Holdninger til psykiske problem?

[Gjest Raggy]

Jeg vet lite om psykiske lidelser utover de "vanligste" som ulike former for angst, depresjon og PTSD. Har forsøkt å lese meg opp på diverse, men det er så langt mellom teori og praksis. Jeg skulle ønske jeg kunne lese om hvordan det oppleves å være den som er psyk, skrevet av en person som har kommet igjennom det.

AB #7: De tilfellene du beskriver er jo også et rop om hjelp. At ikke de blir fanget opp og får behandling er ikke disse personenes feil. Det er noe som svikter.

Vil også legge til noe om depresjon, angst og det å ta seg sammen. Det finnes ulike stadier av angst og depresjon på lik linje med annen sykdom. Det er individuelt hvor lenge man er på hvert stadie, men når man er på vei opp igjen kan det hjelpe å tvinge seg til å gjøre ting man egentlig ikke orker (fysisk eller psykisk). Problemet er bare det at når noen presser for hardt på en person som ikke er klar for det, blir den personen mye verre. Det går ikke an å se på noen med f.eks sosial angst når de er klare for å dyttes forsiktig ut i verden, derfor skal vi være forsiktige med å slenge rundt slike råd til pårørende og pasienter.

Jeg kan godt forsøke å forklare hvordan det oppleves å være psykisk syk, jeg har vært totalt på bånn, er nå nesten frisk igjen. Det eneste er at det ikke finnes noen fasit forklaring siden alle er forskjelige, men jeg vet at ptsd, panikk angst og sosial angst samt depresjon og tvangstanker oppleves ganske likt for de fleste. Nå var det kanskje opplevelsen av andre tilstander du luret på men jeg skriver litt fordet jeg:)

Vi har hatt god hjelp av en bok skrevet av Torkil Berge "trange rom og åpne plasser. Denne boka er lettlest og forklarer bra. Den hjalp mannen min mye når det kom til hvordan han skulle forholde seg til meg og ikke minst for å forstå meg.

Jeg har erfaring med ptsd, gad, panikk angst, sosial angst, tvangstanker og depresjon/selvmordstanker.

Ser det diskuteres dette med at man sjøl må ta i et tak for å bli frisk. Dette er jeg helt enig i, det er bare det at det nok ikke fungerer slik i praksis. Psykisk sykdom føles som å være i en boble, en blir jaget av et udyr som kommer innen fra en selv, noe som er ekstremt utmattende. Jeg har ihvertfall blitt så sliten at jeg kun har orket å sitte stille hjemme, pga det får en ingen gode opplevelser iløpet av dagen og den vonde ringen er igang.... Behandling så tidlig som mulig tror jeg på, men så er det desverre sånn at det ikke er så lett å få behandling pga lange køer. En kommer inn til slutt men ting tar tid.....

Jeg fikk ei liste over psykologer av fastlegen min som jeg måtte ringe rundt utifra for å få en time, dette var helt grusom da jeg omtrent ikke klarte å ringe.. Klarte det til slutt, men fikk da behandling hos en psykolog som ikke hadde kompetanse til å behandle det som plaget meg, og hvordan skulle jeg vite det som ikke en gang selv visste hva som feilet meg???? Etter to år med ptsd utregnet til å være den hardeste typen fikk jeg skikkelig behandling på dagpsykriatisk.

Jeg forteller dette fordi jeg ser at noen mener at folk med psykisk sykdom må ta seg sammen, det er ikke slik at en som er psykisk syk ikke vil bli frisk, men det koster masse krefter å få den behandlingen en trenger. Hadde ikke jeg selv søkt om behandling via fastelegen min så hadde jeg ikke fått det, det eneste jeg fikk var utallige resepter på antidepresiva og sykemeling... Fint det, men ingen varig løsning.....

Dette er hvordan jeg har opplevd ting, andre har sikker helt ulike historier å fortelle.

Jeg er inne i en fase hvor jeg ser målet om å bli frisk og min strategi er: slutte å røyke, gå lange turer, skrive om livet mitt og gå på angstmestringskurs, samt ha et bra kosthold og ikke minst kose meg sammen med mann og barn hver dag:)

[Bonito]

Det er jeg faktisk HELT uenig i. Jeg har vært deprimert fra jeg var... 6-7 år?! Og jeg har gått til psykolog i nesten 12 år. Jeg kan godt si som mange andre her inne sier "psykologen min hjelper" ikke, for nei, det hjalp egentlig ikke, men det som faktisk HJALP var å innse at jeg hadde et problem KUN jeg kunne fikse. "Har ikke lyst å stå opp", neivel, så gjorde jeg det likevel. Tok en dusj. Dynket meg i sminke. Fin kjole på og være med venner. Problemet med depresjon er jo at hvis du gjør det du gjør, altså som du sier, ikke spiser, ikke dusjer og bare sover så:

1) Får du ikke næring til hjernen så den bare ligger på lavgir og ikke slår inn med noe annet enn AKKURAT nødvendig "gå på do" ish ting.

2) Hvis du ikke dusjer, så går jo dette utover selvfølelsen. Du vet du er svett, skitten og ikke har dusjet på 7 dager? Ingen føler seg topp da.

3) For mye søvn kommer jo bare mer og mer frem i media hvor skadelig det er. Man kan sove seg deprimert. Så å ligge å sove er det VERSTE du kan gjøre når du er deprimert!

Det er ingen som kan løse psykiske PROBLEMER (depresjon, angst, "usunne" personlighetstrekk, sinne o.l) FOR deg, det må du jobbe med selv. Nå snakker jeg IKKE om diagnoser som må medisineres. Jeg har hatt et lass med diagnoser, men er idag diagnosefri av den "enkle" grunn at jeg har jobbet meg frem til å bli frisk ALENE. Med innspill og råd fra psykologer, leger osv. Det er ingen som bare... blir friske, av å gå til psykolog.

Og jeg må jo si... DETTE er jo grunnen til at holdningene er dårlige. Jeg kan ikke si jeg oser av respekt for et menneske som bare legger seg ned og gir opp istedenfor å reise seg opp og TAKLE det som faktisk skjer. Så og si alle mennesker blir deprimerte en gang i livet, men det er noen som aldri kommer videre og det er fordi de ikke GIDDER å gjøre noe selv og forventer at alle andre skal gjøre jobben for de. For meg gjelder dette spesielt ved angst/depresjoner. Og som sagt sinne.

Og ja, dette kan jeg uttale meg om! For jeg har hatt alsgrens merkelige diagnoser å forholde meg til.

Jeg er helt enig i at alle har ett ansvar når det gjelder å jobbe for å bli frisk/bedre. Og det hjelper ikke å legge seg ned å gi opp, det har du rett i. Men det du må huske er at mennesker er foskjellige, og vi responderer ulikt på ting. Det er ikke sikkert at det som funker for en person automatisk funker for en annen. Når det er sagt syntes jeg du skal være satans stolt for at du faktisk har greid det! Og det er kjempeflott at det fungerte for deg. For meg derimot var det ikke på samme måte.

Jeg har slitt med depresjoner de siste 12 åra. Fastlegen gav meg bare piller og sykemelding, mens psykologer og psykiatere var mer opptatt av å snakke om fortiden min enn å finne ut HVA som feilte meg og hvordan jeg skulle bli bedre. Så jeg gjorde i mange år akkurat det du skriver her, fordi jeg så gjerne ville fungere normalt og bli frisk. Selv om jeg ikke klarte å gjøre særlig i de verste periodene fordi jeg gråt konstant, jobbet jeg ræva av meg resten av tiden for å bli bedre. Isteden ble jeg bare værre og værre, helt til jeg gikk fra perioder med depresjon, til å være konstant nede hele tiden.

Så for 3 år siden fikk jeg en ny psykiater, og da begynte det sakte å snu. Istedenfor å fokusere på fortiden, var hun opptatt av fremtiden min... og ikke minst å finne ut hva som var galt. I år fikk jeg diagnosen "tilbakevendende depressiv lidelse", og etter 12 år med å klø seg i hue og ikke skjønne noenting, var det en lettelse i seg selv. Det å ha ett navn å sette på faenskapet. Hun sendte meg på depresjonskurs for å lære å mestre sykdommen, siden det er lite trolig jeg noensinne vil bli helt kvitt den. Og hun bad meg instendig om å ROE NED! Om jeg i en periode ikke klarte annet enn å få bikkja ut på do og sette på en vaskemaskin, neivel... så klarte jeg ikke det. Men da skulle jeg være stolt av at jeg iallefall fikk til det! Jeg skulle slutte å presse meg selv. Jeg reagerer utrolig negativt på stress og stort press, og det viste seg å være en stor grunn til at de depressive periodene ble verre og tyngre.

Ingen behandler kan på magisk måte gjøre deg frisk, og folk må ta tak å jobbe for det selv. Men det vil ikke alltid si å gjøre mest mulig når man egentlig ikke orker. Noe som ser veldig lite ut i andres øyne, kan faktisk være ett sjumilssteg for den personen det gjelder. Sånn som det var å sette på en vaskemaskin for meg...

[Gjest otrivin]

Jeg er helt enig i at alle har ett ansvar når det gjelder å jobbe for å bli frisk/bedre. Og det hjelper ikke å legge seg ned å gi opp, det har du rett i. Men det du må huske er at mennesker er foskjellige, og vi responderer ulikt på ting. Det er ikke sikkert at det som funker for en person automatisk funker for en annen. Når det er sagt syntes jeg du skal være satans stolt for at du faktisk har greid det! Og det er kjempeflott at det fungerte for deg. For meg derimot var det ikke på samme måte.

Jeg har slitt med depresjoner de siste 12 åra. Fastlegen gav meg bare piller og sykemelding, mens psykologer og psykiatere var mer opptatt av å snakke om fortiden min enn å finne ut HVA som feilte meg og hvordan jeg skulle bli bedre. Så jeg gjorde i mange år akkurat det du skriver her, fordi jeg så gjerne ville fungere normalt og bli frisk. Selv om jeg ikke klarte å gjøre særlig i de verste periodene fordi jeg gråt konstant, jobbet jeg ræva av meg resten av tiden for å bli bedre. Isteden ble jeg bare værre og værre, helt til jeg gikk fra perioder med depresjon, til å være konstant nede hele tiden.

Så for 3 år siden fikk jeg en ny psykiater, og da begynte det sakte å snu. Istedenfor å fokusere på fortiden, var hun opptatt av fremtiden min... og ikke minst å finne ut hva som var galt. I år fikk jeg diagnosen "tilbakevendende depressiv lidelse", og etter 12 år med å klø seg i hue og ikke skjønne noenting, var det en lettelse i seg selv. Det å ha ett navn å sette på faenskapet. Hun sendte meg på depresjonskurs for å lære å mestre sykdommen, siden det er lite trolig jeg noensinne vil bli helt kvitt den. Og hun bad meg instendig om å ROE NED! Om jeg i en periode ikke klarte annet enn å få bikkja ut på do og sette på en vaskemaskin, neivel... så klarte jeg ikke det. Men da skulle jeg være stolt av at jeg iallefall fikk til det! Jeg skulle slutte å presse meg selv. Jeg reagerer utrolig negativt på stress og stort press, og det viste seg å være en stor grunn til at de depressive periodene ble verre og tyngre.

Ingen behandler kan på magisk måte gjøre deg frisk, og folk må ta tak å jobbe for det selv. Men det vil ikke alltid si å gjøre mest mulig når man egentlig ikke orker. Noe som ser veldig lite ut i andres øyne, kan faktisk være ett sjumilssteg for den personen det gjelder. Sånn som det var å sette på en vaskemaskin for meg...

Det er jo akkurat dette jeg mener. Men rent rasjonelt VET stort sett alle mennesker hva som kan gjøres for å gjøre tilværelsen tilnærmet så bra som mulig utifra utgangspunktet. Er du feit? Ikke gå på mcdonalds hver dag. Er du deprimert? Ikke sov konstant. Er du hyper? Ikke ta amfetamin. Fatter du? Jeg mener, det er jo helt rasjonelle ting man vet man ikke burde gjøre..

Jeg har personlig tilgode å møte på en person på joggetur med lungebetennelse.

[Bonito]

Det er jo akkurat dette jeg mener. Men rent rasjonelt VET stort sett alle mennesker hva som kan gjøres for å gjøre tilværelsen tilnærmet så bra som mulig utifra utgangspunktet. Er du feit? Ikke gå på mcdonalds hver dag. Er du deprimert? Ikke sov konstant. Er du hyper? Ikke ta amfetamin. Fatter du? Jeg mener, det er jo helt rasjonelle ting man vet man ikke burde gjøre..

Jeg har personlig tilgode å møte på en person på joggetur med lungebetennelse.

Vel... jeg visste jo tydeligvis ikke hva som hjalp, siden jeg gjorde stikk motsatt. Så jeg tror ikke alltid det stemmer. Jeg måtte få hjelp til å lære sykdommen å kjenne, før jeg kunne få kontroll på den. Og den hjelpen fikk jeg ikke før jeg kom til rett behandler. Så det må ikke nødvendigvis være så enkelt som at om man bare trener, jobber, er sosial.. så blir man frisk når det gjelder (i dette tilfellet) depresjon. Det kan være mer komplisert enn som så. Og selv om det ser ut utenfra som om man ikke gjør noe for å bli bedre, er det ikke sikkert det stemmer. Jeg så vel sikkert ut som om jeg hadde gitt opp jeg, siden jeg omtrent ikke gjorde noe i perioder. Men faktum var jo at jeg jobbet mot målet, på en måte som fungerte for meg. Det finnes nok mennesker som bare gir opp også, og det er forbannet synd. Men det er veldig skummelt å være bastant på at om man ikke gjør ting på den og den måten, og om det kanskje tar lengre tid enn for noen, er det fordi man ikke gidder å jobbe for det og har gitt opp.

[Cata]

Jeg skulle ønske jeg kunne lese om hvordan det oppleves å være den som er psyk, skrevet av en person som har kommet igjennom det.

Les i vei - her kommer min meget subjektive oppfatning av hvordan det var å ha (sosial)angst og depresjon. Tar forbehold om at min versjon av sosialangst er blitt litt utvisket i hukommelsen fordi jeg var så ung.

(Sosial)angst:

Noe av det første jeg husker er at jeg var redd mennesker. Ikke mine foreldre eller andre voksne jeg kjente godt, men alle andre. Fikk vi besøk av folk jeg ikke kjente så gikk jeg og gjemte meg. Hadde de barn med ble det enda verre, for barn var uberegnelige og jeg visste ikke hva de kunne finne på. Et av mine tidligste minner er at jeg en vinter gikk storgråtende ut og satte meg i snøskavlene utenfor huset fordi mine foreldre hadde sagt at noen slektninger med en gutt som var et år yngre enn meg skulle komme på besøk. Jeg nektet å komme inn og var helt hysterisk. Løsningen ble å "deportere" meg til min bestemor som bodde like ved mens besøket pågikk. De første tre årene av mitt liv hadde jeg jevnlig katatoniske anfall (husker det ikke selv, men det er blitt meg fortalt i voksen alder) og fram til jeg var 5-6 spydde jeg omtrent hver uke - trolig hadde det forbindelse med psyken, for legen(e) fant aldri noe fysisk galt.

Da jeg ble større, ble det verre, for da forventet man mer. Var det unger ute i gata gikk jeg inn. De måtte ikke se meg og for all del ikke snakke til meg. Likevel klarte jeg på mystisk vis å få 2-3 venninner der jeg bodde. (Deres fortjeneste, ikke min.) Det var greit så lenge vi kunne leke i hagen vår. Skulle de på lekeplassen streiket jeg. Det var utenfor trygg sone. Jeg sto igjen i porten og så dem gå, for jeg kunne ikke følge etter.

Jeg begynte på skolen. Alle må det. Gå til skolen alene - glem det. Folk så meg. Gå i butikken og handle for min mor. Like umulig. Jeg kom meg ikke utenfor hageporten, før jeg fikk panikk og måtte inn igjen. Ikke fordi jeg ikke taklet å gå på fortauet, men jeg visste at så snart jeg var inne i butikken så ville fremmede mennesker se meg. Samme med å ta lokalbussen. Jeg kunne nok sittet stille i et sete, men for å komme dit måtte jeg gå ned den forferdelige midtgangen, med folk som så meg. Jeg tok ikke buss alene før jeg var 14 og på bedringens vei.

Det eneste stedet som var virkelig trygt var inne. Hjemme. Ikke nødvendigvis på rommet mitt, men inne i huset. Som dere vil ha sett av uthevingene så var det verste for meg at folk så meg. Jeg vet jeg brøt sammen i krampegråt på skolen da musikklæreren tilfeldigvis diktet navnet mitt inn i en sang. Det betydde oppmerksomhet og det var helt umulig for meg. Jeg kan ikke huske jeg fikk noen fysiske reaksjoner som svimmelhet og besvimelse som folk ofte snakker om i forbindelse med panikkangst, men jeg husker angstfølelsen, magen som spinner rundt og rundt, gråten som presser på fordi folk ser meg og sitringen i hendene. (Av alle ting.)

Depresjon:

Den begynte forsiktig, med en ekstrem sorgreaksjon. Jeg gråt døgnet rundt omtrent. Jeg tok meg sammen og gikk på jobb, og klarte etterhvert å holde maska til jeg var vel kommet hjem, så brøt gråten løs. Jeg sippet resten av kvelden. Etterhvert klarte jeg ikke lenger å holde maska på jobb heller, i hvertfall ikke hele uka. Jeg husker at på fredag ettermiddag var det bare å holde kontordøra lukket for da kom tårene. Situasjonen ble nok forsterket av at jeg ikke klarte å sove. Over en periode på 3 måneder sov jeg kanskje normalt en natt eller to i uka, ellers ble det bare 2-3 timers søvn pr. natt. (Legen prøvde innsovningstabletter og beroligende på meg - jeg kunne like gjerne knasket sitrondrops.)

Det var innledningen.

Jeg orket ikke gå ut. Jeg klarte å gå i butikken så jeg fikk mat, med det samme jeg kom fra jobb. Så stengte jeg meg inne. Jeg satt foran PC eller lå på sofaen. Jeg har alltid vært glad i å lese, men tror ikke jeg leste mer enn ca. 2 bøker på de to årene depresjonen varte. Jeg bare lå der. TV orket jeg heller ikke se på. Gå ut var ikke til å tenke på - selv det å hente inn posten var et ork. Jeg orket ikke se andre mennesker. I motsetning til det andre deprimerte forteller, så klarte jeg faktisk stelle meg selv. Jeg tror det har noe med det å gjøre at jeg presset meg på jobb og visste jeg måtte holde masken. Men huset forfalt. Hybelkaninene antok nok mer elefantstørrelse. Sånn ca en gang annenhver måned klarte jeg å ta fram støvsugeren og få vekk det verste. Heldigvis bor jeg alene og jeg er ellers nokså renslig av meg så det grodde ikke ned i skitt, men jeg kan ikke skryte på meg at det var så ryddig akkurat.

Med medisinering ble det bedre. Jeg sluttet å gråte på jobb (stor lettelse), og ble i stand til å holde huset noenlunde ryddig igjen, men det å gå ut var fremdeles nesten uoverkommelig. Mitt triks ble å tvinge meg selv ut etter mørkets frembrudd for å få litt luft i det minste. Sjansen for at noen skulle se meg (jepp, dere ser parallellen til min beskrivelse av angstperioden) var mindre da.

Selvmordstankene vil jeg ikke en gang skrive om. Det er som kjent forbudt på forumet - men de var der de også, mens det sto på som verst.

For mitt indre øye ser jeg på depresjon som en sterk, svart malstrøm. Du vet hvor det bærer hen, du vet du kommer til å bli sugd inn i den og uansett hvor mye du vil så klarer du ikke slippe unna når den først har fått taket. Du trekkes med ned. Du vet du oppfører deg så til de grader irrasjonelt, og likevel makter du ikke gjøre en døyt med det der og da.

Slik er min opplevelse av angst og depresjon. Andre opplever det sikkert annerledes, men jeg tror nok en del som har vært deprimerte vil kjenne seg igjen i beskrivelsen av malstrømmen .

[Gjest Raanlu]

hei. jeg har en mental sykdom, en kraftig en. eller flere da for å være spesifikk. jeg har en svært dårlig dag idag, men jeg skal prøve å hjelpe til med å forklare hvordan det føles..noe av det ihvertfall. men det er så omfattende at jeg velger å bare nevne dagen i dag.

idag er jeg "ingen". ingenting. noe verden kunne klart seg uten. verdiløs. jeg klarer jo ikke engang legge sammen klær idag!! ikke kle på meg, ikke vaske gulvet, ingenting..hva slags menneske klarer ikke det liksom?

jeg skulle på butikken idag, men det klarte jeg ikke. se andre mennesker..kanskje bli snakket til..gud, jeg kaster opp bare ved tanken. og jeg blir rasende ved tanken. rasende på meg selv. så jææ-vee-liiig patetisk jeg er.

men,jeg har klart å dusje.. jeg stod opp kl 09.00, men klarte ikke ta skrittet før for en time siden.

pga dèt er jeg lettet..og litt stolt. jeg måtte ta beroligende for å ikke gjøre noe dumt idag. jeg kastet en kake jeg hadde bakt (jeg MÅTTE bake, hvis jeg ikke gjorde det så kom noe fælt til å skje), men altså, jeg kastet den. moste den sammen med hendene før jeg kastet den i søpla. dette foregikk med så krampaktige bevegelser at det er et under at jeg ikke klinte hele faens kaka utover veggene..gjorde dette mens jeg dunket hodet i kjøkkenskapet i håp om at smerten på huden skulle ta bort smerten inni meg.

jeg er nesten stum nå...ble det for en time siden..av en eller annen grunn har tunga låst seg fast i munnen, og det er nesten ikke mulig å prate lenger. jeg tenker at sambo kan lese tankene mine, så da får han nøye seg med det.

mat trenger jeg ikke i dag, jeg har ikke fortjent det. jeg er slem..slemme mennesker fortjener ikke mat.

dette er dagen i dag..dagene mine er ikke alltid sånn. noen ganger er jeg "vanlig", andre dager er jeg solstrålen selv, iblant er jeg slik som idag..noen ganger mye mye verre.

til dere som lurer: det er hardt. iblant umenneskelig..som syk tar man ikke en dag av gangen, man tar 1 time av gangen. -om så mye. det er ikke bare bare å tenke at man skal gjennom en HEL time med dette som man går igjennom. ikke når 1 minutt er en kamp.

og en kan spørre seg, hvorfor går det ikke bare over? hvorfor kan ingen bare komme å få en ut av det? hvorfor meg? det er mange spørsmål..

håper jeg har vært til litt hjelp.

[Gjest Applecore]

hei. jeg har en mental sykdom, en kraftig en. eller flere da for å være spesifikk. jeg har en svært dårlig dag idag, men jeg skal prøve å hjelpe til med å forklare hvordan det føles..noe av det ihvertfall. men det er så omfattende at jeg velger å bare nevne dagen i dag.

idag er jeg "ingen". ingenting. noe verden kunne klart seg uten. verdiløs. jeg klarer jo ikke engang legge sammen klær idag!! ikke kle på meg, ikke vaske gulvet, ingenting..hva slags menneske klarer ikke det liksom?

jeg skulle på butikken idag, men det klarte jeg ikke. se andre mennesker..kanskje bli snakket til..gud, jeg kaster opp bare ved tanken. og jeg blir rasende ved tanken. rasende på meg selv. så jææ-vee-liiig patetisk jeg er.

men,jeg har klart å dusje.. jeg stod opp kl 09.00, men klarte ikke ta skrittet før for en time siden.

pga dèt er jeg lettet..og litt stolt. jeg måtte ta beroligende for å ikke gjøre noe dumt idag. jeg kastet en kake jeg hadde bakt (jeg MÅTTE bake, hvis jeg ikke gjorde det så kom noe fælt til å skje), men altså, jeg kastet den. moste den sammen med hendene før jeg kastet den i søpla. dette foregikk med så krampaktige bevegelser at det er et under at jeg ikke klinte hele faens kaka utover veggene..gjorde dette mens jeg dunket hodet i kjøkkenskapet i håp om at smerten på huden skulle ta bort smerten inni meg.

jeg er nesten stum nå...ble det for en time siden..av en eller annen grunn har tunga låst seg fast i munnen, og det er nesten ikke mulig å prate lenger. jeg tenker at sambo kan lese tankene mine, så da får han nøye seg med det.

mat trenger jeg ikke i dag, jeg har ikke fortjent det. jeg er slem..slemme mennesker fortjener ikke mat.

dette er dagen i dag..dagene mine er ikke alltid sånn. noen ganger er jeg "vanlig", andre dager er jeg solstrålen selv, iblant er jeg slik som idag..noen ganger mye mye verre.

til dere som lurer: det er hardt. iblant umenneskelig..som syk tar man ikke en dag av gangen, man tar 1 time av gangen. -om så mye. det er ikke bare bare å tenke at man skal gjennom en HEL time med dette som man går igjennom. ikke når 1 minutt er en kamp.

og en kan spørre seg, hvorfor går det ikke bare over? hvorfor kan ingen bare komme å få en ut av det? hvorfor meg? det er mange spørsmål..

håper jeg har vært til litt hjelp.

Håper du får en bedre dag i morgen

[Gjest Raanlu]

Håper du får en bedre dag i morgen

tusen takk..ustabil som jeg er idag så begynte jeg gråte av det du skrev..takk.

[Gjest Solmåne]

Raanlu: Tenker på deg

[Gjest Raanlu]

får helt sjokk jeg.. takk.

[Gjest Raggy]

får helt sjokk jeg.. takk.

Vil bare si at jeg kjenner igjen noe av det du beskriver, det handler ikke om å leve et liv men å holde ut et liv... Det værste for meg var det å ikke få puste, konstant kvelningfonemmelser hele tiden, gøss!!! Husker jeg var så fornøyd etter å ha orket å ta en dusj, det hjalp så mye og minsket skrekken for å være både syk OG møkkete.... Å det med at tunga låser seg, det bare blir sånn det....

Sender deg mange klemmer og en stor dæsj kjærlighet

Jeg er faktisk på vei opp og ut nå for tiden, så fatt mot, det finnes en løsning for alle!

[Gjest otrivin]

Vel... jeg visste jo tydeligvis ikke hva som hjalp, siden jeg gjorde stikk motsatt. Så jeg tror ikke alltid det stemmer. Jeg måtte få hjelp til å lære sykdommen å kjenne, før jeg kunne få kontroll på den. Og den hjelpen fikk jeg ikke før jeg kom til rett behandler. Så det må ikke nødvendigvis være så enkelt som at om man bare trener, jobber, er sosial.. så blir man frisk når det gjelder (i dette tilfellet) depresjon. Det kan være mer komplisert enn som så. Og selv om det ser ut utenfra som om man ikke gjør noe for å bli bedre, er det ikke sikkert det stemmer. Jeg så vel sikkert ut som om jeg hadde gitt opp jeg, siden jeg omtrent ikke gjorde noe i perioder. Men faktum var jo at jeg jobbet mot målet, på en måte som fungerte for meg. Det finnes nok mennesker som bare gir opp også, og det er forbannet synd. Men det er veldig skummelt å være bastant på at om man ikke gjør ting på den og den måten, og om det kanskje tar lengre tid enn for noen, er det fordi man ikke gidder å jobbe for det og har gitt opp.

Har ikke skrevet noe om å trene, være sosial og jobbe?

Jeg skrev at MENNESKER etter de er kommet til en viss alder VET at søvn, mat, oksygen, drikke MÅ man ha. Man vet at for mye søvn eller for lite søvn er skadelig. Man vet at man blir feit av å bare spise på mcdonalds. DISSE tingene kan man BEGYNNE med. Og det innlegget jeg svarte på helt i begynnelsen kom fra en som ikke spise, sov eller dusjet så det var DERFOR jeg svarte DETTE til DEN personen.

[Gjest Moulu]

Vil bare si at jeg kjenner igjen noe av det du beskriver, det handler ikke om å leve et liv men å holde ut et liv... Det værste for meg var det å ikke få puste, konstant kvelningfonemmelser hele tiden, gøss!!! Husker jeg var så fornøyd etter å ha orket å ta en dusj, det hjalp så mye og minsket skrekken for å være både syk OG møkkete.... Å det med at tunga låser seg, det bare blir sånn det....

Sender deg mange klemmer og en stor dæsj kjærlighet

Jeg er faktisk på vei opp og ut nå for tiden, så fatt mot, det finnes en løsning for alle!

der sa du det faktisk..holde ut et liv.

ja, den møkk.følelsen er ikke akkurat noe å hoppe i taket for. men er liksom deppa, gærn OG møkkete liksom. mer stas enn det blir det jo ikke

men det er ganske rart, men veldig fint at mennesker som ikke engang aner hvem jeg er sier så mye pent

jeg er ikke så flink til å gi uttrykk for det, men det setter stor pris på.

[Gjest Raggy]

der sa du det faktisk..holde ut et liv.

ja, den møkk.følelsen er ikke akkurat noe å hoppe i taket for. men er liksom deppa, gærn OG møkkete liksom. mer stas enn det blir det jo ikke

men det er ganske rart, men veldig fint at mennesker som ikke engang aner hvem jeg er sier så mye pent

jeg er ikke så flink til å gi uttrykk for det, men det setter stor pris på.

Jeg aner både humor og ironi i det du skriver og da er det håp. Ironien og sansen for humor er det som har holdt meg oppe/fått meg opp:)

Gode ord og ønsker fortjener du, ingen skal ha det så vondt å føle seg alene!

Vi tastes:)

[Gjest Moulu]

ja, mye selvironi og humor har jeg. kommer godt med..

og til dere andre som sliter, prøv å le av dere selv om det er milig..det hjelper!! litt svart humor skader ikke :gjeiper:

[MagicaFraFyll]

Jeg ser ikke ned på folk med psykiske problemer.

Jeg ugleser de som har "psykiske problemer" aka fibromyalgi og vondt i vilja som egentlig bare vil gå hjemme dag etter dag og motta trygd fra NAV. En tredjedel av alle nordmenn er uføretrygda, ikke kom og si at ikke mye av det er påstått psykisk sykdom. Fysisk sykdom slipper dem ikke like enkelt unna med.

[Gjest Elyssa]

Har bare lyst til å si et par ting til de so mener at det bare er å ta seg sammen..

Jeg har hatt depresjon siden jeg var ca.13-14 år, og angst så lenge jeg kan huske. Det vil si en del år med vondter..

Da jeg var yngre, kan man vel si at jeg gav opp en del, jeg forsto ikke hva som skjedde med meg i tillegg til pubertet og skilsmisse hos foreldrene mine. Alt gikk rundt for meg, jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle dette her, og det hele toppet seg da jeg ble følelsesmessig misbrukt av en ti år eldre mann i flere år og konen hans fant ut om 'forholdet vårt' og fant ut at hun skulle skylde på meg (unnskylder ikke utroskap, men jeg var mindreårig og dette var noe helt annet)

Etter dette fikk jeg sammenbrudd og måtte slutte på skolen, var vel mer eller mindre sengeliggende i flere måneder. Jeg orket ingenting, skjønte ingenting, og var absolutt ikke i posisjon til å ta vare på meg selv eller i det hele tatt ta initiativ til å gjøre noe aktivt. (På denne tiden var jeg 18 år og bodde hjemme)

Jeg begynte på antidepressiva og fikk behandling på DPS i kommunen, og etter en tid ble jeg gradvis bedre og begynte å jobbe deltid. Etter ca. et år begynte jeg på skole igjen, og denne utdannelsen har jeg klart å fullføre!

For rundt et år siden ble jeg dårlig igjen. Denne gangen uten tilsynelatende grunn, jeg hadde giftet meg med mitt livs kjørlighet i mellomtiden og hadde et godt liv. Sykdommen satte seg i ryggen også, enkelte dager var så vonde at jeg knapt kunne gå.

Denne gangen fant jeg derimot ut at jeg ikke skulle gi opp og bukke under, og fortsatte som normalt, jobbet og sto i, trente og prøvde og leve som noenlunde normalt, selv om jeg knapt sov om natten... Begynte å lese masse om sykdommen, mestringsteknikker e.l, og prævde f.eks. gestaltterapeut, osteopat e.l. Har vært aktiv på treningssenter hele denne perioden.

Men plutselig sa det PANG! En dag klarte jeg ikke gå på jobb, ble sykmeldt med sammenbrudd. Fikk diagnosen moderat depresjon. Jeg hadde ikke lyttet til kroppen min og til slutt sa den stopp selv..

Har nå vært inn og ut av tiltak hos NAV, jeg har hele tiden gjort det jeg kan, selv om jeg enkelte ganger faktisk har fått beskjed om å gå å legge meg på et eget rom eller ikke å kjøre den turen inn til tiltaket etter å ha snakket med dem på tlf.. Greia er at jeg sto fast uansett hva jeg gjorde...

Så nå står jeg her.. er for tiden mellom sykepenger og AAP, og tar dagene med ro.. Nå kjenner jeg på kroppen min hva den klarer eller ikke, presser meg ikke, men prøver å snu tankene til noe positivt så godt jeg klarer. Jeg stresser ikke, lar sykdommen få den tiden den trenger og fokuserer hovedsakelig på å holde huset noenlunde i orden og gå tur med hunden.

Men klarer jeg ikke å stå opp en dag, så er det også ok. (Slapp av, sørger for hunden min :-)) Og nå begynner jeg endelig å bli litt bedre!!

Jeg skjønner at det funker for noen å presse seg selv, men synes det er usympatisk å tro at det samme funker for alle. Å si til meg at jeg skal ta meg sammen de dagene jeg har det som verst er det samme som å si til en med brukket bein at h*n skal løpe 60-metern.

Jeg synes det er skummelt at noen fortsatt har den holdningen nå i 2011. Dette er noe man ikke kan noe for, på samme måte som hvilken som helst annen sykdom. Ingen skal behøve å skamme seg for det!!!

[Gjest Villanda]

Sukk... Hvorfor tror "alle" at de har funnet Nirvana? og at deres opplevelser og erfaringer er de som er korrekte, og vil føre til at hvem som helst blir frisk?

psykiske problemer og sykdom (viktig å skille mellom dem) arter seg ulikt hos alle mennesker. Alle som blir syk har en unik livshistorie, vennekrets, familie og støtteapparat tilgjengelig rundt seg. Dette gjør at alle trenger forskjellige ting til forskjellige tider.

Det viktigste når noen blir syk og trenger behandling er å huske på at rett behandling til feil tid,kan være minst like skadelig som ingen behandling i det hele tatt.

Endret 19. september 2011 av Villanda

[Gjest Moulu]

som syk vet man godt hva som kanskje kan hjelpe eller ikke, problemet er at det er komplett umulig å gjøre disse tingene. man klarer ikke forholde seg til noe slikt..så hva man vet eller ei spiller ingen rolle. INGEN

[Gjest Moulu]

jeg vet at å se ut som et vrak får meg til å føle meg stygg og jævlig for kjæresten, og da hater han meg selvsagt og finner meg frastøtende. (i mitt hode) jeg KAN sminke meg, freshe meg etc.. men faktum er at jeg klarer kke. det går bare ikke. komplett umulig. oppskriften er lett å lese, men det er noe annet å følge den.