Blitt far ?

[Gjest snoopy]

Hvorfor får man barn med ei kjerring man ikke kjenner så godt!

Hvorfor har man i det hele tatt sex uten prevensjon med noen man ikke har planlagt barn sammen med?

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporing.

Kråkesaks, moderator.

[AnonymBruker]

Hei TS her.

Takk for fin info til brosjyren.

Ser det står foreldre må bli enige her og der. Det bygger på enighet om avtaler der begge gir og tar.

Til mer en leser til mer oppgitt blir en.

Har vært lettere å gå under torva enn å vinne fram med sine papirettigheter.

Det er for barnet man skal bli enige. Men mange ganger er den ene voksne parten vanskelig eller bare redd og usikker. Jeg skal ikke unnskylde henne for å ha gjort deg til far, hvis du er faren, siden jeg regner med at dere ikke kjenner hverandre så godt utenom senga? Men det hun føler nå er kanskje frykt for å la deg (en fremmed) ta hånd om barnet. Det er noe hun ikke har tenkt på før hun ble gravid og hormonene preger følelsene nå.

Kjenner hun din familie, dine venner og omgangskrets? Kjenner du henne bedre?

Det jeg håper du forstår er at hun kan styres av frykt og instinkter for å beskytte barnet. Hva hvis du skriver til henne og foreslår at hvis du er faren, vil du sette pris på at dere to blir kjent med hverandre på nytt, som venner FOR Å BYGGE OPP tillit og et samarbeidsgrunnlag.

Du skal ikke bare bli far, men også forholde deg til mor og en fars viktigste oppgave er å beskytte mor tradisjonelt. Mors oppgave som gravid og ammende er å beskytte barnet. Dette har ikke noe med feminisme å gjøre.

Ser du hva jeg prøver å si? At du kanskje må gå nye veier og ikke tenke svart/hvitt.

Hva har du å tilby som omsorgsperson? Hvorfor tror du barnet er ditt? Du sier allerede nå at du vil kreve Dna-test selv om hun forteller at du er faren. Det kan du gjøre, men hvorfor ikke vente å se om barnet kanskje ligner på deg? I stedet har du tenkt å gjøre motsatt. Jeg kan forstå det, men hvorfor prøver du ikke å ta kontakt med mor, og forklare at du gjerne vil ha del i barnets liv hvis du er faren. Innrøm at dere ikke kjenner hverandre, men foreslå hvordan dere kan gjøre ting litt bedre, tillit er viktig i et samarbeid. Dere har en fordel som skilte ofte ikke har, dere har ikke hatt et forhold preget av uvilje og krangler.

Men dere burde bli bedre kjent. Før du begynner å kreve ting, må du kanskje se hvilken rolle du nå vil få. Det er er ikke sikkert hun vet hvem som er faren og det er grunnen til at du ikke fikk svar på spørsmålet.

[AnonymBruker]

Ser at barnet er født. Krev en dna-test og ta en ting av gangen.

[Gjest Gjest]

For en flott ung mann ville jeg sagt har jeg vært denne kvinnen om barnet var et "uhell" mellom de.

Klart jeg ville at han skulle hatt kontekt med barnet.

Men var det planlagt å få barn slik ville jeg gjort som henne.

En gjør seg sine tanker.

Men du og barnet har krav til samvær etter lovverket mens om du er inne på hvordan vil det bli i praksis.

Det er ikke lett å forutse men en blir ofte skremt av historier. Historier som sier at det blir rettsak, krangel,sabotasje på samvær. At en til slutt blir sittende igjen som taper av en rettsak med stor gjeld.

Ser også at det er vage formuleringer som bør og foreldre må bli enige, dette fungere ikke når foreldre ikke er enige. Da blir det neste en rettsak som kan være skremmede for mange.

Som noen er inne på her i tråden er det nok noe i det med lovverket som favoriserer mor som har født barnet.

Skal far komme mer på banen i samvær der foreldre ikke bor sammen må nok reglerverk endres.

Dagens regelverk ivartear mer når foreldre har bodd sammen og barna blitt noen år.

Helt nyfødte barn blir ikke ivaretatt opp mot far. Dette ser en helt klart i at når barn ikke har kontakt med far når barnet et lite kan en heller ikke forventes det blir samvær når det blir eldre. Det er motsatt slik det er i dag at samvær/større samvær først skal begynne etter noen år. Da er toget allerde kjørt.

Det er i dag mye mer vanlig at barn blir født av foreldre som ikke bor sammen. Det er ikke samme tabu som før for å skjule dette heller. Det er blitt mer åpenhet om det og far ønsker delta som far.

På dette omådet har ikke regelverket blitt ednret på sammen måten som samfunnet.

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på er hvorfor du reiste bort til henne og ringte på døren hennes, selvom hun ikke ville svare hverken på sms telefon?

Hun kan faktisk ha truffet en annen mann, derfor svarte hun ikke, og ønsket ikke mer kontakt.

Jeg håper ikke ungen er din, for jeg tror IKKE du er lett å ha med å gjøre.

Endret 8. august 2011 av Kråkesaks

[AnonymBruker]

Det er drøyt å kreve dagsamvær mens barnet ammer. Det er dessverre ikke lett når menn ikke bruker kondom for å beskytte seg og evt barn. Hva kan mannen kreve etter noen ons, annet enn vanlig samvær når barnet blir litt eldre. Jeg lurer også på hvorfor du møter opp på døra flere måneder etterpå når du ikke får svar på telefon eller meldinger.

Kjenner en som ble gravid og tre menn kunne være faren. Alle sa seg villige til å stille opp hvis det var de som var barnefaren, men samværet har vært sporadisk fra farens side.

Ingen krevde å ha dagsamvær i ammeperioden. Å bli kjent-perioden startet med at far kom på besøk i hjemmet, etterhvert ble det utvidet til noen timer samvær og deretter en overnatting før det ble helgesamvær. Alt på barnets premisser.

[Gjest Gjest]

Mange forutinnatte holdninger her om hvordan en mann er. Alle menn blir stemplet som hevnlystne når de ikke følger hennes ønsker. Da er en den som ikke er let tå ha med å gjøre.

Hmmm.

[Gjest frøken am]

Jeg synes det er fantastisk at du vil stille opp, absolutt!!

Men likevel...jeg er enig i det alle skriver her inne.

Før jeg hadde krevd masse greier og stått på, ville jeg FØRST prøvd å prate med moren.

Du skrev noe om det i HI, og det virker som hun bare avviser deg. Det er ikke aktuelt å prøve litt hardere på den fronten? Eller har hun virkelig bare lukket dørene for godt?

Jeg synes du skal stille opp og stå på ditt så langt det lar seg gjøre - altså til den grad det ikke bare ble rent helvete.

Nå vet jo hverken vi eller du hvordan denne dama er egnet som mor, men det første som slo meg var at hvis din iver kun resulterer i konflikter og vanskelige situasjoner for dette barnet er det da verdt det?

Hvis jeg måtte velge mellom å "bare" få se barnet mitt/samvær med det, mot det at det skulle ha det BRA, ville jeg alltid valgt at barnet mitt skulle ha det bra og være trygg. UANSETT hva det skulle innebære.

Ønsker deg masse lykke til.

Hvis du er faren og har lyst å stille opp, håper jeg barnet får god nytte av deg

Endret 8. august 2011 av frøken am

[Gjest Gjest]

Det er for barnet man skal bli enige. Men mange ganger er den ene voksne parten vanskelig eller bare redd og usikker. Jeg skal ikke unnskylde henne for å ha gjort deg til far, hvis du er faren, siden jeg regner med at dere ikke kjenner hverandre så godt utenom senga? Men det hun føler nå er kanskje frykt for å la deg (en fremmed) ta hånd om barnet. Det er noe hun ikke har tenkt på før hun ble gravid og hormonene preger følelsene nå.

Kjenner hun din familie, dine venner og omgangskrets? Kjenner du henne bedre?

Det jeg håper du forstår er at hun kan styres av frykt og instinkter for å beskytte barnet. Hva hvis du skriver til henne og foreslår at hvis du er faren, vil du sette pris på at dere to blir kjent med hverandre på nytt, som venner FOR Å BYGGE OPP tillit og et samarbeidsgrunnlag.

Du skal ikke bare bli far, men også forholde deg til mor og en fars viktigste oppgave er å beskytte mor tradisjonelt. Mors oppgave som gravid og ammende er å beskytte barnet. Dette har ikke noe med feminisme å gjøre.

Ser du hva jeg prøver å si? At du kanskje må gå nye veier og ikke tenke svart/hvitt.

Hva har du å tilby som omsorgsperson? Hvorfor tror du barnet er ditt? Du sier allerede nå at du vil kreve Dna-test selv om hun forteller at du er faren. Det kan du gjøre, men hvorfor ikke vente å se om barnet kanskje ligner på deg? I stedet har du tenkt å gjøre motsatt. Jeg kan forstå det, men hvorfor prøver du ikke å ta kontakt med mor, og forklare at du gjerne vil ha del i barnets liv hvis du er faren. Innrøm at dere ikke kjenner hverandre, men foreslå hvordan dere kan gjøre ting litt bedre, tillit er viktig i et samarbeid. Dere har en fordel som skilte ofte ikke har, dere har ikke hatt et forhold preget av uvilje og krangler.

Men dere burde bli bedre kjent. Før du begynner å kreve ting, må du kanskje se hvilken rolle du nå vil få. Det er er ikke sikkert hun vet hvem som er faren og det er grunnen til at du ikke fikk svar på spørsmålet.

Skulle TS ha mistanke om at han var far vil han vel han være far fortest mulig og ikke når det er blitt så sent at barnet er blitt flere år.

Synes det var noen poeng her men det er skrevet som i annen tekst om dette, sammarbeid mellom foreldre. Men når den foreldre ikke vil sammarbeide går det ikke ann å få til avtaler frivillig.

Men det som er så mottsatt er at en må betale barnebidrag selv om evt.en mor ikke vil at far skal finnes annet enn på papiret.

Her er det laget regler som sies skal være for barnets beste, mens det på omådet samvær er mye opp til sammarbeid og frivillighet. En må forholde seg til den andre forelder når det gjelder samvær. Mens når det gjelder bidrag kan en få det innkrevd.

Når en sammenfatter så er regler for barnets beste laget slik at det er de som bor med barnet som blir ivaretatt av regler som gjelder. Barnet blir brukt som et skjul for dette, spesielt når det gjelder bidragsregler.

Dette kommer tydlig fram når mor må betale bidrag til ungdommer som flytter på hybel. Far har i alle år betalt bidrag så for han blir det som før mens mor synes det er urimelig.

Det er nytt i samfunnet at menn vil ha omsorg for barn.

Det er derfor ikke regler som er tilpasset. De klare regler for det offentlige, virkemilder er der far har bidratt før, nemlig med barnebidrag.

Er derfor merkelig at ikke flere ser at regelverk er skjevt utformet.

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å lage regler som skal gjelde i alle sitasjoner. Nå er det engang slik at det er kvinner som føder barn og som ammer barna. Å ta hensyn til det, er å ta hensyn til barna eller mener du at det grunnleggende skal tas bort, gjest?

Ts kan kreve dna-test og kreve samvær der barnevernet blir et formidlende ledd hvis mor ikke samarbeider. Da kan ts få timesamvær allerede fra babyen er liten, men barnets behov kommer først.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er fantastisk at du vil stille opp, absolutt!!

Men likevel...jeg er enig i det alle skriver her inne.

Før jeg hadde krevd masse greier og stått på, ville jeg FØRST prøvd å prate med moren.

Du skrev noe om det i HI, og det virker som hun bare avviser deg. Det er ikke aktuelt å prøve litt hardere på den fronten? Eller har hun virkelig bare lukket dørene for godt?

Jeg synes du skal stille opp og stå på ditt så langt det lar seg gjøre - altså til den grad det ikke bare ble rent helvete.

Nå vet jo hverken vi eller du hvordan denne dama er egnet som mor, men det første som slo meg var at hvis din iver kun resulterer i konflikter og vanskelige situasjoner for dette barnet er det da verdt det?

Hvis jeg måtte velge mellom å "bare" få se barnet mitt/samvær med det, mot det at det skulle ha det BRA, ville jeg alltid valgt at barnet mitt skulle ha det bra og være trygg. UANSETT hva det skulle innebære.

Ønsker deg masse lykke til.

Hvis du er faren og har lyst å stille opp, håper jeg barnet får god nytte av deg

Eller er dette en framstilling av de samme kvinner som mener : Hvis jeg måtte velge mellom å "bare" få se barnet mitt/samvær med det, mot det at det skulle ha det BRA, ville jeg alltid valgt at barnet mitt skulle ha det bra og være trygg. UANSETT hva det skulle innebære.

Det å gjøre som sitat over er ikke mennesklig.

Det er nok noen "tøfler" som gjør etter odre fra mor og betaler bidrag fordi de har blitt fortalt de "tabbet" seg ut en gangen de pentrerte mor til barnet.

Er vel derfor noen fedre ikke har kontakt i det hele tatt med barn. De betaler ikke barnebidrag og gir blaffen i alt som har med barnet å gjøre.

Er vel dette som er mest naturlig når en blir avskåret fra kontakt med sine barn?

Er i hvert fall det som er mest mennesklig.

Det å betale barnebidrag og i praksis være avskåret fra å ha samvær er ikke menneskelig.

[litle_my]

Det var et dyr de kranglet om i bibelen. Ku eller hest.

Tull og tøys!

Historia finner du her: http://www.bibel.no/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?submit=Vis&parse=1+Kong+3%2c16-28

[AnonymBruker]

Først og fremst må du finne ut om du er faren. Hvis du er det må du prate med moren. Det virker ikke som om dere kjenner hverandre så godt? I så fall er det veldig viktig at dere blir kjent.

Jeg ville ikke overlatt barnet mitt til noen jeg ikke kjenner og stoler på, uansett hvor mye biologi det var inne i bildet. Det er ikke for å være vanskelig, men fordi jeg har et intenst behov for å vite at barnet mitt har det bra.

Hvis du ønsker å være en far med samvær og alt som hører til, så er det kanskje lurt å gå veien innom "onkel" først. Hvis du starter med å kreve dine rettigheter så tror jeg at det kan slå veldig veldig feil.

Et barn vil alltid preges av forholdet mellom foreldrene. Det du investerer for å få et positivt forhold til barnets mor vil også gagne barnet. Og motsatt.

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å lage regler som skal gjelde i alle sitasjoner. Nå er det engang slik at det er kvinner som føder barn og som ammer barna. Å ta hensyn til det, er å ta hensyn til barna eller mener du at det grunnleggende skal tas bort, gjest?

Ts kan kreve dna-test og kreve samvær der barnevernet blir et formidlende ledd hvis mor ikke samarbeider. Da kan ts få timesamvær allerede fra babyen er liten, men barnets behov kommer først.

Når det er slik som beskrevet her blir far ikke en omsorgsperson på linje med mor.

Samvær fra begynnelsen er nøkkelen til det meste framover i livet for barnet.

[AnonymBruker]

Når det er slik som beskrevet her blir far ikke en omsorgsperson på linje med mor.

Samvær fra begynnelsen er nøkkelen til det meste framover i livet for barnet.

Hva sier du til at min far jobbet mye borte de første to årene og at han var hjemme hver 3. og 4. helg? Han måtte det for å kunne forsørge familien (det var i det vi kaller gamle dager). Likevel fikk jeg best kontakt med han og valgte å flytte til han når de skiltes noen år etterpå. Han hadde mye å gi, og fulgte opp fritidsaktiviteter på en bedre måte enn min mor. Men jeg hadde også god kontakt med henne.

Derfor mener jeg det er tull å si at nøkkelen til et godt forhold barn-foreldre er 50/50 ordning og mye kontakt fra dag 1. Nøkkelen ligger i hvilken grad man klarer få en god kontakt og personlighet, både de voknes og barnas.

50/50 ordning anbefales heller ikke hvis ikke foreldrene samarbeider godt.

Når barnet er liten ammer de fleste mødre. Stress og bekymringer kan gå ut over melkeproduksjonen. At far setter seg selv litt til siden og slår seg til ro med at situasjonen vil bli bedre og lettere for alle når barnet vokser til, er det så vanskelig? Hvor kommer all den sjalusien og frustrasjon fra? Om noen år kan ts oppleve at barnet foretrekker å bo hos han. Og barnevernet kan gå i dialog med mor hvis far krever samvær, barnevernet kan også være tilstede de første gangene eller lage avtaler for samværet til foreldene klarer dette selv.

[Gjest frøken am]

Eller er dette en framstilling av de samme kvinner som mener : Hvis jeg måtte velge mellom å "bare" få se barnet mitt/samvær med det, mot det at det skulle ha det BRA, ville jeg alltid valgt at barnet mitt skulle ha det bra og være trygg. UANSETT hva det skulle innebære.

Det å gjøre som sitat over er ikke mennesklig.

Det er nok noen "tøfler" som gjør etter odre fra mor og betaler bidrag fordi de har blitt fortalt de "tabbet" seg ut en gangen de pentrerte mor til barnet.

Er vel derfor noen fedre ikke har kontakt i det hele tatt med barn. De betaler ikke barnebidrag og gir blaffen i alt som har med barnet å gjøre.

Er vel dette som er mest naturlig når en blir avskåret fra kontakt med sine barn?

Er i hvert fall det som er mest mennesklig.

Det å betale barnebidrag og i praksis være avskåret fra å ha samvær er ikke menneskelig.

Det mest MENNESKELIGE er vel å gjøre det man kan for at barnet er trygt, uansett hva det innebærer!

Hva pokker prater du om?

Det står mer respekt av folk sin stikker fordi de er så jævli rævkjørte, enn de som blir, setter skudd foran ungene eller kommer dritings hjem annenhver kveld.

DET er en slags usikkerhet jeg ALDRI ville utsatt ungene mine for, og hvis hadde JEG vært en junkie foran ungene mine håper jeg de hadde blitt tatt fra meg.

Mor og far ikke automatisk det aller tryggeste.

Dette ble satt på spissen, men det er tydelig en del her som trenger å få det inn med teskje.

Endret 8. august 2011 av frøken am

[Gjest Gjest]

Hva sier du til at min far jobbet mye borte de første to årene og at han var hjemme hver 3. og 4. helg? Han måtte det for å kunne forsørge familien (det var i det vi kaller gamle dager). Likevel fikk jeg best kontakt med han og valgte å flytte til han når de skiltes noen år etterpå. Han hadde mye å gi, og fulgte opp fritidsaktiviteter på en bedre måte enn min mor. Men jeg hadde også god kontakt med henne.

Derfor mener jeg det er tull å si at nøkkelen til et godt forhold barn-foreldre er 50/50 ordning og mye kontakt fra dag 1. Nøkkelen ligger i hvilken grad man klarer få en god kontakt og personlighet, både de voknes og barnas.

50/50 ordning anbefales heller ikke hvis ikke foreldrene samarbeider godt.

Når barnet er liten ammer de fleste mødre. Stress og bekymringer kan gå ut over melkeproduksjonen. At far setter seg selv litt til siden og slår seg til ro med at situasjonen vil bli bedre og lettere for alle når barnet vokser til, er det så vanskelig? Hvor kommer all den sjalusien og frustrasjon fra? Om noen år kan ts oppleve at barnet foretrekker å bo hos han. Og barnevernet kan gå i dialog med mor hvis far krever samvær, barnevernet kan også være tilstede de første gangene eller lage avtaler for samværet til foreldene klarer dette selv.

Barevernet griper ikke inn i slike saker uten at det foreligger et rettslig vedtak. Dvs,en rettsak der far har vunnet fram med samvær og mor fortsatt nekter.

[AnonymBruker]

Eller er dette en framstilling av de samme kvinner som mener : Hvis jeg måtte velge mellom å "bare" få se barnet mitt/samvær med det, mot det at det skulle ha det BRA, ville jeg alltid valgt at barnet mitt skulle ha det bra og være trygg. UANSETT hva det skulle innebære.

Det å gjøre som sitat over er ikke mennesklig.

Det er nok noen "tøfler" som gjør etter odre fra mor og betaler bidrag fordi de har blitt fortalt de "tabbet" seg ut en gangen de pentrerte mor til barnet.

Er vel derfor noen fedre ikke har kontakt i det hele tatt med barn. De betaler ikke barnebidrag og gir blaffen i alt som har med barnet å gjøre.

Er vel dette som er mest naturlig når en blir avskåret fra kontakt med sine barn?

Er i hvert fall det som er mest mennesklig.

Det å betale barnebidrag og i praksis være avskåret fra å ha samvær er ikke menneskelig.

Du får menn til å virke sutrete og utilstrekkelige og som en ensartet gruppe som gir opp hvis de ikke får hundre prosent samvær fra første stund.