ALLE GUTTER HATER MEG!

[Kamikatze]

Da er det ikke verre enn at TS drar med noen "takras" neste gang.

[I Grosny]

Jeg er nok dessverre enig med deg..

Du graver deg ned i negativitet. Slikt blir man ikke strålende av.

Du må finne glede og entusiasme hvis du skal skinne. Og det kan du.

Hvis du føler at byen ikke er din arena, så får du heller logge deg inn på Match.com el.l Skriv en god og presis profil, slik at gutta har noe å ta tak i med sine brev, og vis fram ett skikkelig bilde, tatt i ett heldig øyeblikk eller av en god fotograf.

Du trenger egentlig å fyre opp din selvfølelse. Gå sammen med god venn eller venninnne å ta skrytekvelder, der dere skryter av hvewrandre så ille at det blir flaut. Mye.

[AnonymBruker]

Takker for alle gode råd. Det setter jeg pris på!

Men jeg har prøvd det meste... Det er bare det at jeg har en vond og dårlig selvfølelse, og jeg kommer meg liksom ikke opp igjen fra avgrunnen.

Ja, menn avviser meg, så for hver gang jeg blir avvist føler jeg meg bare styggere og styggere. Er nok derfor jeg føler meg så stygg nå.

Hjelper heller ikke at andre jenter kommer med negative kommentarer på utseende mitt som "Det fins nok noen som liker sånn som deg også..." "Du har rar nese.." "Du har rare knær.." "Du ser så rar ut med håret sånn..." eller så ser de rart på meg akkurat som om de ikke syns jeg er bra nok.

Og guttene som sier bare "Du er en veggpryd...", men som regel enser de ikke meg.

Husker i bryllupet til broren min. Broren min pratet med en kamerat, og jeg gikk forbi. Broren min sier "TS, kom å hils på kameraten min"

Jeg var 5 år yngre enn de og litt sjenert, men jeg tenkte at nå skulle jeg være hyggelig og prøve å prate litt, så jeg sier "Hei" og håndhilser på kameraten.

Kameraten sier nesten ikke hei, og vil nesten ikke se på meg. Jeg syns det er litt ekkelt og ser på broren min, men han utveksler noen ord med en annen person.

Så jeg står bare der med kameraten som ikke vil prate med meg. Jeg tenker at jeg må bryte tausheten, og spør kameraten om han er venn både med broren min og bruden, men han svarer nesten ikke på spørsmålet mitt, og jeg skjønner han ikke er interessert i å prate.

Jeg er 20 år, og jeg føler meg veldig stygg, og jeg blir såret over oppførselen til kameraten, og jeg går forsiktig bort fra de... Føler meg veldig dum og lurer på om noen rundt meg har fått med seg det som skjedde... Blir flau over meg selv fordi jeg ikke klarte det sosiale...

Dette tok jeg veldig innover meg, og det er ikke første gang det har skjedd. Det har skjedd i mange forskjellige situasjoner, ikke bare på utesteder. Føler at jeg ikke strekker til med utseende. Hvor mye hadde det kostet han å være hyggelig med meg? Jeg ville aldri oppført meg sånn mot yngre folk, da jeg vet man ofte er usikker og sårbar, og ofte ser opp til de eldre.

Husker jeg gikk hele bryllupet til broren min og følte meg uvelkommen uansett hvor jeg gikk. Følte eg utenfor, og ingen ville prate med meg. Fant noen tanter og onkler som jeg pratet med.

Sånne ting som dette har skjedd så mye av, og jeg er kanskje altfor sårbar(har ADD)men jeg vet at om jeg hadde vært pen ville alle som har avvist meg, vært hyggelig mot meg.

Kjærestene til venninner har oppført seg likedan, og det sårer... Jeg vet jo at jeg ikke har noe pent ansikt, og det er jo det viktigste av alt.

Når venninnene har pratet med andre menn, så blir jeg redd for å gå bort, fordi jeg vet hvordan mennene vil oppføre seg mot meg. Jeg setter meg kanskje litt lenger bort og venter på at de skal bli ferdig å prate og leser i et blad eller ser på mobilen.

De gangene jeg har gått bort (vi har kanskje vært ute å spist, vært på shopping, venter på bussen) så har jeg kanskje vært på do eller kommer etter fordi jeg skulle kjøpe noe, så står venninnene mine og prater med noen menn de kjenner, og når jeg kommer bort blir de veldig sure.

Jeg vet at jeg rett og slett ikke er likenes.

Bestilte time hos fastlegen fordi jeg ikke føler at jeg kommmer noe vei i livet, men kom ingen vei med det fordi jeg satt der og klarte ikke fortelle hva jeg slet med.

[muffin26]

Jeg får så vondt av å lese dette ts. Skulle gjerne sett bildet av deg er sikker på at du er en skjønnhet...

[AnonymBruker]

TS, høres ut som om problemet ikke er deg, men at du utstråler dårlig selvtillit? I tillegg til at du kanskje overtolker? Hvis broren din snakket med kompisen sin i bryllupet er det jo naturlig at de fortsatte praten, jeg tror ikke det manglende fokuset på deg hadde noe med at du ikke er attraktiv å gjøre.

[Steinar40]

Når venninnene har pratet med andre menn, så blir jeg redd for å gå bort, fordi jeg vet hvordan mennene vil oppføre seg mot meg. Jeg setter meg kanskje litt lenger bort og venter på at de skal bli ferdig å prate og leser i et blad eller ser på mobilen.

De gangene jeg har gått bort (vi har kanskje vært ute å spist, vært på shopping, venter på bussen) så har jeg kanskje vært på do eller kommer etter fordi jeg skulle kjøpe noe, så står venninnene mine og prater med noen menn de kjenner, og når jeg kommer bort blir de veldig sure.

Hva med å begynne med å finne deg en ny og bedre venninne?

Se etter ei jente som du kan få til en positiv og god relasjon med. Deretter kan du begynne å fase ut de dårlige venninnene du tydeligvis har nå.

[AnonymBruker]

TS, høres ut som om problemet ikke er deg, men at du utstråler dårlig selvtillit? I tillegg til at du kanskje overtolker? Hvis broren din snakket med kompisen sin i bryllupet er det jo naturlig at de fortsatte praten, jeg tror ikke det manglende fokuset på deg hadde noe med at du ikke er attraktiv å gjøre.

Nei, du misforstår. Det var broren min som sa"TS, kom å hils på kameraten min" og jeg hilste på han, men han gadd nesten ikke å ense meg...

Og når jeg hilste på kameraten til broren min, var det noen som pratet til broren min slik at han vendte seg vekk fra oss et øyeblikk. Da ble jeg stående der med kameraten, og jeg ville jo ikke bare gå siden broren min holdt på å prate med meg også. Men da kameraten tydeligvis følte seg brydd ved at jeg stod der, så tuslet jeg stille vekk, og broren min skjønte ikke hvorfor jeg gikk.

Opplevd mange ganger i andre situasjoner.

[AnonymBruker]

Hva med å begynne med å finne deg en ny og bedre venninne?

Se etter ei jente som du kan få til en positiv og god relasjon med. Deretter kan du begynne å fase ut de dårlige venninnene du tydeligvis har nå.

Det var ikke venninnene mine som blir sure, men mennene de prater med.

[AnonymBruker]

Men TS, hva syns du om å lese i denne tråden at vi er flere "stygge" damer som har det som deg? Ble det litt bedre?

[muffin26]

Det var ikke venninnene mine som blir sure, men mennene de prater med.

Hva sier venninnene dine om ditt utseendet. Får du komplimenter fra dem?

[AnonymBruker]

Nei, du misforstår. Det var broren min som sa"TS, kom å hils på kameraten min" og jeg hilste på han, men han gadd nesten ikke å ense meg...

Og når jeg hilste på kameraten til broren min, var det noen som pratet til broren min slik at han vendte seg vekk fra oss et øyeblikk. Da ble jeg stående der med kameraten, og jeg ville jo ikke bare gå siden broren min holdt på å prate med meg også. Men da kameraten tydeligvis følte seg brydd ved at jeg stod der, så tuslet jeg stille vekk, og broren min skjønte ikke hvorfor jeg gikk.

Opplevd mange ganger i andre situasjoner.

Ok, men det går jo neste for det samme. Selv om man inviterer noen over til å hilse på, så er det jo ganske ofte at fokuset fortsatt ligger på den man kjenner best. For alt du vet, så kan det hende at kompisen til broren din var sjenert og ikke helt visse hva du ville si. Så det kan hende at du overtolket det hele

Og det kan jo hende at litt smalltalking kan gjøre det lettere. Når man står sammen med noen man ikke kjenner så godt, så kan det virke kleint for de fleste dersom man ikke har noe å ta tak i for å få i gang en liten samtale.

[Cuckold]

Takker for alle gode råd. Det setter jeg pris på!

Men jeg har prøvd det meste... Det er bare det at jeg har en vond og dårlig selvfølelse, og jeg kommer meg liksom ikke opp igjen fra avgrunnen.

Ja, menn avviser meg, så for hver gang jeg blir avvist føler jeg meg bare styggere og styggere. Er nok derfor jeg føler meg så stygg nå.

Hjelper heller ikke at andre jenter kommer med negative kommentarer på utseende mitt som "Det fins nok noen som liker sånn som deg også..." "Du har rar nese.." "Du har rare knær.." "Du ser så rar ut med håret sånn..." eller så ser de rart på meg akkurat som om de ikke syns jeg er bra nok.

Og guttene som sier bare "Du er en veggpryd...", men som regel enser de ikke meg.

Husker i bryllupet til broren min. Broren min pratet med en kamerat, og jeg gikk forbi. Broren min sier "TS, kom å hils på kameraten min"

Jeg var 5 år yngre enn de og litt sjenert, men jeg tenkte at nå skulle jeg være hyggelig og prøve å prate litt, så jeg sier "Hei" og håndhilser på kameraten.

Kameraten sier nesten ikke hei, og vil nesten ikke se på meg. Jeg syns det er litt ekkelt og ser på broren min, men han utveksler noen ord med en annen person.

Så jeg står bare der med kameraten som ikke vil prate med meg. Jeg tenker at jeg må bryte tausheten, og spør kameraten om han er venn både med broren min og bruden, men han svarer nesten ikke på spørsmålet mitt, og jeg skjønner han ikke er interessert i å prate.

Jeg er 20 år, og jeg føler meg veldig stygg, og jeg blir såret over oppførselen til kameraten, og jeg går forsiktig bort fra de... Føler meg veldig dum og lurer på om noen rundt meg har fått med seg det som skjedde... Blir flau over meg selv fordi jeg ikke klarte det sosiale...

Dette tok jeg veldig innover meg, og det er ikke første gang det har skjedd. Det har skjedd i mange forskjellige situasjoner, ikke bare på utesteder. Føler at jeg ikke strekker til med utseende. Hvor mye hadde det kostet han å være hyggelig med meg? Jeg ville aldri oppført meg sånn mot yngre folk, da jeg vet man ofte er usikker og sårbar, og ofte ser opp til de eldre.

Husker jeg gikk hele bryllupet til broren min og følte meg uvelkommen uansett hvor jeg gikk. Følte eg utenfor, og ingen ville prate med meg. Fant noen tanter og onkler som jeg pratet med.

Sånne ting som dette har skjedd så mye av, og jeg er kanskje altfor sårbar(har ADD)men jeg vet at om jeg hadde vært pen ville alle som har avvist meg, vært hyggelig mot meg.

Kjærestene til venninner har oppført seg likedan, og det sårer... Jeg vet jo at jeg ikke har noe pent ansikt, og det er jo det viktigste av alt.

Når venninnene har pratet med andre menn, så blir jeg redd for å gå bort, fordi jeg vet hvordan mennene vil oppføre seg mot meg. Jeg setter meg kanskje litt lenger bort og venter på at de skal bli ferdig å prate og leser i et blad eller ser på mobilen.

De gangene jeg har gått bort (vi har kanskje vært ute å spist, vært på shopping, venter på bussen) så har jeg kanskje vært på do eller kommer etter fordi jeg skulle kjøpe noe, så står venninnene mine og prater med noen menn de kjenner, og når jeg kommer bort blir de veldig sure.

Jeg vet at jeg rett og slett ikke er likenes.

Bestilte time hos fastlegen fordi jeg ikke føler at jeg kommmer noe vei i livet, men kom ingen vei med det fordi jeg satt der og klarte ikke fortelle hva jeg slet med.

Jo mer jeg leser, jo mer overbevist blir jeg om at dette i stor grad handler om din psyke, din dårlige selvfølelse og din spesielle tolkning av møtene med andre mennesker. Vi mennesker er ulikt skapt, ikke bare i det ytre, men også i det indre, ikke minst i forhold til hvordan vi tolker våre omgivelser. Noen mennesker eier ikke selvkritikk, de kan reise seg og buse ut med tullete kommentarer i enhver forsamling og ingenting kunne være fjernere for dem enn å bli flau over seg selv i etterkant. Menn er ofte mindre selvkritiske enn kvinner, men det finnes også kvinner som befinner seg helt på ytterkanten i den retning jeg her beskriver.

På den andre ytterkant finnes sånne som deg, folk som er overfølsomme og tolker menneskers oppførsel som avvisning oftere enn det er grunn til. Avvisning er ikke så normalt i sosial sammenheng. Når man mingler i selskapelighet vil man ofte hilse, slå av en kortere eller lengre prat og gå videre. Det ligger ingen avvisning i det om praten ikke blir lang. Jeg mistenker at du opplever mange flere avvisninger enn en mer robust person ville opplevd om personen hadde vært blindpassasjer i din kropp. Hvis jeg har rett i dette er problemet ditt ikke bare den rollen du har blitt fanget i (som jeg har påpekt før), men også den litt overfølsomme uheldige måten du tolker andre mennesker på. Dette at du så ofte tolker folks oppførsel som avvisning. Du er mer sår og sårbar enn godt er. Da blir sosial omgang en lidelse, for hvor du enn går vil du oppleve nederlag og avvisning. Rett og slett fordi du leser inn avvisning i oppførsel andre ikke vil oppfatte på samme måte.

Endret 18. september 2011 av Cuckold

[AnonymBruker]

Jeg har vanskelig for å tro at du kan bli avvist sånn som du beskriver det, det er ikke sosialt akseptabelt å oppføre deg sånn!

Er enig i at dette er noe du oppfatter selv, men som egentlig ikke er tilfelle!

Og se rundt deg på alle som har kjæreste, selvfølgelig kan du også finne deg en

Lykke til! Dette ordner seg!

[Gjest Håpløs]

Jeg mener fortsatt at du kunne hatt hjelp av å gå til psykolog. Du har låst deg fast i et mø ster og psykologens jobb er jo nettopp å hjelpe deg til å komme videre. Neste gang du skal til fastlegen skriver du på forhånd ned hva du sliter med, så unngår du å få jernteppe eller at problemene bare høres ut som en bagatell. Jeg har add selv så jeg vet nøyaktig hva du tenker på når det gjelder å mislykkes i sosiale situasjoner.

[Gjest Marregutt]

Alle kvinner er pene!

[AnonymBruker]

Men TS, hva syns du om å lese i denne tråden at vi er flere "stygge" damer som har det som deg? Ble det litt bedre?

Det er godt å vite at det er noe der ute som forstår, men samtidig syns jeg det er trist noen har det som meg - man ønsker jo ikke andre så vondt

[AnonymBruker]

Hva sier venninnene dine om ditt utseendet. Får du komplimenter fra dem?

De sier mer at jeg er søt og pen, og penere enn de fleste, og at jeg må få bedre selvtillit. Så sier noen at jeg er penere enn jeg tror jeg er.

[AnonymBruker]

til TS.

Kjenner meg litt igjen. Jeg er ikke sånn når jeg drikker, da endrer jeg oppførsel og får mer selvtillitt. Men alltid ellers er det sånn. Føler ingen liker meg og at de syns det er ubehagelig å være i mitt nærvær Spesielt gutter!

Jeg kan ikke helt forstå at du er så stygg. Jeg kjenner ingen med fin kropp (som din) som er stygge! Selv om ansiktet ikke er kjempepent, er du neppe så stygg! Tror det handler om selvtillitten din, og den er det vanskelig å gjøre noe med. Jeg sliter selv:(

[AnonymBruker]

Jeg mener fortsatt at du kunne hatt hjelp av å gå til psykolog. Du har låst deg fast i et mø ster og psykologens jobb er jo nettopp å hjelpe deg til å komme videre. Neste gang du skal til fastlegen skriver du på forhånd ned hva du sliter med, så unngår du å få jernteppe eller at problemene bare høres ut som en bagatell. Jeg har add selv så jeg vet nøyaktig hva du tenker på når det gjelder å mislykkes i sosiale situasjoner.

Hvordan fikk du hjelp med ADD?

Jeg har egentlig ikke fått noe hjelp med ADD, og flere rundt meg merker seg nå at jeg sliter med ADD-en. Venninnene mine har sagt at jeg burde søke hjelp pga dette, og jeg merker jo selv at jeg blir litt gal i hodet av alle tankene og forestillingene mine. Og jeg er sliten og lei av å bli såret av ting hver dag, som vanlige folk ikke ville blitt såret av.

Vet egentlig ikke hvordan ADD virker på jenter, heller ...

[I Grosny]

De sier mer at jeg er søt og pen, og penere enn de fleste, og at jeg må få bedre selvtillit. Så sier noen at jeg er penere enn jeg tror jeg er.

Det er alltid noen som driver og snakker ned folk. De må du rett og slett drite i.