60 mil unna

[Husfrua]

Ved samlivsbrudd kommer det opp hver en skal bo.

Da er spm.er far en fulleverdig omsorgsperson for sine barn. Har han vært det før bruddet er han det normalt sett etter bruddet.

Slike jeg ser denne tråden så er poenget at forelder kan flytte. Barna blir boende.

Så tenkt ditt tilfelle så flytter du.Barna blir hos far. Dette for han er en fullverdig omsorgsperson.

Han må selv bestemme om han vil dette. Men mener at den som flytter bort må la barna bli hvis den andre vil være den daglige omsorgspersonen, ha bosted på barna.Er dette som høringen i O.T.P 104 tok opp mye.

Det med morsfølelse som kvinner snakker så mye om er ikke noe en kan la foran.

I dag med fars rolle som en aktiv del av barnas liv er det ikke slik at barna er knyttet mest til mor.

Håper du ser det jeg vil fram til at dens om flytter kan risikere å flytte fra barna.Dette er forøvrig vanlig praksis i retten der f.eks far som flyttet ut av felles bolig. Et halvt år etter samlivsbrudet kommer tilbake og vil ha bosted på barna. Den saken taper han som regel.

Vil mor ikke ha med barna når hun flytter, og far som blir boende ikke ha de. Vil det bli som en vanlig omsorgssak i det offenetlige system.

Angående det med morsfølelse så kan vel farsfølelsen være likså sterk, så det er vel ikke et argument. Er enig i at det ikke er en selvfølge at den som drar skal ta med seg barna. Men i vår situasjon ville nok ikke noe annet være et alternativ. Og siden barna fortsatt er små, ville ikke en ev flytting være et problem heller. Her måtte far skaffet seg en annen jobb dersom han skulle hatt barna (jobber skift), og det ville innebært flytting for han uansett..

Ved et samlivsbrudd, er det rett og rimelig at alle situasjoner blir tatt hensyn til og vurdert. Selv om mor el far flyttet fra sitt hjemsted for å være sammen med far/mor til sitt barn tidligere, så er det ingen selvfølge at han/hun skal fortsette å bo der ved et samlivsbrudd. Når det da kommer til hvor barna skal bo, så må man vel strengt tatt se på hva som er den beste løsningen for barna, og det er ikke alltid nødvendigvis der de er vokst opp.

Selv om jeg forstår frustrasjonen til ts her, så kan det være situasjoner som gjør at den andre parten føler at det er nødvendig å flytte. Det at hun automatisk mener det er hennes rett å ta med seg barna, syns jeg dog blir feil. Dette burde vært en sak som ble vurdert mellom far og mor, ev en tredjepart dersom de ikke ble enige..

I en helt lykkelig verden, så hadde selvfølgelig mor og far bodd på samme sted, men desverre fungerer ikke alltid det. Et samlivsbrudd går desverre mest utover barna, uansett om man bor på samme sted eller ikke. Flere burde benyttet seg av familievernkontor, syns jeg, og jobbet hardere for å få ting til å fungere. Men det blir et annet tema...

[Gjest Gjest]

Angående det med morsfølelse så kan vel farsfølelsen være likså sterk, så det er vel ikke et argument. Er enig i at det ikke er en selvfølge at den som drar skal ta med seg barna. Men i vår situasjon ville nok ikke noe annet være et alternativ. Og siden barna fortsatt er små, ville ikke en ev flytting være et problem heller. Her måtte far skaffet seg en annen jobb dersom han skulle hatt barna (jobber skift), og det ville innebært flytting for han uansett..

Ved et samlivsbrudd, er det rett og rimelig at alle situasjoner blir tatt hensyn til og vurdert. Selv om mor el far flyttet fra sitt hjemsted for å være sammen med far/mor til sitt barn tidligere, så er det ingen selvfølge at han/hun skal fortsette å bo der ved et samlivsbrudd. Når det da kommer til hvor barna skal bo, så må man vel strengt tatt se på hva som er den beste løsningen for barna, og det er ikke alltid nødvendigvis der de er vokst opp.

Selv om jeg forstår frustrasjonen til ts her, så kan det være situasjoner som gjør at den andre parten føler at det er nødvendig å flytte. Det at hun automatisk mener det er hennes rett å ta med seg barna, syns jeg dog blir feil. Dette burde vært en sak som ble vurdert mellom far og mor, ev en tredjepart dersom de ikke ble enige..

I en helt lykkelig verden, så hadde selvfølgelig mor og far bodd på samme sted, men desverre fungerer ikke alltid det. Et samlivsbrudd går desverre mest utover barna, uansett om man bor på samme sted eller ikke. Flere burde benyttet seg av familievernkontor, syns jeg, og jobbet hardere for å få ting til å fungere. Men det blir et annet tema...

Hei er meg igjen som du har skrevet med i de siste innlegg.

Er mye jeg er enig med deg i men vil kommentere noe.

Og siden barna fortsatt er små,ville ikke en ev flytting være et problem heller - hva mener du? Er alder et argument for flytting? Trodde det var hvordan barna hadde det?

Eller mener du siden de et små (ammebarn) at mor skal ha de med på evt.flytting?

Når det da kommer til hvor barna skal bo, så må man vel strengt tatt se på hva som er den beste løsningen for barna, og det er ikke alltid nødvendigvis der de er vokst opp.- Her er vi nok uenige.Er det å flytte til en større plass, større hus bedre? Hva tenker du? Mener den som flytter må evt.gi avkall på barna, dette som 1 pri.

Dette er praksis rettslig ved samvlivsbrudd der den ene flytter ut av felles bolig.

Så om mor flytter ut så la barna bli igjen.

Kjører far denne saken tror jeg han vinner,(vet om en nylig konkret sak) da kan mor flytte hvor men vil men uten barna.

Slik rettspraksis har vært brukt i mange år der den "dumme" faren har latt seg flytte ut etter at han reagerer litt på mors opplegg til å få han til å flytte, eller han har gjort noe dumt. Dumme ting er ikke noen grunn til å tape bosted på barna. Slik har kvinner vært lure og brukt dette mor mannen. Bygd opp skyldfølese. Hun vet at den som flytter ut taper kampen om barna.

Den "dumme" mannen får skyldfølelse og kan sågar gi fra seg alt han eier til mor. Dette spillet har mange menn tapt men det endres på dette området. Derfor blir det mer konflikt rundt rundt flytte spm. Menn ahr begynt å kreve mer samvær etter bruddet ikke bare godtatt det som ble til overs eller rømt derfra.

I ts sitt tilfelle var bodde de ikke sammen så det blir noe annet. Men med litt plan kan dens om har bosted på barna holde ut eks.1 år og så flytte. Dette er lurerier.Dvs ikke å opplyser den andre part at en har tenkt å flytte på sikt med barna. Har han visst det er det ikke sikkert han hadde altt mor få bosted. Du ser dennne settingen?

Det at hun automatisk mener det er hennes rett å ta med seg barna, syns jeg dog blir feil. Dette burde vært en sak som ble vurdert mellom far og mor, ev en tredjepart dersom de ikke ble enige - Her er vi vel tildels enige.En kommetar er at forldre har det siste ordet og tredjepart kan være råsgivende og nøytral mot begge parter. Det er viktigm opplevd noen tar parti.

Et samlivsbrudd går desverre mest utover barna, uansett om man bor på samme sted eller ikke. Flere burde benyttet seg av familievernkontor, syns jeg, og jobbet hardere for å få ting til å fungere. - Dette høres flott ut menn vet og efart at familevernkontorer har variert kvalitet. Videre at flere menn er blitt presset til å skrive på avtalen enda de ikke egnelig vil. Men familevernkontoret er opptatt av samværsavtalen skal komme på plass selv om den ene parten er famlende og redd. En skjønner ikke alltid konsekvenser av ens signatur.Saksbehandler tar parti, er mange kvinner der. (Jobber de for kvinner?).

(En kan lure generellt rundt det med barn og samlivbrudd).

Er vel derfor ts ikke vil skrive på ny avtale, etter å ha følt seg ført bak lyset ved første avtale etter bruddet der mor fikk bosted på barna som i ettertid kan gjøre at hun kan flytte.

Har et spm. til deg. Hvis i ditt tilfelle du og barnefar hadde skilt lag barnefar hadde fått seg jobb der han kunne være like mye med barna som deg ville du gått for delt bosted?.

Evt. hvorfor eller hvorfor ikke ?

[Husfrua]

Hei er meg igjen som du har skrevet med i de siste innlegg.

Er mye jeg er enig med deg i men vil kommentere noe.

Og siden barna fortsatt er små,ville ikke en ev flytting være et problem heller - hva mener du? Er alder et argument for flytting? Trodde det var hvordan barna hadde det?

Eller mener du siden de et små (ammebarn) at mor skal ha de med på evt.flytting?

Når det da kommer til hvor barna skal bo, så må man vel strengt tatt se på hva som er den beste løsningen for barna, og det er ikke alltid nødvendigvis der de er vokst opp.- Her er vi nok uenige.Er det å flytte til en større plass, større hus bedre? Hva tenker du? Mener den som flytter må evt.gi avkall på barna, dette som 1 pri.

Dette er praksis rettslig ved samvlivsbrudd der den ene flytter ut av felles bolig.

Så om mor flytter ut så la barna bli igjen.

Kjører far denne saken tror jeg han vinner,(vet om en nylig konkret sak) da kan mor flytte hvor men vil men uten barna.

Slik rettspraksis har vært brukt i mange år der den "dumme" faren har latt seg flytte ut etter at han reagerer litt på mors opplegg til å få han til å flytte, eller han har gjort noe dumt. Dumme ting er ikke noen grunn til å tape bosted på barna. Slik har kvinner vært lure og brukt dette mor mannen. Bygd opp skyldfølese. Hun vet at den som flytter ut taper kampen om barna.

Den "dumme" mannen får skyldfølelse og kan sågar gi fra seg alt han eier til mor. Dette spillet har mange menn tapt men det endres på dette området. Derfor blir det mer konflikt rundt rundt flytte spm. Menn ahr begynt å kreve mer samvær etter bruddet ikke bare godtatt det som ble til overs eller rømt derfra.

I ts sitt tilfelle var bodde de ikke sammen så det blir noe annet. Men med litt plan kan dens om har bosted på barna holde ut eks.1 år og så flytte. Dette er lurerier.Dvs ikke å opplyser den andre part at en har tenkt å flytte på sikt med barna. Har han visst det er det ikke sikkert han hadde altt mor få bosted. Du ser dennne settingen?

Det at hun automatisk mener det er hennes rett å ta med seg barna, syns jeg dog blir feil. Dette burde vært en sak som ble vurdert mellom far og mor, ev en tredjepart dersom de ikke ble enige - Her er vi vel tildels enige.En kommetar er at forldre har det siste ordet og tredjepart kan være råsgivende og nøytral mot begge parter. Det er viktigm opplevd noen tar parti.

Et samlivsbrudd går desverre mest utover barna, uansett om man bor på samme sted eller ikke. Flere burde benyttet seg av familievernkontor, syns jeg, og jobbet hardere for å få ting til å fungere. - Dette høres flott ut menn vet og efart at familevernkontorer har variert kvalitet. Videre at flere menn er blitt presset til å skrive på avtalen enda de ikke egnelig vil. Men familevernkontoret er opptatt av samværsavtalen skal komme på plass selv om den ene parten er famlende og redd. En skjønner ikke alltid konsekvenser av ens signatur.Saksbehandler tar parti, er mange kvinner der. (Jobber de for kvinner?).

(En kan lure generellt rundt det med barn og samlivbrudd).

Er vel derfor ts ikke vil skrive på ny avtale, etter å ha følt seg ført bak lyset ved første avtale etter bruddet der mor fikk bosted på barna som i ettertid kan gjøre at hun kan flytte.

Har et spm. til deg. Hvis i ditt tilfelle du og barnefar hadde skilt lag barnefar hadde fått seg jobb der han kunne være like mye med barna som deg ville du gått for delt bosted?.

Evt. hvorfor eller hvorfor ikke ?

Tar det siste først jeg. Ja, det ville jeg helt klart. Syns ikke han er noe mindre egnet til å ha barna enn hva jeg er.. Dog er jeg usikker på hvor godt barna har av delt bosted. Altså at de ikke har først og fremst bare ett hjem som er deres bosted. Men igrunn tror jeg det er vanskelig å vite hva som er best for barna, og kanskje er ikke en løsning nødvendigvis best for alle, barn er jo også forskjellige.

Når det kommer til det andre du skriver. Jeg har overhodet ikke satt meg inn i regler her, jeg skriver kun ut i fra hvordan jeg personlig syns det burde vært. Når jeg skriver at det ikke vil gå utover små barn å flytte i lik grad som eldre barn, så handler dette om at de enda ikke har begynt på skole, eller skaffet seg en omgangskrets her. De er fortsatt så unge at det er foreldrene som er viktig, mens venner spiller en vesentlig mindre rolle.

Hvilket bosted som er best for barna.. Her kan det vel være mange ting som spiller inn, uten at jeg har tenkt noe videre over dette. Bolig kan selvfølgelig ha noe og si. Ressurser rundt barnet, som familie, miljø osv..

La oss si det sånn: mor har flyttet dit hvor far bor. De får barn sammen, far er utro og forholdet ryker. Mor har ingen familie hvor de bor, føler seg ensom, har ingen til å stille opp som barnevakt, og har få aktuelle venner som kan stille opp. Sånn jeg leser det her, skal barna automatisk bli igjen hos far dersom mor ikke ser noen annen råd enn å flytte. Mulig reglene er sånn, men jeg er i allefall svært uenig i at dette skal taes som en selvfølge. I stedet mener jeg at dette må bli en sak i mellom foreldrene, hvor begges hensyn må taes hensyn til. Dersom barnet er ett år, så vil barnet uansett ikke lide noen større nød, dersom det hadde vært far det skulle flytte fra, kontra bli igjen hos far, men ikke se mor.. Her vil barnet først og fremst lide under samlivsbruddet, og ikke av en ev flytting.. Selv om det i noen tilfeller er den ene parten som bestemmer seg for å flytte, så syns jeg personlig at den personen skal ha like rett til å ta med seg ungene, som at ungene skal bli igjen.. Mao, foreldrene må fortsatt være likeverdig i en sak hvor det bestemmes hvor barnet skal bo, uansett hvem som måtte flytte...

[Gjest thats me]

Poenget mitt er at for barnas beste, og rett til samvær med begge foreldre, så skal da begge foreldrene bo i nærheten av barna, utifra hva som er skissert opp her i denne tråden. I følge lovverket så har begge plikt til å melde flytting 6 uker før. En far som flytter lang unna tenker da ikke på barna sine som blir boende på hjemstedet. Han fjerner seg da fra barna, og vanskeliggjør samvær.

Og jeg mener at barn lider ikke noe nød av at de må sitte på fly i en time for å besøke samværsforelderen. Mange barn må uansett ta buss eller bli hentet med bil for å ha samvær.

Jeg har nå bodd i samme by som barnefar i ti år etter bruddet. Null nettverk, få venner, og er på App igjennom nav etter en skade. Jeg har rett til 3årig etterutdanning, men her i byen er det null muligheter. Har som sagt i flere år levd på dette pga hensyn til far og barn. Men det går ikke lengre, jeg MÅ gjøre noe med livet mitt og ikke gå sånn, selv om jeg har en eks her som er far til mine barn. Så jeg har tenkt fra neste år og starte ny utdanning i en annen by, få en jobb, tjene bedre, og rett og slett bli lykkelig. Ja, barna kommer 3t unna sin far, men annenhverhelg-samvær (som vi har allerede) vil bli gjennomført.

Du har et annet alternativ, du kan la barna bo hos far. Og så kan du flytte og få den utdanningen du trenger, blir bedre tid til lekser osv. Hvorfor skal barnet absolutt følge mor? Hvis far skal kunne klare å være uten den vanlige kontakten med barna sine så må vel også mor kunne klare det? Ser at du i ditt tilfelle mener at du skal klare å ikke flytte lengre unna enn at vanlig samvær kan opprettholdes, men har du noen garanti for at du vil få flere venner der og få en bedre jobb?

Nå skal det sies at jeg heller ikke har sansen for at fedre flytter langt unna sine barn, de har også et ansvar å sørge for at barna får den kontakten de trenger med sine fedre.

[Gjest Gjest]

Du har et annet alternativ, du kan la barna bo hos far. Og så kan du flytte og få den utdanningen du trenger, blir bedre tid til lekser osv. Hvorfor skal barnet absolutt følge mor? Hvis far skal kunne klare å være uten den vanlige kontakten med barna sine så må vel også mor kunne klare det? Ser at du i ditt tilfelle mener at du skal klare å ikke flytte lengre unna enn at vanlig samvær kan opprettholdes, men har du noen garanti for at du vil få flere venner der og få en bedre jobb?

Men det er ikke gitt at en flytting til far er til barnas beste! Utgangspunktet er nemlig BARNAS beste. Og det er ikke gitt at et barn som alltid har bodd hos mor, vil få en bedre tilværelse av å (tvangs)flyttes til far - bare fordi han bor på ca samme sted som begge gjorde før. Det kan bety like mye skifte i omgangskrets/skole etc. som å flytte sammen med mor, i tillegg til at barnet da mister sin primære omsorgsperson.

Å tro at universalløsningen er "da må barnet bli hos far" vitner om manglende evne til å se helheten. Jeg flyttet med mitt barn ut av Oslo. Hadde far kunnet, så ville han nektet oss det. Selv om faren bodde på andre siden av byen enn oss, og i grunn hadde liten interesse av å følge opp barnet. Iflg. noen i denne tråden skulle barnet likevel da blitt tvangsflyttet til far, bare fordi man kan si at far ble boende på samme sted. Til tross for at miljøskifte hadde blitt større ved en slik omveltning for barnet, i tillegg til at h*n ville mistet sin primære omsorgsperson.

[Gjest think]

Det jeg ser ut fra denne tråden er at den som flytter til den andres hjemsted kanskje bør være litt mer aktiv med å skaffe seg egne venner, eget nettverk og egen jobb - skaffe seg sitt "eget" liv og ikke "hvile" seg på far. Nå stiller det seg kanskje annerledes for meg som hadde flyttet hit før jeg traff barnas far, jeg hadde jobb, venner og et godt kontaktnett her og derfor er det heller ikke vanskelig å bli boende. I tillegg så er mine foreldre og søsken spredt rundt omkring i mitt hjemfylke 60 mil unna så hvor skulle jeg i såfall etablere meg på nytt? Det hadde ikke blitt mer hjelp av min familie for å si det sånn.

Jeg har sett hvor sårt det kan være for barn når barnefar flytter vekk og de mister den vanlige kontakten de hadde, så man skal ikke undervurdere barns følelser på dette området.

[Gjest Gjest]

Det jeg ser ut fra denne tråden er at den som flytter til den andres hjemsted kanskje bør være litt mer aktiv med å skaffe seg egne venner, eget nettverk og egen jobb - skaffe seg sitt "eget" liv og ikke "hvile" seg på far. Nå stiller det seg kanskje annerledes for meg som hadde flyttet hit før jeg traff barnas far, jeg hadde jobb, venner og et godt kontaktnett her og derfor er det heller ikke vanskelig å bli boende. I tillegg så er mine foreldre og søsken spredt rundt omkring i mitt hjemfylke 60 mil unna så hvor skulle jeg i såfall etablere meg på nytt? Det hadde ikke blitt mer hjelp av min familie for å si det sånn.

Jeg har sett hvor sårt det kan være for barn når barnefar flytter vekk og de mister den vanlige kontakten de hadde, så man skal ikke undervurdere barns følelser på dette området.

[Husfrua]

Det jeg ser ut fra denne tråden er at den som flytter til den andres hjemsted kanskje bør være litt mer aktiv med å skaffe seg egne venner, eget nettverk og egen jobb - skaffe seg sitt "eget" liv og ikke "hvile" seg på far. Nå stiller det seg kanskje annerledes for meg som hadde flyttet hit før jeg traff barnas far, jeg hadde jobb, venner og et godt kontaktnett her og derfor er det heller ikke vanskelig å bli boende. I tillegg så er mine foreldre og søsken spredt rundt omkring i mitt hjemfylke 60 mil unna så hvor skulle jeg i såfall etablere meg på nytt? Det hadde ikke blitt mer hjelp av min familie for å si det sånn.

Jeg har sett hvor sårt det kan være for barn når barnefar flytter vekk og de mister den vanlige kontakten de hadde, så man skal ikke undervurdere barns følelser på dette området.

jeg har både venner og jobb her jeg. Men ved et ev samlivsbrudd, så vet jeg ikke hvor lenge det hadde vært okay for meg å bodd her forde. Allerede i dag sliter vi mye med å skaffe barnevakt f.eks, fordi min mann har så liten familie. jeg jobber i helsevesenet, og en ren dagjobb, som jeg da antageligvis ville vært nødt til å hatt, ville jeg nok fått problemer med å finne. En annen ting er at jeg tror jeg ved et samlivsbrudd hadde hatt større behov for familien rundt meg enn hva jeg har i dag..

Det betyr ikke at jeg automatisk ville flyttet, men jeg tror nok at alle alternativ ville blitt vurdert.. For alt jeg vet, hadde jeg ikke ønsket det i hele tatt når jeg først stod i situasjonen.. Men ut i fra det jeg tenker i dag, så tror jeg jeg ville fått det svært tøft om jeg ble alene med barn her..

[Gjest thats meg]

Men det er ikke gitt at en flytting til far er til barnas beste! Utgangspunktet er nemlig BARNAS beste. Og det er ikke gitt at et barn som alltid har bodd hos mor, vil få en bedre tilværelse av å (tvangs)flyttes til far - bare fordi han bor på ca samme sted som begge gjorde før. Det kan bety like mye skifte i omgangskrets/skole etc. som å flytte sammen med mor, i tillegg til at barnet da mister sin primære omsorgsperson.

Å tro at universalløsningen er "da må barnet bli hos far" vitner om manglende evne til å se helheten. Jeg flyttet med mitt barn ut av Oslo. Hadde far kunnet, så ville han nektet oss det. Selv om faren bodde på andre siden av byen enn oss, og i grunn hadde liten interesse av å følge opp barnet. Iflg. noen i denne tråden skulle barnet likevel da blitt tvangsflyttet til far, bare fordi man kan si at far ble boende på samme sted. Til tross for at miljøskifte hadde blitt større ved en slik omveltning for barnet, i tillegg til at h*n ville mistet sin primære omsorgsperson.

Manglende evne til å se helheten? Ingen vet helheten i de historiene som kommer fram her, vi vet ingenting om det faktisk er sånn at det ikke er til barnas beste å flytte til far. Vi vet ikke om det er flere skolekretser der eller noe. Hvem sin helhet diskuterer vi, din? Ja, det er godt mulig at det ikke er til barnas beste å bli boende hos dine barns far, en annen far kan være helt annerledes. Skal det være sånn at fordi mor mistrives så skal også barna flytte selv om de trives godt der de er?

Å bli boende hos far kan være en like god løsning som at barna følger mor, alt avhenger av hvordan han er som far og er det ingen opprivende negative ting som gjør at han ikke bør ha omsorg så ser jeg det å bo hos far som en like god løsning. Alt avhenger av foreldrene, samarbeidsevne, omsorgsevne osv., selvfølgelig skal man ikke la barna bli igjen hos voldelige foreldre. Jeg anser det ikke som en selvfølge at det alltid er barnas beste å bli hos mor. Så at barna kan bo hos far kan i mange tilfeller være et fullgodt alternativ. Kanskje ikke i ditt tilfelle, men man kan ikke vurdere alle andres tilfeller opp mot sitt eget bestandig.

[Gjest Gjest]

Men det er ikke gitt at en flytting til far er til barnas beste! Utgangspunktet er nemlig BARNAS beste. Og det er ikke gitt at et barn som alltid har bodd hos mor, vil få en bedre tilværelse av å (tvangs)flyttes til far - bare fordi han bor på ca samme sted som begge gjorde før. Det kan bety like mye skifte i omgangskrets/skole etc. som å flytte sammen med mor, i tillegg til at barnet da mister sin primære omsorgsperson.

Å tro at universalløsningen er "da må barnet bli hos far" vitner om manglende evne til å se helheten. Jeg flyttet med mitt barn ut av Oslo. Hadde far kunnet, så ville han nektet oss det. Selv om faren bodde på andre siden av byen enn oss, og i grunn hadde liten interesse av å følge opp barnet. Iflg. noen i denne tråden skulle barnet likevel da blitt tvangsflyttet til far, bare fordi man kan si at far ble boende på samme sted. Til tross for at miljøskifte hadde blitt større ved en slik omveltning for barnet, i tillegg til at h*n ville mistet sin primære omsorgsperson.

Hvordan kunne far nekte deg å flytte ut av Oslo når du hadde bosted på barenet? Er akkurat det han ikke kan i dag. han protestere men taper mest sansynlig det rettslige kampen.

Aha så mor er primæromsorgsperson den var interresang men sikkert at argument for de som kan bruke det.

Barnet har vel vært hos far på samvær, og hadde far vært aktiv med barnet ser jeg ikke problemet (ikke aktiv hos deg skriver du, var sikkert derfor han lot dere flytte).

Å tro at universalløsningen er "da må barnet bli hos far" vitner om manglende evne til å se helheten.- Helheten? Se på en ny plass 60 mil unna, er det mye helhet?

[Gjest Gjest]

jeg har både venner og jobb her jeg. Men ved et ev samlivsbrudd, så vet jeg ikke hvor lenge det hadde vært okay for meg å bodd her forde. Allerede i dag sliter vi mye med å skaffe barnevakt f.eks, fordi min mann har så liten familie. jeg jobber i helsevesenet, og en ren dagjobb, som jeg da antageligvis ville vært nødt til å hatt, ville jeg nok fått problemer med å finne. En annen ting er at jeg tror jeg ved et samlivsbrudd hadde hatt større behov for familien rundt meg enn hva jeg har i dag..

Det betyr ikke at jeg automatisk ville flyttet, men jeg tror nok at alle alternativ ville blitt vurdert.. For alt jeg vet, hadde jeg ikke ønsket det i hele tatt når jeg først stod i situasjonen.. Men ut i fra det jeg tenker i dag, så tror jeg jeg ville fått det svært tøft om jeg ble alene med barn her..

Har ikke barna sin far der, da er di ikke alene med barna der.

Tenk etter nå.

[Husfrua]

Manglende evne til å se helheten? Ingen vet helheten i de historiene som kommer fram her, vi vet ingenting om det faktisk er sånn at det ikke er til barnas beste å flytte til far. Vi vet ikke om det er flere skolekretser der eller noe. Hvem sin helhet diskuterer vi, din? Ja, det er godt mulig at det ikke er til barnas beste å bli boende hos dine barns far, en annen far kan være helt annerledes. Skal det være sånn at fordi mor mistrives så skal også barna flytte selv om de trives godt der de er?

Å bli boende hos far kan være en like god løsning som at barna følger mor, alt avhenger av hvordan han er som far og er det ingen opprivende negative ting som gjør at han ikke bør ha omsorg så ser jeg det å bo hos far som en like god løsning. Alt avhenger av foreldrene, samarbeidsevne, omsorgsevne osv., selvfølgelig skal man ikke la barna bli igjen hos voldelige foreldre. Jeg anser det ikke som en selvfølge at det alltid er barnas beste å bli hos mor. Så at barna kan bo hos far kan i mange tilfeller være et fullgodt alternativ. Kanskje ikke i ditt tilfelle, men man kan ikke vurdere alle andres tilfeller opp mot sitt eget bestandig.

Men i denne tråden virker det som om det alltid burde vært sånn at dersom den ene parten flytter, så må man uansett velge å la barna være igjen. Det er dette jeg er uenig i. Jeg mener at man må være likeverdig som forelder uansett ifht når man skal bestemme hvor barna skal bo, samtidig som det må taes hensyn til hva som er best for dem, ev taes hensyn til deres interesser dersom de er eldre..

Det som er trist i akkurat denne saken, er jo at mor bare har tatt med seg barna uten å diskutere dette med far, ev bli enig om alternativer.. Muig hun har all rett til dette, men det er allikevel synd.

[Husfrua]

Har ikke barna sin far der, da er di ikke alene med barna der.

Tenk etter nå.

en far som jobber skift ja...

[Gjest Gjest]

Tar det siste først jeg. Ja, det ville jeg helt klart. Syns ikke han er noe mindre egnet til å ha barna enn hva jeg er.. Dog er jeg usikker på hvor godt barna har av delt bosted. Altså at de ikke har først og fremst bare ett hjem som er deres bosted. Men igrunn tror jeg det er vanskelig å vite hva som er best for barna, og kanskje er ikke en løsning nødvendigvis best for alle, barn er jo også forskjellige.

Når det kommer til det andre du skriver. Jeg har overhodet ikke satt meg inn i regler her, jeg skriver kun ut i fra hvordan jeg personlig syns det burde vært. Når jeg skriver at det ikke vil gå utover små barn å flytte i lik grad som eldre barn, så handler dette om at de enda ikke har begynt på skole, eller skaffet seg en omgangskrets her. De er fortsatt så unge at det er foreldrene som er viktig, mens venner spiller en vesentlig mindre rolle.

Hvilket bosted som er best for barna.. Her kan det vel være mange ting som spiller inn, uten at jeg har tenkt noe videre over dette. Bolig kan selvfølgelig ha noe og si. Ressurser rundt barnet, som familie, miljø osv..

La oss si det sånn: mor har flyttet dit hvor far bor. De får barn sammen, far er utro og forholdet ryker. Mor har ingen familie hvor de bor, føler seg ensom, har ingen til å stille opp som barnevakt, og har få aktuelle venner som kan stille opp. Sånn jeg leser det her, skal barna automatisk bli igjen hos far dersom mor ikke ser noen annen råd enn å flytte. Mulig reglene er sånn, men jeg er i allefall svært uenig i at dette skal taes som en selvfølge. I stedet mener jeg at dette må bli en sak i mellom foreldrene, hvor begges hensyn må taes hensyn til. Dersom barnet er ett år, så vil barnet uansett ikke lide noen større nød, dersom det hadde vært far det skulle flytte fra, kontra bli igjen hos far, men ikke se mor.. Her vil barnet først og fremst lide under samlivsbruddet, og ikke av en ev flytting.. Selv om det i noen tilfeller er den ene parten som bestemmer seg for å flytte, så syns jeg personlig at den personen skal ha like rett til å ta med seg ungene, som at ungene skal bli igjen.. Mao, foreldrene må fortsatt være likeverdig i en sak hvor det bestemmes hvor barnet skal bo, uansett hvem som måtte flytte...

Hei det er meg som har skrevt med deg.

Takk for en flott diskusjon.

Setter pris på din saklighet.

Er noe rart her i det som du skriver. Skal utroskap virke inn på hvor barna skal ha bosted?

Her må man skille sakene. Utroskapet fører til samvlivsbruddet.

Barna og hjemmet et like mye fars for det han har vært utro. Det er ingen automatikk i at han skal flytte. At menge menn gjør det og er "pingler" nåt mor sier hun ikke orker bo med han til ny bolig er på plass. Flytter han da han bl.a gitt fra seg bosted av barn i praksis.

Er dette bl.a menn ahr blitt frosset ut for av kvinner og mobbet til å gi fra seg barn og hjem. Det har blitt spillt på den dårlige samvittigheten. Dette er ikke det spor bedre nn utroskapen. Heller værre spør du meg.

[La Guapa]

Huff så trist for deg.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si annet enn at jeg hadde vært knust om det hadde vært meg.

Det må være helt grusomt å bo 60 mil unna det kjæreste man har.

Jeg synes det er vanskelig å gi deg gode råd. Jeg går ut i fra at du har vurdert å flytte etter dem ?

til deg.

[Gjest Gjest]

Manglende evne til å se helheten? Ingen vet helheten i de historiene som kommer fram her, vi vet ingenting om det faktisk er sånn at det ikke er til barnas beste å flytte til far. Vi vet ikke om det er flere skolekretser der eller noe. Hvem sin helhet diskuterer vi, din? Ja, det er godt mulig at det ikke er til barnas beste å bli boende hos dine barns far, en annen far kan være helt annerledes. Skal det være sånn at fordi mor mistrives så skal også barna flytte selv om de trives godt der de er?

Å bli boende hos far kan være en like god løsning som at barna følger mor, alt avhenger av hvordan han er som far og er det ingen opprivende negative ting som gjør at han ikke bør ha omsorg så ser jeg det å bo hos far som en like god løsning. Alt avhenger av foreldrene, samarbeidsevne, omsorgsevne osv., selvfølgelig skal man ikke la barna bli igjen hos voldelige foreldre. Jeg anser det ikke som en selvfølge at det alltid er barnas beste å bli hos mor. Så at barna kan bo hos far kan i mange tilfeller være et fullgodt alternativ. Kanskje ikke i ditt tilfelle, men man kan ikke vurdere alle andres tilfeller opp mot sitt eget bestandig.

Jeg bruker eksempelet mitt for å illustrere at det med "å flytte til far" ikke nødvendigvis er så enkelt som flere i denne tråden later til å tro.

Det er altså snakk om å bruke et eksempel for å illustrere en større sak. Skjønner?

Poenget mitt er at iveren til en del om å innføre flytteforbud faktisk medfører en del konsekvenser. Si at jeg f.eks. var student og bodde med barnet i studentleilighet. De ligger gjerne på et sted i en by. Det er imdlertid ikke gitt at man får permanent bolig der etter studiene. Er det da til "barnets beste" å flyttes til far FORDI jeg må skifte bosted når jeg er ferdig å studere? Selv om jeg blir boende i samme by.

Skal man altså være tvunget til å ikke f.eks. gå fra å leie til å eie - fordi det kan innebære en flytting? Det er klart forskjell på å flytte 60 mil og 6 mil - samtidig vil en i en lov ikke ta høyed for denne forskjellen. I tillegg er det ikke slik at "de fleste" som blir skilt nødvendigvis bor så nært hverandre at barnet - ved en flytting til den andre forelder, beholder sin skolekrets og sin omgangskrets. Og da er det faktisk ikke gitt at"barnets beste" ivaretas ved en slik flytting.

[Gjest Gjest]

Jeg har stor sympati med TS, og må si jeg er forundret over noen av reaksjonene han har fått. I mine øyne hadde det vært rart om han ikke var fortvilet. Han har etter hva han selv sier stilt opp i 40 %, og med tanke på avstandene det er snakk om skal han være heldig om han får sett barna én helg i måneden. Kanskje mindre om barna er for små til å ta fly alene (hvis dette i det hele tatt er et alternativ). Hvis man ikke skjønner hans frustrasjon er man hjerteløs.

At moren har gjort alt riktig etter boka er i mine øyne underordnet for å forstå hans følelser. 6 uker er uansett liten tid til å fordøye noe slikt. Tar vi utgangspunkt i dagens dato var vi for 6 uker siden allerede godt ute i fellesferien. Jeg er nok ikke den eneste som synes at det ikke er lenge siden.

I

forhold til det overordnede spørsmålet om flytting er jeg enig i at det ikke er et lett spørsmål. Noen ganger er en part nødt til å flytte, og når man har barn blir dette komplisert. Min personlige erfaring med dette er en far av en venn som flyttet til andre siden av landet når min kompis var liten for å forfølge karrieren. Allerede som barn synes jeg dette var råttent gjort, og strengt tatt blir det ikke mindre råttent når det er den andre parten som drar. Hvis man allikevel er nødt til å gjøre dette hadde jeg, for å være helt ærlig, forventet at man hadde spilt på lag i større grad, og ikke bare sagt at ”om 6 uker flytter jeg 60 mil med barna, snakkes”.

At folk begynner å dra inn voldstilfeller her synes jeg er helt under båten. De fleste forhold avbrytes ikke på grunn av vold, og man kan ikke tenke om et slikt spørsmål ut i fra slike enkelttilfeller.

[Gjest Pappa]

Huff så trist for deg.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si annet enn at jeg hadde vært knust om det hadde vært meg.

Det må være helt grusomt å bo 60 mil unna det kjæreste man har.

Jeg synes det er vanskelig å gi deg gode råd. Jeg går ut i fra at du har vurdert å flytte etter dem ?

til deg.

Hei og takk TS her. Er knust som du ville vært. Vi hadde et nært forhold barna og meg.

Har vurdert å flytte til mors hjemsted men det er vanskelig med jobb der Det er en liten plass og jeg har et yrke som ikke er så utbredt.Jobb må jeg ha der om jeg skal kunne følge opp mine plikter som far. Får vel neppe trygd og stønader som samaværsforleder.

Får jeg jobb og bolig i mors bygd kan jeg begynne å jobbe for delt bosted. Men at jeg evt. flyttet etter er ikke noe juridsk pluss heller. Det spiller ingen rolle.

Snever adgang for delt bsoted i rettsaker.

Jobber med rettsak som jeg sikkert taper og blir dyr, men det får så være. Kan ikke ha på meg at jeg ikke har prøvd å få barna tilbake.

Har fått noe nytt og forholde meg til.

Må selge bolig nå også det er for høye utgifter etter at barna flyttet. Mor har nå fått studentstaus siden sist jeg skrev.Hadde mye samvær før 60/40. Endringer nå fører til mere bidrag og pga,sykemelding blir det ikke ekstrajobbing.

Kommer jeg i jobb og mere inntekt vil det føre til mere bidrag og skatt så det virker nokså håpløst.

Uavhenig av rettsak blir bokostnader for store.

[Gjest frøken am]

Har du laget denne tråden for å sanke sympatipoeng?

[Gjest Pappa]

Jeg har stor sympati med TS, og må si jeg er forundret over noen av reaksjonene han har fått. I mine øyne hadde det vært rart om han ikke var fortvilet. Han har etter hva han selv sier stilt opp i 40 %, og med tanke på avstandene det er snakk om skal han være heldig om han får sett barna én helg i måneden. Kanskje mindre om barna er for små til å ta fly alene (hvis dette i det hele tatt er et alternativ). Hvis man ikke skjønner hans frustrasjon er man hjerteløs.

At moren har gjort alt riktig etter boka er i mine øyne underordnet for å forstå hans følelser. 6 uker er uansett liten tid til å fordøye noe slikt. Tar vi utgangspunkt i dagens dato var vi for 6 uker siden allerede godt ute i fellesferien. Jeg er nok ikke den eneste som synes at det ikke er lenge siden.

I

forhold til det overordnede spørsmålet om flytting er jeg enig i at det ikke er et lett spørsmål. Noen ganger er en part nødt til å flytte, og når man har barn blir dette komplisert. Min personlige erfaring med dette er en far av en venn som flyttet til andre siden av landet når min kompis var liten for å forfølge karrieren. Allerede som barn synes jeg dette var råttent gjort, og strengt tatt blir det ikke mindre råttent når det er den andre parten som drar. Hvis man allikevel er nødt til å gjøre dette hadde jeg, for å være helt ærlig, forventet at man hadde spilt på lag i større grad, og ikke bare sagt at ”om 6 uker flytter jeg 60 mil med barna, snakkes”.

At folk begynner å dra inn voldstilfeller her synes jeg er helt under båten. De fleste forhold avbrytes ikke på grunn av vold, og man kan ikke tenke om et slikt spørsmål ut i fra slike enkelttilfeller.

Hei TS her.

Takk forstøtten.

Har vært innom av og til og sett på innleggene uten å kommentere så altfor mye.

Er mange slags innlegg og takker i grunnen for alle, er forskjellige meninger.

Synes jeg burde svare på dette med vold. Her er det ovehodet ikke vold inne i bildet og samarbeidet gikk knirkefritt. Det hele kom som en overraskelse.

Synes det er trist noen blander vold inn i denne tråden, reagerer på det.

Takk til deg som tok opp dette.