Ringe Barnevernet?

[Gjest Gjest]

vi må jo gå ut i fra at ts snakker sant da. Hvis hun har funnet på alt så er det jo såklart ikke noen grunn til å ringe noen , men vi må jo ta utgangspunkt i de opplysningene vi har.

At en 6-åring blir sendt alene på butikken som er 10 minutter å gå unna er ikke normalt. Det kan godt hende at det er gode grunner til alt dette her og at alt er i skjønneste orden hjemme hos de, men er det ikke bedre at noen sjekker?

Det blir sikkert litt såra stolthet hos mora, men er mindre viktig syns jeg.

Helt enig i at det er meningsløst å diskutere om dette er reelt eller ikke.

Men jeg skjønner ikke at det skal være unormalt at en 6- åring går på butikken. Da jeg var liten syklet jeg på "nærbutikken" som lå 1 km unna fra ca denne alderen. Fikk med meg handleliste, hvis mamma holdt på med matlaging f.eks. Husker at jeg følte meg såååå stolt og voksen, det var en kjempespennende ting å gjøre.

Og jeg skjønner ikke helt dette med ”best å sjekke, for sikkerhets skyld”. Det er vel ikke sånn barnevernet i Norge fungerer? Da kan man jo like godt si at alle foreldre bør sjekkes, sånn for å være på den sikre siden. Dette blir for så vidt gjort i forkant av adopsjoner, så sånn sett går det jo an å mene at det burde vært gjengs praksis også i forhold til egne barn. Men i dagens system er det ikke lagt opp til en slik praksis, og det finnes heller ikke ressurser til den.

[Gjest Gjest]

Nei, vi aner ikke om det er løgner eller ikke. Det får være opp til barnevernet å finne ut.

Du hadde sendt en 6 åring på butikken alene ja... Ok. Da tror jeg ikke det er så vits i å diskutere så mye mer med deg. Du mener at jeg har et urealistisk syn på hva som "faktisk er samfunnet vårt", jeg mener du har et urealistisk syn på hva en 6 åring har forutsetninger for å takle.

En på 6 år kan fint takle å kjøpe litt varer på butikken alene, finner ikke det urealistisk, gjorde det selv og har gode foreldre og en fin barndom bak meg.

[Gjest gjest]

JEg syns du bør sende en beskymringsmelding, så kan barneværnet vurdere om de skal avlegge et besøk. Er alt i orden så skjer det jo ingenting, er det grunn til beskymmring får både mor og barn hjelp. Man må våge å bry seg om man mistenke omsorgsvikt.

[AnonymBruker]

En på 6 år kan fint takle å kjøpe litt varer på butikken alene, finner ikke det urealistisk, gjorde det selv og har gode foreldre og en fin barndom bak meg.

Kan en 6-åring krysse sju veier alene? Vil 6-åringen stå og vente tils bilene har kjørt forbi, eller vil 6-åringen plutselig løpe for å rekke over før bilen? 6-åringer har ikke samme forhold til fart og avstand som voksne.

[AnonymBruker]

Det er alt for store mørketall i forhold til omsorgssvikt (f.eks. fysisk mishandling, vanskjøtsel, psykisk mishandling, seksuelle overgrep) fordi naboer og medmennesker ikke tør å melde fra til BV før de er 100% sikker på at noe skjer. Men den dagen vi er 100% sikker har vel barnet allerede levd med omsorgssvikten en stund..?

Jeg har aldri forstått, og kommer heller aldri til å forstå, hvorfor vi skal la barna lide for å beskytte foreldrene. Folk kan umulig være klar over hvilke konsekvenser omsorgssvikt kan gi.

Jeg vil anbefale deg å stole på magefølelsen din. Dersom du tar feil er det helt fantastisk for barna! Har du derimot rett i at alt ikke er som det bør være hjemme hos barna.. Ja, da må moren få litt hjelp

[Gjest strykebrett]

En på 6 år kan fint takle å kjøpe litt varer på butikken alene, finner ikke det urealistisk, gjorde det selv og har gode foreldre og en fin barndom bak meg.

Jeg ble også sendt på butikken som var rett over gata for å kjøpe ett og annet, og jeg er enig i at det kan en 6-åring fint klare pluss at det gir mestringsfølelse. Situasjonene ts beskriver er at en unge på 6 år jevnlig blir sendt for å handle flere tunge handleposer på en butikk som er langt borte. Det blir noe ganske annet syns jeg.

Endret 12. mars 2011 av strykebrett

[Anaconda]

Snakk med henne om din beskymring på hennes nivå og vær forståelsesfull, kansje be henne inn på kaffe og ta opp beskymringende som det passer seg best inn i samtalen, etter som samtalen utspinner seg ville jeg heller anbefalt henne selv og ta kontakt med barnevernet, isteden for og sende inn enn sånn melding (i første omgang) det er noe som heter home-start kontakten, og det må jo vere perfekt tilbud for henne, du kan søke opp ordet på internett... lekse hjelp kan hun også få, og det er mye fint di også tilbyr på blåkorsj.. for og hjelpe mor og barn, alt trenger ikke være en barnevernsak.. fint att du bryr deg og søker råd, lykke til

Ring BV, uten tvil! Dette høres ikke bra ut....

Endring: skulle ikke svare på dette innlegget, men på tråden i seg selv. Oops!

Endret 12. mars 2011 av Anaconda

[Gjest white tiger]

Jeg har hatt en vanskelig barndom. Faren min har et enormt temperament. Han kjefter og smeller for den minste ting. Sølte jeg et glass vann på bordet eller mistet en gaffel i gulvet under middagen klikket han. Han kritiserte oss barna hele tiden, og kunne kalle oss stygge ting. Han har også slått og sparket meg, men husker kun et par episoder. Han slo/sparket ikke hardt, men mer for å ydmyke meg. Iallefall da han sparket meg foran venninna mi..

Da jeg var liten så husker jeg at jeg tenkte at jeg skulle ønske at han slo/sparket meg skikkelig sånn at jeg ble skadet. Da ville det ikke være noen tvil om at han mishandlet meg. Men siden mishandlingen var psykisk så var det ingenting jeg kunne gjøre følte jeg.

Jeg skjønner jo i dag at det ikke var bra å vokse opp sånn. Jeg sliter veldig med selvtilliten, og har slitt med spiseforstyrrelser. Jeg har barn nå, men de får ikke være alene med bestefaren sin.

Jeg skulle veldig gjerne ønsket at NOEN hadde meldt fra. En slektning, foreldrene til venner, en lærer, hvem som helst. Men bortsett fra at jeg var ekstremt sjenert, så var det nok veldig vanskelig å se noe på meg. Men faren min kjeftet oss gjerne huden full foran andre han, men ingen reagerte på det.

Jeg synes det er bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg tenker ofte på hvordan jeg hadde blitt dersom jeg hadde vokst opp i en familie med kjærlighet, og ikke hadde trengt å gått med hjertet i halsen og på tåspissene for ikke å gjøre faren min forbanna.

[Anaconda]

Jeg har hatt en vanskelig barndom. Faren min har et enormt temperament. Han kjefter og smeller for den minste ting. Sølte jeg et glass vann på bordet eller mistet en gaffel i gulvet under middagen klikket han. Han kritiserte oss barna hele tiden, og kunne kalle oss stygge ting. Han har også slått og sparket meg, men husker kun et par episoder. Han slo/sparket ikke hardt, men mer for å ydmyke meg. Iallefall da han sparket meg foran venninna mi..

Da jeg var liten så husker jeg at jeg tenkte at jeg skulle ønske at han slo/sparket meg skikkelig sånn at jeg ble skadet. Da ville det ikke være noen tvil om at han mishandlet meg. Men siden mishandlingen var psykisk så var det ingenting jeg kunne gjøre følte jeg.

Jeg skjønner jo i dag at det ikke var bra å vokse opp sånn. Jeg sliter veldig med selvtilliten, og har slitt med spiseforstyrrelser. Jeg har barn nå, men de får ikke være alene med bestefaren sin.

Jeg skulle veldig gjerne ønsket at NOEN hadde meldt fra. En slektning, foreldrene til venner, en lærer, hvem som helst. Men bortsett fra at jeg var ekstremt sjenert, så var det nok veldig vanskelig å se noe på meg. Men faren min kjeftet oss gjerne huden full foran andre han, men ingen reagerte på det.

Jeg synes det er bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg tenker ofte på hvordan jeg hadde blitt dersom jeg hadde vokst opp i en familie med kjærlighet, og ikke hadde trengt å gått med hjertet i halsen og på tåspissene for ikke å gjøre faren min forbanna.

Nettopp - og ts; det er jo endel oppsiktsvekkende momenter i tilfellet du snakker om...