Ung mor

[AnonymBruker]

I tillegg hadde jo NAV støttet opp.

Men når jeg tenker på meg selv da, så har jeg jobbet over en lang periode (lenger enn to måneder) og tjenet opp penger.

Mer trenger jeg ikke å lese. Du er ikke i nærheten av klar for å ta ansvar for et barn. Du sier du har jobber en lang periode, vel 2 mnd...sier litt om perspektivet ditt

[SummerJoy]

NAV støtter alle som får barn. Tror ikke akkurat hun snakket om noe snylting, hun får vel foreldrepenger hun som alle andre som har jobbet. + barnetrygd.

Hun sier det vel bare for å presisere at penger får hun.

Om du skal opp med fingen får du gjøre det til alle andre som også får penger av staten/NAV mens de går hjemme med barn. Og da blir det mange fingre i været gitt...

[AnonymBruker]

NAV støtter alle som får barn. Tror ikke akkurat hun snakket om noe snylting, hun får vel foreldrepenger hun som alle andre som har jobbet. + barnetrygd.

Hun sier det vel bare for å presisere at penger får hun.

Om du skal opp med fingen får du gjøre det til alle andre som også får penger av staten/NAV mens de går hjemme med barn. Og da blir det mange fingre i været gitt...

Når unge som knapt nok vet hva arbeidslivet er begynner å prate om støtte fra NAV er det på plass med en pekefinger, spesiellt når hun ikke en gang har flyttet hjemmefra. Min personlige mening er at man bør bevise at man kan forsørge seg selv i noen år før går man begynner å fråtse i NAVs støtteordninger.

[AnonymBruker]

Hehehe--- du har jobbet leeenge sier du .. og med det mente du litt over 2 mnd? Det føles kanskje lenge når man er tenåring.

[Gjest imli]

Eg er ei forhaldsvis ung mor - fekk barna mine då eg var 22 og 23. Eg ynskja meg barn frå eg var omtrent 16-17 år, men hadde ikkje kjærast, så det blei ikkje noko Det er eg veldig glad for i dag, for eg ser jo at eg ikkje var klar for å bli mor då eg var 17-18. Ja, eg var vel knapt klar då eg faktisk blei mor. Å passe ungar kan ikkje samanliknast med å ha sine eigne! Og festing er det minste du vil sakne... Ein natts samanhengande søvn eller det å sette deg ned når du er sliten, er nok noko du vil sakne mykje meir. Kva har du å tape på å vente 5 år? Då vil du framleis vere ei ung mor.

[Gjest BettyBoop28]

Jeg har vært inne på tanken. Han sier det at han uansett vil stille opp, men jeg har likevel tenkt tanken -"hva om han ombestemmer seg og han overhodet ikke vil lenger?" Han er en fantastisk kjæreste og jeg tror at han vil stille opp uansett, men som sagt - jeg tar likevel forhåndsregler.

Jeg mener det at om man ikke er 100% sikker på at faren kommer til å være der lltid så setter man ikke et barn til verden. man skal være barnets trygghet, den tryggheten reduseres når barnet ikke lenger har to foreldre som stiller opp

[Store My]

Det er en del ting du må gjøre før du eventuelt kan få barn:

Steg 1: Flytt hjemmefra og se om du kan forsørge og ta vare på deg selv.

Steg 2: Flytt sammen kjæresten din, se om dere fortsatt vil være sammen med hverandre. (Og egentlig vil jeg anbefale at dere gifter dere før dere får barn,fordi hvis man ikke er klar til å forplikte seg overfor hverandre, så er man ikke klar til å få barn sammen heller. Men: selvfølgelig er ikke giftemål den eneste måten å forplikte seg på.)

Steg 3: Snakk om å få barn. Sett opp budsjett. Snakk om barneoppdragelse. Snakk om alt.

Steg 4: Hvis dere fremdeles er sammen og dere fortsatt vil ha barn og dere ser at dere klarer det økonomisk, mentalt etc; begynn å prøv.

Innen dere har kommet til steg 4 vil det allerede ha gått noen år. Det handler ikke bare om alder, TS, men det handler mye om at du ikke en gang (slik jeg har forstått det) har bodd for deg selv og dermed ikke har måttet være voksen.

[hilli]

Tja, så lenge man kan forsørge seg selv og barnet ser jeg egentlig ikke noe galt i å være unge foreldre. Negative holdninger til unge foreldre kommer muligens fra at for de fleste så var tanken på å få barn før man var ferdig med videregående synonymt med katastrofe. Det å identifisere seg med ønsket om å bli ung mor er nok umulig for veldig mange. Det kan jo også virke som om det for det meste er jenter som er totat blottet for ambisjoner som ønker barn tidlig, uten at du nødvendigvis er en av dem. Det er jo ikke akkurat noe som bidrar til å heve statusen til denne gruppen.

[Gjest Gjest]

Synes du skal ta svarene du får som råd, og ikke som kritikk. De fleste som svarer i denne tråden har vært 17 år, og mange har kanskje vært unge mødre.

Jeg ble selv mor ung. Hadde knapt fylt 21 år, og der og da følte jeg meg moden for oppgaven. Nå seks år etter tenker jeg at det er ALT for ungt. Kunne ikke vært foruten datteren min, men dersom jeg kunne valgt på nytt ville jeg ventet til jeg var ferdig med utdanningen min hvertfall. Utdanning er utrolig viktig, og det er slitsomt å studere med små barn. Tro meg! Been there, done that. Og ungdomstiden handler vel ikke BARE om fest og fyll vel!? Det handler om å reise og oppleve verden, være sosial med venner, finne på ting UTEN å måtte tenke på et barn, slippe å ha voksenbekymringer. Dra på fjelltur.. Alt dette er ikke bare når man er blitt mor.

Og NAV utbetaler 900 kroner i måneden i barnetrygd. Det er småpenger i den store sammenhengen dersom du har barn. Da trenger du en familevennlig bil, en familevennlig leilighet, klær og utstyr til barnet, barnehagekostnader, samt andre kostnader.

[Gjest Gorgonzola]

....... behandler jeg det akkurat som om at det skulle vært mitt eget barn. Jeg har stått opp om natta med barna, jeg har gitt de mat, skiftet bleier og gjort alt det som trengs for at et barn skal ha det bra.

Nøyer meg med å sakse dette fra startinnlegget ditt. Det belyser godt hvorfor du skal drøye det å bli mor. Det du fremhever som faktorer for at unger skal ha det bra er i beste fall én prosent av hva det vil si å ha unger........... For øvrig skriver du mye bra, du virker reflektert på mye.

Men - du mangler én vesentlig ting, dine refleksjoner i forhold til en fremtidig partner og far til barna. Det bør nemlig klaffe ganske så bra - så er det også nevnt.

[Gjest Ellab]

Jeg vet hvordan du har det. Jeg er 19 og har følt meg klar for barn ganske lenge, men jeg har ventet selv om jeg er i et fast forhold. Det er nok best å vente selv om man føler seg klar, men jeg skal ikke si at det er fordi man blir dømt av andre eller fordi du mister ungdomstiden. Man mister ingenting av å få barn! En kollega av meg fikk barn når hun var 20, hun drar fortsatt ut i helgene med venner av og til og lever som en ganske normal 22 åring nå, bare at hun har et barn å passe på i tillegg. Det er ikke verre enn å ha noen som støtter deg. Selv om man får barn betyr ikke det at livet ditt er over!

[Lilla-dings]

Jeg har ingenting imot de som blir unge mødre i en alder av 17 år, men jeg er imot de som planlegger å bli det. De fleste av dem har ikke opparbeidet seg rettigheter til foreldrepenger, og ender opp på sosialen - noe jeg mener ikke hører hjemme når man planlegger å få barn.

Jeg har vært pliktoppfyllende, jeg har aldri drukket spesielt mye, har fullført videregående og hadde både bil/førerkort og bodde for meg selv i en alder av 18 år. Likevel er jeg sjeleglad jeg ikke fikk barn da. Nå er jeg et par år eldre og er gravid - og jeg ser verden med helt andre øyne enn jeg gjorde for noen år siden.

Det er lett å tro man er klar for barn, men jeg ser den dag i dag at jeg er mye bedre rustet i dag enn jeg var for noen år siden.

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det. Jeg er 19 og har følt meg klar for barn ganske lenge, men jeg har ventet selv om jeg er i et fast forhold. Det er nok best å vente selv om man føler seg klar, men jeg skal ikke si at det er fordi man blir dømt av andre eller fordi du mister ungdomstiden. Man mister ingenting av å få barn! En kollega av meg fikk barn når hun var 20, hun drar fortsatt ut i helgene med venner av og til og lever som en ganske normal 22 åring nå, bare at hun har et barn å passe på i tillegg. Det er ikke verre enn å ha noen som støtter deg. Selv om man får barn betyr ikke det at livet ditt er over!

Men herregud da jente, har du brukt tiden din på å søke opp alle "ung mor" tråder her på forumet?

TRÅDEN ER 2 ÅR GAMMEL!!!

Anonym poster: f53cf116251487ac216804e19dc9d243

[Gjest nøkkelhull]

Jeg håper trådstarteren fremdeles leser på dette innlegget, for jeg vil gjerne dele min historie med deg:

Jeg er datter av en ung mor. Hun startet søskenflokken min på 4 som 21-åring. Hun var også voksen for alderen og pliktoppfyllende, likte ikke alkohol og var ikke særlig vill av seg. Hun og pappa hadde 0kr på sparekonto og fikk ingen støtte fra noen av sine foreldre. Pappa var snekker og mamma jobbet rundtomkring på lav lønn. De slet som bare det. Etter alle barna var født, fikk mamma for seg at nå skulle hun få seg utdanning. De årene var hun alltid sliten, måtte gjøre lekser, og de slet fremdeles med penger så hun måtte jobbe i tillegg. Dette førte til at hun ikke hadde energi til å leke med oss, lage skikkelig middag, lese for oss om kvelden og glemte ofte å bade oss. Pappa arbeidet nesten hele dagen. Da mamma var ferdig med studiene i 35-årsalderen, fikk hun plutselig lyst å leve livet. Hun hadde nok reflektert en del over at hun mistet ungdomstiden sin, og tok tatovering, piercing i navlen, festet avogtil i helgene, gikk med utfordrende klær osv, utrolig flaut for oss. Alle barna hennes har vært sløve og yter aldri sitt beste i skole osv, lite pliktoppfyllende. Det er fordi vi ikke har hatt kloke, voksne forbilder, de var rett og slett for unge og umodne, dårlig planlagt oppdragelse, SELV om de utenom var pliktoppfyllende osv andre steder. Den dag i dag sliter de fremdeles økonomisk.

Det eneste positive jeg tenker akkurat nå er at de iallfall har vært sammen i 30 år, gift i 25, og vist oss at å holde sammen i tykt og tynt er det viktigste for en familie. Kan du vise barnet ditt noe sånt?

Du skal ha barn når du kan gi alt for ditt barn, ikke for DU har LYST på et. Ha et stort beløp på sparekonto, en utdanning, trenger ikke være en lang en, barne-og ungdomsarbeider eller helsefagarbeider er korte utdanninger, en skikkelig mann som du er sikker på blir hos dere og som vil ordne opp i problemer og vanskelige tider istedet for å gå ifra dere.