Ung mor

[AnonymBruker]

Det er en ting jeg ikke skjønner, og det er at det er så mange som ser ned på unge mødre. Jeg har selv utrolig lyst til å bli ung mor, og har alltid hatt en følelse at det kom til å skje meg. Jeg er 17 år og føler meg rett og slett helt klar for det. Jeg vil ikke ha mange kommentarer på at jeg ikke er det osv, for jeg vet best hva jeg selv føler og tenker! Jeg har alltid vært ei jente som har vært pliktoppfyllende og veldig voksen for alderen! Jeg har passet ekstremt mange unger, både søsken, nevøer og nieser (har fire eldre søsken som har barn) og søskenbarn. Uansett hvem sitt barn jeg passer, behandler jeg det akkurat som om at det skulle vært mitt eget barn. Jeg har stått opp om natta med barna, jeg har gitt de mat, skiftet bleier og gjort alt det som trengs for at et barn skal ha det bra. Jeg vet godt at familien min hadde hjulpet meg veldig godt med dette, og at jeg hadde klart meg utmerket! Mange vil si at jeg da gir opp ungdomsstiden min - javel, nå har jeg aldri vært en person som har festa eller noe som helst. Jeg klarer ikke en gang tanken på det, for jeg har opplevd en del fæle ting med alkohol. Jeg sitter heller hjemme i helgene enn å reise ut som vennene mine gjør. Nok en gang - det er ikke min greie!

Når det kommer til skolegang og økonomi osv, så studerer jeg via et nettbasert studie og jobber ved siden av. Er flere grunner til hvorfor det er sånn, men det vil jeg ikke gå inn på. Jeg skal en dag få en god utdanning, men føler at det ikke er så viktig nå i første omgang. Tipper mange vil si i mot den der, men ja - det er sånn JEG er og sånn JEG føler det! Jeg har yngre søsken også som har ekstremt med utstyr som jeg kunne fått. I tillegg hadde jo NAV støttet opp.

En ung mor kan være like god mor som en over 30 år! Jeg har selv vært ekstremt flau over foreldrene mine fordi at jeg føler at folk glor noe vanvittig når jeg er ute sammen med dem, akkurat som om de skulle vært besteforeldrene mine. Jeg vil ikke at barnet mitt skal føle det sånn.

Men hvorfor er det så mange fordommer mot unge mødre? Veldig mange som får barn tidlig, er kanskje ikke klar for det, men andre igjen som faktisk beviser at de klarer et sånt ansvar - hvorfor skal de da få så mye fælt slengt etter seg?

For lenge, lenge siden var det jo mange som fikk barn i ung alder! Da var standaren og økonomien enda dårligere enn idag, og de klarte seg jo utmerket!

Jeg ser liksom ikke problemet med det her. Er det noen som er enige med meg?

Jeg synes du er helt på viddene. Mulig du selv synes du er voksen nok til å få barn. Tro meg. Det er du IKKE!!!!! Jeg har hatt foreldre som var alt for unge da de fikk meg. Og tro meg, det var ingen fordel, tverdt imot! Ofte har jeg tenkt at de faktisk burde ha ventet i mange år til før de fikk barn. Vet ikke helt hvor langt tilbake du tenker at de var så unge da de fikk barn? Hvem har sagt at de klarte seg utmerket? Er jo tydelig at du ikke heller hadde klart det siden du begynner å blande støtte fra NAV inn i dette. Nei du frøken. Hvis du vil dine barn vel så må du nok vente noen år før du får barn. Kjenner flere med for unge foreldre og de ville sagt det samme som meg. At du har passet yngre søsken og gudene vet hva betyr ikke at du er skikket til å være en ung mor. Få deg en utdannelse, finn deg en mann og lag et godt og stabilt hjem før du begynner å planlegge barn. For dine barns skyld!

[Gjest Dhanu]

Men ditt innlegg kommuniserer ikke det tydelig, synes jeg. Det er litt vel mye dobbeltkommunikasjon om "de positive aspektene" (som jeg fremdeles mener er ikke-eksisterende)

Dette er ekstremt fascinerende! Her sitter jeg og forteller ts om MINE personlige erfaringer, og belyser positive og negative aspekter JEG har opplevd ved å være ung mamma, og så sitter du her og avfeier MINE erfaringer i MITT liv som ikke-eksisterende.

Det er godt vi er enige om at det er en dårlig ide at TS planlegger å få barn så tidlig.

Jeg har ikke sagt noe om hva ts bør gjøre, ts må få gjøre sine egne valg. Det jeg har sagt, er at jeg ikke ville planlagt det slik. Du kan vel gi henne dine egne råd, og i så måte er det vel henne revnende likegyldig om akkurat du og jeg er "enige".

Det er vanskelig å gi råd til andre. Mitt 18-årige jeg hadde aldri planlagt det slik, jeg måtte bare ta et valg der og da. Så jeg ville ikke planlagt det. At det ble slik, har hatt sine positive og negative sider, og det er vanskelig å gi råd til andre om hvilke sider som veier tyngst.

Som jeg skrev i innlegget mitt så ville ikke jeg personlig planlagt det slik, men at det er positive og negative aspekter med det meste i livet skal man være veldig bastant for å avfeie.

Jeg har ikke sagt at "det er lurt å få barn tidlig" (som i 17 år, som er trådens tema). Tvert imot så har jeg sagt flere ganger at jeg ikke ville planlagt å bli mor som 17-åring.

[Gjest Gjest]

Dette er ekstremt fascinerende! Her sitter jeg og forteller ts om MINE personlige erfaringer, og belyser positive og negative aspekter JEG har opplevd ved å være ung mamma, og så sitter du her og avfeier MINE erfaringer i MITT liv som ikke-eksisterende.

Jeg har ikke sagt at ditt liv er ikke eksisterende (er det mulig å ta blikket litt opp fra navlen?), jeg har sagt at det for TS (der jeg forsøker å holde fokus, tross ditt fokus på ditt liv) ikke er noen fordeler med å få barn nå vs om noen år.

Jeg har ikke sagt noe om hva ts bør gjøre, ts må få gjøre sine egne valg. Det jeg har sagt, er at jeg ikke ville planlagt det slik. Du kan vel gi henne dine egne råd, og i så måte er det vel henne revnende likegyldig om akkurat du og jeg er "enige".

Vel, jeg mener vi BEGGE (og det inkluderer deg) har en moralsk plikt om å råde TS til å ikke planlegge barn nå. Selvfølgelig tar hun sine egne valg, men om vi kan påvirke så bør vi gjøre det i riktig retning, ikke stå passive på sidelinjen og la en 17 åring føle at hun får støtte i å "ta sitt eget valg -uansett".

Derfor bør du også støtte opp om oss andre som sier VENT! Noe annet mener jeg er rett og slett moralsk forkastelig fra din side. Og jeg forstår ikke hvorfor du ville gjøre noe sånt mot et barn på 17 år.

[Gjest wild bird]

Hvor har det blitt av TS, forresten?

Hun har jo fått veldig mange gode innspill her, men har selv trukket seg ut. Hadde vært interessant å høre hva hun tenker nå.

[AnonymBruker]

Hvor har det blitt av TS, forresten?

Hun har jo fått veldig mange gode innspill her, men har selv trukket seg ut. Hadde vært interessant å høre hva hun tenker nå.

Jeg er her fortsatt, og jeg står likevel på mitt. Jeg har sagt tidligere flere ganger at det er overhodet ingenting som er bestemt. Jeg vil ha barn nå, jeg ville lufte tankene mine og that's it. Jeg går fortsatt på p-piller og har ikke tenkt å slutte med det før jeg og min kjære har snakket litt mer om det.

Når det gjelder jobbingen min da - jeg har hatt sommerjobber og helgejobber siden jeg var 13 år gammel og først som 16 åring fikk jeg fast jobb i en butikk, og der jobber jeg enda. Og som sagt utdanningen tar jeg via nettstudier. Det fungerer helt greit for meg! Vi lever i 2010 og alt er mulig.

[Miss Muffet]

Jada alt er mulig, og det er også lurt å tenke litt lengre enn nesa rekker og kanskje ikke være fullt så bastant. Vi har alle vært 17 år og trodd vi var voksne, om noen år vil du se tilbake og forstå at det kanskje ikke er så dumt å høre på de som har levd litt lenger og vært gjennom det samme som deg.

Men, å bidra i denne tråden begynner å bli uinteressant, da TS ikke virker interessert i å høre fra andre i det hele tatt. Jeg må si jeg stiller spørsmålstegn med motivasjonen for å legge ut en slik tråd når man har bestemt seg på forhånd og ikke vil høre fra andre med flere år på baken. Det er litt typisk en 17-åring sin umodenhet, at man tror at man vet det meste og ikke trenger å høre på andre som kanskje har bedre grunnlag for å uttale seg.

Jeg håper du tenker deg om, og leser rådene fra andre her flere ganger, så kanskje du etterhvert vil forstå at det ikke er noe å trakte etter å få barn når du såvidt har blitt myndig. Du trenger erfaringer, opplevelser og å bli voksen. Tenåringer bør ikke få barn.

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg lest alle innleggene, men det et barn trenger - utenom mat, klær og kjærlighet - er STIMULI. Hva vet du om barns utvikling? Hva vet du om de forskjellige stadiene/nivåene, hva de bør mestre i disse, og hvor viktig det er for barnet resten av livet både sosialt, psykisk og utdanningsmessig? Er du klar over hvor mye du kan forme et barn? Er barnet født med en personlighet eller er det et blankt ark? Siden du på ingen måte har nok livserfaring eller kunnskap om barn og barns utvikling (de færreste 17åringer har det) og refererer til barnevaktjobber (det er sånne søkere vi luker ut som useriøse og uaktuelle i barnehager og skoler) for å bevise kompetansen din som mor, synes jeg at hvis du virkelig vil gå inn for dette her, bør du i det minste lese noe om dette, og ikke lese deg blind på solskinnshistorier.

Dette tror jeg er noe av grunnen til at barn av unge mødre ofte blir "tapere" som en annen bruker nevnte; de får rett og slett ikke nok eller riktig stimuli. Mødrene overvurderer sin egen modenhet og tar gode råd som kritikk, ustabile forhold til både far og venner er relativt vanlig i en flyktig periode mellom barn og voksen og en plutselig omveltning hvor du i tillegg blir mor, hjelper ikke akkurat på den følelsesmessige stabiliteten. Tenk deg GODT om.

Jeg likte det innlegget der! Og en gang til - jeg forstår hva dere alle sier, men likevel så står jeg på mine meninger. Jeg vet ikke om jeg behøver og nevne det igjen, men ingenting er bestemt!

Jeg vet mye mer enn det jeg fremstår med her (selvom noen kanskje ikke vil påstå det) og hadde jeg vært gravid nå hadde jeg likevel hatt 9 måneder og forberede meg på osv. Jeg vet at månedene går fort, men ja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si ...

[Gjest AnonymBruker]

Du sier dere tjener nok, men det kan jeg ikke i det hele tatt forstå hvis du ikke jobber fulltid. Også får jeg inntrykk av at du bor hos foreldene dine? Har du i det hele tatt noe begrep om hvor dyrt det er å bo for seg selv? Spesielt med et barn i bildet, da dere ikke bare kan ta inn på en liten hybel?

[Pingting]

TS, jeg tror det som demonstrerer tydeligst her at du faktisk er umoden, er at du ikke er villig til å ta et eneste argument inn over deg. Du diskuterer ikke, spør ikke, argumenterer ikke ut fra hva folk sier og virker overhode ikke interessert i andres erfaringer.

Modenhet er ikke det samme som å kunne alt eller å ha fullstendig oversikt - snarere tvert imot. Det innebærer å kunne se sine egne og andres begrensninger, å ha et realistisk syn på sitt eget liv, forhold, familie, livssituasjon osv, å kunne innrømme at en tar feil eller ikke har tenkt over noe, og å kunne si "dette vet jeg ikke noe om/har jeg ikke tenkt over - kan du fortelle meg mer?" i stedet for å opptre som om en sitter med den endelige sannheten.

Jeg har sett flere slike tråder her inne på KG, og de gangene jeg har tenkt at en 17/18/19-åring faktisk kunne gjort en god jobb med å oppdra et barn er når det er en selvbevisst, reflektert person som spør om ting og etterlyser andres tanker, ikke de tenåringene som sier at "dette vet jeg at jeg kan klare" og som tydeligvis bare ønsker en bekreftelse fra andre.

[Gjest wild bird]

Veldig gode innlegg av miss Muffet og Pingting her. Ga pluss på dem

Bare for å nevne en ting til om alder vs modenhet. Jeg trodde jeg var voksen og moden som 17-åring jeg også. Å ta i mot råd fra andre, og spesielt voksne, gjorde jeg hvert fall ikke.

Nå er jeg 43, og ser at desto eldre jeg blir og jo mer jeg erfarer, desto mer skjønner jeg at jeg ikke har fasiten på noe som helst.

[Britt Banditt]

TS, jeg tror det som demonstrerer tydeligst her at du faktisk er umoden, er at du ikke er villig til å ta et eneste argument inn over deg. Du diskuterer ikke, spør ikke, argumenterer ikke ut fra hva folk sier og virker overhode ikke interessert i andres erfaringer.

Modenhet er ikke det samme som å kunne alt eller å ha fullstendig oversikt - snarere tvert imot. Det innebærer å kunne se sine egne og andres begrensninger, å ha et realistisk syn på sitt eget liv, forhold, familie, livssituasjon osv, å kunne innrømme at en tar feil eller ikke har tenkt over noe, og å kunne si "dette vet jeg ikke noe om/har jeg ikke tenkt over - kan du fortelle meg mer?" i stedet for å opptre som om en sitter med den endelige sannheten.

Jeg har sett flere slike tråder her inne på KG, og de gangene jeg har tenkt at en 17/18/19-åring faktisk kunne gjort en god jobb med å oppdra et barn er når det er en selvbevisst, reflektert person som spør om ting og etterlyser andres tanker, ikke de tenåringene som sier at "dette vet jeg at jeg kan klare" og som tydeligvis bare ønsker en bekreftelse fra andre.

Absolutt enig med deg!

[AnonymBruker]

Kall meg gjerne umoden. Og som jeg har sagt tidligere - jeg ser hva dere skriver og jeg leser alt sammen. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal svare, for jeg føler at dere bare høvler over meg og mener at jeg absolutt ikke bør bli mor.

Jeg er vel kanskje ung, men jeg hadde neppe blitt en dårlig mor pga det! Jeg er et stabeist, og når det gjelder meg selv, vet jeg hva som er best. Og ja, alle som er 17 år sier det, og jeg er fullstendig klar over det. Så det var noen som hadde kommentert at det å være mor hadde ingen alder, det er jeg fullstendig enig i! Så lenge man har nok å tilby barnet, spiller det ingen rolle om man er 17 eller 43.

Mye av det mange av dere sier vet jeg er godt ment. Dere vil ikke at jeg skal "ødelegge" livet mitt med å få et barn nå og at jeg bør oppleve verden og utforske ting først. Jeg forstår den, men jeg føler ikke at jeg har så lyst til det. Om et, to eller tre år kan jeg tenke annerledes, jeg vet, men likevel føler jeg at det her er det rette for meg nå.

[Titti72]

Hvorfor har du det så travelt med å bli mor?

[smalls]

Jada alt er mulig, og det er også lurt å tenke litt lengre enn nesa rekker og kanskje ikke være fullt så bastant. Vi har alle vært 17 år og trodd vi var voksne, om noen år vil du se tilbake og forstå at det kanskje ikke er så dumt å høre på de som har levd litt lenger og vært gjennom det samme som deg.

Men, å bidra i denne tråden begynner å bli uinteressant, da TS ikke virker interessert i å høre fra andre i det hele tatt. Jeg må si jeg stiller spørsmålstegn med motivasjonen for å legge ut en slik tråd når man har bestemt seg på forhånd og ikke vil høre fra andre med flere år på baken. Det er litt typisk en 17-åring sin umodenhet, at man tror at man vet det meste og ikke trenger å høre på andre som kanskje har bedre grunnlag for å uttale seg.

Jeg håper du tenker deg om, og leser rådene fra andre her flere ganger, så kanskje du etterhvert vil forstå at det ikke er noe å trakte etter å få barn når du såvidt har blitt myndig. Du trenger erfaringer, opplevelser og å bli voksen. Tenåringer bør ikke få barn.

Ganske enig. Virker jo som ts allerede hadde bestemt seg før hun la ut denne tråden og hun virker ikke så veldig intressert i å høre på andres råd.

[Gjest idakaroline]

Jeg er selv 17 år, og kunne aldri i verden tenkt meg å fått et barn nå! For meg henger ikke det samme med noe. Jeg vil reise rundt, oppleve verden, tenke kun på meg selv og få erfaringer. Jeg vil ta utdanning og komme meg i en ordentlig jobb, få en ordentlig bolig og en fanastisk ektemann som jeg vet vil stille opp for meg. Det går jo an å ta med seg barn på reise, men hadde det ikke vært godt å bare kunne reise rundt uten et barn først? Jeg tror at når man har barn, må man planlegge alt, man kan ikke være så spontan som man kunne vært om man ikke hadde hatt barn.

Jeg skjønner at du vil ha barn TS, men er det ikke det beste for deg å vente? Du har jo så uendelig mye foran deg! Du kan ta utdanning, få deg en ordentlig jobb også kan du tenke på familie. Du vil jo enda være ung! Du vil jo osgå ha mye mer erfaring når du først får barn også. Stabil økonomi osv.

Nå har ikke jeg lest hele tråden her, men jeg vet at de som sier at du bør vente, snakker av erfaring. De har jo selv vært på vår alder og vet åssen det er å tenke på barn og ønske seg det.

Du gjør så klart sånn som du selv vil, men det er likevel viktig at du tar til deg råd, tenker deg ekstremt nøye om og faktisk finner ut av hva du virkelig vil før du og kjæresten din i det hele tatt begynner å prøve. Frister det ikke å tilbringe enda lenger tid sammen med kjæresten før dere slår dere til ro og får barn? Kose dere, oppleve ting sammen og nyte at det kun er dere to?

Hadde jeg vært deg, hadde jeg garantert venta! Men som sagt - du gjør som du selv vil, men tenk nøye igjennom det!

[AnonymBruker]

Mye av det mange av dere sier vet jeg er godt ment. Dere vil ikke at jeg skal "ødelegge" livet mitt med å få et barn nå og at jeg bør oppleve verden og utforske ting først.

Det er ikke sikkert du ødelegger ditt liv, men det er godt mulig du ødelegger et annets. Det er en stor oppgave å ta ansvar for et lite barn. Jeg har selv en ung mor og jeg går i terapi, har ikke klart å jobbe på noen år. Mye er på grunn av oppveksten og oppdragelsen min.

For all del, jeg elsker foreldrene mine. Men jeg er ganske overbevist om at jeg hadde fått det bedre om de hadde ventet noen år før de fikk meg.

[Gjest wild bird]

Nå lurer jeg da mest på hensikten med denne tråden?

Du er fast bestemt, dere skal ikke prøve å bli gravide enda, likevel begynner du åpningsinnlegget med spørsmål om hvorfor mange er så i mot unge mødre.

[Gjest BabyBlue]

TS: hadde du vært 100% sikker på at det å få barn som 17 er en god idé hadde du nok ikke lagd dette innlegget til å begynne med.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei på 14 som sier nøyaktig den samme som deg, med unntak av alderen da. Har du noen råd for hva jeg kan si til henne for å få henne til å forstå at 14 år er altfor tidlig å få barn?

At hun er ett barn og har ikke noen som helst grunnlag for å forsørge ett barn med egen jobb. Hun har så vidt lov å jobbe med noe!

[Gjest edda]

Jeg er vel kanskje ung, men jeg hadde neppe blitt en dårlig mor pga det! Jeg er et stabeist, og når det gjelder meg selv, vet jeg hva som er best. Og ja, alle som er 17 år sier det, og jeg er fullstendig klar over det. Så det var noen som hadde kommentert at det å være mor hadde ingen alder, det er jeg fullstendig enig i! Så lenge man har nok å tilby barnet, spiller det ingen rolle om man er 17 eller 43.

Tror du virkelig at det du har å tilby barnet som 17-åring er like bra som det du kanskje kan tilby om 5 år? Tror du ikke du modnes i det hele tatt fra 17 til f.eks. 22?