Holdninger til psykiske problem?

[Gjest Raggy]

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke har lov til å slite psykisk og spesielt når jeg leser om mennesker som har for eksempel blitt utsatt for overgrep.

Det jeg har vært igjennom virker så lite i forhold så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal slite psykisk på grunn av det..

Uansett så syns jeg det er inspirerende å lese om dere som har kommet dere ut av det.Jeg har fortsatt en lang vei å gå,men det føles i hvert fall som jeg er på vei dit nå

Du er deg med dine forutsettninger og muligheter, sånn er jo det. At andre har opplevd grove ting kan jo kanskje sette ting litt i perspektiv for ens egen del.

Men noe jeg tror er utrolig viktig innen psykisk helse er det å slutte å straffe seg selv. Du har rett til å føle som du gjør uavhengig av andre.

Bli glad i deg selv, du er din nærmeste:) ikke døm deg selv, gi deg selv like mye gode tanker som du gir til dine nærmeste. Dette tror jeg er viktig!

[Gjest k]

Jeg er veldig i tvil om hvem jeg skal fortelle at jeg sliter psykisk... Jeg har nære venner som jeg oppdaterer jevnlig om situasjonen, slik at de ikke skal gå rundt å lure og være bekymret for hva de kan snakke med meg om og ikke snakke om. Dessverre er det vanskelig å prate med mamma om dette, da hun sliter med det selv, men ikke vil innse at hun kunne trenge litt hjelp...

Nå har jeg et "problem" i forhold til åpenhet rundt depresjonen... Jeg skal bli lærer. Mye av grunnen til depresjonen min ligger i alvorlig mobbiing i skolen. Heldigvis ser dette ut til å gå greit, det vekket ikke gamle følelser å være tilbake på en u-skole. Men jeg tenker mer på hva jeg skal fortelle til medstudenter og læere. Skal jeg starte på nytt, uten å fortelle om depresjonen, være meg - en "frisk" lærerstudent? Dette beegynner å bli vanskelig, for jeg er nede i en bølgedal nå, og har masse som må gjøres i forbindelse med skolen, jeg jobber vettet av meg for å henge med, og blir helt tom av dette... Foreløpig har jeg tenkt å ikke si noe, for å se hvordan "friske" meg fungerer, for jeg er redd for holdningene andre måtte ha...

(lang innlegg, masse tanker som måtte ut merket jeg! Håper dere bærer over med meg...)

[AnonymBruker]

Har en søsken som har slitt veldig mye med psykiske problemer i mange år. Så har vært tett innpå det. Har også en venn som ahr slitt en del og. For min del er det veldig enkelt for meg å være åpen om det. Mange blir helt sånn 'OI! Stakkar! Herregud' når jeg forteller om at mitt søsken har vært innlagt og at hele familien har hatt samtale med psykolog osv... Men det pleier å gå greit da jeg forklarer de litt nærmere hvordan det var.

Har aldri møtt noen fordommer om det.

[Gjest otrivin]

Til OTRIVIN: Jeg skriver også om livet mitt, det er helt nødvendig for meg å gå tilbake og rydde opp, samtidig som jeg kjenner jeg legger skyld på riktig sted ved å skrive det. Jeg har også blitt utsatt for overgrep i den forstand at jeg nesten døde. Ser paralleler mellom deg og meg og det er styrke! En slags indre styrke bygget mye på svart humor og lysten til å leve. Jeg tenker på alle dem som ikke har denne styrken og som blir psykisk syke, det er ikke rart det får tragiske utfall noen ganger....

Ja, det var derfor jeg begynte også, når jeg var på psykiatrisk fordi jeg følte meg totalt messed up. Det hjelper faktisk da. Huff da, ikke noe kjekt. Varme tanker til deg

Jajaja, uten svart humor hadde jeg aldri klart meg! Og å aldri glemme lysten til å leve.

Ja ikke sant... Og de som bare glemmer den en dag og gjør ting i affekt. Nei, huff!

(Det med meditasjon og yoga var faktisk genialt, hadde lyst å prøve det selv før, men pappa var så skeptisk, hehe)

[Gjest Raggy]

Ja, det var derfor jeg begynte også, når jeg var på psykiatrisk fordi jeg følte meg totalt messed up. Det hjelper faktisk da. Huff da, ikke noe kjekt. Varme tanker til deg

Jajaja, uten svart humor hadde jeg aldri klart meg! Og å aldri glemme lysten til å leve.

Ja ikke sant... Og de som bare glemmer den en dag og gjør ting i affekt. Nei, huff!

(Det med meditasjon og yoga var faktisk genialt, hadde lyst å prøve det selv før, men pappa var så skeptisk, hehe)

Siden du liker meditasjon mm så vil jeg gjerne dele min skatt med deg. Dette er meditasjon/healing http://www.livestream.com/runarhalonen/video?clipId=pla_b07c93dd-eed4-4719-ad9b-a1da66af3207

Bare å trykke på play og lukke øynene enten så synes du det er like latterlig som Muppet show, eller du kommer til å elske det slik jeg gjør!

Det ligger flere videoer ute på denne siden samt livesendinger mm

Dette kommer inn under temaet mindfullnes, noe du sikkert har hørt om siden du har vært i psykriatrien.

[Gjest CrazyCatlady]

Takk for linkene

Drev litt med meditasjon i fjor,men så kom jeg helt ut av rutinen min så nå har jeg hatt lyst til å begynne igjen.

Passet perfekt med de linkene nå da Er nemlig ikke så flink til å beholde fokuset lenge nok alene så trenger litt guiding.

Syns det hjelper ganske mye jeg og blir roligere av det.

[miss_pretty]

Nå har jeg ikke lest hele tråden.

Jeg har selv vært innlagt to år av mitt liv på psykiatrisk sykehus og det som er så trist er at der finnes ikke en eneste blomst hos pasientene. Men reiser man til et vanlig sykehus så bugner det over av blomster. Hva er det som er så skummelt med oss psykisk syke?

Jeg blir også provosert av media, hvordan alle som er psyk er gale mordere, føles ihvertfall slik til tider...

Jeg er varig ufør og 26 år, det er ikke så lett når folk spør om hva jeg jobber med, tenk om man faktisk kunne sagt at jeg sliter psykisk og det hadde vært forståelse for det, det ville gjort mye.

[juni]

Jeg har mange venner med psykiske problemer, men aldri hatt det selv.

Jeg må ærlig innrømme at jeg noen ganger føler at enkelte skylder på diagmosen for å slippe å løfte en finger i sitt eget liv. Jeg skammer meg litt over å tenke sånn, men jeg kan ikke noe for det.

Bipolar lidelse, angst o.l. har jeg respekt for, men ikke alltid folk med "depresjoner", for her er overgangen så glidende, og for meg virker mange rett og slett litt tafatte... Og en del av meg synes det er patetisk når vi lever i verdens beste land. Føler liksom at de burde komme seg litt ut i verden og få en reality check.

Blir vel hatet nå, men det er sannheten om tankene mine.

Tar høyde for at det er min mangel på kunnskap...

Endret 23. september 2011 av juni

[Nizefu]

"Å nei, den jakken jeg skulle kjøpe er utsolgt, nå ble jeg skikkelig deprimert"

Mange bruker ordet deprimert for å beskrive en dårlig dag eller en negativ hendelse. Det gjør at man kanskje ikke tar det så alvorlig når noen sier at man er deprimert.

Men en depresjon kan være alvorlig og det er ikke noe som går over etter få dager.

Jeg har hatt flere depresjoner, og har en nå som har vart snart et år. Ikke noe alvorlig, men nok til at jeg ikke orker å gjøre ting jeg liker, ikke orker å gå ut en lørdagskveld ol. Jeg gjør ting som skal hjelpe, trener 3 ganger i uka og jobber 2 dager. Men "gnisten" lar vente på seg.

Jeg har prøvd å presse meg selv til å gjøre ting jeg egentlig liker, men det har ikke gitt meg noe.

Jeg har unnvikende PF og da er man utsatt for disse depresjonene.

Jeg er ikke den som snakker med folk om det, det er bare samboeren min som vet om PF-en utenom et par stk. i helsevesenet.

[Kosemose]

Tråden er ryddet for spam

Kosemose. mod

[juni]

Jeg hadde jo håpet på noen flere som kunne overbevise meg om at dette var grunn til respekt. Når så mange har fortalt om problemer, så er det rart at ingen motsier meg. Derfor pusher jeg saken oppover med dette innlegget

[Gjest otrivin]

Jeg hadde jo håpet på noen flere som kunne overbevise meg om at dette var grunn til respekt. Når så mange har fortalt om problemer, så er det rart at ingen motsier meg. Derfor pusher jeg saken oppover med dette innlegget

Hva mener du?

[Gjest Elyssa]

Jeg hadde jo håpet på noen flere som kunne overbevise meg om at dette var grunn til respekt. Når så mange har fortalt om problemer, så er det rart at ingen motsier meg. Derfor pusher jeg saken oppover med dette innlegget

Du vil bare kverulere mener du??

[Gjest py]

Jeg hadde jo håpet på noen flere som kunne overbevise meg om at dette var grunn til respekt. Når så mange har fortalt om problemer, så er det rart at ingen motsier meg. Derfor pusher jeg saken oppover med dette innlegget

Jeg tenkte at du ikke kunne ha lest hele tråden når du kom med det første utsagnet ditt, jeg. Stemmer det? En depresjon er ikke å være litt lei seg, vet du. For meg har det betydd å være handlingslammet.

[juni]

Jeg tenkte at du ikke kunne ha lest hele tråden når du kom med det første utsagnet ditt, jeg. Stemmer det? En depresjon er ikke å være litt lei seg, vet du. For meg har det betydd å være handlingslammet.

Obs, jeg hadde visst hoppet over noen sider, beklager!

Har lest alt nå!

Nei, vil ikke kverulere, ville ha svar. Har fått dem nå!

[AnonymBruker]

^ Synd å si det, siden jeg har vært deprimert, hatt angst og diverse selv... Men jeg er faktisk enig i en del av det du skriver. Men for å være mer menneskelig så har jeg også ekstrem stor trang til å hjelpe spesielt deprimerte, de som har angst, anorektikere osv, men det er kanskje fordi jeg føler at de burde se til å komme seg ut av det. Vet ikke jeg.

Men ang. personlighetsforstyrrelser, emosjonelt ustabile osv... er jeg enig.

Husker ene gangen jeg var på legevakten, så kommer det masse folk inn før meg som faktisk har SKADET SEG MED VILJE? Samme gjelder på legevakt. Fulle folk som skal pumpes, folk som tar halvveis selvmord osv.

[Kosemose]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn

Kosemose, mod

[angr]

Jeg har hatt erfaring med psykisk sykdom gjennom hele livet. Jeg har flere i familien som har slitt og som sliter. Selv har jeg også slitt så lenge jeg kan huske på grunn av traumer.

Som barn var dette tabu, noe vi ikke snakket om. Det gjør meg så innmari provosert. Jeg har behov for å prate om det, selv om det sitter langt inne. Og som barn blir dette bare så kjempestort og skummelt. Hadde noen bare pratet om det så hadde det kanskje gjort ting lettere. Så jeg er all for åpenhet.

Jeg er til dels åpen om mine problemer. De fleste jeg kjenner vet at jeg går til psykolog og at jeg "sliter", det er ikke noe jeg skjuler eller er flau over. Min nærmeste familie og mine nærmeste venner vet hvorfor jeg sliter og hva jeg sliter med.

Heldigvis er ikke dette noen hindring for framtidige jobber, heller en styrke. Så lenge jeg har et avklart forhold til min egen psykiske helse er dette en erfaring som kommer godt med.

[Gjest Elyssa]

Jeg har hatt erfaring med psykisk sykdom gjennom hele livet. Jeg har flere i familien som har slitt og som sliter. Selv har jeg også slitt så lenge jeg kan huske på grunn av traumer.

Som barn var dette tabu, noe vi ikke snakket om. Det gjør meg så innmari provosert. Jeg har behov for å prate om det, selv om det sitter langt inne. Og som barn blir dette bare så kjempestort og skummelt. Hadde noen bare pratet om det så hadde det kanskje gjort ting lettere. Så jeg er all for åpenhet.

Jeg er til dels åpen om mine problemer. De fleste jeg kjenner vet at jeg går til psykolog og at jeg "sliter", det er ikke noe jeg skjuler eller er flau over. Min nærmeste familie og mine nærmeste venner vet hvorfor jeg sliter og hva jeg sliter med.

Heldigvis er ikke dette noen hindring for framtidige jobber, heller en styrke. Så lenge jeg har et avklart forhold til min egen psykiske helse er dette en erfaring som kommer godt med.

Jeg beundrer deg.

Du er der jeg ønsker å være på dette området.

[Gjest Wanted]

Nei, det er ikke like akseptert, men det er fordi det er vanskelig å forstå. Mange kan forstå hvordan det er å ha vondt i ryggen eller hvordan det må være å ha kronisk migrene.

Få forstår hvordan det er å være deprimert eller hvordan det må være å frykte intenst å gå på skolen/jobben pga angstproblemer.

En del gir også uttrykk for at de tror psykiske lidelser egentlig skyldes latskap og arbeidsskyhet.

Det er litt skammelig at det finnes så lite forståelse rundt lidelser som på mange måter er mer smertefulle enn f.eks en ryggprolaps.