grunn til at de sier at dere skal gjøre slike ting.

[Gjest Moulu]

Når man er lagt inn på psykiatrisk, får man ikke lov til å ligge hele dagen. Man MÅ stå opp til frokost og man MÅ delta i en eller annen form for aktivitet. Hvorfor, tror dere? Fordi det hjelper! Når man blir bedt om å gå turer osv av lege/psykolog, så gjør det! Det er en grunn til at de sier at dere skal gjøre slike ting.

jepp, dette stemmer. pluss at de ansatte legger inn fysiske aktiviteter som sport, kino etc.. gjerne valgfritt. velg mellom treningsstudio eller ballspill i hall..f.eks da. et helvete til å begynne med, en det går seg til..

[Gjest Raggy]

Til OTRIVIN: Jeg skriver også om livet mitt, det er helt nødvendig for meg å gå tilbake og rydde opp, samtidig som jeg kjenner jeg legger skyld på riktig sted ved å skrive det. Jeg har også blitt utsatt for overgrep i den forstand at jeg nesten døde. Ser paralleler mellom deg og meg og det er styrke! En slags indre styrke bygget mye på svart humor og lysten til å leve. Jeg tenker på alle dem som ikke har denne styrken og som blir psykisk syke, det er ikke rart det får tragiske utfall noen ganger....

Til dere som sliter vil jeg gjerne fortelle hva som fikk meg til å få hodet ut av gjørma.

Jeg startet med yoga og etterhvert meditasjon som denne http://www.morten-eriksen.no/gratis-cd

Dette fikk meg til å samle krefter og mye stress og frykt forsvant, jeg begynte på en måte å våkne opp av den syke dvalen min.

Vendepunktet kom da jeg meldte meg på et kurs i åndelig utvikling på nett, denne måten å tenke på et veldig lik kognitiv tenkning. Dette hjalp meg til å få snudd alle negative tanker til positive med enkle teknikker.

Jeg har fått ut mange vonde tanker og jeg kan kjenne at jeg endelig puster, har ingen særlige kvelningsfornemmelser som driver meg til vanvidd lengre.

Mener ikke at dette er fasiten for andre men jeg anbefaler å prøve meditasjon for å se om det kan gi et lite avbrekk i en tøff hverdag.

[Gjest CrazyCatlady]

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke har lov til å slite psykisk og spesielt når jeg leser om mennesker som har for eksempel blitt utsatt for overgrep.

Det jeg har vært igjennom virker så lite i forhold så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal slite psykisk på grunn av det..

Uansett så syns jeg det er inspirerende å lese om dere som har kommet dere ut av det.Jeg har fortsatt en lang vei å gå,men det føles i hvert fall som jeg er på vei dit nå

[AnonymBruker]

Er anonym på denne

Jeg har nettopp innsett at jeg sliter psykisk, og har ikke fortalt det til andre enn kjæresten min (sliter med en "mild" form for angst, ikke sosial) Vet ikke om jeg skal fortelle mamma, da hun er en av disse som ikke forstår seg på psykisk syke virker det som og som tenker at alle som går til psykolog må være helt klin kokos. Men heldigvis har jeg en støttende kjæreste. Jeg har verken hatt noen dårlig barndom eller opplevd ting som har utløst denne angsten, den har bare kommet gradvis og "forvridd" hjernen på en måte. Det kommer og går veldig, noen ganger føler jeg meg helt fin, før jeg neste dag kjenner det virkelig på kroppen igjen. Men nå har jeg endelig fått bestilt legetime, og skal for første gang ta opp dette med medisinsk personell! Har vært hos legen 2 ganger før, og da turte jeg ikke si fra. Men nå skal jeg ta tak i problemet og få hjelp

Inspirerende å lese om dere andre som har kommet ut av det. Forhåpentligvis skal det bli godt å få snakket med fagpersoner om dette og få hjelp til å endre det negative tankemønsteret.