For oss som er i mellomfasen

[sol87]

Jeg har vært der før, og kanskje ender jeg opp der igjen (men håper ikke det, for er i et godt forhold akkurat nå). Men om jeg skulle gitt meg selv et råd da jeg var i mellomfasen med en gutt, så er det: Ikke godta å bli "holdt" i mellomfasen altfor lenge. Hvis du er keen, mens han/hun "vil vente"/"ikke er klar for et forhold" osv., osv.,men likevel vil gjøre kjæresteting med deg, og dette drar ut i måned etter måned: Vel, da får du bare si "beklager, men dette funker ikke for meg, snakkes.". Jeg gjorde dette med han ene mellomfasefyren som "ikke var klar for et forhold". Jeg avsluttet det hele. DA han kom krypende etter noen måneder var jeg ikke interessert lenger. Da var det syting fra hans side om at han syntes det var "for tidlig" at jeg møtte gutter på byen like etter at jeg hadde avsluttet det med ham. At han tidligere ikke ville ha et forhold, spilte visst ikke noen rolle. 

[Gjest Linaria]

Jeg har vært der før, og kanskje ender jeg opp der igjen (men håper ikke det, for er i et godt forhold akkurat nå). Men om jeg skulle gitt meg selv et råd da jeg var i mellomfasen med en gutt, så er det: Ikke godta å bli "holdt" i mellomfasen altfor lenge. Hvis du er keen, mens han/hun "vil vente"/"ikke er klar for et forhold" osv., osv.,men likevel vil gjøre kjæresteting med deg, og dette drar ut i måned etter måned: Vel, da får du bare si "beklager, men dette funker ikke for meg, snakkes.". Jeg gjorde dette med han ene mellomfasefyren som "ikke var klar for et forhold". Jeg avsluttet det hele. DA han kom krypende etter noen måneder var jeg ikke interessert lenger. Da var det syting fra hans side om at han syntes det var "for tidlig" at jeg møtte gutter på byen like etter at jeg hadde avsluttet det med ham. At han tidligere ikke ville ha et forhold, spilte visst ikke noen rolle. 

Hvor lenge synes du det passer å date før man blir sammen da? Tidligere synes jeg det har vært alt for lite dating før forhold. Med han første ble vi sammen og flyttet sammen etter ca. to uker, samme med han andre. Jeg synes dette har vært alt for kort. Tror han jeg dater nå har lyst til å bli sammen så fort som mulig egentlig. Han har hintet til det.

Aah! Jeg har blitt sånn som jeg ikke trodde jeg skulle bli igjen. Som er skikkelig nervøs for hvordan han skal reagere på ting og sånn, og når han ikke svarer på melding med én gang tror jeg at jeg har sagt noe galt. Det var HAN som sendte meld i går og sa "lately I've had this warm fuzzy feeling. I think you're good for me" og det var HAN som sa at han var redd han skulle være for keen, men nå føler jeg at jeg har invitert ham med på for mange dater de siste dagene. 

Endret 3. oktober 2015 av Linaria

[sol87]

Hvor lenge synes du det passer å date før man blir sammen da? Tidligere synes jeg det har vært alt for lite dating før forhold. Med han første ble vi sammen og flyttet sammen etter ca. to uker, samme med han andre. Jeg synes dette har vært alt for kort. Tror han jeg dater nå har lyst til å bli sammen så fort som mulig egentlig. Han har hintet til det.

Aah! Jeg har blitt sånn som jeg ikke trodde jeg skulle bli igjen. Som er skikkelig nervøs for hvordan han skal reagere på ting og sånn, og når han ikke svarer på melding med én gang tror jeg at jeg har sagt noe galt. Det var HAN som sendte meld i går og sa "lately I've had this warm fuzzy feeling. I think you're good for me" og det var HAN som sa at han var redd han skulle være for keen, men nå føler jeg at jeg har invitert ham med på for mange dater de siste dagene. 

 

Det må en føle på selv tror jeg. Jeg er absolutt ikke den som hopper inn i et forhold og samboerskap (etter to uker!!), men jeg mener faktisk at etter en måned, eller to, så bør begge ha funnet ut av om de vil være i et forhold eller ikke. Det er jo ikke deilig å være forelska lenger når man er på randen av nervøst sammenbrudd fordi en melding ikke tikker inn, og dette varer i månedsvis. :/

[Gjest Linaria]

Det må en føle på selv tror jeg. Jeg er absolutt ikke den som hopper inn i et forhold og samboerskap (etter to uker!!), men jeg mener faktisk at etter en måned, eller to, så bør begge ha funnet ut av om de vil være i et forhold eller ikke. Det er jo ikke deilig å være forelska lenger når man er på randen av nervøst sammenbrudd fordi en melding ikke tikker inn, og dette varer i månedsvis. :/

Tenker en måned eller to jeg også. Det samboerskapet som startet etter to uker, varte faktisk i tre og et halvt år, men jeg synes likevel at det blir veldig fort denne gangen. Det spørs vel også hvor ofte man treffes da. Den siste uka har det blitt hver dag, og det er fint for jeg har veldig lyst til å finne på ting med ham, men jeg vet likevel ikke helt hva jeg vil. 

Jaja. Nå skal vi møtes om ca. en halvtime. Det blir hyggelig. 

[AnonymBruker]

Det må en føle på selv tror jeg. Jeg er absolutt ikke den som hopper inn i et forhold og samboerskap (etter to uker!!), men jeg mener faktisk at etter en måned, eller to, så bør begge ha funnet ut av om de vil være i et forhold eller ikke. Det er jo ikke deilig å være forelska lenger når man er på randen av nervøst sammenbrudd fordi en melding ikke tikker inn, og dette varer i månedsvis. :/

Innså med dette at jeg allerede har datet han jeg nå treffer i 5 uker, men jeg føler ikke vi kjenner hverandre godt nok i det hele tatt til å avgjøre noe sånt. Foreløpig koser jeg meg masse med han, og jeg tenker mye på han når vi ikke er sammen, men noe mer enn det vet jeg ikke. 

 

Forstår selvfølgelig at du sikkert ikke mente en måned eller to veldig bokstavelig, men ble litt satt ut av å tenke på at jeg har datet han her i 5 uker allerede.

Anonymous poster hash: 95848...e82

[sol87]

 

Innså med dette at jeg allerede har datet han jeg nå treffer i 5 uker, men jeg føler ikke vi kjenner hverandre godt nok i det hele tatt til å avgjøre noe sånt. Foreløpig koser jeg meg masse med han, og jeg tenker mye på han når vi ikke er sammen, men noe mer enn det vet jeg ikke. 

 

Forstår selvfølgelig at du sikkert ikke mente en måned eller to veldig bokstavelig, men ble litt satt ut av å tenke på at jeg har datet han her i 5 uker allerede.

Anonymous poster hash: 95848...e82

 

 

Nei, selvfølgelig ikke, og jeg sier ikke at det er slik for alle. Stress ned. Problemet oppstår når den ene går og venter i evigheter, på at den andre skal bestemme seg. Noen ganger er begge kanskje usikre. 

[AnonymBruker]

Det må en føle på selv tror jeg. Jeg er absolutt ikke den som hopper inn i et forhold og samboerskap (etter to uker!!), men jeg mener faktisk at etter en måned, eller to, så bør begge ha funnet ut av om de vil være i et forhold eller ikke. Det er jo ikke deilig å være forelska lenger når man er på randen av nervøst sammenbrudd fordi en melding ikke tikker inn, og dette varer i månedsvis. :/

Det finnes jo forskjellige faser i denne mellomfasen også da. Selv er jeg der at vi etter 4. date vel avtalte at vi begge er interessert i å se om dette kan bli noe varig, dvs at vi dater ingen andre enn hverandre. Men vi vil vel ikke si at vi er i et forhold ennå. Ikke jeg i alle fall. Jeg vil ikke si jeg er forelska heller (etter 5 dater og ellers daglig kontakt med meldinger, mail og telefon), selv om det er mye interesse og tiltrekning helt klart. Men nå er vi i en situasjon hvor vi begge har barn, og da er det også viktig å bruke tid på å se om dette er noe å gå videre på. Og det drar også dateperioden ut i tid siden vi ikke kan møtes så ofte (i tillegg til at han er bortreist i jobb i perioder). Det er jo litt annerledes om begge er unge og frie sånn sett.

 

Uansett, jeg gleder meg til 6. date om en uke, da er han tilbake fra jobb, og vi begge er uten unger.   Kanskje kommer vi enda noen steg videre da. Satser på at sommerfuglene i magen fortsatt er der i alle fall.   Jeg merker jo at han er en type jeg helt klart kan bli forelsket i. Er nok på god vei dit. Men fornuften prøver å holde igjen med begge hender siden jeg er redd for å bli såret eller for å såre han. Derfor må jeg være tryggere på at vi faktisk har noe å bygge et forhold på, utover en sterk fysisk tiltrekning.

Anonymous poster hash: c7c23...b95

[sol87]

 

Det finnes jo forskjellige faser i denne mellomfasen også da. Selv er jeg der at vi etter 4. date vel avtalte at vi begge er interessert i å se om dette kan bli noe varig, dvs at vi dater ingen andre enn hverandre. Men vi vil vel ikke si at vi er i et forhold ennå. Ikke jeg i alle fall. Jeg vil ikke si jeg er forelska heller (etter 5 dater og ellers daglig kontakt med meldinger, mail og telefon), selv om det er mye interesse og tiltrekning helt klart. Men nå er vi i en situasjon hvor vi begge har barn, og da er det også viktig å bruke tid på å se om dette er noe å gå videre på. Og det drar også dateperioden ut i tid siden vi ikke kan møtes så ofte (i tillegg til at han er bortreist i jobb i perioder). Det er jo litt annerledes om begge er unge og frie sånn sett.

 

Uansett, jeg gleder meg til 6. date om en uke, da er han tilbake fra jobb, og vi begge er uten unger.   Kanskje kommer vi enda noen steg videre da. Satser på at sommerfuglene i magen fortsatt er der i alle fall.   Jeg merker jo at han er en type jeg helt klart kan bli forelsket i. Er nok på god vei dit. Men fornuften prøver å holde igjen med begge hender siden jeg er redd for å bli såret eller for å såre han. Derfor må jeg være tryggere på at vi faktisk har noe å bygge et forhold på, utover en sterk fysisk tiltrekning.

Anonymous poster hash: c7c23...b95

 

 

Ja, dere må gjøre det som er riktig for dere! Om dette føles bra, så trenger dere ikke endre noe. Jeg tror også at når det er barn inne i bildet, så trenger man mer tid, man kan ikke presentere den ene etter den andre for barna. 

 

Og jeg synes absolutt det du skriver virker gjennomtenkt og fornuftig. Lykke til med neste date.

[Gjest Linaria]

Aaah. Vi er så like hverandre på så mange måter og har det så bra sammen unntatt den lille detaljen at han er VELDIG klar for et forhold nå, mens jeg egentlig så for meg at jeg skulle være singel en stund til. Jeg føler egentlig at han er alt for bra for meg på amnge måter. Han er smart og flink til utrolig mange ting, han er kjekk, han eier bil og leilighet, har bra jobb og utdanning.. Er liksom på riktig sted i livet, mens jeg fortsatt er student, eier ingenting og føler jeg svever litt rundt. Er ikke en gang helt sikker på hvilket land jeg kommer til å bosette meg i. 

Egentlig burde jeg være overlykkelig over at en mann som det liker meg. Vi har det utrolig gøy sammen, liker de samme tingene osv, men jeg føler meg så presset akkurat nå. Vi har ikke holdt på lenge i det hele tatt, og han snakker alt om hva han skal si når han møter foreldrene mine, sier han har ekstra feriedager så vi kan dra på kjøretur til Hebridene.. Og jeg vil! Men det har gått så alt for fort.

Nå vet jeg jo at den beste løsningen er at jeg bare sier at jeg vil at vi skal ta ting saktere, men så føler jeg at jeg har veldig lyst til å møte ham også. Det har bare blitt så fort seriøst. 

[Tenk_om]

Han jeg er er i "mellomfasen" med har jeg truffet siden juli, men vi kan trekke fra en måned med ferier osv der vi ikke har kunnet treffe hverandre. Problemet er at hver date er alltid så høytidelig og formell. Så nå jobber jeg for å få "forholdet" inn på en mer hverdagslig tone og inviterte til filmkveld, men det ble ikke som tenkt for han ble dårlig ila kvelden og det ble verken kos eller armkrok som jeg tenkte... Det er selvfølgelig ikke hans feil, men jeg begynner å bli utålmodig. Føler vi bare diller og at ting burde løsnet litt til nå om det virkelig hadde vært noe her... Vi har kun hatt sex to ganger og han fortsetter å ville treffe meg så han må da være interessert i noe mer. Han snakker også ofte neste gang. "Neste gang jeg lager mat...." osv.. 

[Gjest Linaria]

Eeh. Fikk melding om at han sto parkert utafor blokka mi og om jeg ville komme ned og si hei. Jeg satt egentlig halvnaken og spiste middag, men slang på meg noen filler og gikk ned og hilse. Så sa han "skal vi gå inn til deg da?" og det var jeg virkelig ikke klar for! Jeg er ikke så glad i å få besøk i utganspunktet, og i hvert fall ikke når jeg ikke har fått noen forvarsel. Jeg sa at det ikke passet fordi det var litt rotete og jeg satt midt i middagen, og han sa at det ikke gjorde noe. Så ble det litt rar stemning og jeg måtte si at nei, det følte jeg meg bare ikke komfortabel med, men vi kunne godt møtes litt senere i kveld for jeg tenkte å dra ut en tur uansett, og da lurte han på hvem jeg skulle ut med osv.

Kanskje han bare ble satt ut og jeg misforsto. Jeg bør ikke dømme ham for denne ene hendelsen, men jeg føler litt snev av en som er enten litt for klengete og/eller kontrollfreak her. Det er ikke rart at jeg synes det er ubehagelig at en date kommer uanmeldt på døra mi etter kun halvannen uke, sant? 

[Engel]

 

En laaaang telefonsamtale og en kort lunsjdate senere (klarte å presse det inn i et hektisk program) så er godfølelsen tilbake!  Og jeg skal bare slappe av og nyte dette, og se hva det utvikler seg til. Det er helt klart følelser fra begge sider her. Blir nok en god del lange telefonsamtaler og mail de neste ukene, før vi kan møtes igjen.

Anonymous poster hash: c7c23...b95

 

Noen dater senere går det fortsatt veldig bra her!

I går spurte han om hva jeg tenkte om å møte noen av vennene hans. Jeg ble litt satt ut. Veldig hyggelig på en måte. Men jeg vet virkelig ikke om jeg er klar for det altså... Føler at da er det jo alvor?

 

Liker han utrolig godt! Men det er komplisert med mye logistikk for å få til å møtes m.m.

[AnonymBruker]

Jeg tror mange får problemer fordi de forventer at nye bekjentskaper skal være der for evig og alltid. Det er ikke slik det er. Man møter nye folk hele tiden. Noen er ment å være der for alltid og andre kun for en kort periode. Alt for en grunn. Noen er der som sagt bare for en kort periode, og da for å berike ditt liv i denne korte perioden. Bedre å tenke "det var gøy så lenge det varte og jeg var heldig som hadde hen i mitt liv denne perioden".

Da blir det mindre stress for alle parter. Mindre krav og mindre forventninger. Og en bedre tid den man har sammen. For det er som sagt slik livet er - man møter hele tiden nye folk for en grunn. Og en berikelse.

Anonymous poster hash: 9480c...aa9

[Gjest Linaria]

Æsj, tror mellomfasen må bli slutt for min del. Jeg klarer ikke bli forelsket i ham, og ting begynner å bli litt... rart. Det er små ting som jeg ikke liker. Han virker litt kontrollerende, og som om han kun vil ha ei dame, men egentlig ikke er SÅ interessert i meg som person, at han ser på meg som en potensiell jente han kan forme til den kjæresten han selv ønsker. Og i går kveld sa han at han tenkte å ta seg en tur til Oslo første helga i november. Det er akkurat den helga jeg skal hjem for å besøke familie og venner, men han sa at det var HELT tilfeldig, han hadde bare lyst til å besøke Norge... Vi bor i utlandet og han har ingen annen grunn til å besøke Oslo enn for å se på Holmenkollen i høstmørket, drikke dyr øl og å stalke meg.
 

[AnonymBruker]

Jeg tror mange får problemer fordi de forventer at nye bekjentskaper skal være der for evig og alltid. Det er ikke slik det er. Man møter nye folk hele tiden. Noen er ment å være der for alltid og andre kun for en kort periode. Alt for en grunn. Noen er der som sagt bare for en kort periode, og da for å berike ditt liv i denne korte perioden. Bedre å tenke "det var gøy så lenge det varte og jeg var heldig som hadde hen i mitt liv denne perioden".

Da blir det mindre stress for alle parter. Mindre krav og mindre forventninger. Og en bedre tid den man har sammen. For det er som sagt slik livet er - man møter hele tiden nye folk for en grunn. Og en berikelse.

Anonymous poster hash: 9480c...aa9

Joda, til dels enig. Men når man blir litt mer voksen, og som i mitt tilfelle, har barn, så er det ikke veldig gunstig å la folk "komme og gå" for mye heller. Det påvirker mer/flere enn bare deg. Jeg er ikke interessert i å ha mange, korte forhold. Hva skal jeg med det? Bekjentskaper er helt greit. Men blir man mer involvert så forventer jeg noe annet. Men der er jo folk forskjellig. Jeg syns det er helt greit at jeg kan telle mine sexuelle partnere på en hånd, og det har jeg tenkt å fortsette med.

Anonymous poster hash: c7c23...b95

[AnonymBruker]

Joda, til dels enig. Men når man blir litt mer voksen, og som i mitt tilfelle, har barn, så er det ikke veldig gunstig å la folk "komme og gå" for mye heller. Det påvirker mer/flere enn bare deg. Jeg er ikke interessert i å ha mange, korte forhold. Hva skal jeg med det? Bekjentskaper er helt greit. Men blir man mer involvert så forventer jeg noe annet. Men der er jo folk forskjellig. Jeg syns det er helt greit at jeg kan telle mine sexuelle partnere på en hånd, og det har jeg tenkt å fortsette med.

Anonymous poster hash: c7c23...b95

Men det løses enkelt ved å bruke tid på en ny person. Ikke involvere deg i kjærlighetsforhold før du har datet en stund. Å date noen er ikke et kjærlighetsforhold.

Anonymous poster hash: 9480c...aa9

[AnonymBruker]

Hei! 

 

 

Har truffet ei jente siden i sommer, vi har det veldig fint sammen og jeg er blitt glad i henne. Når vi traff hverandre hadde hun nylig kommet ut av et lengre forhold og av erfaring har jeg valgt å trå forsiktig da jeg fort ble forelsket og ikke ville skremme henne bort. For en måned siden fortalte jeg henne likevel at jeg ikke så andre enn henne og ville at hun kun skulle se meg. Hun var uenig og ville være en fri fugl. Jeg var veldig nære på å droppe henne, men hun sa hun ikke ville såre meg. Jeg svarte at hun ikke kunne få begge deler. 

 

Det gikk vel to uker, hun hadde tydeligvis tenkt mye på saken og skiftet mening. Men vi er ikke sammen, vi er nå bare eksklusive... Vi er et "semi-par"? Hva kaller man det? Vi gjør kjæreste-ting og snakker sammen daglig. Pga lange avstander mellom oss treffes vi ca. 1 gang i uken eller sjeldnere. 

 

 

Jeg har ikke vært i et lengre forhold før, så mitt spørsmål er, hvor lenge er det akseptabelt/vanlig at man går rundt og er et "halvpar"? 

 

 

Anonymous poster hash: 80d37...9d0

[AnonymBruker]

Men det løses enkelt ved å bruke tid på en ny person. Ikke involvere deg i kjærlighetsforhold før du har datet en stund. Å date noen er ikke et kjærlighetsforhold.

Anonymous poster hash: 9480c...aa9

Men hvor går egentlig grensen mellom date- og kjærlighetsforhold? Sex er jo helt greit i date-perioden. Vi dater kun hverandre, har sex, er mye sammen, gjør mye typiske kjæresteting, men er ikke "offisielle kjærester" dvs har ikke møtt hverandres venner, familie m.m. Men han ønsker nå at jeg skal møte hans venner, og siden jeg ser på det som en del av å bli godt kjent med han så har jeg også forsåvidt lyst til å møte vennene hans. Samtidig er det viktig for meg at vi ikke er offisielle kjærester pga barna og familien, jeg må være sikrere på at dette er noe jeg ser en fremtid i før det blir offisielt. Men jeg føler på mange måter at vi er kjærester allerede. Hvor går grensen? Er det bare noe man definerer selv?

Anonymous poster hash: c7c23...b95

[AnonymBruker]

Halleluja.. Har lest masse innlegg på denne tråden og kjenner meg godt igjen. Får bare lyst til å slenge inn min problemstilling nå.

Jeg matchet med en fyr fra tinder og vi chatta i et par dager før han spurte om vi skulle ta en kaffe. Siden vi hadde så god kjemi og han var en uhøytydelig type så kjørte jeg på og sa ja. Noe jeg normalt ikke ville gjort, men pågrunn av kjemien var jeg ganske sikkert på at denne daten ikke var noe problem.

Dagen kom og jeg gledet meg utrolig mye, fordi jeg var sikker på at dette ville gå bra. Vi møttes og dro på kafe, lo masse og snakket i over to timer på den kafeen. Tiden gikk ganske fort og etterpå gikk vi bare rundt i gatene å snakket. Skikkelig koslig! Etterpå så konkluderte vi med at dette gikk veldig bra og han sa bare snakkes.

Jeg har han både på snapchat og facern, siden han skulle dra på trening etterpå sendte han snap. (Ja, dagens samfunn) Dagen etterpå følte jeg bare at vi måtte prate så jeg sendte han melding på facebook. Vi chattet, og har deretter vært litt stille fra han. Pågrunn av tidligere hendelser så får jeg litt noia nå siden han ikke har tatt kontakt. Jeg liker han skikkelig godt og det skremmer meg. Er livredd for at han tenker eeh nei. Har brent meg på dette før. Selv om han sendte ha en fin helg. Jeg har lyst til å prate med han hele dagen men det er sikkert ikke helt normalt, men vi gjorde det på tinder før vi møttes, nå er det litt mer stille. Enten så er jeg paranoid eller så har varsellampene begynt å lyse. Har bare kjent han en uke så mulig jeg må roe ned noen hakk, men hva er normalt etter sånne dater? Wæææ.

Trenger litt fornuft nå, for nå har jeg blitt hekta igjen. Hater når dette skjer!!!

Anonymous poster hash: 3adde...d00

[Gjest Linaria]

Halleluja.. Har lest masse innlegg på denne tråden og kjenner meg godt igjen. Får bare lyst til å slenge inn min problemstilling nå.

Jeg matchet med en fyr fra tinder og vi chatta i et par dager før han spurte om vi skulle ta en kaffe. Siden vi hadde så god kjemi og han var en uhøytydelig type så kjørte jeg på og sa ja. Noe jeg normalt ikke ville gjort, men pågrunn av kjemien var jeg ganske sikkert på at denne daten ikke var noe problem.

Dagen kom og jeg gledet meg utrolig mye, fordi jeg var sikker på at dette ville gå bra. Vi møttes og dro på kafe, lo masse og snakket i over to timer på den kafeen. Tiden gikk ganske fort og etterpå gikk vi bare rundt i gatene å snakket. Skikkelig koslig! Etterpå så konkluderte vi med at dette gikk veldig bra og han sa bare snakkes.

Jeg har han både på snapchat og facern, siden han skulle dra på trening etterpå sendte han snap. (Ja, dagens samfunn) Dagen etterpå følte jeg bare at vi måtte prate så jeg sendte han melding på facebook. Vi chattet, og har deretter vært litt stille fra han. Pågrunn av tidligere hendelser så får jeg litt noia nå siden han ikke har tatt kontakt. Jeg liker han skikkelig godt og det skremmer meg. Er livredd for at han tenker eeh nei. Har brent meg på dette før. Selv om han sendte ha en fin helg. Jeg har lyst til å prate med han hele dagen men det er sikkert ikke helt normalt, men vi gjorde det på tinder før vi møttes, nå er det litt mer stille. Enten så er jeg paranoid eller så har varsellampene begynt å lyse. Har bare kjent han en uke så mulig jeg må roe ned noen hakk, men hva er normalt etter sånne dater? Wæææ.

Trenger litt fornuft nå, for nå har jeg blitt hekta igjen. Hater når dette skjer!!!

Anonymous poster hash: 3adde...d00

Sender du meldinger til ham eller venter du bare på at han skal si noe til deg? Hvis du ønsker å snakke med ham, så bare start en samtale. Om det er sånn at han ikke liker deg, så merker du det etter hvert på korte svar når du spør om noe, og at han aldri stiller oppfølgingsspørsmål/tar kontakt selv, men i begynnelsen så må man ta initiativet selv noen ganger.