For oss som er i mellomfasen

[Gjest Ingenting2]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

HATER denne mellomfasen! Har blitt heeelt betatt av en som sjekket meg opp på et utested. Vi har havnet i senga to ganger. Vet ikke hva han føler for meg, og jeg trodde aaaaldri jeg skulle bli så betatt av ham!! Så tør jeg ikke sende melding til ham heller. Han sender ikke så mye til meg. Han sendte en melding forrige helg da han var ute og han skrev han savnet meg. Vi skrev litt frem og tilbake da. Levde på rosa skyer dagen etter, men så sendte han ikke mer.. Jeg overanalyserer kveldene vi har hatt sammen, tenker på han hele tiden  

 

Anonymkode: 2800f...b25

Det er ikke mellomfase. Det er ons * 2. 

[AnonymBruker]

Når går det fra å være ons * X til å bli noe egentlig? Lurer bare av ren nysgjerrighet. Jeg har møtt en fyr rundt 7 ganger nå(omtrent alltid etter begge har drukket, så blir overnatting og sex). Ene gangen var vi edru når vi møttes, så film og drakk litt øl. Er så forvirra for er usikker på hva han vil. Tror han er interessert i mer enn bare sex, men er fortsatt ikke helt overbevist. Når går det egentlig over fra ons*7 til at vi holder på/dater?  

Anonymkode: cd5dc...17a

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når går det fra å være ons * X til å bli noe egentlig? Lurer bare av ren nysgjerrighet. Jeg har møtt en fyr rundt 7 ganger nå(omtrent alltid etter begge har drukket, så blir overnatting og sex). Ene gangen var vi edru når vi møttes, så film og drakk litt øl. Er så forvirra for er usikker på hva han vil. Tror han er interessert i mer enn bare sex, men er fortsatt ikke helt overbevist. Når går det egentlig over fra ons*7 til at vi holder på/dater?  

Anonymkode: cd5dc...17a

Det er jo umulig å vite. Noen ganger har jeg hatt rene sexforhold, som har utviklet seg. Noen ganger har det aldri blitt noen mellomfase selv om vi drev på i over et år. 

Generelt vil jeg tenkte at om man har en hel date uten alkohol, eller drar ut og gjør noe uten at det ender med sex, da begynner det å kunne kalles dating. Å bare treffes etter fest med alkohol innabord er vel mer en bootycall enn date. 

Anonymkode: fa4a2...e19

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo umulig å vite. Noen ganger har jeg hatt rene sexforhold, som har utviklet seg. Noen ganger har det aldri blitt noen mellomfase selv om vi drev på i over et år. 

Generelt vil jeg tenkte at om man har en hel date uten alkohol, eller drar ut og gjør noe uten at det ender med sex, da begynner det å kunne kalles dating. Å bare treffes etter fest med alkohol innabord er vel mer en bootycall enn date. 

Anonymkode: fa4a2...e19

Greia er at vi sjeldent har sex med alkohol innabords da han sliter litt med ereksjonen når han drikker Hadde vi hatt sex hver gang hadde jeg nok tenkt han bruker meg for sex, men vi ser film, koser osv når sex ikke fungerer. Har også begynt med hadekyss, og føler egentlig det er ganske "romantisk" stemning. Men takk for innspill   Skal ikke spore mer av tråden!

Anonymkode: cd5dc...17a

[Solstrålen.]

Nå kan jeg vell si at jeg selv endelig er i mellomfasen etter noen år som singel og har vært alene mesteparten av tida. 

Vi har bare drevet på i 2 uker, men møtes ofte og gjør ting, ikke bare sex. Denne uka (uke 3 😄) kyssa han meg offentlig. Jeg har vært litt usikker på han fordi han er typisk mannemann som ikke sender meldinger eller tar mye kontakt, og er kort i svarene. Men når vi møtes er alt fantastisk. 

Har likt han på avstand lenge, han er så kjekk. Da var det ekstra godt at det var han som tok kontakt med meg og satt i gang alt mellom oss. 

Føler at jeg har falt pladask for han allerede, og er spent på å se hvordan ting blir å utvikle seg framover. 

[Gjest padawan]

Mistenker jeg har havnet der selv. 

[Solstrålen.]

På 12.9.2017 den 14.35, Solstrålen. skrev:

Nå kan jeg vell si at jeg selv endelig er i mellomfasen etter noen år som singel og har vært alene mesteparten av tida. 

Vi har bare drevet på i 2 uker, men møtes ofte og gjør ting, ikke bare sex. Denne uka (uke 3 😄) kyssa han meg offentlig. Jeg har vært litt usikker på han fordi han er typisk mannemann som ikke sender meldinger eller tar mye kontakt, og er kort i svarene. Men når vi møtes er alt fantastisk. 

Har likt han på avstand lenge, han er så kjekk. Da var det ekstra godt at det var han som tok kontakt med meg og satt i gang alt mellom oss. 

Føler at jeg har falt pladask for han allerede, og er spent på å se hvordan ting blir å utvikle seg framover. 

Haha! Virker som at alt av følelser er gjensidig, i dag spurte han om vi skal være kjærester. Litt tidlig, men jeg er veldig glad for det. 

[Engel]

Lister meg forsiktig inn her igjen... Og denne gangen håper jeg virkelig det går riktige veien ut herfra! Må bare få luftet ut litt før jeg sprenger her!

Har møtt en helt fantastisk mann, som virkelig får alle tidligere til å blekne. Fantastiske verdier, og samtidig ambisiøs og engasjert. En indre energi som matcher min egen perfekt, masse felles interesser (og noen av dem litt spesielle så jeg har ikke forventet å finne en mann som er lik meg der en gang), men nok forskjell til at han får meg til å prøve nye ting (og motsatt). Har bare kjent han i snart 3 uker, men må innrømme at jeg faller hodestups for han. Kan ikke huske å ha følt noe sånt før. 7 dater, flere av de ganske lange, og jeg har ennå ikke funnet en eneste liten ting ved han som er det minste negativt. 2 nye dater avtalt allerede. Og jeg er ikke det minste i tvil om at han har følelser for meg også. Måtte det bare vare... Men akkurat nå er det helt greit å bare være her i mellomfasen og nyte, mens jeg gradvis blir kjent med denne mannen. Det føles som en fantastisk reise.

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: d3f21...f80

[AnonymBruker]

På 12.9.2017 den 14.35, Solstrålen. skrev:

Nå kan jeg vell si at jeg selv endelig er i mellomfasen etter noen år som singel og har vært alene mesteparten av tida. 

Vi har bare drevet på i 2 uker, men møtes ofte og gjør ting, ikke bare sex. Denne uka (uke 3 😄) kyssa han meg offentlig. Jeg har vært litt usikker på han fordi han er typisk mannemann som ikke sender meldinger eller tar mye kontakt, og er kort i svarene. Men når vi møtes er alt fantastisk. 

Har likt han på avstand lenge, han er så kjekk. Da var det ekstra godt at det var han som tok kontakt med meg og satt i gang alt mellom oss. 

Føler at jeg har falt pladask for han allerede, og er spent på å se hvordan ting blir å utvikle seg framover. 

Hvordan endte det?:)

Anonymkode: d3f21...f80

[AnonymBruker]

Nå som det har gått noen uker :D

Anonymkode: d3f21...f80

[Engel]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan endte det?:)

Anonymkode: d3f21...f80

Solstrålen har jo allerede oppdatert.

På ‎16‎.‎09‎.‎2017 den 19.26, Solstrålen. skrev:

Haha! Virker som at alt av følelser er gjensidig, i dag spurte han om vi skal være kjærester. Litt tidlig, men jeg er veldig glad for det. 

 

[Solstrålen.]

Ja, det gikk veldig bra. Vi er ikke offisielt kjærester, men ble enige om å være eksklusive. Han er helt fantastisk. Så heldig jeg er. 😊

[Ambivalent]

Drar opp denne tråden jeg. Befinner meg selv i en nervepirrende mellomfase, og kjenner jeg har et behov for å høre om andres mellomfaser, haha!  Å vite at jeg ikke er alene, ikke er gal, hva som helst.

Har datet en mann i snart fire uker. Det går tilsynelatende bra, men jeg stresser så jævlig mellom hver gang vi møtes! Føler at hver minste ting jeg sier/gjør kan gjøre at han slutter å like meg, samtidig som mine egne følelser for ham går opp og ned som en jojo. Jeg er LIVredd og lykkelig samtidig, og har befunnet meg i en ustabil boble siden han kom ramlende inn i livet mitt. Han er virkelig helt fantastisk på alle måter, og fortjener egentlig mye bedre enn lille meg kan gi ham. Venter på en måte på at han innser det selv også. Og forsvinner.

Noen andre som befinner seg i lignende situasjon akkurat nå eller?  

[Engel]

11 timer siden, Ambivalent skrev:

Drar opp denne tråden jeg. Befinner meg selv i en nervepirrende mellomfase, og kjenner jeg har et behov for å høre om andres mellomfaser, haha!  Å vite at jeg ikke er alene, ikke er gal, hva som helst.

Har datet en mann i snart fire uker. Det går tilsynelatende bra, men jeg stresser så jævlig mellom hver gang vi møtes! Føler at hver minste ting jeg sier/gjør kan gjøre at han slutter å like meg, samtidig som mine egne følelser for ham går opp og ned som en jojo. Jeg er LIVredd og lykkelig samtidig, og har befunnet meg i en ustabil boble siden han kom ramlende inn i livet mitt. Han er virkelig helt fantastisk på alle måter, og fortjener egentlig mye bedre enn lille meg kan gi ham. Venter på en måte på at han innser det selv også. Og forsvinner.

Noen andre som befinner seg i lignende situasjon akkurat nå eller?  

Den nervøsiteten rundt "han kan da umulig virkelig ville ha akkkurat meg" tror jeg er noe de fleste kjenner på innimellom. Jeg gjør i alle fall det. Er på en side utrolig komfortabel og trygg sammen med han, men innimellom så tar jeg meg i å tenke at han plutselig kommer til å gå lei av mine dårligere sider og stikke av... Men samtidig føler jeg at jeg virkelig kan være meg selv sammen med han, at han liker hele meg.

Her har det gått 1 mnd til (dvs straks 2 mnd siden vi møttes), og det er fortsatt like fantastisk. Eller det har bare blitt enda bedre. Og nå har vi bestilt helgetur sammen i januar (og en liten en i desember også forresten), og han sa i helga at han ikke så på seg selv som singel lengre , så kanskje er jeg ferdig med mellomfasen? Vi har vært masse sammen, han har i perioder flyttet mer eller mindre inn hos meg   Men siden jeg har brent meg litt tidligere der så holder jeg bitte litt igjen fortsatt. men dette føles veldig riktig og utrolig bra. Sånn jeg kjenner han nå så er dette virkelig en person jeg ønsker, og ser for meg, å tilbringe resten av livet sammen med. Føler meg så utrolig heldig som har møtt denne mannen! Så vet man jo at det vil dukke opp litt dårlige sider etter hvert da. men det tror jeg helt klart jeg kan tåle med han her.

Fikk tilsendt en lenke fra en venninne der forelskelse sammenlignes med sykdom. Det er nok noe sant i det. En unntakstilstand er det i alle fall. Jeg er definitivt ikke helt tilregnelig for tida. Og mulig et par venninner merker veldig godt at jeg ikke er helt "frisk".

[Ambivalent]

12 timer siden, Engel skrev:

Den nervøsiteten rundt "han kan da umulig virkelig ville ha akkkurat meg" tror jeg er noe de fleste kjenner på innimellom. Jeg gjør i alle fall det. Er på en side utrolig komfortabel og trygg sammen med han, men innimellom så tar jeg meg i å tenke at han plutselig kommer til å gå lei av mine dårligere sider og stikke av... Men samtidig føler jeg at jeg virkelig kan være meg selv sammen med han, at han liker hele meg.

Her har det gått 1 mnd til (dvs straks 2 mnd siden vi møttes), og det er fortsatt like fantastisk. Eller det har bare blitt enda bedre. Og nå har vi bestilt helgetur sammen i januar (og en liten en i desember også forresten), og han sa i helga at han ikke så på seg selv som singel lengre , så kanskje er jeg ferdig med mellomfasen? Vi har vært masse sammen, han har i perioder flyttet mer eller mindre inn hos meg   Men siden jeg har brent meg litt tidligere der så holder jeg bitte litt igjen fortsatt. men dette føles veldig riktig og utrolig bra. Sånn jeg kjenner han nå så er dette virkelig en person jeg ønsker, og ser for meg, å tilbringe resten av livet sammen med. Føler meg så utrolig heldig som har møtt denne mannen! Så vet man jo at det vil dukke opp litt dårlige sider etter hvert da. men det tror jeg helt klart jeg kan tåle med han her.

Fikk tilsendt en lenke fra en venninne der forelskelse sammenlignes med sykdom. Det er nok noe sant i det. En unntakstilstand er det i alle fall. Jeg er definitivt ikke helt tilregnelig for tida. Og mulig et par venninner merker veldig godt at jeg ikke er helt "frisk".

Det høres ut som dere nærmest er kjærester da  Gratulerer.

Jeg sliter sånn med å skjønne signalene til han jeg dater jeg. Av og til så føles det som jeg treffer ulike menn, han er så forskjellig fra gang til gang. Det gjør meg usikker. Jeg prøver å kvinne meg opp til å fortelle om mine følelser, men er så redd for at det vil skremme ham bort. Samtidig gir han jo uttrykk for at han er mer investert enn meg, fordi han «jobber hardt» med å varte meg opp og gjøre alt riktig på en måte. Jeg kan være ganske iskald til tider fordi jeg jo er livredd for å bli såret, mulig jeg gjør ham like usikker på meg som jeg er på ham?

Han har planlagt og ordnet med helgetur til oss om noen uker da, jeg prøver å tenke på det som at han faktisk ønsker noe seriøst med meg. Likevel klarer jeg ikke helt å tro på det.

Og ja, jeg føler meg også syk! Psykotisk, til og med. Jeg spiser lite, er skikkelig uansvarlig økonomisk (wtf), og klarer ikke fungere i hverdagen... Forelskelse er altoppslukende. Sukk.

[Pottah]

Jeg er i mellomfasen for tiden jeg også! Men denne gangen trives jeg mye bedre enn jeg gjorde sist!
Forrige gang jeg var forelska(og ble sammen med vedkommende), så var det jeg som prøvde det litt hardere, veldig lenge. Og jeg trivdes egentlig ikke med den ubalansen.

Men denne gangen føles det så mye bedre! Han er den første personen jeg har vært med som ordentlig støtter, backer og vil at jeg skal lykkes med karriere og sånt, og det er en sykt digg følelse!
For ca en måned spurte han om jeg snart var klar til å bli kjærester, og han sa at han var klar. Men etter et par dager prøvde jeg å ta det opp, og da "angret" han. Jeg tror han er redd, og det skjønner jeg egentlig, blant annet siden han ikke har vært i et seriøst forhold før. Han sa han vurderte å avslutte det for å unngå å såre meg i fremtiden, men så kom han fram til at han liker å være med meg og vil fortsette med det. Jeg tror det er en slag "kneik" man må komme over for å tørre å la noe bli ordentlig seriøst, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Jeg prøver å gi han tid, være tålmodig og gi han han litt space. Men han vil jo fortsatt møte meg, og kommer ganske ofte på besøk og sånn. I går sa vi "jeg er glad i deg" til hverandre også. 

Jeg prøver egentlig bare å tenke positivt nå istedenfor å la meg fokusere på usikkerheten. Jeg er egentlig skikkelig heldig som har møtt en så fantastisk fyr, og jeg håper vi kommer til å fungere. Men jeg skulle ønske jeg slapp denne usikkerheten midt i eksamenstiden, spesielt siden jeg studerer to studier og begynner å bli passe stressa.

[Ambivalent]

5 timer siden, Pottah skrev:

Jeg er i mellomfasen for tiden jeg også! Men denne gangen trives jeg mye bedre enn jeg gjorde sist!
Forrige gang jeg var forelska(og ble sammen med vedkommende), så var det jeg som prøvde det litt hardere, veldig lenge. Og jeg trivdes egentlig ikke med den ubalansen.

Men denne gangen føles det så mye bedre! Han er den første personen jeg har vært med som ordentlig støtter, backer og vil at jeg skal lykkes med karriere og sånt, og det er en sykt digg følelse!
For ca en måned spurte han om jeg snart var klar til å bli kjærester, og han sa at han var klar. Men etter et par dager prøvde jeg å ta det opp, og da "angret" han. Jeg tror han er redd, og det skjønner jeg egentlig, blant annet siden han ikke har vært i et seriøst forhold før. Han sa han vurderte å avslutte det for å unngå å såre meg i fremtiden, men så kom han fram til at han liker å være med meg og vil fortsette med det. Jeg tror det er en slag "kneik" man må komme over for å tørre å la noe bli ordentlig seriøst, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Jeg prøver å gi han tid, være tålmodig og gi han han litt space. Men han vil jo fortsatt møte meg, og kommer ganske ofte på besøk og sånn. I går sa vi "jeg er glad i deg" til hverandre også. 

Jeg prøver egentlig bare å tenke positivt nå istedenfor å la meg fokusere på usikkerheten. Jeg er egentlig skikkelig heldig som har møtt en så fantastisk fyr, og jeg håper vi kommer til å fungere. Men jeg skulle ønske jeg slapp denne usikkerheten midt i eksamenstiden, spesielt siden jeg studerer to studier og begynner å bli passe stressa.

Det høres ut som han er en mann det er verdt å være litt tålmodig med. Hvor lenge har dere truffet hverandre?

Kjenner også igjen det du sier om balansegang. Sist gang jeg holdt på med en var det jeg som var mest «på», og følte veldig på den frustrasjonen. En slik ubalanse fører jo også til mer ubalanse. Med han jeg dater nå har han vært mest på, til tider veldig på, som faktisk gjorde at jeg mistet følelser en periode. Så trakk han seg mer tilbake og da ble jeg mer på igjen. Så slitsomt at det skal være sånn.   Men jeg har begynt å få sortert følelsene mine nå, og vet at jeg begynner å bli forelsket. Jeg har rett og slett funnet en diamant som jeg ikke skjønner at ingen har sikret seg før.  Han en en jeg fint kan se for meg å tilbringe resten av livet mitt med (vi er godt voksne, altså), og til og med få barn med, jeg som egentlig er frivillig barnløs og har vært fornøyd med det.. Jeg ser jo at han ville blitt en fantastisk pappa. Men jeg tør ikke «slippe meg utfor», fordi jeg vet jo hvor vondt det gjør å bli såret. Been there, done that, og så til de grader også.

Jeg tror vi bør ta en prat snart, om ikke annet enn om hva vi tenker og føler om det vi holder på med. Jeg vet at vi er på samme sted i livet og har samme ønsker, det var noe av det første vi pratet om faktisk. Han har også sagt ting som at han er veldig glad for at han har møtt meg, og han går virkelig all in for å imponere meg og vise meg hvem han er. Og det funker jo. 😌

Er også midt i eksamenstida og klarer ikke konsentrere meg for fem flate øre. Tror faktisk jeg må kutte ut én. Eksamen, altså.

Endret 16. november 2017 av Ambivalent
Avsnitt 😬

[Pottah]

16 timer siden, Ambivalent skrev:

Det høres ut som han er en mann det er verdt å være litt tålmodig med. Hvor lenge har dere truffet hverandre?

Kjenner også igjen det du sier om balansegang. Sist gang jeg holdt på med en var det jeg som var mest «på», og følte veldig på den frustrasjonen. En slik ubalanse fører jo også til mer ubalanse. Med han jeg dater nå har han vært mest på, til tider veldig på, som faktisk gjorde at jeg mistet følelser en periode. Så trakk han seg mer tilbake og da ble jeg mer på igjen. Så slitsomt at det skal være sånn.   Men jeg har begynt å få sortert følelsene mine nå, og vet at jeg begynner å bli forelsket. Jeg har rett og slett funnet en diamant som jeg ikke skjønner at ingen har sikret seg før.  Han en en jeg fint kan se for meg å tilbringe resten av livet mitt med (vi er godt voksne, altså), og til og med få barn med, jeg som egentlig er frivillig barnløs og har vært fornøyd med det.. Jeg ser jo at han ville blitt en fantastisk pappa. Men jeg tør ikke «slippe meg utfor», fordi jeg vet jo hvor vondt det gjør å bli såret. Been there, done that, og så til de grader også.

Jeg tror vi bør ta en prat snart, om ikke annet enn om hva vi tenker og føler om det vi holder på med. Jeg vet at vi er på samme sted i livet og har samme ønsker, det var noe av det første vi pratet om faktisk. Han har også sagt ting som at han er veldig glad for at han har møtt meg, og han går virkelig all in for å imponere meg og vise meg hvem han er. Og det funker jo. 😌

Er også midt i eksamenstida og klarer ikke konsentrere meg for fem flate øre. Tror faktisk jeg må kutte ut én. Eksamen, altså.

Siden midten av september, så alt i alt er det jo ikke så veldig lenge! Men vi har truffet hverandre endel i løpen av den tiden da.

Ja, han er absolutt verdt å være tålmodig med. Har det akkurat på samme måte, han er så perfekt at jeg ikke skjønner at noen andre ikke har tatt han før. (Og det gjør jo selvfølgelig at jeg synes det er bittelitt vanskelig at han er veldig god venn med en jente på studiet hans. Jeg lurer litt på om hun egentlig har følelser, men må bare la det gå.)

Jeg er veldig redd for å bli såret jeg også. Han har sagt at han synes jeg er perfekt for han, og alt han vil ha osv. Og derfor blir han også litt usikker og tenker han burde ha sterkere følelser. Og det skremmer livshiten ut av meg. 
Men det hjelper jo ikke å tenke "hva hvis han dumper meg". For er det en ting jeg må bli bedre på, så er det å leve i nået, og akkurat nå har vi det jo veldig fint!

Nei, det er skikkelig vanskelig med konsentrasjonen Når jeg gjør oppgaver går det bra, men med en gang jeg skal lese en tekst (og det er mye lesing på jussen), merker jeg at hodet veldig fort går tilbake til "tenke-modus".
Han fyren skal på fest med venner i dag, og skal lese til sine eksamener resten av helgen, så jeg tror ikke vi treffes. Så kanskje jeg klarer å gjøre dette om til en skikkelig effektiv lesehelg.

 

Det er sikkert lurt å ha en samtale altså! Da får du det iallefall litt ut av hodet ditt, og så tipper jeg det ender med at du bare får bekreftelse  

[AnonymBruker]

2 timer siden, Pottah skrev:

Siden midten av september, så alt i alt er det jo ikke så veldig lenge! Men vi har truffet hverandre endel i løpen av den tiden da.

Ja, han er absolutt verdt å være tålmodig med. Har det akkurat på samme måte, han er så perfekt at jeg ikke skjønner at noen andre ikke har tatt han før. (Og det gjør jo selvfølgelig at jeg synes det er bittelitt vanskelig at han er veldig god venn med en jente på studiet hans. Jeg lurer litt på om hun egentlig har følelser, men må bare la det gå.)

Jeg er veldig redd for å bli såret jeg også. Han har sagt at han synes jeg er perfekt for han, og alt han vil ha osv. Og derfor blir han også litt usikker og tenker han burde ha sterkere følelser. Og det skremmer livshiten ut av meg. 
Men det hjelper jo ikke å tenke "hva hvis han dumper meg". For er det en ting jeg må bli bedre på, så er det å leve i nået, og akkurat nå har vi det jo veldig fint!

Nei, det er skikkelig vanskelig med konsentrasjonen Når jeg gjør oppgaver går det bra, men med en gang jeg skal lese en tekst (og det er mye lesing på jussen), merker jeg at hodet veldig fort går tilbake til "tenke-modus".
Han fyren skal på fest med venner i dag, og skal lese til sine eksamener resten av helgen, så jeg tror ikke vi treffes. Så kanskje jeg klarer å gjøre dette om til en skikkelig effektiv lesehelg.

 

Det er sikkert lurt å ha en samtale altså! Da får du det iallefall litt ut av hodet ditt, og så tipper jeg det ender med at du bare får bekreftelse  

Vi får se om jeg tør. Kanskje det er litt tidlig enda.  Men samtidig har jeg det ikke bra akkurat nå. Altså, har det jo helt fantastisk når vi er sammen, men de dagene vi ikke ser hverandre går jeg jo bare rundt og tenker meg ihjel. Jeg vil bare få litt sjelefred, slik at jeg kan enten fokusere på å nyte eller på å komme meg videre. Skulle vært som venninna mi, hun sa to uker inn i datinga til ham at han, HAN skulle hun gifte seg med. Nei, jeg tuller ikke. Nå er de gift og har to barn.   

Anonymkode: b74bd...f7c