Holdninger til psykiske problem?

[AnonymBruker]

Hei!

Velger å poste som anonym nå.

Det diskuteres mye rundt psykiske problem og medisiner her inne. I jobben min møter jeg ofte unge med ulike problem, og i tillegg var jeg selv litt erfaring med depresjon for en tid tilbake. Siden jeg har denne jobben, tenker dere kanskje at det var lett for meg å være åpen om mine problemer. Men det var det ikke... Tror det var fordi jeg fryktet å bli sett ned på.

Jeg lurer på hvilke holdninger dere har til folk som sliter psykisk. Hva synes dere som ikke har egne erfaringer? Er psykiske problem og sykdom akseptert på lik linje som fok med fysisk sykdom? Og dere som har førstehåndserfaringer: Er det lett å være åpne om dette?

[AnonymBruker]

Altfor mange tror psyksike problem er bare enkle ting man innbiller seg og kan ignorere. De forstår ikke, enkelte evner ikke å forstå heller.

Jeg sliter psykisk og følger magefølelsen på hvem jeg kan åpne meg til. Og så langt har det funket veldig bra, de har prøvd å forstå. Ikke lett å være åpen nei. Veldig synd, for man vil jo gjerne at de man har rundt seg skal få vite at man er syk uten å bli sett på som lat og dum.

[Gjest *smak*]

Jeg har slitt og sliter litt psykisk selv. Så jeg har veldig respekt for personer i min situajson... Det er ingen skam og ha følelsesmessige problemer... Stå på alle som sliter, husk det finnes alltid en løsning )

[Gjest Miapia]

Jeg har selv erfaring fra et par år tilbake. Jeg merket ganske raskt hvem jeg kunne være åpen mot og ikke. Men det er fortsatt både tabu og vanskelig å innrømme for andre at man sliter psykisk.

Blant kolleger har jeg hørt endel negative holdninger rundt e som sliter psykisk. At det er så "in" å gå inn i veggen feks, og det virker som mange tror at man vil være syk = at man bløffer og kan ta seg sammen bare man vil det nok.

Var faktisk til og med på en forelesning på en høyskole der foreleseren pratet om lærere som var utbrent og la til "som er utbrent og ikke eier selvdisiplin". Jeg misliker sånne utsagn sterkt.

[Gjest NozMonster]

jeg har god erfaring med psykiske lidelser, og vet at altfor mange mangler mye kunnskap med hva pyskiske lidelser handler om. akkuratt som med en fremmed religion- om man mangler kunnskap, skaper det en frykt for det. pluss at psykisk lidelser "ikke er synbart", så da blir det vanskelig for mennesker som ikke har vært borti slike lidelser vanskelig å forholde seg til dem med slike lidelser. jeg tror at om psykliske lidelser skal bli mere akseptert, så er det pasientene selv som må tørre å ikke være flaue over problemet sitt, og prate om det som de gjorde da de lå på sykehuset med brukket bein, eller etter blindtarmoperasjonen. ( folk med psykiske lidelser gjemmer det jo så godt de kan ovenfor en evt arbeidsgiver eller bekjente som ikke er så nære+++)

edit- glemte å tilføye at jeg tror mediene har mye av skylda. jeg ser ofte at de misbruker mange ord- som " Ble drept på åpen gate av en psykisk ustabil mann"... psykisk utilregnlig og psykopat osv blir skrevet gang på gang i avisene, så folk som ikke har har hatt psykiske lidelser, eller at ingen familien eller venner har hatt det, forbinder jo psykiske lidelser med galskap!!

Endret 17. september 2011 av NozMonster

[AnonymBruker]

Har en del folk i fammilien som sliter med psykiske diagnoser av forskjellige slag,alt fra lette deprisjoner til veldig tunge diagnoser.For meg som ikke har de problemene må jeg innrømme at det noen ganger kan være vanskelig og forstå.

Prøver så godt jeg kan å prate med de om det noe som ikke altid er like lett.Venner har jeg sluttet å snakke med de tingene om av den grunn at det er veldig lite forståelse .

Skulle ønske det kunne vært full åpenhet om psykiske lidelser,er så mye uvitenhet ute å går.Jo mer åpenhet jo bedre forståelse vil det bli.

[AnonymBruker]

De fleste med depresjoner, kan jeg fint takle, for meg er de like akseptert på lik linje med en med fysisk sykdom.

men de jeg ikke klarer å takle er syterne og resurs missbrukerne. blir så JÆkelsk forba**** over dem.

De ringer både legevakt, 113, politi, kirkens sos osv og kommer med lange falske historier, gir falske meldinger som nød etatene rykker ut på. (eks naboen ligger død, huset brenner, noen hopper fra en bro, falske trafikk ulykker osv) også får de INGEN konsekvenser. som om det er OK å ringe inn slike falske meldinger.

også har du disse som klatrer oppi heisekraner, tårn, på tak osv. og truer med og hoppe, dersom de ikke får det slik de vil. har ikke høye tanker om disse for å si det slik. heller ikke dem som sluker en hel haug med piller hver J**la helg for så å ringe 113.

skal jeg være dønn Ærlig, så mener jeg disse resurs misbrukerene burde bli fratatt retten til akutt hjelp, fra alle nødetatene, og vet at mangen jeg jobber med mener det samme.

[Cata]

Jeg lurer på hvilke holdninger dere har til folk som sliter psykisk. Hva synes dere som ikke har egne erfaringer? Er psykiske problem og sykdom akseptert på lik linje som fok med fysisk sykdom? Og dere som har førstehåndserfaringer: Er det lett å være åpne om dette?

Det første kommer litt an på hvordan mennesket som sliter psykisk oppfører seg. Hvis vedkommende selv er klar over sine problemer og prøver å forholde seg til dem etter beste evne så tenker jeg ikke over det i det hele tatt omtrent. Er det derimot et menneske som helt tydelig er ute på glattisen og som ikke synes å være klar over det selv (tenker da "mild" psykisk lidelse som f.eks. angst eller depresjon) så er jeg slem nok til å tenke "men så søk hjelp da, menneske".

Jeg har selv vært innom begge deler, angst uten å søke hjelp og depresjon som ble behandlet - mange år i mellom de to tingene. Angsten sa jeg ingenting om før jeg var frisk, og jeg var svært ung da jeg slet med den, så det har jeg egentlig ikke fått særlig tilbakemelding på.

Depresjonen var lett synlig for omgivelsene så den var jeg åpen om hele tiden. Kun mine nærmeste ble forskånet for den (bor langt unna så de så meg ikke på mitt verste). Jeg opplevde ingen spesielt negative hendelser pga. den. Noen venner/kjente trakk seg unna pga. at jeg ble selvopptatt og i overkant sytete før jeg fikk behandling. Det var forståelig og på det tidspunkt var jeg ikke spesielt sosial av meg selv heller så jeg reagerte ikke spesielt på det. De som trakk seg unna er forøvrig "kommet tilbake" etter at jeg ble frisk igjen.

Hele tiden mens jeg var deprimert så var jeg i full jobb. En periode var jeg utlånt til en annen bedrift enn den jeg er ansatt i. En lunchpause gikk diskusjonen om noen avisoppslag som hadde vært om antidepressiva. Samtlige var rimelig negative til den slags tull og jeg ble sittende og høre på diskusjonen uten å blande meg inn. Til slutt klarte jeg ikke dy meg lenger, men måtte si noe: "Jeg går på antidepressiva nå, og har gjort det i noen måneder..." Det ble umiddelbart veldig stille rundt bordet . Da folk fikk summet seg litt igjen kom det imidlertid en del spørsmål om hvordan jeg opplevde medisineringen og hva den faktisk gjorde for (eller med) meg. Jeg opplevde imidlertiid ingen negativ reaksjon på dette i etterkant.

[Bonito]

Jeg er helt åpen om sykdommen min til de jeg stoler på og kjenner godt. Og til tider folk jeg føler bør vite det, som arbeidsgiver f.eks. Som regel går det helt fint, men jeg har erfart at det dessverre ikke alltid er like akseptert som fysiske sykdommer.

På en måte er det kanskje ikke så rart. For det første syntes det jo ikke utenpå, ingen ser jo meg i de periodene jeg er syk. Og for det andre er det ikke så lett for mennesker som aldri har opplevd psykisk sykdom, og skjønne at det ikke ER så enkelt som det å "bare ta seg sammen". Det er veldig mange som ikke forstår at en alvorlig depresjon (f.eks), ikke er det samme som det de føler når de har en dårlig dag.

Heldigvis blir det mer og mer åpenhet rundt psykiske sykdommer, noe jeg syntes er kjempebra. Jo mer man vet om en ting, desto enklere er det å forstå. Selvfølgelig vil det alltid være de som tror man bare later som, men jeg føler de blir færre og færre.

[AnonymBruker]

Jeg er litt enig om det der, resurs missbrukere. De som koster staten uhorvelig med penger på grunn av sine nødskrik eller hva det måtte være. Har en i familien som lager slikt drama med for hver minste negative ting som skjer i livet, og da velger han selv å ikke gå på pillene han skal ta. Trist at slikt skjer.

[Gjest A+O]

hei. jeg sliter også psysisk og jeg NEKTER å føle skyld og skam pga det. så sånn er det med den saken!

[Betty2]

For dem som sliter psykisk, men jobber med problemene sine, har jeg stor repskt for. ting tar tid, og tid trenger de som søker hjelp, ingenting fikser seg over natta.

Men for dem som går rundt og tror det er greit å belaste samfunnet, med å sende falske meldinger, drive sånn resurs missbruk og lage unødig støy og stemningere, dem har jeg liten forståelse for. og dem sliter jeg også med å forstå og takle.

[Gjest halebein]

Jeg har ei venninne som er bipolar, og i perioder synes jeg hun kan være litt slitsom. Hun er egentlig "verden beste" men i perioder blir hun utrolig selvsentrert og vanskelig å omgås. Men så lenge jeg vet at dette er en sykdom hun sliter med, så viser jeg forståelse og er der for henne, selv om jeg av og til kunne hatt lyst å gi faen. Hun er jo venninna mi!

[Gjest A+O]

Hei!

Velger å poste som anonym nå.

Det diskuteres mye rundt psykiske problem og medisiner her inne. I jobben min møter jeg ofte unge med ulike problem, og i tillegg var jeg selv litt erfaring med depresjon for en tid tilbake. Siden jeg har denne jobben, tenker dere kanskje at det var lett for meg å være åpen om mine problemer. Men det var det ikke... Tror det var fordi jeg fryktet å bli sett ned på.

Jeg lurer på hvilke holdninger dere har til folk som sliter psykisk. Hva synes dere som ikke har egne erfaringer? Er psykiske problem og sykdom akseptert på lik linje som fok med fysisk sykdom? Og dere som har førstehåndserfaringer: Er det lett å være åpne om dette?

jeg har borderline, noe som er et sant helvete iblant. og ikke nok med det, kan jeg som person (i likhet med alle andre) være en dritt i ny og ne ellers også. dette er en utfordring spess i et forhold, men da er det UHYRE viktig å ta ansvar for egne handlinger, ikke bare skylde på sykdommen. det er også viktig å skille på hva som er sykdom, og hva som bare er å være en dritt pga f.eks en dårlig dag, mensen etc.

man skal aldri bruke sykdommen sin som unnskyldning for dårlig/rar/kjip oppførsel. men man kan iblant bruke den som en forklaring. men med mindre man er stein hakke gærn, så må man faktisk ta ansvar for det man sier og gjør.

[Gjest CrazyCatlady]

Jeg syns ikke det er så lett å være åpen om mine psykiske problem,men det har mye med hvilken holdning familien min har og hadde til dette.

De mener sånt bare er tull og at folk som sier de har det er svake så jeg er redd for at andre vil se på meg på den måten.

Husker når jeg skulle fortelle til samboeren min og jeg var faktisk utrolig redd for at han skulle forlate meg eller se ned på meg på grunn av det.Heldigvis skjedde ikke det og han var veldig forståelsesfull.

Jeg prøver jo å være litt mer åpen om dette nå,men det er ikke noe jeg går rundt og forteller til folk akkurat.Egentlig har jeg klart meg sånn noenlunde selv om jeg sliter med både angst og depresjon,og jeg er veldig sånn at jeg ønsker å jobbe for å bli frisk,men det tar jo tid.Det tror jeg det er mange som ikke forstår og tror at det bare er å ta seg sammen.

Jeg forventer ikke at alle skal forstå meg og mine problemer 100%,men det f.. ikke så vanskelig å respektere at jeg sliter og jeg er ikke svak selv om jeg har psykiske problemer.

[Gjest NozMonster]

Jeg syns ikke det er så lett å være åpen om mine psykiske problem,men det har mye med hvilken holdning familien min har og hadde til dette.

De mener sånt bare er tull og at folk som sier de har det er svake så jeg er redd for at andre vil se på meg på den måten.

Husker når jeg skulle fortelle til samboeren min og jeg var faktisk utrolig redd for at han skulle forlate meg eller se ned på meg på grunn av det.Heldigvis skjedde ikke det og han var veldig forståelsesfull.

Jeg prøver jo å være litt mer åpen om dette nå,men det er ikke noe jeg går rundt og forteller til folk akkurat.Egentlig har jeg klart meg sånn noenlunde selv om jeg sliter med både angst og depresjon,og jeg er veldig sånn at jeg ønsker å jobbe for å bli frisk,men det tar jo tid.Det tror jeg det er mange som ikke forstår og tror at det bare er å ta seg sammen.

Jeg forventer ikke at alle skal forstå meg og mine problemer 100%,men det f.. ikke så vanskelig å respektere at jeg sliter og jeg er ikke svak selv om jeg har psykiske problemer.

du fremstår som en sterk person- tross mye motgang! det er trist å lese at familien din ikke viser den støtten du trenger! de bør virkelig sette seg inn i hva dette dreier seg om!!

[MaxUflax]

Psyken våres er lederen våres.

Ingen bør gjøre narr av andre som sliter med dette.

Har selv PTSD (post traumatisk) Bipolar og ADD.

Dette Har jeg fått grunnet en ulykke jeg var i for en del år tilbake.

Fikk først PTSD og utviklet biplar som følge av dette og Add er jeg født med.

Jeg kan ikke gå rundt å skamme meg over dette, dette er ting som har styrket meg som person, det har gitt meg masse livserfaringer på godt og vondt.

Dette har kostet meg jobber, venner og jeg har kastet bort mange månder av livet mitt på å sitte inne bak en gardin og psyke meg selv ned. Mange rundt meg kalte meg psyko dengang og ustabil. Ikke gøy å høre når du er 16 år og trenger disse vennene mer en noen gang i livet.

Så jeg må si til dere som sliter med å være åpen om dette, Det å bære dette selv å skjule det, eller det vil si prøve å skjule det er ikke bra, man murer seg bare inne og isolerer seg helt, dette medfører at en har mer og mer tid til å tenke på som ofte gjør at man lager sine egne teorier på ting å det syke er at man faktisk tror på dem selv og da er man langt nede. Å åpne seg å fortelle venner å famile er ofte lurt, slik at dem kan forstå, men desverre er noen mennesker veldig naive og trangsynte og slenger ut tomme komentarer som "er jo bare å" ++ ikke hør på dem, dem vet ikke bedre. Er tøft å jobbe med egen psyke, er som å krangle med seg selv, noen kamper vinner man, andre taper man.. Stå på hvertfall, ingen skal dømmes etter psykiske problemer.

[Gjest Elyssa]

Jeg har tenkt mye på dette jeg også, og er lei for at det fortsatt er så mange dårlige holdninger til psykiske vondter ute å går..

Jeg har angst og moderat depresjon pluss antagelig en personlighetsforstyrrelse og 'går hjemme' på AAP (har tiltak)

På de verre dagene kan jeg ha så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg kan ligge på sofaen og bare gråte, og ingenting hjelper. Selv om det 'sitter i hodet' så er det FYSISKE smerter jeg har, og det gjør like vondt som andre fysiske smerter. Dessuten forskes det mye på om det faktisk er en biologisk årsak, det med stoffene som mangler i hjernen. Det vil si, dette vet vi jo, men det er delte meninger om hva som 'kom først', sykdommen eller mangelen - hva forårsaket hva?

Uansett- psykiske lidelser er av like stor betydning som fysiske. Det gjør akkurat like vondt. Dessuten følger det ofte med ekstra belastninger på kroppen, f.eks muskelsmerter.

Har vel opplevd mye rart, og er ikke alle jeg er like åpne med for å si det sånn. Utenforstående tror jeg går hjemme pga ryggen, og det er jo sant forsåvidt, men det kommer jo av depresjonen..

Men har opplevd nedsettende kommentarer og holdninger fra både nære mennesker og såkalte 'omsorgspersoner' i helsevesenet, nav e.l. Det synes jo ikke på meg og de skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan ta meg sammen, jeg som bare har 'vondt i viljen'...

Sånt sårer utrolig mye, spesielt når man er i en såpass sårbar situasjon fra før av. Heldigvis tror jeg de flesre takler slike mennesker når de blir mer sikker på sin egen sykdom og hvorfor ting er som de er. Slik var det i hvert fall for meg.

Viktig å huske at det er nettop det, SYKDOM!!! Man kan faktisk ikke noe for det, på lik linje med et brukket ben.

[Gjest Elyssa]

Jeg er helt åpen om sykdommen min til de jeg stoler på og kjenner godt. Og til tider folk jeg føler bør vite det, som arbeidsgiver f.eks. Som regel går det helt fint, men jeg har erfart at det dessverre ikke alltid er like akseptert som fysiske sykdommer.

På en måte er det kanskje ikke så rart. For det første syntes det jo ikke utenpå, ingen ser jo meg i de periodene jeg er syk. Og for det andre er det ikke så lett for mennesker som aldri har opplevd psykisk sykdom, og skjønne at det ikke ER så enkelt som det å "bare ta seg sammen". Det er veldig mange som ikke forstår at en alvorlig depresjon (f.eks), ikke er det samme som det de føler når de har en dårlig dag.

Heldigvis blir det mer og mer åpenhet rundt psykiske sykdommer, noe jeg syntes er kjempebra. Jo mer man vet om en ting, desto enklere er det å forstå. Selvfølgelig vil det alltid være de som tror man bare later som, men jeg føler de blir færre og færre.

Kjempeflott innlegg! :-) har man aldri hatt lignende følelser- så vet man ikke hva det er! Og når du da sammenligner det med 'nærliggende følelser, eller følelser som ligner, da er det jo ikke så rart at de ikke forstår..

[rrakel]

Nå er ikke mitt problem av den verste sorten, men jeg sliter litt med angstanfall av og til. Det er ikke noen stor greie, og jeg har absolutt ikke tenkt å gjøre dem til det, men jeg ble overasket over hvor vanskelig det var å si det til folk. Ikke at alle trenger å vite den slags om meg, men det hadde vært greit for meg å kunne snakke litt uhøytidelig om disse problemene, da det av og til kan virke oppklarende for oppførselen min. Men nei, ordene henger seg litt igjen. Er visst ikke så enkelt for meg som det jeg trodde det skulle være å si i en bisetning at "nei, jeg rakk ikke treningen i morges, fordi jeg hadde angst som holdt meg våken i går kveld."

oh well, det er som sagt ikke noe problem, men jeg ble litt overaska over hvor vanskelig det er for meg å nevne det. Har vel litt med at jeg ikke ønsker å høres dramatisk ut.