For oss som er i mellomfasen

[OliviaP]

Åh, jeg vil være i mellomfasen igjen..

[afrogn]

Prøvde å opprette nytt emne, men innlegget passer kanskje best her, da vi mest sannsynlig er i mellomfasen nå:

Hei!

Min første post her- så jeg skal forsøke å være så kort og konsis som mulig.

Jeg er 28 og akkurat ute av et 8 år langt forhold, slutt i august 2011. Datet litt siden da, og ingenting seriøst frem til nå. Jeg bestemte meg da for å reise og bestilte meg en halve jorda-rundt tur med varighet fra jan-juni 2012, ca 4,5 mnd.

Hun er 23 og ute av av 7 år langt forhold- hvorav 1,5 av disse var avstandsforhold i følge henne selv, slutt i juli, datet litt siden da.

Vi møttes online for 1 måned siden og fant tonen med en gang. Hun visste at jeg skulle reise før vi møttes. Siden har ting gått veldig fort. Vi henger sammen så ofte vi kan, som regel overnatter vi hos hverandre 2-3 ganger i uken. Vi har møtt noen av de nærmeste vennene til hverandre og det har gått veldig bra. Jeg datet 3-4 før jeg møtte henne og hadde ikke på langt nær samme connection med noen av de andre og tror at hun føler noe lignende selv.

Jeg tror begge i utgangspunktet hadde sett for seg en kort flink frem til jeg skulle reise, i stedet så tror jeg at vi begge er blitt forelsket. Tidligere sa hun at hun ikke var sånn som analyserte situasjonen og levde i nået og bare tok ting som det kom, men den siste uken har det gradvis kommet hint om at hun liker meg godt og synes det er kjipt jeg skal reise. Hun sa f.eks ”hun var flink med avstandsforhold”. Men hver gang hun har kommet inn på temaet har hun på en måte stoppet seg selv fra å snakke videre om det, usikker på om det skyldes hennes tidligere utsagn om at hun ”tar ting som det kommer”, eller om det er en slags forsvarsmekanisme fordi hun egentlig synes at det er for tidlig å si at hun liker meg/er forelsket. Uansett så føler jeg snart at den uunngåelige samtalen om status for oss ifht reise og fremtid vil komme opp relativt snart og jeg er usikker på hva jeg skal si.

En ting til å vurdere:

Vi bor begge i Oslo nå, men hun er nordfra og reiser hjem 16 des til ca 10 jan, jeg reiser 15 jan og er tilbake 2 juni. Pr 15 januar, hvis alt går som det skal, så har vi kjent hverandre i 3 mnd.

Jeg liker henne veldig godt og ønsker helst at vi kan ta opp igjen tråden når jeg er tilbake, det er det jeg ønsker å formidle i den samtalen, men det er noen faktorer her som gjør meg usikker på hva jeg skal si:

- Vi kommer til å være lengre fra hverandre enn vi har kjent hverandre

- Hun er ute av ett veeeldig langt forhold og trenger kanskje tid på seg for å finne ut hva hun vil?

- Samtidig har hun sagt hun er mer en forhold-jente enn singel-jente og opprettet online profil nettopp for å møte noen.

- Hun har hintet om at det er kjipt jeg skal reise og om at hun kan takle langdistanseforhold

- Hun mangler ikke på tilbud og har ett par innpåslitne ekser som ikke er helt ferdig med henne, hvorav den siste presterte å si at han elsket henne etter 3 uker, av dette leser jeg at hun kan komme til å miste interessen/sette meg i samme bås som eksen, hvis jeg er dønn ærlig om hvor godt jeg egentlig liker henne.

Personlig synes jeg det er for mye for langt å be om at hun skal vente på meg etter å ha kjent henne 1-3 mnd, hvorav vi ikke får sett hverandre den ene av disse månedene. Jeg har aldri hatt ett avstandsforhold, men jeg synes ikke at hun fortjener ett til, spesielt ikke med en som hun har kjent i så kort tid. Men jeg lurer på om hvis jeg sier det rett ut, så vil hun kunne mistolke det som at jeg egentlig ikke er så interessert i henne og/eller at jeg selv ønsker å møte andre på reisen, evt når jeg er tilbake- hvilket jeg virkelig ikke er.

Jeg har heller ikke lyst til å slå opp og vil egentlig ikke at hun skal møte andre heller, men jeg synes det er altfor mye forlangt å spørre om det.

Jeg trodde aldri jeg skulle havne i denne situasjonen etter 1 måned og vanligvis hadde jeg gitt blaffen, men jeg har aldri hatt så god kjemi med noen før og ønsker virkelig å se hvordan dette kan gå.

Så for oppsummere, slik jeg ser det har jeg to options:

1. Legge alt på bordet si at jeg liker henne veldig godt/er forelsket og håpe at hun er villig til å prøve et langdistanseforhold i 4,5 mnd.

- Risikoen vil da være at hun vil føle at det er altfor tidlig og at jeg er som eksen og at vi slår opp

2. Si at jeg liker henne og at det vi har sammen er bra og verdt å bygge videre på, men at jeg synes det er for mye for langt at vi skal prøve avstandsforhold i 4,5 mnd, men at vi kan prøve å ta opp igjen tråden når jeg et tilbake

- Risikoen vil da være at hun tror at jeg er useriøs, eller ikke føler det samme som henne og/eller at jeg vil date andre enten mens jeg reiser eller etter at jeg er kommet tilbake eller begge deler.

Hvilken av disse vil være minst verst? Hun er ganske voksen og reflektert for alderen, av karakter så er hun kanskje litt sånn bygdejente, ganske ærlig og rett frem med sunne familieverdier, lite mindgames etc angående hvem som ringer/tekster hvem eller foreslår at vi skal møtes etc.

Dersom det er noen andre options, skriv det gjerne i kommentarfeltet.

På forhånd takk for hjelpen!

[Blackpuma]

Ta sjansen! Si at du liker henne, og spør henne litt om hva hun tenker. Kommuniser! Det er bare hun som kan svare på de spørsmålene du spør, og du vet selv hva du vil. Ikke si at du vil vente til du kommer tilbake, da vil hun nok muligens tro at du bare vil ha henne på vent. Om hun synes det er tidlig med avstandsforhold, DA kan du foreslå at dere tar opp tråden når du kommer hjem!

Håper dette ordner seg for deg!

[aether]

Hei alle. Mitt første innlegg her.

Jeg ser at jeg ikke er alene om å være nervøs og "tullete" i en mellomfase.

Ser mange beskriver hva som gjør dem oppgitt, og det er egentlig aldri lett å svare eller gi gode råd. Men kanskje vi innser litt selv situasjonen vi står i, når vi leser andre sine lignende historier?

Selv møtte jeg en herlig fyr for 3-4 uker siden. Men det gikk fryktelig fort den første uken, og har siden gått veeeeeldiiig saaaaktee. *sukk* Jeg har valgt å gi han masse rom, før jeg for litt siden spurte om han ville finne på noe, igjen. Og det ville han gjerne. Så vi skal møtes til uken.

Problemet er at jeg blir helt dust i huet i denne perioden. Usikker og vinglehumør osv osv. Og det siste jeg vil, er at han merker dette.

Så det jeg lurer på er egentlig.. Hva er deres erfaring rundt dette med denne mellomfasen. Den tiden man skjønner at man liker den andre, til man evt blir sammen. Pleier det å ta flere måneder, noen uker? Hvor ofte treffes dere osv?

Endret 17. november 2011 av aether

[ohlala]

Hei! Jeg har vært i mellomfasen med en fyr i tre år (!!) og begynner å bli LEI av at ingenting skjer. Vi er bare i det sammen mønsteret. Møtes, flørter og drar hvert til vårt. I perioder møtes vi nesten hver dag, men det har faktisk skjedd at vi har vært 1/2 år uten å se hverandre.

Men vi er litt estreme da! Har selv vært litt usikker på hva jeg vil og sendt ut blandete signaler. Men NÅ vil jeg! Det er bare det å vise/fortelle det da... ikke lett... Liker å "jakte" litt, men nå vil jeg at noe skal skje!

[Pialill]

argh!

Er så irritert! Jeg hadde avtale om å komme hjem til min i dag, NÅ sender han melding og avlyser fordi han blir sein på jobben og ska tidlig opp i morgen og vi ville fått lite tid sammen. Sku tro han hadde planlagt det ettersom han egentlig ville treffes på søndag. Men jeg ble småirritert fordi søndagene er de eneste dagene han har tatt seg tid til meg i det siste. Så avtalte fredag. Nå spør han om ikke vi kunne treffes i morgen før jeg skal i bursdagsbesøk (ni-tiden), men jeg jobber jo til seks. Han vet godt at det er jobbehelgen min og at jeg sku i besøk. Så nå foreslår han hele søndagen i stedet. Lyst å bare si nei til hele greien kjenner jeg! Han kunne jo gjort LITT innsats her... Ser ham lite for tiden, og han pusher ikke akkurat på for å lage tid til meg...

Lyst å be ham dra til h... og finne seg en annen og utnytte for sex siden han tydligvis ikke vil bruke noe særlig tid på meg. Men kommer nok ikke langt med det.... What to do? si ja til å treffes på søndag eller late som jeg har andre planer? Har jo grusomt lyst å treffe ham, hadde ikke blitt så sint i dag hvis ikke

[Gjest Wei Wei]

Hei alle. Mitt første innlegg her.

Jeg ser at jeg ikke er alene om å være nervøs og "tullete" i en mellomfase.

Ser mange beskriver hva som gjør dem oppgitt, og det er egentlig aldri lett å svare eller gi gode råd. Men kanskje vi innser litt selv situasjonen vi står i, når vi leser andre sine lignende historier?

Selv møtte jeg en herlig fyr for 3-4 uker siden. Men det gikk fryktelig fort den første uken, og har siden gått veeeeeldiiig saaaaktee. *sukk* Jeg har valgt å gi han masse rom, før jeg for litt siden spurte om han ville finne på noe, igjen. Og det ville han gjerne. Så vi skal møtes til uken.

Problemet er at jeg blir helt dust i huet i denne perioden. Usikker og vinglehumør osv osv. Og det siste jeg vil, er at han merker dette.

For å være ærlig, så håper jeg at det er noen som driver med å bli kjent i flere måneder. Det er nemlig det jeg opplever og vil ikke tro at vi ender som bare venner. Jeg begynte å like ham, men han tar ikke noen skritt videre. Samme sirkel i 6 mnd nå.

Lykke til.

Så det jeg lurer på er egentlig.. Hva er deres erfaring rundt dette med denne mellomfasen. Den tiden man skjønner at man liker den andre, til man evt blir sammen. Pleier det å ta flere måneder, noen uker? Hvor ofte treffes dere osv?

[Gjest Wei Wei]

argh!

Er så irritert! Jeg hadde avtale om å komme hjem til min i dag, NÅ sender han melding og avlyser fordi han blir sein på jobben og ska tidlig opp i morgen og vi ville fått lite tid sammen. Sku tro han hadde planlagt det ettersom han egentlig ville treffes på søndag. Men jeg ble småirritert fordi søndagene er de eneste dagene han har tatt seg tid til meg i det siste. Så avtalte fredag. Nå spør han om ikke vi kunne treffes i morgen før jeg skal i bursdagsbesøk (ni-tiden), men jeg jobber jo til seks. Han vet godt at det er jobbehelgen min og at jeg sku i besøk. Så nå foreslår han hele søndagen i stedet. Lyst å bare si nei til hele greien kjenner jeg! Han kunne jo gjort LITT innsats her... Ser ham lite for tiden, og han pusher ikke akkurat på for å lage tid til meg...

Lyst å be ham dra til h... og finne seg en annen og utnytte for sex siden han tydligvis ikke vil bruke noe særlig tid på meg. Men kommer nok ikke langt med det.... What to do? si ja til å treffes på søndag eller late som jeg har andre planer? Har jo grusomt lyst å treffe ham, hadde ikke blitt så sint i dag hvis ikke

Men er du ikke lik ham i denne situasjonen? Han kan (vil) ikke møte deg i dag fordi det ikke passer. Du kan ikke møte i morgen av samme grunn. Ikke stress, bare møtt ham på søndag, blid å fornøyd. Hvis du vil treffe ham oftere, si det direkte.

[Pialill]

Men er du ikke lik ham i denne situasjonen? Han kan (vil) ikke møte deg i dag fordi det ikke passer. Du kan ikke møte i morgen av samme grunn. Ikke stress, bare møtt ham på søndag, blid å fornøyd. Hvis du vil treffe ham oftere, si det direkte.

nah, jeg er ikke lik. Han brøt en avtale, jeg bryter ikke en jeg allerede har for å treffes i morgen. Vi hadde denne samtalen sist helg, og snakket om at vi bør treffes oftere. Så har sagt det så direkte som det går ann. Han har vist i en uke at jeg ikke kan på lørdag, vi preiket i begynnelsen av uken om hvilken dag det passet for begge. Venninna mi var usikker på hvilken dag hun sku ha besøket på, så jeg fikk egentlig bestemme alt etter når jeg lagde avtale med daten min...

mest sur for at han tar bort natten vi skulle sove sammen, syns det er så koselig...

[Gjest Wei Wei]

nah, jeg er ikke lik. Han brøt en avtale, jeg bryter ikke en jeg allerede har for å treffes i morgen. Vi hadde denne samtalen sist helg, og snakket om at vi bør treffes oftere. Så har sagt det så direkte som det går ann. Han har vist i en uke at jeg ikke kan på lørdag, vi preiket i begynnelsen av uken om hvilken dag det passet for begge. Venninna mi var usikker på hvilken dag hun sku ha besøket på, så jeg fikk egentlig bestemme alt etter når jeg lagde avtale med daten min...

mest sur for at han tar bort natten vi skulle sove sammen, syns det er så koselig...

Kanskje han setter ikke pris på det som du gjør. Hvordan er forholdet ellers? Er du ofte på plass nr 2?

[AnonymBruker]

Nå er jeg i mellomfasen bare at jeg føler meg ikke usikker, bare veldig betatt. Gud det er digg

[smilo]

Jeg har ryddet opp i mitt forvirrede hode, og har gitt "oss" en ny sjanse. Jeg er usikker fordi han sier han ikke har følelser for meg, (etter dating/jevnlige møter i snart 3 mnd) og det er jo selvfølgelig ikke hyggelig å høre.

Men det som er forvirrende er at han oppfører seg som om han har følelser. Han tar kontakt gjerne flere ganger i uken, han er mest ivrig etter å skvise inn møter i hverdagen, og han ordner seg barne-fri slik at vi kan få en hel natt sammen med jevne mellomrom. Alt dette kan sikkert tilskrives sex-biten.

Men i tillegg så er han opptatt av min hverdag, spør hvordan det går på jobben, hva jeg har drevet med når vi ikke treffes, diskuterer sin jobb meg meg, sender SMS/ringer om god natt nesten hver kveld osv...

Er det rart jeg blir forvirret. For jeg ønsker noe mer, det har jeg vært tydelig på.. Men han har jo innrømmet at han er redd for følelser..Er det der problemet ligger?

[Pialill]

Kanskje han setter ikke pris på det som du gjør. Hvordan er forholdet ellers? Er du ofte på plass nr 2?

Jeg skjønner jo egentlig at han ikke rakk besøk i dag, va ferdig på jobb 22 i kveld og må opp 8 i morgen, men lov å bli skuffet uansett

Er vel ikke nr 2, første gangen han har avlyst, tidligere har han bare vært litt vanskelig å planlegge ting med. Satser på at det blir bedre nå som ting roer seg på jobb

Svarte på meldingen etter 2 timer med at det va dumt, hadde jo sett frem til en natt med ham. Fikk til svar at han lovet å gjøre det opp igjen, og sa unnskyld en gang til. Klarte i hvertfall å la vær å bli sint og kjefte på ham:fnise: så nå har vi avtale for hele søndagen.

"Forholdet" er veldig bra når vi er sammen, men er jo ikke så ofte som jeg vil. Vi har bare datet i en måneds tid, så håper det blir bedre etterhvert

Endret 19. november 2011 av Pialill

[Steinar40]

Jeg har ryddet opp i mitt forvirrede hode, og har gitt "oss" en ny sjanse. Jeg er usikker fordi han sier han ikke har følelser for meg, (etter dating/jevnlige møter i snart 3 mnd) og det er jo selvfølgelig ikke hyggelig å høre.

Men det som er forvirrende er at han oppfører seg som om han har følelser. Han tar kontakt gjerne flere ganger i uken, han er mest ivrig etter å skvise inn møter i hverdagen, og han ordner seg barne-fri slik at vi kan få en hel natt sammen med jevne mellomrom. Alt dette kan sikkert tilskrives sex-biten.

Men i tillegg så er han opptatt av min hverdag, spør hvordan det går på jobben, hva jeg har drevet med når vi ikke treffes, diskuterer sin jobb meg meg, sender SMS/ringer om god natt nesten hver kveld osv...

Er det rart jeg blir forvirret. For jeg ønsker noe mer, det har jeg vært tydelig på.. Men han har jo innrømmet at han er redd for følelser..Er det der problemet ligger?

Jeg skjønner godt at du blir forvirret av denne fyren.

Men hva skal du egentlig med en fyr som sier at han ikke har følelser for deg?

Da hadde ihvertfall jeg kastet inn håndkleet.

Det som gjør det virkelig vanskelig er når den andre sier at hun har følelser.

Endret 19. november 2011 av Steinar40

[smilo]

Jeg skjønner godt at du blir forvirret av denne fyren.

Men hva skal du egentlig med en fyr som sier at han ikke har følelser for deg?

Da hadde ihvertfall jeg kastet inn håndkleet.

Det som gjør det virkelig vanskelig er når den andre sier at hun har følelser.

Jeg har seriøst vurdert å kaste inn håndkleet, men jeg klarte det ikke. Mest basert på det han sier og det han gjør ikke samstemmer... Jeg får vel avvente litt til.

Hva er problemet hvis hun sier hun har følelser? At du ikke har de samme følelsene? For da er vi jo i samme situasjon, men på forskjellige sider av bordet.

[Steinar40]

Jeg har seriøst vurdert å kaste inn håndkleet, men jeg klarte det ikke. Mest basert på det han sier og det han gjør ikke samstemmer... Jeg får vel avvente litt til.

Hva er problemet hvis hun sier hun har følelser? At du ikke har de samme følelsene? For da er vi jo i samme situasjon, men på forskjellige sider av bordet.

Ja, hovedproblemet er faktisk den uoverensstemmelsen som finnes mellom det som blir sagt og det som blir gjort.

Det skaper tydeligvis en slags psykologisk forvirring i mange folk.

Trolig har det da mindre betydning om det blir sagt enten at:

1. Han ikke er glad i deg men viser med oppførselen at det kanskje ikke stemmer.

2. Eller om hun sier at hun er glad i meg men viser med oppførselen at det ikke kan stemme.

Det er med andre ord uoverensstemmelsen/tvetydigheten i seg selv som er hovedproblemet.

PS! Vi har altså ikke vært på ulike sider av bordet. Men det finnes 2 ulike/motsatte varianter av samme problem.

Endret 19. november 2011 av Steinar40

[Gjest Wei Wei]

Jeg skjønner jo egentlig at han ikke rakk besøk i dag, va ferdig på jobb 22 i kveld og må opp 8 i morgen, men lov å bli skuffet uansett

Er vel ikke nr 2, første gangen han har avlyst, tidligere har han bare vært litt vanskelig å planlegge ting med. Satser på at det blir bedre nå som ting roer seg på jobb

Svarte på meldingen etter 2 timer med at det va dumt, hadde jo sett frem til en natt med ham. Fikk til svar at han lovet å gjøre det opp igjen, og sa unnskyld en gang til. Klarte i hvertfall å la vær å bli sint og kjefte på ham:fnise: så nå har vi avtale for hele søndagen.

"Forholdet" er veldig bra når vi er sammen, men er jo ikke så ofte som jeg vil. Vi har bare datet i en måneds tid, så håper det blir bedre etterhvert

Da funket min strategi om å bekylde deres forhold som dårlig. Og du var rask til i skrive tilbake at dere har det egentlig veldig fint sammen.

Så neste gang du ikke er fornøyd med noe, tenk på det store bilde. Er dette virkelig et problem? Er det en grunn til å blåse det opp til en problem? Han kjæresten din har det ikke noe bedre av dine negative kommentarer. Nyt det du har, for tro meg, mange kan bare drømme om det.

Lykke til videre.

[smilo]

Ja, hovedproblemet er faktisk den uoverensstemmelsen som finnes mellom det som blir sagt og det som blir gjort.

Det skaper tydeligvis en slags psykologisk forvirring i mange folk.

Trolig har det da mindre betydning om det blir sagt enten at:

1. Han ikke er glad i deg men viser med oppførselen at det kanskje ikke stemmer.

2. Eller om hun sier at hun er glad i meg men viser med oppførselen at det ikke kan stemme.

Det er med andre ord uoverensstemmelsen/tvetydigheten i seg selv som er hovedproblemet.

PS! Vi har altså ikke vært på ulike sider av bordet. Men det finnes 2 ulike/motsatte varianter av samme problem.

Jeg må bare innrømme at jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve å ha noe felles meg deg

Lykke til med avklaringen du også.

[Gjest Bloodless]

Jeg tror jeg gir opp nå. 4 mnd. inn og føler bare at det blir mer og mer avstand mellom oss. Spurte om vi skulle finne på noe i forrige uke, fikk svar midt på natten med en eller annen unnskyldning til at han ikke svarte. Siden jeg har vært den som har tatt kontakt hele tiden i det siste, lot jeg det være opp til han å ta kontakt. 4 dager tok det og han spurte ikke om vi skulle møtes engang. Jeg sendte en melding i dag, spurte om han hadde planer. Det hadde han ikke, jeg skrev at jeg heller ikke hadde planer. Da ble det igjen stille. Vi ringes aldri, bare meldinger. Har prøvd, men virker ikke som han har noe lyst å prate. Han virker ikke interessert. Sier han er det, skriver til tider fine ting, men virker litt borte vekk. Har hatt en dårlig følelse ganske lenge. Orker ikke mer og det har jeg nettopp skrevet i en mld.

Litt trist nå.

[Steinar40]

Jeg må bare innrømme at jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve å ha noe felles meg deg

Lykke til med avklaringen du også.

Jeg har nok kommet en hel del lenger i avklaringen enn deg.

Men takk for det, og lykke til selv.