Holdninger til psykiske problem?

[Gjest Elyssa]

Det vil jo alltid finnes de som ikke VIL forstå også, men heldigvis kjenner ikke jeg noen av de Grunnen til at jeg fikk øynene opp for det faktum at folk rett og slett ikke KLARER å helt forstå selv om de kanskje vil, var min beste venninne. Hun har aldri dømt meg, og hun har alltid stått bak meg. Men den dagen hun knakk sammen etter ett dødsfall og utviklet en ganske alvorlig depresjon, sa hun: "jeg har hele tiden prøvd å skjønne hvordan du har hatt det, men jeg ante ikke at det var i nærheten av så ille. Om det er det her du opplever hver gang du er syk, syntes jeg synd på deg!" Og når hun, min beste venninne gjennom de 30 åra vi har levd ikke klarte å forstå det uten å oppleve det, er det jo ikke så rart at ikke alle andre klarer det tenker jeg.

Veldig enig i dette. Min aller beste støtte er min kjære mann, som aldri har vært bortig særlig psykiske plager i sitt liv. Han har sagt flere ganger at han ikke skal late som om han vet hvordan jeg har det, og han forstår det jo egentlig ikke. Men han kjenner meg og støtter meg så godt han kan og da er det liksom ikke så farlig. Han er jo mannen min, jeg trenger ikke at han er psykolog, bare at han er der.

[rigelgutten]

Jada,skulle jeg bare ha tatt meg sammen da jeg fikk depresjon ? Spiste ikk,dusja ikke ,lå bare og sov hele døgnet og var i et sort hull .Ingen kan ta seg sammen da.

[Gjest NozMonster]

Takk

De har aldri vist meg noen form for støtte selv om tegnene på at jeg slet og sliter har vært tydelige så at jeg trengte hjelp var noe jeg måtte innse selv.Det tok meg jo noen år før jeg innså dette og faktisk ville innrømme at det kunne være noe psykisk jeg slet med.Jeg ville ikke innrømme dette i mange år for da måtte jo det bety at jeg var svak.

Akkurat når det gjelder dette så må jeg innrømme at jeg er litt sint på dem fordi de ikke tok i det når jeg bodde hjemme for jeg slet jo i mange år.Kanskje ting hadde vært annerledes,det vet man jo ikke,men siden ting tok sånn tid så er det først nå i en alder av 29 at jeg gjør fremskritt når det gjelder å bli frisk.

husk at alder ikke har noen betydning! jeg tror ikke du mente det, men det kunne høres ut som at "da er man såpass voksen at man bør vite bedre"- ut jeg tror det er flere på din alder og gjerne eldre som sliter mye psykisk , enn yngre mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg har lenge slitt med store psykiske problemer, men jeg synes det er veldig vanskelig å være åpen om dette, spesielt fordi jeg er såpass ung og fordi jeg føler at det "forventes" mye av meg. Dessverre er det nok sånn at mange ikke helt forstår hva det vil si å ha en psykisk lidelse, og gjerne blir litt skremt og trekker seg unna.

[Gjest gjest]

Jeg synes det er svært vanskelig. Når ikke engang min mann forstår, så forventer jeg ikke at andre heller forstår. Min mann sier ting som at jeg ikke akkurat har gjort så mye selv for å bedre formen. Han sier at jeg jo har snakket om at det sikkert er lurt å trene, og at jeg ikke må være så rask å skylde på div psykiske problem. Kanskje han mener dett godt, hva vet vel jeg. Men, nei...ikke lett å være åpen.

[Gjest CrazyCatlady]

husk at alder ikke har noen betydning! jeg tror ikke du mente det, men det kunne høres ut som at "da er man såpass voksen at man bør vite bedre"- ut jeg tror det er flere på din alder og gjerne eldre som sliter mye psykisk , enn yngre mennesker.

He he..Nei,var absolutt ikke det jeg mente Var heller det at det tok meg såpass lang tid å innse at jeg hadde psykiske problemer og at jeg trengte hjelp.

[Gjest otrivin]

Jada,skulle jeg bare ha tatt meg sammen da jeg fikk depresjon ? Spiste ikk,dusja ikke ,lå bare og sov hele døgnet og var i et sort hull .Ingen kan ta seg sammen da.

Det er jeg faktisk HELT uenig i. Jeg har vært deprimert fra jeg var... 6-7 år?! Og jeg har gått til psykolog i nesten 12 år. Jeg kan godt si som mange andre her inne sier "psykologen min hjelper" ikke, for nei, det hjalp egentlig ikke, men det som faktisk HJALP var å innse at jeg hadde et problem KUN jeg kunne fikse. "Har ikke lyst å stå opp", neivel, så gjorde jeg det likevel. Tok en dusj. Dynket meg i sminke. Fin kjole på og være med venner. Problemet med depresjon er jo at hvis du gjør det du gjør, altså som du sier, ikke spiser, ikke dusjer og bare sover så:

1) Får du ikke næring til hjernen så den bare ligger på lavgir og ikke slår inn med noe annet enn AKKURAT nødvendig "gå på do" ish ting.

2) Hvis du ikke dusjer, så går jo dette utover selvfølelsen. Du vet du er svett, skitten og ikke har dusjet på 7 dager? Ingen føler seg topp da.

3) For mye søvn kommer jo bare mer og mer frem i media hvor skadelig det er. Man kan sove seg deprimert. Så å ligge å sove er det VERSTE du kan gjøre når du er deprimert!

Det er ingen som kan løse psykiske PROBLEMER (depresjon, angst, "usunne" personlighetstrekk, sinne o.l) FOR deg, det må du jobbe med selv. Nå snakker jeg IKKE om diagnoser som må medisineres. Jeg har hatt et lass med diagnoser, men er idag diagnosefri av den "enkle" grunn at jeg har jobbet meg frem til å bli frisk ALENE. Med innspill og råd fra psykologer, leger osv. Det er ingen som bare... blir friske, av å gå til psykolog.

Og jeg må jo si... DETTE er jo grunnen til at holdningene er dårlige. Jeg kan ikke si jeg oser av respekt for et menneske som bare legger seg ned og gir opp istedenfor å reise seg opp og TAKLE det som faktisk skjer. Så og si alle mennesker blir deprimerte en gang i livet, men det er noen som aldri kommer videre og det er fordi de ikke GIDDER å gjøre noe selv og forventer at alle andre skal gjøre jobben for de. For meg gjelder dette spesielt ved angst/depresjoner. Og som sagt sinne.

Og ja, dette kan jeg uttale meg om! For jeg har hatt alsgrens merkelige diagnoser å forholde meg til.

[AnonymBruker]

Det er jeg faktisk HELT uenig i. Jeg har vært deprimert fra jeg var... 6-7 år?! Og jeg har gått til psykolog i nesten 12 år. Jeg kan godt si som mange andre her inne sier "psykologen min hjelper" ikke, for nei, det hjalp egentlig ikke, men det som faktisk HJALP var å innse at jeg hadde et problem KUN jeg kunne fikse. "Har ikke lyst å stå opp", neivel, så gjorde jeg det likevel. Tok en dusj. Dynket meg i sminke. Fin kjole på og være med venner. Problemet med depresjon er jo at hvis du gjør det du gjør, altså som du sier, ikke spiser, ikke dusjer og bare sover så:

1) Får du ikke næring til hjernen så den bare ligger på lavgir og ikke slår inn med noe annet enn AKKURAT nødvendig "gå på do" ish ting.

2) Hvis du ikke dusjer, så går jo dette utover selvfølelsen. Du vet du er svett, skitten og ikke har dusjet på 7 dager? Ingen føler seg topp da.

3) For mye søvn kommer jo bare mer og mer frem i media hvor skadelig det er. Man kan sove seg deprimert. Så å ligge å sove er det VERSTE du kan gjøre når du er deprimert!

Det er ingen som kan løse psykiske PROBLEMER (depresjon, angst, "usunne" personlighetstrekk, sinne o.l) FOR deg, det må du jobbe med selv. Nå snakker jeg IKKE om diagnoser som må medisineres. Jeg har hatt et lass med diagnoser, men er idag diagnosefri av den "enkle" grunn at jeg har jobbet meg frem til å bli frisk ALENE. Med innspill og råd fra psykologer, leger osv. Det er ingen som bare... blir friske, av å gå til psykolog.

Og jeg må jo si... DETTE er jo grunnen til at holdningene er dårlige. Jeg kan ikke si jeg oser av respekt for et menneske som bare legger seg ned og gir opp istedenfor å reise seg opp og TAKLE det som faktisk skjer. Så og si alle mennesker blir deprimerte en gang i livet, men det er noen som aldri kommer videre og det er fordi de ikke GIDDER å gjøre noe selv og forventer at alle andre skal gjøre jobben for de. For meg gjelder dette spesielt ved angst/depresjoner. Og som sagt sinne.

Og ja, dette kan jeg uttale meg om! For jeg har hatt alsgrens merkelige diagnoser å forholde meg til.

men det betyr jo bare at du var sterk nok til å klare det!

det er ikke alle som er så heldige.

[Gjest otrivin]

men det betyr jo bare at du var sterk nok til å klare det!

det er ikke alle som er så heldige.

Det har INGENTING med å være heldig å gjøre. Det er et valg man må ta.

Det er enklest å forklare med sosial angst:

Jeg gikk til skolen HVER dag. Noen ganger kom jeg ut døren, noen dager til bommen, noen dager til stien, noen dager til trappen, noen ganger til hoveddøren og en sjelden gang INN hoveddøren. Dette løser man ved å FORTSETTE å prøve HELE tiden. Aldri ta pauser eller tenke at man ikke tør å prøve mer. Jeg har ligget på gulvet i gangen på skolen og SKREKET av redsel, men jeg NEKTET å gå hjem fordi jeg orket til slutt ikke å gi meg selv opp lenger. Så lenge du unngår det du er redd for blir det bare verre.

Samme sak med depresjon, if u catch my drift, bare at det blir annerledes igjen. Jeg lå på psykiatrisk etter selvmordsforsøk og med sterke depresjoner, de andre som var der IRRITERTE vettet av meg, de som jobbet der behandlet meg som dritt, jeg ble tvunget opp kl 7 hver dag selvom jeg ikke sov for å gå på skolen som jeg hadde MER ENN nok av problemer med fra før, de løy til meg, fant opp masse TULL om meg, jeg måtte krype i snøen til skolen fordi jeg hadde så jævlige magesmerter at jeg ikke kunne gå +++++++ - og ja, det er kanskje den jævligste tiden i mitt liv - men jeg kom meg gjennom det og det har gjort meg sterkere på et vis.

Som jeg også kom til å tenke på så burde ikke psykolog hett psykolog, men VEILEDER/RÅDGIVER. For det er det de er. De kan kartlegge dine problemer og ditt liv, de kan om mental helse og hvordan hjernen fungerer, og derfor kan de hjelpe deg i riktig retning, gi deg råd om hvordan du skal gå frem - men de kan ikke gjøre jobben FOR deg!

[Gjest Applecore]

Når du er så deprimert at du ikke ser vitsen med noe som helst og ikke ønsker å leve, så er det veldig vanskelig å ta seg sammen ja - for å kunne ta seg sammen må man ha viljen og styrken til å gjøre det.

Folk som har en svært alvorlig depresjon trenger som regel medisiner og omsorg fra helsepersonell en periode før de kan klare å begynne å jobbe med seg selv.

[Gjest otrivin]

Når du er så deprimert at du ikke ser vitsen med noe som helst og ikke ønsker å leve, så er det veldig vanskelig å ta seg sammen ja - for å kunne ta seg sammen må man ha viljen og styrken til å gjøre det.

Folk som har en svært alvorlig depresjon trenger som regel medisiner og omsorg fra helsepersonell en periode før de kan klare å begynne å jobbe med seg selv.

Hvis du ikke leste det jeg nettopp skrev så var jeg på psykiatrisk med tunge depresjoner og selvmordsforsøk, men altså... Omsorg fra helsepersonell? Medisiner? Det var ALT annet enn det jeg fikk der inne og jeg overlevde nå. Jeg regner med at en dag gikk det bare opp et lys for meg fordi jeg innså at å leve på en så negativ og sutrete måte var det bare jeg som kunne gjøre noe med.

OG hadde psykologer vært generelt litt tøffere i stilen så tror jeg vi har MANGE løste problemer!!!!

[AnonymBruker]

Hvis du ikke leste det jeg nettopp skrev så var jeg på psykiatrisk med tunge depresjoner og selvmordsforsøk, men altså... Omsorg fra helsepersonell? Medisiner? Det var ALT annet enn det jeg fikk der inne og jeg overlevde nå. Jeg regner med at en dag gikk det bare opp et lys for meg fordi jeg innså at å leve på en så negativ og sutrete måte var det bare jeg som kunne gjøre noe med.

OG hadde psykologer vært generelt litt tøffere i stilen så tror jeg vi har MANGE løste problemer!!!!

jeg har alltid lært at hvis man kunne ta seg sammen var man ikke psyk, men hadde vondt i viljen.

de gangene psykologer forventet at jeg skulle ta meg sammen gikk jeg enten inn i psykoser(som jeg ikke husker noe av, men det var vist vugge under et bord-nivå), eller prøvde å ta livet mitt. det var ikke før jeg fikk riktige medisiner og den støttenog hjelpen jeg trengte utenfra at jeg ble bedre, og ikke før da jeg hadde evner og krefter til å hjelpe til å dra mitt eget lass.

[Gjest otrivin]

jeg har alltid lært at hvis man kunne ta seg sammen var man ikke psyk, men hadde vondt i viljen.

de gangene psykologer forventet at jeg skulle ta meg sammen gikk jeg enten inn i psykoser(som jeg ikke husker noe av, men det var vist vugge under et bord-nivå), eller prøvde å ta livet mitt. det var ikke før jeg fikk riktige medisiner og den støttenog hjelpen jeg trengte utenfra at jeg ble bedre, og ikke før da jeg hadde evner og krefter til å hjelpe til å dra mitt eget lass.

Psykoser er jo noe HELT annet enn det jeg snakker om. Jeg presiserte at jeg snakket om lidelser som angst, depresjoner og problemer med sinne. Psykoser trenger medisin og mye behandling.

Jeg snakker om folk som GIR OPP fordi psykologen ikke kurerer de etter et besøk.

[AnonymBruker]

Psykoser er jo noe HELT annet enn det jeg snakker om. Jeg presiserte at jeg snakket om lidelser som angst, depresjoner og problemer med sinne. Psykoser trenger medisin og mye behandling.

Jeg snakker om folk som GIR OPP fordi psykologen ikke kurerer de etter et besøk.

vel jeg var bare deprimert til de ba meg ta meg sammen, da var først da det gikk galt.

[Ego]

Det er jeg faktisk HELT uenig i. Jeg har vært deprimert fra jeg var... 6-7 år?! Og jeg har gått til psykolog i nesten 12 år. Jeg kan godt si som mange andre her inne sier "psykologen min hjelper" ikke, for nei, det hjalp egentlig ikke, men det som faktisk HJALP var å innse at jeg hadde et problem KUN jeg kunne fikse. "Har ikke lyst å stå opp", neivel, så gjorde jeg det likevel. Tok en dusj. Dynket meg i sminke. Fin kjole på og være med venner.

------------------

Og ja, dette kan jeg uttale meg om! For jeg har hatt alsgrens merkelige diagnoser å forholde meg til.

Viktig å huske på at 'har ikke lyst til' er noe helt annet enn 'kroppen lystrer ikke'. Om det kun står på hva man har lyst til eller ikke, så er jeg enig i at man kan presse seg selv en del. Men det er ikke alltid det som er problemet. Om jeg blir liggende i sengen en hel dag så er det fordi både kropp og hjerne låser seg fullstendig ved tanken på å skulle gjøre noe annet.

Du kan uttale deg om hva du vil - men du kan ikke vite at det som gjaldt for deg også gjelder for alle andre.

[AnonymBruker]

Det er jeg faktisk HELT uenig i. Jeg har vært deprimert fra jeg var... 6-7 år?! Og jeg har gått til psykolog i nesten 12 år. Jeg kan godt si som mange andre her inne sier "psykologen min hjelper" ikke, for nei, det hjalp egentlig ikke, men det som faktisk HJALP var å innse at jeg hadde et problem KUN jeg kunne fikse. "Har ikke lyst å stå opp", neivel, så gjorde jeg det likevel. Tok en dusj. Dynket meg i sminke. Fin kjole på og være med venner. Problemet med depresjon er jo at hvis du gjør det du gjør, altså som du sier, ikke spiser, ikke dusjer og bare sover så:

1) Får du ikke næring til hjernen så den bare ligger på lavgir og ikke slår inn med noe annet enn AKKURAT nødvendig "gå på do" ish ting.

2) Hvis du ikke dusjer, så går jo dette utover selvfølelsen. Du vet du er svett, skitten og ikke har dusjet på 7 dager? Ingen føler seg topp da.

3) For mye søvn kommer jo bare mer og mer frem i media hvor skadelig det er. Man kan sove seg deprimert. Så å ligge å sove er det VERSTE du kan gjøre når du er deprimert!

Det er ingen som kan løse psykiske PROBLEMER (depresjon, angst, "usunne" personlighetstrekk, sinne o.l) FOR deg, det må du jobbe med selv. Nå snakker jeg IKKE om diagnoser som må medisineres. Jeg har hatt et lass med diagnoser, men er idag diagnosefri av den "enkle" grunn at jeg har jobbet meg frem til å bli frisk ALENE. Med innspill og råd fra psykologer, leger osv. Det er ingen som bare... blir friske, av å gå til psykolog.

Og jeg må jo si... DETTE er jo grunnen til at holdningene er dårlige. Jeg kan ikke si jeg oser av respekt for et menneske som bare legger seg ned og gir opp istedenfor å reise seg opp og TAKLE det som faktisk skjer. Så og si alle mennesker blir deprimerte en gang i livet, men det er noen som aldri kommer videre og det er fordi de ikke GIDDER å gjøre noe selv og forventer at alle andre skal gjøre jobben for de. For meg gjelder dette spesielt ved angst/depresjoner. Og som sagt sinne.

Og ja, dette kan jeg uttale meg om! For jeg har hatt alsgrens merkelige diagnoser å forholde meg til.

Et veldig godt innlegg!

Mange som sliter ønsker kanskje at noen skal dra de opp av kjelleren. Men selv om noen hadde prøvd så hadde det ikke funket før man SELV bestemte seg for å skrittene opp selv. Man kan tenke seg at de som hjelper kanskje bare lærer deg å GÅ opp trappen, selv om den hele tiden har vært der.

I bunn og grunn er det bare man selv som kan hjelpe seg.

Ja, man kan få hjelp, gå til psykolog. Forstå mer, få mer innsikt. Men det er jo på en måte bare en "dyttehjelp" til at du skal ta skrittene selv.

Håper ikke at det provoserer mange her, for dette er faktisk det som er fakta. Selvfølgelig kan det være tungt, du orker ikke. Du reagerer med å bli sint fordi noen skal prøve å få det til å virke enklere.

Men faktisk: SÅ enkelt er det, men samtidig er det SÅ vanskelig. Jeg tviler på at det fins noen som kan påstå at de ikke klarer fysisk å stå opp av sengen, at det ikke er mulig. For det er det faktisk, uansett hvor tungt det kan virke. Men det er innstillingen også som teller her.

Det blir bare en ond sirkel om man skal forsette å mate seg selv med "jeg klarer ikke, orker ikke". Og vet dere en ting? Det er umulig å føle seg trist, nedfor om man tenker på noe bra.. prøv det selv

Jeg skulle ønske at jeg bare kunne gitt alle den dytten de trenger, gi de en klem, gi de ett håp. For jeg bryr meg. Men jeg håper at dere som sliter bryr dere nok om dere selv til å gi dere selv en klem

[Gjest Pårørende]

Moraliserende? Når behandlingsapparatet vet at det hjelper å trene og holde seg opptatt med ting og pasienten bare sier Orker ikke uten å sprøve skikkelig, hva da? Dette har jeg sett mange eksempler på.

Kjenner du noen som er alvorlig psykisk syk? Det tror jeg ikke. Jeg er nær pårørende til en ungdom som sliter, og jeg kan fortelle deg at når det å gå i butikken er en ekstrem påkjenning, en opplevelse h*n tror h*n skal dø av, fordi det er sånn det føles, hvordan skal dette mennesket da klare å gå på et treningssenter? Det eneste personen ønsker er å være frisk, som alle andre, men det føles håpløst.. Motivasjon, livsglede, håp, alt er borte. Men å trene - DET bør h*n gjøre....

Enig i at det er bra å trene - men slutt å være belærende. Det er for jævli å være psykisk syk. INGEN ønsker å ha det sånn.

Jeg merker som pårørende at det er vanskelig å få full forståelse for hvordan dette er. Både det å være syk, og hvordan det faktisk er å være pårørende til den syke. "Ta seg sammen" er et kjent uttrykk, og det provoserer meg voldsomt.

Er det noen andre her som er pårørende til psykisk syke? Å ha kontakt med andre som forstår hadde vært befriende...

[uten filter]

Jeg vet lite om psykiske lidelser utover de "vanligste" som ulike former for angst, depresjon og PTSD. Har forsøkt å lese meg opp på diverse, men det er så langt mellom teori og praksis. Jeg skulle ønske jeg kunne lese om hvordan det oppleves å være den som er psyk, skrevet av en person som har kommet igjennom det.

AB #7: De tilfellene du beskriver er jo også et rop om hjelp. At ikke de blir fanget opp og får behandling er ikke disse personenes feil. Det er noe som svikter.

Vil også legge til noe om depresjon, angst og det å ta seg sammen. Det finnes ulike stadier av angst og depresjon på lik linje med annen sykdom. Det er individuelt hvor lenge man er på hvert stadie, men når man er på vei opp igjen kan det hjelpe å tvinge seg til å gjøre ting man egentlig ikke orker (fysisk eller psykisk). Problemet er bare det at når noen presser for hardt på en person som ikke er klar for det, blir den personen mye verre. Det går ikke an å se på noen med f.eks sosial angst når de er klare for å dyttes forsiktig ut i verden, derfor skal vi være forsiktige med å slenge rundt slike råd til pårørende og pasienter.

Endret 19. september 2011 av uten filter

[Ego]

Et veldig godt innlegg!

Mange som sliter ønsker kanskje at noen skal dra de opp av kjelleren. Men selv om noen hadde prøvd så hadde det ikke funket før man SELV bestemte seg for å skrittene opp selv. Man kan tenke seg at de som hjelper kanskje bare lærer deg å GÅ opp trappen, selv om den hele tiden har vært der.

I bunn og grunn er det bare man selv som kan hjelpe seg.

Ja, man kan få hjelp, gå til psykolog. Forstå mer, få mer innsikt. Men det er jo på en måte bare en "dyttehjelp" til at du skal ta skrittene selv.

Håper ikke at det provoserer mange her, for dette er faktisk det som er fakta. Selvfølgelig kan det være tungt, du orker ikke. Du reagerer med å bli sint fordi noen skal prøve å få det til å virke enklere.

Men faktisk: SÅ enkelt er det, men samtidig er det SÅ vanskelig. Jeg tviler på at det fins noen som kan påstå at de ikke klarer fysisk å stå opp av sengen, at det ikke er mulig. For det er det faktisk, uansett hvor tungt det kan virke. Men det er innstillingen også som teller her.

Det blir bare en ond sirkel om man skal forsette å mate seg selv med "jeg klarer ikke, orker ikke". Og vet dere en ting? Det er umulig å føle seg trist, nedfor om man tenker på noe bra.. prøv det selv

Jeg skulle ønske at jeg bare kunne gitt alle den dytten de trenger, gi de en klem, gi de ett håp. For jeg bryr meg. Men jeg håper at dere som sliter bryr dere nok om dere selv til å gi dere selv en klem

Opplever det ikke sånn jeg. Om man klarer å holde fast på gode tanker i lengre perioder, så er man mest sannsynlig ikke lengst nede i det sorte hullet som en depresjon gjerne føles som. 'Gode tanker' er i min verden tanker om noe som ikke finnes, og selv om det innimellom lar seg gjøre å bruke dem som motivasjon - så er tilfellet oftest at de kun gjør dagene verre.

[Gjest CrazyCatlady]

Vil også legge til noe om depresjon, angst og det å ta seg sammen. Det finnes ulike stadier av angst og depresjon på lik linje med annen sykdom. Det er individuelt hvor lenge man er på hvert stadie, men når man er på vei opp igjen kan det hjelpe å tvinge seg til å gjøre ting man egentlig ikke orker (fysisk eller psykisk). Problemet er bare det at når noen presser for hardt på en person som ikke er klar for det, blir den personen mye verre. Det går ikke an å se på noen med f.eks sosial angst når de er klare for å dyttes forsiktig ut i verden, derfor skal vi være forsiktige med å slenge rundt slike råd til pårørende og pasienter.

Helt enig i dette samtidig som jeg også er enig i at man ikke forvente at en psykolog skal kurere en,men jeg syns at man skal være forsiktig med å slenge ut "dette fungerte for meg derfor er det veien å gå".

Jeg benektet lenge at jeg faktisk slet psykisk,jeg ville rett og slett ikke innse det og ble verre og verre.Det var ikke før jeg innså selv at jeg slet at jeg ble åpen for hjelp og når jeg ble det så kunne begynne å gjøre noe selv også.

Når det gjelder det å tvinge seg selv til å gjøre noe så er jeg både for og imot dette.Noen ganger kan det være bra om man er klar for det,men gjør man det for tidlig så kan det føre til at man går i lås.

Mennesker er forskjellige og noe fungerer for noen mens andre ting fungerer ikke så godt.