For oss som er i mellomfasen

[Ambivalent]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi får se om jeg tør. Kanskje det er litt tidlig enda.  Men samtidig har jeg det ikke bra akkurat nå. Altså, har det jo helt fantastisk når vi er sammen, men de dagene vi ikke ser hverandre går jeg jo bare rundt og tenker meg ihjel. Jeg vil bare få litt sjelefred, slik at jeg kan enten fokusere på å nyte eller på å komme meg videre. Skulle vært som venninna mi, hun sa to uker inn i datinga til ham at han, HAN skulle hun gifte seg med. Nei, jeg tuller ikke. Nå er de gift og har to barn.   

Anonymkode: b74bd...f7c

Ups, anonymknappen.

[Pottah]

17 timer siden, Ambivalent skrev:

Ups, anonymknappen.

Jeg skjønner sykt godt at du synes det er skummelt.

Men så tenker jeg også at hvis du ikke har det bra mellom hver gang dere møtes, så er det ikke helt bra. Og da er det det kanskje bedre å ta sjansen på å ha den samtalen da.

[Engel]

På ‎16‎.‎11‎.‎2017 den 2.19, Ambivalent skrev:

Det høres ut som dere nærmest er kjærester da  Gratulerer.

Ja, vi er nok det. Takk! Bare jeg som er litt redd for å "tenke det høyt" i tilfelle det plutselig skal endre seg. Jeg har jo tatt feil før, noe jeg trodde var bra var absolutt ikke liv laga. Men dette føles helt annerledes. Sov hos han i natt, og han hadde kjøpt egne tøfler til meg til å ha hos han. Han gjør masse slike småting som viser at han bryr seg om meg.

Nå er vi begge godt voksne, og har begge et langt ekteskap bak oss. Så jeg innbiller meg at vi begge bør være i stand til å virkelig vite hva vi ønsker og trenger. Så jeg begynner egentlig å føle meg ganske trygg nå, siden vi har hatt så mye tid sammen, og det går fra helt fantastisk til bare enda bedre. Men når det er sagt så føles det veldig likt som når jeg var forelsket som ung student. Nesten litt rart det der. Kjærligheten har ingen alder. Har følt meg som en tenåring de siste 2 mnd. Ukonsentrert, vimsete, drømmende....

[Ambivalent]

8 timer siden, Engel skrev:

Ja, vi er nok det. Takk! Bare jeg som er litt redd for å "tenke det høyt" i tilfelle det plutselig skal endre seg. Jeg har jo tatt feil før, noe jeg trodde var bra var absolutt ikke liv laga. Men dette føles helt annerledes. Sov hos han i natt, og han hadde kjøpt egne tøfler til meg til å ha hos han. Han gjør masse slike småting som viser at han bryr seg om meg.

Nå er vi begge godt voksne, og har begge et langt ekteskap bak oss. Så jeg innbiller meg at vi begge bør være i stand til å virkelig vite hva vi ønsker og trenger. Så jeg begynner egentlig å føle meg ganske trygg nå, siden vi har hatt så mye tid sammen, og det går fra helt fantastisk til bare enda bedre. Men når det er sagt så føles det veldig likt som når jeg var forelsket som ung student. Nesten litt rart det der. Kjærligheten har ingen alder. Har følt meg som en tenåring de siste 2 mnd. Ukonsentrert, vimsete, drømmende....

Jeg har også følt meg som en tenåring! En fantastisk følelse, tross alt. Begynner også å slappe litt mer av nå, men føler meg også ofte ekkelt usikker. Jeg har en del ballast fra et veldig langt forhold med psykisk mishandling, så jeg har i utgangspunktet problemer med å stole på andre. Eksen min brukte mange år på å bryte meg ned og vise meg at jeg var totalt verdiløst som menneske, og det sitter jo i fortsatt. Men ingenting av dette er jo han jeg dater sin feil, han gjør ingenting galt og gir meg jo ingen grunn til å ikke skulle stole på ham heller. Jeg er veldig heldig sånn. Men jo mer jeg lar meg føle på de gode følelsene og jo bedre jeg blir kjent med ham, jo større blir fallhøyden hvis han skulle dra sin vei, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å takle noe sånt akkurat nå.

Jeg har begynt å skrive ned tanker og opplevelser for å kunne sortere følelsene mine, hjelper litt! Hjelper meg å se hva det er som gjør meg usikker, og eventuelt om det er et mønster. Og så kan jeg lese tilbake og «gjenoppleve» ting som det første kysset og slikt, haha! Litt flaut, men jeg har jo ikke følt det akkurat slik før, så.

Så snill han høres ut forresten! Det er sånne søte handlinger som med tøflene som betyr noe, ikke nødvendigvis hva han sier. «Min» gjør også sånne småting, sånne ekstra anstrengelser som viser at han bryr seg og tenker på meg. Nesten litt klisjeaktig, men fortsatt koselig.  Jeg må bli flinkere til det selv! Han fortjener det. Vil bare tørre å tro at dette kan bli noe bra.

Nyt tiden.

[Ambivalent]

På 18.11.2017 den 13.37, Pottah skrev:

Jeg skjønner sykt godt at du synes det er skummelt.

Men så tenker jeg også at hvis du ikke har det bra mellom hver gang dere møtes, så er det ikke helt bra. Og da er det det kanskje bedre å ta sjansen på å ha den samtalen da.

Jeg tenker også det, og vi er jo begge godt voksne så det får han tåle. Kommer snart et passende tidspunkt, så jeg tenker vi får prate om ting da.

[Engel]

13 timer siden, Ambivalent skrev:

Jeg har også følt meg som en tenåring! En fantastisk følelse, tross alt. Begynner også å slappe litt mer av nå, men føler meg også ofte ekkelt usikker. Jeg har en del ballast fra et veldig langt forhold med psykisk mishandling, så jeg har i utgangspunktet problemer med å stole på andre. Eksen min brukte mange år på å bryte meg ned og vise meg at jeg var totalt verdiløst som menneske, og det sitter jo i fortsatt. Men ingenting av dette er jo han jeg dater sin feil, han gjør ingenting galt og gir meg jo ingen grunn til å ikke skulle stole på ham heller. Jeg er veldig heldig sånn. Men jo mer jeg lar meg føle på de gode følelsene og jo bedre jeg blir kjent med ham, jo større blir fallhøyden hvis han skulle dra sin vei, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å takle noe sånt akkurat nå.

Jeg har begynt å skrive ned tanker og opplevelser for å kunne sortere følelsene mine, hjelper litt! Hjelper meg å se hva det er som gjør meg usikker, og eventuelt om det er et mønster. Og så kan jeg lese tilbake og «gjenoppleve» ting som det første kysset og slikt, haha! Litt flaut, men jeg har jo ikke følt det akkurat slik før, så.

Så snill han høres ut forresten! Det er sånne søte handlinger som med tøflene som betyr noe, ikke nødvendigvis hva han sier. «Min» gjør også sånne småting, sånne ekstra anstrengelser som viser at han bryr seg og tenker på meg. Nesten litt klisjeaktig, men fortsatt koselig.  Jeg må bli flinkere til det selv! Han fortjener det. Vil bare tørre å tro at dette kan bli noe bra.

Nyt tiden.

Fallhøyden blir større og større ja, men man må jo bare satse om man skal ha mulighet til å vinne. Det er kjempeskummelt. Men også så utrolig deilig!

Jeg tror du skal gjøre et forsøk på å prate med han. Jeg vet det ikke er lett, men om du klarer det så kan det gjøre underverker for dere begge. Kanskje går han og grubler like mye? Jeg har ikke vært gjennom et så dårlig forhold som deg, men min x klarte også å bryte meg ned utrolig i bruddfasen. Heldigvis hadde jeg gode venner som klarte å vise meg at det han sa og gjorde var fullstendig feil. Har klart å bygge meg greit opp igjen og legge alt bak meg. Men den følelsen av å "bli sviktet" av en du tror du kjenner ut og inn har satt spor selvfølgelig. Så man er jo redd det skal skje igjen. Tar meg stadig i å tenke "han kan da umulig være så glad i meg? Hva ser han i meg?" Men samtidig, jeg er jo blitt glad i han, hvorfor skulle ikke han kunne bli glad i meg?

Og ja, de små handlingene sier så mye! Det sier jo at han tenker på meg, også når jeg ikke er der. Og den omsorgen altså... I dag har han insistert på å byttelåne bil, slik at han kan ordne noe på bilen for meg. Fordi han har lyst , og sikkert litt fordi han vet jeg hater å ordne akkurat sånne ting (fordi jeg kan absolutt ingenting om biler). Så selv om jeg protesterte så insisterte han på å fikse det. Så jeg blir skikkelig bortskjemt. Men prøver å gi litt tilbake da. Har kjøpt en adventskalender til han som jeg vet han vil like, og har litt andre planer om å overraske han også, og forhåpentligvis få gitt litt tilbake.

Men nå skal jeg egentlig tusle meg ut av denne tråden. For jeg innser at vi er nok forbi mellomfasen. Han sier og gjøre så mye nå som viser at han helt klart ønsker en felles fremtid. jeg er så heldig! Men jeg lurer litt på hvor lenge denne forelskelsen skal være så voldsom. Det hadde vært greit å bli i stand til å konsentrere seg litt om andre ting også snart.. Og å sove om natta...

[Gjest padawan]

Nå har jeg dumpet ei jeg har datet i fore måneder. Føles litt kjipt.

[Ambivalent]

2 timer siden, padawan skrev:

Nå har jeg dumpet ei jeg har datet i fore måneder. Føles litt kjipt.

Uffda.  Kan jeg spørre hva som skjedde?

[Gjest padawan]

Vi har datet siden månedskifte august / september og har i og for seg hatt det veldig koselig når du har truffet hverandre. Som regel har vi sett hverandre 1-3 ganger i uken. 

Hun og jeg hadde hver våre ting vi var litt nerdete på. Min greie er diverse filmer og serier innen science fiction og fantasy. Det hendte jeg forklarte i det vide og brede om min greie for å sette henne litt inn i det. Som regel får jeg til svar "dette skjønner jeg ikke noe av". Hun er veldig oppegående (to mastergrader og påbegynt doktorgrad) men det virker ikke som hun gidder å anstrenge seg noe som helst for å sette seg bittelitt inn i det. Greit nok at folk ikke interesserer seg for alt mulig rart men når man dater noen så bør man sette seg bittelitt inn i hva den andre bruker tiden sin på. Jeg har iallefall innsett at det er viktig for meg å ha noen som jeg kan snakke bittelitt om sånt med i det minste.

[AnonymBruker]

43 minutter siden, padawan skrev:

Vi har datet siden månedskifte august / september og har i og for seg hatt det veldig koselig når du har truffet hverandre. Som regel har vi sett hverandre 1-3 ganger i uken. 

Hun og jeg hadde hver våre ting vi var litt nerdete på. Min greie er diverse filmer og serier innen science fiction og fantasy. Det hendte jeg forklarte i det vide og brede om min greie for å sette henne litt inn i det. Som regel får jeg til svar "dette skjønner jeg ikke noe av". Hun er veldig oppegående (to mastergrader og påbegynt doktorgrad) men det virker ikke som hun gidder å anstrenge seg noe som helst for å sette seg bittelitt inn i det. Greit nok at folk ikke interesserer seg for alt mulig rart men når man dater noen så bør man sette seg bittelitt inn i hva den andre bruker tiden sin på. Jeg har iallefall innsett at det er viktig for meg å ha noen som jeg kan snakke bittelitt om sånt med i det minste.

Hvis man ikke gidder vise litt interesse for hva den andre er interessert i så er det ikke liv laga nei. At man ikke er totalt ulike på hva man liker å se av filmer og serier o.l. er også ganske vesentlig syns jeg. Det er hyggelig om begge liker noe av det man ser på, og at man ikke må inngå kompromiss hele tiden. (nå er jeg glad i Fantasy og Sci-fi, men det er en del som ikke liker den sjangeren ja).

Anonymkode: 649bf...9c3

[Gjest padawan]

Jeg synes det er viktig å ha sin egne greier som ikke partneren "må" være en del av men det er greit å ha en felles plattform med ting en kan gjøre sammen så der er jeg helt enig.

[AnonymBruker]

På 17.11.2017 den 19.32, AnonymBruker skrev:

Vi får se om jeg tør. Kanskje det er litt tidlig enda.  Men samtidig har jeg det ikke bra akkurat nå. Altså, har det jo helt fantastisk når vi er sammen, men de dagene vi ikke ser hverandre går jeg jo bare rundt og tenker meg ihjel. Jeg vil bare få litt sjelefred, slik at jeg kan enten fokusere på å nyte eller på å komme meg videre. Skulle vært som venninna mi, hun sa to uker inn i datinga til ham at han, HAN skulle hun gifte seg med. Nei, jeg tuller ikke. Nå er de gift og har to barn.   

Anonymkode: b74bd...f7c

Akkurat det har jeg lyst til å si til min også.. Bare at jeg vet at det ikke kommer til å gå som med venninna di.

Hater dette her, han er bare så drømmemannen på alle punkter, men akkurat nå tror jeg nesten det er best bare å sende han en melding og si hade bra. Jeg går bare rundt å tenker på han hele tiden, og har egentlig bare lyst til å grine.  For innerst inne vet jeg at dette ikke kommer til å gå veien, magefølelsen er bare dritt. 

Ikke pga noe han gjør, men at han er så fjern på en måte. Nå svarer han plutselig ikke på meldinger, og da blir jeg helt forvirret. Har det helt supert når jeg snakker med han og da er alt glemt, ellers er alt bare dritt.  Jeg hadde ikke tenkt å falle for noen, jeg ville egentlig bare ta alt rolig og ikke tenke noe mer enn at det som skjer det skjer. 

 

Anonymkode: ba9cc...a33

[Ambivalent]

6 timer siden, padawan skrev:

Vi har datet siden månedskifte august / september og har i og for seg hatt det veldig koselig når du har truffet hverandre. Som regel har vi sett hverandre 1-3 ganger i uken. 

Hun og jeg hadde hver våre ting vi var litt nerdete på. Min greie er diverse filmer og serier innen science fiction og fantasy. Det hendte jeg forklarte i det vide og brede om min greie for å sette henne litt inn i det. Som regel får jeg til svar "dette skjønner jeg ikke noe av". Hun er veldig oppegående (to mastergrader og påbegynt doktorgrad) men det virker ikke som hun gidder å anstrenge seg noe som helst for å sette seg bittelitt inn i det. Greit nok at folk ikke interesserer seg for alt mulig rart men når man dater noen så bør man sette seg bittelitt inn i hva den andre bruker tiden sin på. Jeg har iallefall innsett at det er viktig for meg å ha noen som jeg kan snakke bittelitt om sånt med i det minste.

Kjipt når man etter så lang tid finner ut at det ikke er liv laga.

Du fikk meg til å tenke litt, fordi han jeg dater og jeg er veldig forskjellige når det gjelder interesser. Samtidig synes jeg det er spennende å høre på noen fortelle engasjert om en interesse/hobby/lidenskap de har, føler meg bare heldig som får et innblikk i en verden jeg vet lite/ingenting om. Tror også dynamikken funker fordi han liker best å prate, mens jeg liker best å lytte. Og nettopp fordi han er han og vi fortsatt er nyforelsket kan jeg sitte og høre på han fortelle om nesten hva som helst i timesvis. 😌 

Er enig med deg at for at ting skal fungere bør man vise en viss interesse for så og si alle aspekter ved en potensiell partner. Om man ikke selv synes alt er så interessant, er det iallfall viktig å vise forståelse for det som er en viktig del av den andre partens liv.

Jeg synder på ett område, og det er fotball. Jeg klarer ikke late som det er interessant. Håper han ikke dumper meg på grunn av det. 😬

[Ambivalent]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det har jeg lyst til å si til min også.. Bare at jeg vet at det ikke kommer til å gå som med venninna di.

Hater dette her, han er bare så drømmemannen på alle punkter, men akkurat nå tror jeg nesten det er best bare å sende han en melding og si hade bra. Jeg går bare rundt å tenker på han hele tiden, og har egentlig bare lyst til å grine.  For innerst inne vet jeg at dette ikke kommer til å gå veien, magefølelsen er bare dritt. 

Ikke pga noe han gjør, men at han er så fjern på en måte. Nå svarer han plutselig ikke på meldinger, og da blir jeg helt forvirret. Har det helt supert når jeg snakker med han og da er alt glemt, ellers er alt bare dritt.  Jeg hadde ikke tenkt å falle for noen, jeg ville egentlig bare ta alt rolig og ikke tenke noe mer enn at det som skjer det skjer. 

 

Anonymkode: ba9cc...a33

Var meg du siterte der.

Det er vondt å gå rundt med en dårlig magefølelse. Hvor lenge har dere datet? Å ikke svare på meldinger er jo ofte et dårlig tegn, selv om det også handler om kontekst. Dessverre er de fleste av oss skrudd sammen på den herlige måten at vi alltid vil ha det som virker utilgjengelig og fjernt, noe som skaper så unødvendig mye smerte. Jeg har vært der selv jeg, for ikke så altfor lenge siden. Det tok lang tid før jeg innså at jeg hadde fortjent så mye bedre.

Om det er så mye som føles som dritt er det kanskje på tide å ta fram selvrespekten og tenke «Fortjener jeg egentlig dette? ER han egentlig drømmemannen når han er slik? Fortjener jeg ikke heller å møte noen som kan gi meg det jeg trenger, få meg til å føle meg ønsket og som jeg i tillegg ønsker tilbake»?

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Ambivalent skrev:

Var meg du siterte der.

Det er vondt å gå rundt med en dårlig magefølelse. Hvor lenge har dere datet? Å ikke svare på meldinger er jo ofte et dårlig tegn, selv om det også handler om kontekst. Dessverre er de fleste av oss skrudd sammen på den herlige måten at vi alltid vil ha det som virker utilgjengelig og fjernt, noe som skaper så unødvendig mye smerte. Jeg har vært der selv jeg, for ikke så altfor lenge siden. Det tok lang tid før jeg innså at jeg hadde fortjent så mye bedre.

Om det er så mye som føles som dritt er det kanskje på tide å ta fram selvrespekten og tenke «Fortjener jeg egentlig dette? ER han egentlig drømmemannen når han er slik? Fortjener jeg ikke heller å møte noen som kan gi meg det jeg trenger, få meg til å føle meg ønsket og som jeg i tillegg ønsker tilbake»?

ca litt over tre uker. Er ikke helt sikker på eksakt tid. Det at han ikke svarer kan være at det egentlig ikke var noe spørsmål greie, og det er fortsatt mer av dagen. Han kan feks være på jobb.  Han har alltid svart før....

Hadde det ikke vært "han" hadde jeg sagt takk og farvel, men jeg har aldri datet noen som han, og han er alt jeg egentlig har drømt om. Tror egentlig ikke han gjør det med vilje, får bare følelsen på at vi ikke er helt i samme bok engang. For meg virker det som han har panikk for forhold, men jeg vil ikke spørre for mye siden han har vanskelig for å snakke om slike ting og han kjenner meg jo ikke så godt ennå.

Anonymkode: ba9cc...a33

[Gjest padawan]

58 minutter siden, Ambivalent skrev:

Kjipt når man etter så lang tid finner ut at det ikke er liv laga.

Du fikk meg til å tenke litt, fordi han jeg dater og jeg er veldig forskjellige når det gjelder interesser. Samtidig synes jeg det er spennende å høre på noen fortelle engasjert om en interesse/hobby/lidenskap de har, føler meg bare heldig som får et innblikk i en verden jeg vet lite/ingenting om. Tror også dynamikken funker fordi han liker best å prate, mens jeg liker best å lytte. Og nettopp fordi han er han og vi fortsatt er nyforelsket kan jeg sitte og høre på han fortelle om nesten hva som helst i timesvis. 😌 

Det at du synder på et område går nok bra. Jeg kan iallefall ikke tenke meg noe annet.

Ut ifra det du skriver så virker det som du i det minste viser interesse for det daten din har av hobbyer / interesser og da er mye gjort. Jeg tror jeg kunne fått med hun jeg snakke rom på diverse nerdegreier men hun ville nok bare vært et "tomt skall".

[AnonymBruker]

Ja da var det visst over for denne gang!

Anonymkode: 6d810...132

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja da var det visst over for denne gang!

Anonymkode: 6d810...132

Hvordan tar du det? 

Jeg har ikke skrevet i tråden før om dette. Men jeg lurer på om det bare skal være over for denne gang for min del også. Han er ikke så interessert som jeg skulle ønske han var, og jeg vet ikke om jeg har tålmodigheten til å vente til han blir det. Jeg føler at det går på selvrespekten løs. Er det for mye å "forlange" at han skal være ganske interessert? Man føler seg som en pausefisk, noe man gjør på mens den andre venter på noe bedre, og alle fortjener vel mer enn det. 

Anonymkode: 99bf3...a58

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan tar du det? 

Jeg har ikke skrevet i tråden før om dette. Men jeg lurer på om det bare skal være over for denne gang for min del også. Han er ikke så interessert som jeg skulle ønske han var, og jeg vet ikke om jeg har tålmodigheten til å vente til han blir det. Jeg føler at det går på selvrespekten løs. Er det for mye å "forlange" at han skal være ganske interessert? Man føler seg som en pausefisk, noe man gjør på mens den andre venter på noe bedre, og alle fortjener vel mer enn det. 

Anonymkode: 99bf3...a58

SÅ enig i dette! (Jeg er ikke brukeren du siterte). Tenker egentlig at hvis man er lenge i mellomfasen så er det et sikkert tegn på at det aldri blir et forhold. Likevel sitter jeg her i samme situasjon selv. Vi har det så fint når vi er sammen, og han snakker fremover i tid, men jeg blir aldri prioritert øverst og han virker ikke like interessert som jeg er. Utrolig kjedelig å ha det sånn men enig med deg - man skal ikke være en pausefisk

Anonymkode: 94be4...f60

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

SÅ enig i dette! (Jeg er ikke brukeren du siterte). Tenker egentlig at hvis man er lenge i mellomfasen så er det et sikkert tegn på at det aldri blir et forhold. Likevel sitter jeg her i samme situasjon selv. Vi har det så fint når vi er sammen, og han snakker fremover i tid, men jeg blir aldri prioritert øverst og han virker ikke like interessert som jeg er. Utrolig kjedelig å ha det sånn men enig med deg - man skal ikke være en pausefisk

Anonymkode: 94be4...f60

JA! 

Min sier også ting som at "jeg liker deg mer enn du liker meg" (ja, vi er teite!), og når jeg sier det mener jeg det virkelig, og jeg tenker at det må jo handlingene mine tilsi også, mens hans får meg til å tvile på om han kan være sannferdig med ordene sine. På en måte kan det til og med være at han selv tror at han liker meg så mye. Jeg har tenkt at jeg må være tålmodig, jeg må ha toleranse for at vi har ulike behov for kontakt og å møtes, at vi fungerer forskjellig, men jeg vet ikke: må jeg virkelig det? Og vil jeg virkelig det? For er det virkelig det at vi fungerer forskjellig, eller er det det at han ikke er så interessert han bare har ikke kjent før hvordan det funker når han er superinteressert i noen, og tror det er det han er i meg. Om det gir mening? 

Samtidig har jeg jo blant annet lest her inne (til og med i denne tråden) om dem som har gått mange måneder, og over et halvt år i mellomfasen. 

Jeg har liksom tenkt at det er for mye å forvente/forlange at man skal være superinteressert, men kanskje det ikke er det? For er det den store kjærligheten hvis ikke? Og ser vi etter noe som ikke har potensiale til å bli den store kjærligheten? Jeg vil jo ha den store kjærligheten. Og kanskje det er enklere å finne den, hvis man ikke kødder rundt med menn som virker bare halvveis-interesserte. Aner ikke! (Kanskje den vonde sannheten er at jeg føler selv at jeg ikke klarer bedre.) 

Anonymkode: 99bf3...a58