Hard to get

[Gjest Katten.]

Haha, angst? Snakket om den generelle KG-brukeren som sliter grundig med å ordne seg mannfolk.

Trodde ikke du var mer enn 32-ish?

[Strenge Frk.Gerd]

katten, ettersom jeg ikke har nådd på langt nær 40 årene så kan jeg fortsatt til en viss grad se poengene dine. Og ser hvordan spill er aktivt middel i jakt på partner innenfor min omgangskrets (ikke minst PUA's som drar den langt.)

Men jeg har også hatt diskusjoner med folk med lengre fartstid, hvor "hard to get", "spill" o.l fnyses og fnises av og anses som kun nødvendighet for (innerst inne, til tross for skjold) usikre unge mennesker som ikke har mange nok år på baken til å la seg selv, sine særegenheter og sin integritet lyse (genuinitet) fremfor å lage en kunstig ramme rundt egen verdi og selvhevdelse.

Man -kan- i teorien være seg selv.. fullt ut og likevel være attraktiv som partner. Dette er et helt annet nivå av selvsikkerhet, selvtrygghet og "hard to get". Hvor "hard to get" og "kresenhet" erstattes med en bevissthet rundt hva som funker over lengre tid.

[Gjest Eurodice]

Kanskje vi liker å nedlegge store, vanskelige bytter - eller dra til steder få har dratt? Det er litt mer stas å si, "Eyh, her er et bilde av meg på Mount Everest/etter å ha jaktet på en Sibirsk Tiger med bedøvelsesgevær i 18 uker" enn "Eyh, her er et bilde av meg på toppen av akebakken/etter å ha fisket en torsk!"

Går det akebakker ned i havet der du bor?

[AnonymBruker]

Er man ei sjenert jente, så kan det være djevelsk vanskelig å få fatt i den populære kjekke gutten, om man bare er sitt vanlige sjenerte selv. Visa versa når det kommer til gutter.

Jeg er en av de sjenerte jentene. Er pen, men får likevel aldri den jeg vil ha. Hvilken taktikk mener du jeg skal bruke?

[Gjest Katten.]

Jeg er en av de sjenerte jentene. Er pen, men får likevel aldri den jeg vil ha. Hvilken taktikk mener du jeg skal bruke?

Du kan jo f.eks. si "Hei!" til gutten.

Utover det kan jeg skrive avhandlinger om hvordan jeg og mine venner vil at jentene skal oppføre seg, for at vi skal bli tiltrukket.

Se på det slik:

1. Hva skal du oppnå?

2. Hvordan tror du du kan oppnå det?

3. Skaff deg ressursene til å oppnå det.

4. Prøv å oppnå det.

5. Har du oppnådd det? Hvis nei: begynn på 2. med friske ideer og ny lærdom.

[Anglofil]

Kommer an på hvem man er i utgangspunktet, og ikke minst hvem du vil ha. "Vær deg selv" funker ikke alltid.

Er man ei sjenert jente, så kan det være djevelsk vanskelig å få fatt i den populære kjekke gutten, om man bare er sitt vanlige sjenerte selv. Visa versa når det kommer til gutter.

Man kan tenke seg at det er falskt å spille slik, men vi velger alle å framheve visse sider av oss og dempe andre, i enhver situasjon vi er i. Eksempelvis ville jeg ha ei jente som kan akseptere meg som jeg er, inkludert fortiden og hæstkuk-delen av meg. Dermed var det faktisk det første hun fikk se av meg (flask hun ble tiltrukket av badboys, eyh?), før jeg lot henne få bli kjent med mine andre sider.

Må være litt taktisk på kjøttmarkedet.

Edit: Dessuten er jo ikke du som alle andre (feit, var det ikke dét?). Majoriteten av mennesker spiller spill. Sjekk ut "Vårt rollespill til daglig", tror jeg det var den het. (Ikke minst vet ikke majoriteten av mennesker hva de egentlig er tiltrukket av.)

Motsier du deg ikke selv her? Først skriver du at du det å være seg selv ikke funker alltid, men samtidig skriver du at du vil at man skal ta deg for den du er. Hvordan skal det være mulig hvis man ikke er seg selv?

Jeg er den stille og sjenerte jenta, men kunne ikke falle meg inn å ikke være meg selv. Jeg ville at noen skulle elske meg for den stille og sjenerte jenta jeg var og er, og jammen fant jeg meg noen jeg også. Det var dog i utgangspunktet derfor det tok så lang tid før vi i det hele tatt møttes, jeg var rett og slett sjenert. Men jeg slapp å lyve for å få meg en kjæreste, og jeg trengte ikke å fremheve noen sider ved meg selv. Jeg er den jeg er, take it or leave it. Heldigvis er kjæresten min voksen nok til å forstå at man ikke kan være perfekt, verken han eller jeg.

Mvh Yvonne

Endret 6. mars 2011 av Yvonne

[MissStiles]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

MissStiles, mod

[Gjest Passing by]

Nei... Da prater vi full makeover, og om du har råd til det: så foreslår jeg en date.

Man er aldri for gammel, og aldri for ung... Uhm, ok, man kan være for ung. Slik jeg har inntrykket av etter en tid her på KG, så virker det som om single kvinner som runder 40-årsalderen virkelig trenger å lære seg kjøttmarkedet.

Og når det kommer til de mest attraktive mennene, som har mest tilbud, så virker det som om de som er hard to get som får best respons fra mennene.

Kanskje vi liker å nedlegge store, vanskelige bytter - eller dra til steder få har dratt? Det er litt mer stas å si, "Eyh, her er et bilde av meg på Mount Everest/etter å ha jaktet på en Sibirsk Tiger med bedøvelsesgevær i 18 uker" enn "Eyh, her er et bilde av meg på toppen av akebakken/etter å ha fisket en torsk!"

Jeg er ikke 40 ennå men føler ikke behov for å lære meg å bli hard to get for å oppnå mer på kjøttmarkedet. Fordelen med å ha passert 32 som jeg ser det er at jeg kan velge bort menn som velger jakten for å kunne skryte av byttet etterpå. De får holde seg til hardtoget-spillejentene. Jeg ser at jeg så langt ikke har hatt problemer med å få de mennene jeg vil ha ved å være den jeg er og det er jeg fornøyd med.

[Cata]

Jeg er ikke 40 ennå men føler ikke behov for å lære meg å bli hard to get for å oppnå mer på kjøttmarkedet.

Og jeg har passert 40 og dermed blitt så gammel at jeg ikke føler trang til å oppnå noe på det berømmelige kjøttmarkedet for enhver pris. Altså er "hard to get" som jaktteknikk betraktet unyttig for meg. En annen ting er at jeg gjerne vil ta det rolig i starten for å finne ut hva slags fyr jeg har med å gjøre, og dermed kan jeg sikkert bli oppfattet av den andre som "hard to get", mens jeg i virkeligheten prøver å finne ut av om fyren er verdt nærmere bekjentskap eller om det i grunnen holder i massevis med den første kaffekoppen.

[Gjest Passing by]

Og jeg har passert 40 og dermed blitt så gammel at jeg ikke føler trang til å oppnå noe på det berømmelige kjøttmarkedet for enhver pris. Altså er "hard to get" som jaktteknikk betraktet unyttig for meg. En annen ting er at jeg gjerne vil ta det rolig i starten for å finne ut hva slags fyr jeg har med å gjøre, og dermed kan jeg sikkert bli oppfattet av den andre som "hard to get", mens jeg i virkeligheten prøver å finne ut av om fyren er verdt nærmere bekjentskap eller om det i grunnen holder i massevis med den første kaffekoppen.

Enig, jeg liker også å ta det rolig å bli kjent med fyren av samme grunner som deg.

[AnonymBruker]

Du kan jo f.eks. si "Hei!" til gutten.

Utover det kan jeg skrive avhandlinger om hvordan jeg og mine venner vil at jentene skal oppføre seg, for at vi skal bli tiltrukket.

Ja, hvordan kan man gå bort og si hei til gutten, men samtidig være hard to get? Hva må til for at dere skal bli tiltrukket?

[sophiaM]

Slutt å kall det for kjøttmarkedet, vær så snill. Er gøy å følge denne tråden, men kjøttmarkedet? Seriøst?

[desperate]

Oh, I see your playing hard to get, well I'm gonna play walk away...

[Raven Emerald]

Motsier du deg ikke selv her? Først skriver du at du det å være seg selv ikke funker alltid, men samtidig skriver du at du vil at man skal ta deg for den du er. Hvordan skal det være mulig hvis man ikke er seg selv?

Jeg er den stille og sjenerte jenta, men kunne ikke falle meg inn å ikke være meg selv. Jeg ville at noen skulle elske meg for den stille og sjenerte jenta jeg var og er, og jammen fant jeg meg noen jeg også. Det var dog i utgangspunktet derfor det tok så lang tid før vi i det hele tatt møttes, jeg var rett og slett sjenert. Men jeg slapp å lyve for å få meg en kjæreste, og jeg trengte ikke å fremheve noen sider ved meg selv. Jeg er den jeg er, take it or leave it. Heldigvis er kjæresten min voksen nok til å forstå at man ikke kan være perfekt, verken han eller jeg.

Mvh Yvonne

Fortalte du din forlovede om alle dine sider fra starten av, eller begynte du med noen, og fortalte mer etterhvert som dere ble kjent? Bare lurte på hvordan du håndterte den biten der. =)

For tenker litt som Katten, at man gjerne venter med å fortelle alt med en gang, men heller forteller litt etter litt...

Og du traff din mann på nett? Da er det gjerne litt enklere å finne noen når man er sjenert, enn det er IRL, som det så fint kalles. Så tenker igjen at dersom man av en eller annen grunn ikke vil/kan finne noen fra nett, eller man forelsker seg IRL og av ulike grunner ikke kan innlede kontakten via nett, må kanskje sjenerte jenter og gutter prøve å "gjemme vekk" sjenertheten sin, for å ta det innledende skrittet. Altså skjule/dempe en side av seg selv. Det betyr derimot ikke at man på død og liv skal holde det skjult resten av livet, men at man gjerne forteller at man egentlig er fryktelig sjenert, og at man tok et stort og uvant skritt for å i det hele tatt bli kjent med vedkommende. Altså, en ting man ikke nødvendigvis forteller umiddelbart.

Så mener ikke at man ikke skal være seg selv, jeg heller. Men av og til er den beste (for en selv) muligheten en har, avhengig av å dempe en side av en selv, som ellers setter en stopper for fremgangen. Uten at det betyr at en fremstiller seg selv som en helt annen person enn man er. =)

(Nå brukte jeg bare deg som eksempel, det var ikke i hovedsak siktet til deg, altså, men du var liksom så beleilig der du satt). =P

Det er iallefall sånn jeg leste innlegget til Katten.

[Anglofil]

Fortalte du din forlovede om alle dine sider fra starten av, eller begynte du med noen, og fortalte mer etterhvert som dere ble kjent? Bare lurte på hvordan du håndterte den biten der. =)

For tenker litt som Katten, at man gjerne venter med å fortelle alt med en gang, men heller forteller litt etter litt...

Og du traff din mann på nett? Da er det gjerne litt enklere å finne noen når man er sjenert, enn det er IRL, som det så fint kalles. Så tenker igjen at dersom man av en eller annen grunn ikke vil/kan finne noen fra nett, eller man forelsker seg IRL og av ulike grunner ikke kan innlede kontakten via nett, må kanskje sjenerte jenter og gutter prøve å "gjemme vekk" sjenertheten sin, for å ta det innledende skrittet. Altså skjule/dempe en side av seg selv. Det betyr derimot ikke at man på død og liv skal holde det skjult resten av livet, men at man gjerne forteller at man egentlig er fryktelig sjenert, og at man tok et stort og uvant skritt for å i det hele tatt bli kjent med vedkommende. Altså, en ting man ikke nødvendigvis forteller umiddelbart.

Så mener ikke at man ikke skal være seg selv, jeg heller. Men av og til er den beste (for en selv) muligheten en har, avhengig av å dempe en side av en selv, som ellers setter en stopper for fremgangen. Uten at det betyr at en fremstiller seg selv som en helt annen person enn man er. =)

(Nå brukte jeg bare deg som eksempel, det var ikke i hovedsak siktet til deg, altså, men du var liksom så beleilig der du satt). =P

Det er iallefall sånn jeg leste innlegget til Katten.

Jeg har vist alle sider ved meg helt fra starten ja. For å være helt ærlig så hadde nok kjæresten min et meget dårlig inntrykk av meg fordi jeg alltid var svært avvisende, og jeg ville egentlig ikke ha noe med han å gjøre. Så jeg kunne både være krass og ganske avvisende i min tone til ham.

Det var ikke før han smigret meg ved å sende en rose på døren seks-syv år etter vår første samtale på nett at jeg egentlig ville møte ham i det hele tatt. Uansett, det er ikke fysisk mulig å vise alle sider av seg selv på en gang, men jeg tror nok han hadde fått et ganske godt inntrykk av meg allerede. Og ikke fatter jeg at han egentlig gadd å møte meg, men det må ha vært et eller annet. Jeg er selvsagt glad for det i dag, men poenget mitt er at jeg var 100% meg selv fra starten.

Og jeg synes ikke nettdating er enklere. Terskelen for å kontakte noen var helt klart lavere, og sånn sett var det lettere, men å møte noen gjorde nettdating vanskeligere. Som sjenert var det fryktelig vanskelig for meg å i det hele tatt snakke med en fremmed via telefon, og ihvertfall møte dem. Kjæresten min var den andre jeg turte å i det hele tatt møte, og selv om vi hadde snakket sammen på nett i 6-7 år, var terskelen veldig høy. Og jeg følte jeg både kjente ham, og ikke.

Mvh Yvonne

[Raven Emerald]

Jeg har vist alle sider ved meg helt fra starten ja. For å være helt ærlig så hadde nok kjæresten min et meget dårlig inntrykk av meg fordi jeg alltid var svært avvisende, og jeg ville egentlig ikke ha noe med han å gjøre. Så jeg kunne både være krass og ganske avvisende i min tone til ham.

Det var ikke før han smigret meg ved å sende en rose på døren seks-syv år etter vår første samtale på nett at jeg egentlig ville møte ham i det hele tatt. Uansett, det er ikke fysisk mulig å vise alle sider av seg selv på en gang, men jeg tror nok han hadde fått et ganske godt inntrykk av meg allerede. Og ikke fatter jeg at han egentlig gadd å møte meg, men det må ha vært et eller annet. Jeg er selvsagt glad for det i dag, men poenget mitt er at jeg var 100% meg selv fra starten.

Og jeg synes ikke nettdating er enklere. Terskelen for å kontakte noen var helt klart lavere, og sånn sett var det lettere, men å møte noen gjorde nettdating vanskeligere. Som sjenert var det fryktelig vanskelig for meg å i det hele tatt snakke med en fremmed via telefon, og ihvertfall møte dem. Kjæresten min var den andre jeg turte å i det hele tatt møte, og selv om vi hadde snakket sammen på nett i 6-7 år, var terskelen veldig høy. Og jeg følte jeg både kjente ham, og ikke.

Mvh Yvonne

Hehe, bra dere fant ut av det, da. =) Men som sagt, jeg tror nok at for mange, er det god hjelp i å undertrykke noen av sidene sine, for å komme i posisjon til å faktisk vise hvem de er.

[Kamikatze]

Og jeg synes ikke nettdating er enklere. Terskelen for å kontakte noen var helt klart lavere, og sånn sett var det lettere, men å møte noen gjorde nettdating vanskeligere. Som sjenert var det fryktelig vanskelig for meg å i det hele tatt snakke med en fremmed via telefon, og ihvertfall møte dem. Kjæresten min var den andre jeg turte å i det hele tatt møte, og selv om vi hadde snakket sammen på nett i 6-7 år, var terskelen veldig høy. Og jeg følte jeg både kjente ham, og ikke.

Så... - I ditt tilfelle virket det å være hard to net?

[Anglofil]

Så... - I ditt tilfelle virket det å være hard to net?

Hehe, indeed!

Mvh Yvonne

[Steinar40]

Hehe, bra dere fant ut av det, da. =) Men som sagt, jeg tror nok at for mange, er det god hjelp i å undertrykke noen av sidene sine, for å komme i posisjon til å faktisk vise hvem de er.

Så lenge det ikke er direkte løgn, ja.

[Raven Emerald]

Så lenge det ikke er direkte løgn, ja.

Det er selvsagt en forutsetning. Jeg sier "undertykke for å komme i posisjon til å vise hvem man er". Ikke "lyge for å...".

Om eksempelvis Yvonne hadde bitt tennene sammen, kranglet med seg selv, og til syvende og sist samlet nok mot til å be noen på kaffe, for så når de ble kjent, fortalt ham hvor sjenert hun er, og hvor mye mot det krevdes for å ta det skrittet, hadde hun ikke løyet. Hun ville jo da fortalt hvem hun er, men hun hadde også lagt til side den delen av personligheten sin, som kunne hindret henne bare i å treffe ham i det store og hele.

Så ja, å skjule en side av seg selv, trenger ikke være løgn.