Ung mor

[Gjest BabyBlue]

Jeg var ung mor. 18 (nesten 19) da gullet ble født. Både positive og negative sider ved det.

Jeg ble gravid ved et uhell, kjæresten gjennom fire år ønsket å beholde, så jeg beholdt. Og ble alene.

Jeg har vel fått gjort det samme som "alle andre". Tatt utdanning, hatt spennende jobber, vært politisk aktiv, jobbet som frivillig. Reist masse, bodd utenlands. Gullet har vært med på alt dette.

Forskjellen er vel at det koster mer. Det er slitsomt å være alene om alt. Og det er mer slitsomt å være alene når man er ung og uerfaren, enn når man er eldre og har mer trygghet og selvtillit. Men om man er ressurssterk, så tåler man det jo.

Du må ta høyde for at du kanskje blir alene om barnet. Men det må man jo som 30-åring også.

Jeg må bare legge til hvor utrolig herlig det er som 30-åring å kunne reise fritt rundt, fordi barna er store nok til å være med på det meste! Mens venninnene mine klekker rundt meg, har jeg nettopp gjenvunnet ganske stor frihet. Det er veldig deilig å få så mye frihet tilbake mens man enda er ung Så et positivt aspekt er nok at jeg tok de "slitsomme" småbarnsårene mens jeg selv hadde mest energi.

Det er vanskelig å gi råd til andre. Mitt 18-årige jeg hadde aldri planlagt det slik, jeg måtte bare ta et valg der og da. Så jeg ville ikke planlagt det. At det ble slik, har hatt sine positive og negative sider, og det er vanskelig å gi råd til andre om hvilke sider som veier tyngst.

Den syns jeg var litt morsom. Hvem andre enn unge mødre skulle liksom vite hvordan det er å være ung mor?

(Du har mange gode poeng i innlegget ditt ellers, altså )

Hehe Jeg hadde bare lyst til å ta med den, fordi det programmet er så ekstremt "åh, alt er slik en dans på roser. Det eneste problemet er strekkmerkene!" Programmet tar med den overfladiske delen av det å være mor, og slettes ikke smertene og de innerste følelsene til hver og en. Synes tenåringsmamma bloggingen og "unge mødre" fremstiller det å være ung mor på slik en urealistisk og rosenmalt måte.

[Gjest Gjest]

Jeg må bare legge til hvor utrolig herlig det er som 30-åring å kunne reise fritt rundt, fordi barna er store nok til å være med på det meste! Mens venninnene mine klekker rundt meg, har jeg nettopp gjenvunnet ganske stor frihet. Det er veldig deilig å få så mye frihet tilbake mens man enda er ung Så et positivt aspekt er nok at jeg tok de "slitsomme" småbarnsårene mens jeg selv hadde mest energi.

Men det er jo akkurat like "herlig" å ha frihet uten barn når man er i begynnelsen av 20 årene og ikke har fått noen ennå

Selv fikk jeg barn da jeg var 28 og syntes det var helt perfekt. Kunne sikkert fått barn 2-3 år tidligere også altså, men ikke mye før det.

Jeg måtte finne riktig mann (dvs en helt annen en den jeg var sammen med da jeg var 17!) og tilbringe tid med ham som et par (dvs bo sammen).

Jeg ville bli ferdig utdannet (fordi det virket mye enklere for min del) og få 100% jobb med orntlig lønn (fordi jeg da får bra med permisjonspenger og kunne nye permisjonen uten økonomiske bekymringer).

Jeg benyttet også disse årene til å reise mye. Man kan selvfølgelig også reise med barn, men det blir helt annerledes. Jeg har tidligere reist på et nivå med planlegging, komfort og sikkerhet man bare ikke kan ta barn med på.

Nå er jeg 31, har to barn (1 og 3 år), et godt ekteskap, et hus som er nesten nedbetalt (!?!) og vi vurderer nå om vi skal få et barn til eller "gi oss på to". Uansett skal jeg gå ned til 60% stilling og mannen til 80% stilling for å få bedre tid med barna. Og det er herlig at vi har god råd til å gjøre det.

Slik jeg ser det er vår "småbarnstid" mye enklere og mindre arbeidsssom for oss som har råd til å ta oss tid, i forhold til de som må kjempe mer for å få ting til å gå sammen.

Og vi føler oss fremdeles absolutt unge. Energinivået mitt er faktisk vesentlig bedre enn for ti år siden (pga sunnere livsstil og en mer avslappet innstilling til verden )

Og nei, det er ikke noe galt med å få barn som "ung mor" om man er klar og forberedt (da mener jeg 20-23 år), men som uforberedt trassig tennåring er det MYE galt med å sette et barn til verden!.

[Titti72]

Bare noen kjappe kommentarer....

Du skriver du har reist og opplevd mye.... Du er 17 år. Du har omtrent ikke opplevd noen ting.

Du har jobbet over en lang periode... Mer en 2 mnd... Det er ikke lenge. Hadde du skrevet siden du var 13 år, så hadde det alikevel vært lite.

Du er ferdig med fest og morro... Det er nå det starter, siden du snart er gammel nok, både til å kjøpe og komme inn på div. utesteder. Regner med at du ikke har flydd ned dørene der før?

Du skriver at du ikke trenger økonomisk hjelp fra dine foreldre, men ikke kan nekte dem å hjelpe til..Halloen... Skal du klare deg selv, så skal du klare deg selv... Ver ikke det planen? Hvorfor venne seg til et større forbruk, som foreldrene dine muligens kommer med. Er det å være voksen?

Statistikken sier at du blir alenemor. Desverre. Er det noe du har tenkt på ifht. din økonomiske plan? Er det en ok tanke, å være alene om alt av oppdragelse, og ansvar? Ingen å dele gledene med?

Hvorfor ikke bare kjøpe deg en katt, eller hund?

[Gjest Dhanu]

Men det er jo akkurat like "herlig" å ha frihet uten barn når man er i begynnelsen av 20 årene og ikke har fått noen ennå

Jeg for min del hadde ikke råd til å reise så mye da, ville antakelig ikke hatt det uten barn heller, så den friheten jeg har nå er større enn den jeg ville hatt som barnløs 20-åring.

Alle situasjoner er ulike. Men for meg (jeg beskrev kun min situasjon), så stemmer ikke det du skriver.

[Gjest Gjest]

Alle situasjoner er ulike. Men for meg (jeg beskrev kun min situasjon), så stemmer ikke det du skriver.

Og for meg stemmer ikke det du skriver Det er derfor det er lurt at begge deler kommer frem.

Jeg hadde en helt annen mulighet til å reise i studieperioden (hadde råd til både å reise -på budsjett- og til å ikke jobbe, pga sparepenger fra sommerjobbing mens jeg gikk på vgs, en bitteliten arv og bodde billig som student).

Nå i 30 årene har jeg jobb der jeg ikke bare kan forsvinne et par mnd i slengen hvert år i tillegg til småturer ellers. Og jeg kan ikke se for meg at jeg ville gjort det mens jeg hadde tennåringsbarn uansett. De har vel behov for foreldre tilstede så lenge de bor hjemme? Ikke noen som sier "ha det bra så lenge, jeg ser deg om et par mnd..")

[Titti72]

I min datters vennekrets, er det en som er MYE eldre en deg(hun ble nettopp 18 år).

Hun fikk nettopp et lite barn.

For 6 mnd. var hun i dine sko, og alt var så rosenrødt. Det elsket hverandre, og gledet seg SÅ mye til nurket kommer. Dette hadde de ønsket i maaaange år (1 1/2). De var så klare for det. Og besteforeldrene er helt på styr, og gleder seg. Klart de skal stille opp, og bidre til husleie, og være barnevakt. Sier seg selv.

Nå:

Gutten gikk når hun var 4,5 mnd på vei. De "hater" hverandre. Begge har ny partner. Hans foreldre har ennå ikke hilst på barnet (??!!??), som de forresten plutselig ble usikre på at er "ekte". DNA prøve neste. Drømmen om mor, far og barn i ny leilighet borte, pikerommet hos mamma neste... Utdannelsen "kommer" senere, muligens. Han har selvfølgelig ikke hoppet av, smartingen. Alle venninnene er russ til sommeren, og hun skal være med som "lekeruss"... Så det blir litt fest og morro for henne heldigvis.

Men tror du hun hadde sittet i den situasjonen hun er i nå, hvis hun hadde vist hvordan det skulle bli? Jeg kan love deg at hun angrer som en hund, selvom hun selvfølgelig elsker sitt barn, og selvsagt vil være en god mor. For noe annet valg har hun nemlig ikke. Men angre gjør hun.

[AnonymBruker]

Vi har god inntekt og har råd til det å ha et barn. Det å grine til foreldre eller NAV som du sier, kommer ikke til å skje. Foreldrene våres vil helt sikkert stille opp, og det kan vi ikke nekte dem. Men - vi vil klare oss selv og gjøre det på vår måte.

Jeg må le, det du fokuserer mest på i de tidligere innleggene dine er jo hvor mye hjelp du vil få fra foreldre og familie

Og 2 mnd er ikke "en lengre periode". Det er veldig kort tid og overhode ikke nok til at du har opptjent foreldrepenger.

[Gjest Dhanu]

Og nei, det er ikke noe galt med å få barn som "ung mor" om man er klar og forberedt (da mener jeg 20-23 år), men som uforberedt trassig tennåring er det MYE galt med å sette et barn til verden!.

Det er jo litt leit at du ser på en stor gruppe mennesker som "uforberedte trassige tenåringer". Det er jo det samme som å si at man generelt ikke liker gamle mennesker fordi de er så sure

Og med mindre man er veldig naiv, så kan man veldig lett se for seg at mennesker under 20 år er seksuelt aktive, og dermed kan bli gravide. Prevensjon kan svikte for folk under 20 også. Jeg er ikke tilhenger av obligatorisk abort for gravide under 20.

Som jeg skrev i innlegget mitt så ville ikke jeg personlig planlagt det slik, men at det er positive og negative aspekter med det meste i livet skal man være veldig bastant for å avfeie.

[Gjest Gjest]

Det er jo litt leit at du ser på en stor gruppe mennesker som "uforberedte trassige tenåringer".

Når ble TS "en stor gruppe mennesker"? Jeg snakker om TS til TS, ikke om alle tenåringer.

Og med mindre man er veldig naiv, så kan man veldig lett se for seg at mennesker under 20 år er seksuelt aktive, og dermed kan bli gravide. Prevensjon kan svikte for folk under 20 også. Jeg er ikke tilhenger av obligatorisk abort for gravide under 20.

Jeg snakker IKKE om prevensjon som svikter, men om det å planlegge et barn. Trodde alle i denne tråden var rimelig klar på forskjellen der. Og nå er du det også. Det er den beviste planleggingen av barn vi fraråder, ikke å ta vare på barnet om man ved et uhell har blitt gravid.

Som jeg skrev i innlegget mitt så ville ikke jeg personlig planlagt det slik, men at det er positive og negative aspekter med det meste i livet skal man være veldig bastant for å avfeie.

Noen ting kan man nok trygt avfeie som positive. F.eks det å planlegge å få barn som 17 åring vs det å vente noen år til. Hva i alle dager skulle være bedre med å få barn som 17 åring i forhold til 5 år senere?

[Gjest Dhanu]

Nå i 30 årene har jeg jobb der jeg ikke bare kan forsvinne et par mnd i slengen hvert år i tillegg til småturer ellers. Og jeg kan ikke se for meg at jeg ville gjort det mens jeg hadde tennåringsbarn uansett. De har vel behov for foreldre tilstede så lenge de bor hjemme? Ikke noen som sier "ha det bra så lenge, jeg ser deg om et par mnd..")

Nå bor vi utenlands, så vi er vel i utgangspunktet på "reise" hele tiden, men når datteren min har 2 mnd sommerferie, 1 mnd juleferie og en ukes half term-ferie hvert semester så er det ganske god tid til reiser uten at vi behøver å si "ser deg om et par mnd" Vi har vel ikke SÅ mye mer fri enn norske skoler?

Poenget mitt er at det ikke er noe likhetstegn mellom å glorifisere "eldre" mødres situasjon, og å svartmale situasjonen for unge mødre. Du kan fint fortelle om ditt fantastiske perfekte liv (som jeg er veldig glad for at du har! ) uten at det gjør vellykkede unge mødre mindre vellykkede?

[Gjest Gjest]

Vi har vel ikke SÅ mye mer fri enn norske skoler?

Nå var det ikke skolen, men foreldrenes jobber jeg snakket om. De færreste voksne har vel jobber de kan være borte fra på den måten.

Poenget mitt er at det ikke er noe likhetstegn mellom å glorifisere "eldre" mødres situasjon, og å svartmale situasjonen for unge mødre. Du kan fint fortelle om ditt fantastiske perfekte liv (som jeg er veldig glad for at du har! ) uten at det gjør vellykkede unge mødre mindre vellykkede?

Min kommentar kom KUN på grunnlag av din påstand om at det var lurt å få barn tidlig pga man får "herlig stor frihet i 30 årene". Da svarer jeg at man pga barn får begrenset frihet en periode, men at det er mindre vesentlig NÅR i livet denne begrensningen kommer. Man er uansett friere både før og etter den "verste perioden".

Og jeg har ikke sagt at unge mødre ikke kan få vellykkede liv. Men at en 17 åring burde planlegge å få barn? Er det ikke nokså åpenbart at det er en dårligere ide enn å vente litt til?

[AnonymBruker]

Du sier dere tjener nok, men det kan jeg ikke i det hele tatt forstå hvis du ikke jobber fulltid. Også får jeg inntrykk av at du bor hos foreldene dine? Har du i det hele tatt noe begrep om hvor dyrt det er å bo for seg selv? Spesielt med et barn i bildet, da dere ikke bare kan ta inn på en liten hybel?

[Gjest Dhanu]

Min kommentar kom KUN på grunnlag av din påstand om at det var lurt å få barn tidlig pga man får "herlig stor frihet i 30 årene".

Den påstanden har jeg ikke kommet med, så da bygger du på en argumentasjon som ikke har funnet sted fra min side.

Jeg har ikke sagt at "det er lurt å få barn tidlig" (som i 17 år, som er trådens tema). Tvert imot så har jeg sagt flere ganger at jeg ikke ville planlagt å bli mor som 17-åring.

Det jeg har gjort, er å dele noen av mine erfaringer med å bli mor som 18-åring med trådstarter, med både positive og negative aspekter. Jeg beklager at dette provoserte deg, men du kan jo la være å lese innleggene mine

[Christina_]

Synes kommentarer om at "Er du klar for å sitte å glane på tven lørdagskveld på lørdagskveld, mens vennene dine treffes?" Er så irriterende. Klart man må tilbringe mer tid hjemme etter å ha fått barn - men sosial livet trenger ikke å dø ut..

Hvis jeg vil ut på noe, så har da barna en far som kan sitte hjemme og glo

Jeg har helt siden jeg fikk barn hatt mange jentekvelder hjemme hos meg etter at barna er lagt. Det siste året har vi faktisk hatt en fast dag i uken hvor vi samles hjemme hos meg for å skravle litt, og kose oss

Så det går an å være sosial selv om man er blitt mor i ung alder...

Du må gjerne syns det er irriterende, værse god

Jeg er selv ung mor og sitter foran tven lørdagskvelden mens vennene mine går ut. ALDRI i livet om jeg kunne tenke meg å forlate ungen min på to måneder. IKKE hadde jeg orket å hatt noe fest hos meg, mens småen sover i naborommet. Han skal jo pupp hver tredje time! HVOR er pappaen hend? Nei, det vet jeg ikke. Har ikke sett han på flere uker.

Edit: For øvrig, ville jeg ikke byttet bort situasjonen min!

Endret 5. november 2010 av Christina_

[Lista]

Jeg ser ihvertfall ikke OPP til unge jenter som har lyst på unge tidlig, og blir "oops, gravide".

Jeg har bare ett ord å si til deg: VENT!

Hvorfor ikke leve livet litt først? Mens du fortsatt bare har deg selv å tenke på. Bo litt utenlands, backpack jorda rundt, ta utdannelse og ha en super studietid uten å måtte tenke på en unge. Lev i nuet! Det er jo ikke slik at det er nå eller aldri hva gjelder barn. Jeg fatter ikke at noen på den alderen har lyst på unger allerede Jeg har kjempelyst på barn jeg også, men ikke enda! Jeg gleder meg veldig til den dagen jeg sitter der med to blå streker, men først vil jeg nyte livet med kun meg selv å tenke på

[Gjest Gjest]

Jeg beklager at dette provoserte deg, men du kan jo la være å lese innleggene mine

Så nå begynner du deg på å antyde at andre må være "provoserte"

Hva med å bare diskutere sak i stedet for slike billige forsøk på hersketeknikk? (og der kan vi jo også ta med din kommentar om mitt "perfekte liv" -livet mitt er selvfølgelig langt fra perfekt, men "problemene" i mitt liv (f.eks alvorlig syke foreldre ol) har absolutt ingenting med tidspunktet jeg fikk barn på)

Det eneste jeg har latt meg provosere av i denne tråden er TSs totale mangel på modenhet og selvinnsikt.

Det er godt vi er enige om at det er en dårlig ide at TS planlegger å få barn så tidlig. Men ditt innlegg kommuniserer ikke det tydelig, synes jeg. Det er litt vel mye dobbeltkommunikasjon om "de positive aspektene" (som jeg fremdeles mener er ikke-eksisterende)

[Gjest wahaj]

Dere burde først og fremst flytte sammen, og bo sammen en stund før dere begynner å tenke på barn. Mye kan forandre seg når man bor sammen.

Det er dyrt å bo alene (vekk fra foreldre), husleie, strøm, nrk lisens + parabol, riks tv (hvis dere skal ha tv m kanaler), kanskje internett, mat må dere ha, bare det kommer jo på noen tusen i mnd.

Å få barn er overhodet ingen dans på roser i begynnelsen. Våken netter, kanskje kolikk og konstant skriking. Kanskje får du en unge som ikke sover. Kanskje får du ikke til å amme ect, og må over på flasker, som er dyrt, og MME som det går ganske mange pakker av i løpet av en mnd. Skal du ha tøybleier koster det noen tusen bare for oppstart, så må de vaskes hver dag (annen hver dag), så må du ha vaskemaskin, og kanskje tørketrommel (som suger strøm, og koster flesk). Masse klær må du ha, tilfelle du får en gulpebaby. Og klær er ikke billig. Ikke får de brukt klærne så ofte før det er ny str heller, siden de vokser så fort.

Det er mye de skal lære, og det er mye du må lære ungen din. Du må alltid være der for den, sette dens behov først, om det så er 6 timer i strekk midt på natta pga tenner, eller andre ting, enda så trøtt, sliten og hodepine du har, så kan du ikke legge deg. Få avbrutt søvnen din her eneste dag, selv om du mer enn gjerne kunne tenkt deg en time eller to til på øyet.

Barnetrygden dekker ikke noe av det du bruker i mnd på en unge (kanskje de første mnd hvis du ammer), men så er det da grøt, eventuelt MME, bleier hvis du ikke skal ha tøybleier (som for øvrig er en del arbeid med, enn å bare brukte engangs og kaste etterpå), så er det kanskje middagsglass, og klær, og leker +++

Nå har jeg ramset opp en del negative ting, og det er akkurat sånn det er å ha barn. Ja, det er utrolig mye glede, men en 17-åring burde ikke planlegge, og få barn så tidlig. Nyt heller tiden du har alene, og sammen med kjæresten din. Som veldig mange andre har sagt, veldig mye forandrer seg på kun noen få år. Selv om typen din sier at han kommer til å være der, så er det utrolig, og da mener jeg utrolig mange mannfolk som backer ut, som ikke takler å bli far, spesielt unge fedre. Og hva gjør du da? Du sitter igjen alene med ansvaret, og jeg tviler på at du klarer å forsørge deg selv + et barn med så lite jobbing. Da måtte du ha fått støtte fra NAV, og bare det mener jeg at du burde vente, til du hadde klart deg helt alene, med dine penger.

[AnonymBruker]

Enig med de over som sier dere bør flytte sammen og forsørge dere selv en stund. Hvis dere klarer å gjøre det og i tillegg spare opp noen penger, da kan det hende dere har råd til å få barn.

[fink]

Selvom det kanskje ikke kan virke som det, så forstår jeg hva dere mener. Mange her har nok helt sikkert barn på 17 år og kan ikke forestille seg at de blir foreldre nå og jeg vil tro at mange av kommentarene og reaksjonene er basert på det, uten at jeg skal være skråsikker.

Nei, de fleste relaterer nok til hvordan man følte seg selv som 17-åring. Tro meg, vi er mange som har lekt med tanken på familieliv i den alderen, noen mer enn andre.

- du er sikkert moden for alderen ( nå har jeg aldri hørt noen si at de er en umoden 17-åring), men jeg tror faktisk ikke du begriper hvor mye man forandrer seg fra din alder og opptil 20-årene.

Jeg må le, det du fokuserer mest på i de tidligere innleggene dine er jo hvor mye hjelp du vil få fra foreldre og familie

Og 2 mnd er ikke "en lengre periode". Det er veldig kort tid og overhode ikke nok til at du har opptjent foreldrepenger.

Helt klart, de fleste stillinger har prøvetid som er lengere enn dette.

TS, jeg ser overhode ikke ned på noen fordi de får barn i ung alder. - Men det er egoistisk og uansvarlig å med vilje sette et barn til verden uten at man faktisk kan forsørge det. - og da mener jeg uten hjelp av dine foreldre.

[skandale]

Nå har ikke jeg lest alle innleggene, men det et barn trenger - utenom mat, klær og kjærlighet - er STIMULI. Hva vet du om barns utvikling? Hva vet du om de forskjellige stadiene/nivåene, hva de bør mestre i disse, og hvor viktig det er for barnet resten av livet både sosialt, psykisk og utdanningsmessig? Er du klar over hvor mye du kan forme et barn? Er barnet født med en personlighet eller er det et blankt ark? Siden du på ingen måte har nok livserfaring eller kunnskap om barn og barns utvikling (de færreste 17åringer har det) og refererer til barnevaktjobber (det er sånne søkere vi luker ut som useriøse og uaktuelle i barnehager og skoler) for å bevise kompetansen din som mor, synes jeg at hvis du virkelig vil gå inn for dette her, bør du i det minste lese noe om dette, og ikke lese deg blind på solskinnshistorier.

Dette tror jeg er noe av grunnen til at barn av unge mødre ofte blir "tapere" som en annen bruker nevnte; de får rett og slett ikke nok eller riktig stimuli. Mødrene overvurderer sin egen modenhet og tar gode råd som kritikk, ustabile forhold til både far og venner er relativt vanlig i en flyktig periode mellom barn og voksen og en plutselig omveltning hvor du i tillegg blir mor, hjelper ikke akkurat på den følelsesmessige stabiliteten. Tenk deg GODT om.