Ung mor

[AnonymBruker]

Jeg er 17 år og føler meg rett og slett helt klar for det. Jeg vil ikke ha mange kommentarer på at jeg ikke er det osv, for jeg vet best hva jeg selv føler og tenker! Jeg har alltid vært ei jente som har vært pliktoppfyllende og veldig voksen for alderen!

Jeg kjenner ei på 14 som sier nøyaktig den samme som deg, med unntak av alderen da. Har du noen råd for hva jeg kan si til henne for å få henne til å forstå at 14 år er altfor tidlig å få barn?

[AnonymBruker]

Jeg husker tiden som 18åring. Forelsket i en som var mye eldre enn meg, og jeg hadde bare øye for ham. Tenkte såklart mye på hvordan fremtiden vår skulle bli osv. Den gangen tenkte jeg at det ikke hadde gjort meg noe å blitt mor ung. Dette var tanker jeg hadde siden han var 10 år eldre, og på en måte sikkert hadde tanker om å ville ha barn.

Sitter nå å tenker tilbake hvor teit det er. Såklart mange klarer seg som unge mødre og det er overhode ikke noe dumt ved det! Alle tar forskjellige valg i livet, men syns det er greit å gjøre ferdig skolen først jeg!

Uansett så er jeg nå snart 22 år, og syns det er heilt greit å være singel og barnefri Men samtidig vet jeg at jeg kommer til å bli ung mor, for jeg har faktisk enda god tid på å bli en ung mor hehe! Må bare finne den rette jeg vil dele livet med først!

Tror heller ikke det er lurt å ha som mål og bli mor med en gang! Ha som mål å finn deg en kjæreste som ønsker å dele fremtiden med deg. Så kan dere etterhvert planlegge felles fremtid og barn..

[AnonymBruker]

Det er normalt å ha lyst og føle seg "klar" for barn i den alderen. Man klarer seg sikkert ok med MYE hjelp hos mamma og pappa. Men barn er ikke så enkelt som det ser ut til.

MEN jeg tenker bare halleluuuuja om jeg hadde vært mamma som 17 åring.

Vent til du blir litt eldre, da skjønner du nok hvorfor en er skeptisk til veldig unge jenter som smeller seg selv på tjukka som 17 åring.

[Gjest BabyBlue]

Jeg ser ikke ned på tenåringsmødre som gjør det beste ut av situasjonen og er innstilt på å gi barnet et godt liv når abort ikke er et alternativ. Men at jenter under 20 går rundt og blir gravide med vilje provoserer meg! Å ta så lett på å få barn er skammelig. Det er et levende menneske det er snakk om. Ikke et fordømt kjæledyr man kan omplassere så fort ting blir vanskelig

Et barn er ikke bare en baby man skal ha det gøy med å kjøpe klær til... et barn er noe man skal elske, lære verdier og ruste til et voksentliv. Fucker man opp barndommen fordi man trodde man var mer moden enn man egentlig er... Ja da har man et herpa menneskeliv på samvittigheten.

Og nei: en jente på 17 er overhodet ikke like kvalifisert til å bli en mor som en på 30. Man er ikke mentalt utviklet til det fulle, har lav utdanning og har så vidt sluttet å snuble i navlestrengen. Er enig i at det finnes dårlige mødre i alle aldersgrupper, men om man innbiller seg at man er en fullkommen mor i en alder av 17 er man ikke riktig klok.

[Aftensol]

Jeg har ikke lest alle innleggene her, men de fleste, og etter min mening så virker ingen sur på deg TS.. Men:

Jeg er selv ung mor, jeg fikk datteren min når jeg var 22år.. Jeg har alltid vært voksen for alderen, jeg har 3 småsøsken jeg har hjulpet med å passe, en haug med små søskenbarn og har passet nabounger både på dagtid og om natten.. Men vet du hva, det er faktisk ingen ting i forhold til å ha sin egen unge! Ikke litt engang! Det er kjempeslitsomt å ha en baby som er 100% avhengig av deg, DU er ansvarlig for babyen sitt liv! Du skal ta deg av alt som kommer, både forutsett og uforutsette hendelser... Og jada, jeg vet at du kommer til å si at det klarer du.. Men vent noen år! Hva er så farlig med det da? Bli ferdig med skolen, få deg en 100% fast jobb, få deg en leilighet, ta lappen (det er MYE lettere med en baby når du har bil!!)

Og selv om du får masse utstyr av søsken osv, så trenger faktisk babyen mat.. tenk hvis du ikke får til å amme og må ha mme.. Da må du ha flasker (som må kjøpes nytt) for mange hundre kr, du må ha flere pakker mme i mnd (koster 100kr stykket), greit at du vil ha tøybleier, men har du sjekket prisen på de? De koster mellom 2 og 300kr per bleie.. Og du bør vel minst ha 20stk.. Babyen må ha klær, etter det første året så sliter de ut klærne sine og det blir lite å arve.. Et bilsete skal ikke brukes etter 7år siden produsert dato, det skal være ny madrass..

Barnetrygden er 970kr mnd, og det er faktisk ikke nok til å dekke mme engang det! Du får sikkert noe tilskudd som alenemor også... Hvis du ikke har jobb, så får du 30 000kr i "startkapital" og ikke noe mer i mnd.. Og man kan ikke leve av 30 000kr i 8-9mnd..

Og det er ikke "bare bare" å ta med seg barn på ferie, du må faktisk legge ferien til steder barnet vil reise, kanskje barnet blir bilsyk? Ikke takler å fly? Du kan ikke finne på noe på kveldene lenger, for du må være hjemme med barnet (sto ikke noe om kjæreste?), det er ikke lenger bare å ta seg en venninnekveld, gå på kino, gå ut å spise, være kun kjærester (hvis du har?), du må så å si planlegge sex for å få tid til det..

Nå har jeg bare ramset opp det "negative" i realiteten som slår deg i bakken etter å ha fått en baby, men jeg er SIKKER på at du klarer å tenke deg til det positive selv.. For det er som regel bare det man tenker over før man sitter der med en baby med kolikk midt i sommerferien hjemme.. For man kan ikke dra på ferie med en baby på et par mnd...

Men for all del! Jeg elsker datteren min over alt på jord! Men faktisk, hvis jeg hadde visst hvor mye jobb det er, at jeg 16.mnd etter fødsel fortsatt skulle slite med bekkenløsnign fra helvette, hvor lite kjæreste tid vi har fått, så hadde jeg faktisk vurdert å vente et år til..

[Gjest wild bird]

Aftensol: tror du det hadde blitt veldig annerledes om du hadde ventet ett år til?

Jeg ble mamma da jeg var 20. Har gått fint det, og jeg angrer ikke. Og det var veldig vanlig å få barn i den alderen da jeg var ung.

Da jeg var 17, tenkte jeg ikke tanken på barn en gang.

[SummerJoy]

Her er nok det som skaper flest fordommer: I tillegg hadde jo NAV støttet opp.

Haha. Som om ikke samtlige i permisjon blir støttet av Nav/staten.

[Aftensol]

Aftensol: tror du det hadde blitt veldig annerledes om du hadde ventet ett år til?

Jeg ble mamma da jeg var 20. Har gått fint det, og jeg angrer ikke. Og det var veldig vanlig å få barn i den alderen da jeg var ung.

Da jeg var 17, tenkte jeg ikke tanken på barn en gang.

Ikke at det hadde blitt annerledes nei, men at jeg og samboer hadde fått litt mer tid som kun kjærester.. Men igjen, man tenker ikke over det på samme måte når man ikke har barn Da ser man jo bare på det som en selvfølge..

Bekkenløsningen hadde jeg nok slitt med om jeg så hadde ventet 10år til

Endret 4. november 2010 av Aftensol

[Leanne]

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 19, samboeren min var 25. Barnet var ønsket og planlagt - vi hadde prøvd i nesten 1 år før jeg ble gravid.

Synes ting har gått veldig bra. Vi fikk et barn til 2 år senere, mens jeg var midt i høgskole utdannelsen min. Fikk fullført skolen, da mannen tok ut mye permisjon.

Er nå 25 har et barn som går i 1. klasse, og 1 i barnehage. Selv jobber jeg 80% som pedagogisk leder, og har 1 fridag i uka som jeg bruker sammen med minsten - samt at vi henter skolejenta rett etter skolen slik at det ikke blir SFO alle dagene.

Barna har det greit, de har alt de trenger og mere til og har to foreldre som setter barna først.

Klart jeg kunne ha ventet noen år med å få barn, blitt en karriere-kvinne - ansatt 1 au-pair eller to og sett barna til jul og påske

Vil bare påpeke at det finnes dårlige mødre i alle aldre, både rike og fattige...

Alle vet vel om noen unge mødre som setter bort barna til besteforeldre hver helg for å feste og leve livet selv. Mødre som prioriterer nye støvletter og en vinflaske til seg selv - fremfor ordentlig skotøy til barna når økonomien er trang... osv..

Å ha barn er helt fantastisk, men i perioder kan det også veldig tøft. Både fysisk, psykisk og økonomisk. Så før man tar noe valg i forhold til å bli mor - uansett alder bør man tenke gjennom og reflektere rundt hva man tror det å få et barn innebærer. Det er også viktig å snakke med partner om syn på barneoppdragelse, ønsker for fremtiden, hvordan et barn kan påvirke parforholdet. Det er viktig at man kjenner partneren sin godt før man får barn sammen. Selv hadde jeg bare vært sammen med min mann i 3 mnd før vi bestemte oss for å prøve å få barn, men vi kjente hverandre godt fra før. Allikevel snakket vi mye rundt hva vi forventet av hverandre og oss selv før vi tok steget helt ut.

Synes kommentarer om at "Er du klar for å sitte å glane på tven lørdagskveld på lørdagskveld, mens vennene dine treffes?" Er så irriterende. Klart man må tilbringe mer tid hjemme etter å ha fått barn - men sosial livet trenger ikke å dø ut..

Hvis jeg vil ut på noe, så har da barna en far som kan sitte hjemme og glo

Jeg har helt siden jeg fikk barn hatt mange jentekvelder hjemme hos meg etter at barna er lagt. Det siste året har vi faktisk hatt en fast dag i uken hvor vi samles hjemme hos meg for å skravle litt, og kose oss

Så det går an å være sosial selv om man er blitt mor i ung alder...

[AnonymBruker]

Ser det er mange her som har kommentert det med kjæreste, og ja - jeg har kjæreste, og vi har vært sammen i snart fire år! Han tenker akkurat det samme som meg, så det er hverken noe press eller noe som helst annet. Han er også et år eldre enn meg. Jeg forstår hva dere sier og mener, men det forandrer likevel ikke min mening. Jeg er 17 år og har så god tid på meg osv, ja, jeg vet det, men jeg vil likevel ha barn nå. Jeg vil stifte familie og stå på egne bein. Jeg vet ekstremt godt at det er mye ansvar for en baby, og at det også er stimulasjon inne i bildet. Ikke kun kos, mat og skift. Jeg er fullstendig klar over alt sammen!

Jeg forstår at det helt sikkert er noe annet å få en baby selv enn å passe andre sine barn.

Jeg har fast jobb med god lønn for en 17 åring, kjæresten min har fast jobb og har i tillegg lappen. Vi planlegger å flytte sammen rett over nyttår.

Mange reagerer på at jeg er så ung også, og at alle tenker sånn når man er så ung. Det er godt mulig, men jeg vet med meg selv at jeg er fullstendig klar for et sånt ansvar. Jeg setter heller et annet menneskes behov foran mine egne. Null problem i det hele tatt! Jeg sitter veldig gjerne hjemme hver helg foran tvn med en liten en i armene. Kjæresten, som da hadde blitt barnets far, hadde hjulpet til. Vi hadde også fått masse hjelp fra besteforeldre, søsken osv. Jeg har alltid hørt at jeg har vært veldig voksen for alderen og jeg føler det samme. Jeg orker ikke tanken på at alle skal gå rundt å være drita fulle som veldig mange på min alder gjør. Mener ikke å slenge alle under en kam nå, men nå snakker jeg om folk der jeg er fra. Jeg er selvstendig, så det hadde ikke blitt noe problem med et barn.

Jeg så også at det var en som syns jeg virket sint i innleggene mine - grunnen til det er at jeg blir frustrert og fortvila når det er så mye fordommer og negativitet ute å går. Dere kjenner meg ikke en gang, og kan ikke si at det og det ikke går for meg! Jeg spørte om meningene deres, ja, jeg vet det, og jeg godtar, leser og respekterer det dere skriver.

Alt er mulig, bare man planlegger og virkelig tenker seg om!

[SummerJoy]

TS: Angående det at du ikke er et festmenneske...

Det er ikke festingen jeg har savnet etter jeg ble mor. Feste kan man fint fortsette med, bare å skaffe seg barnevakt en lørdag i blant det.

Men noe av det jeg har savnet etter jeg fikk barn er å kunne stikke ut om kvelden etter kl 19 akkurat som det passer meg, gå på do alene, kunne sove til kl 12 en lørdagsformiddag, ha en hel dag for meg selv hvor jeg bare kan gjøre "mine ting", spise middag i ro og fred, lese avisen i fred, nyte en tvkveld uten en unge som våkner 90 ganger, osv osv

Det er DET folk mener med å ha frihet. Og det er ikke noe man helt forstår før man får barn selv....

Jeg tror en 17 åring kan bli en utmerket mor, men det er viktig å tenke igjennom at i det ungen blir født så har du et individ som er 110 % avhengig av deg og som vil sluke ut mye energi av deg de neste 18 årene. Det at du "ikke kan feste hver helg" er liksom bare en dråpe i havet..

Men lykke til med avgjørelsen

Endret 4. november 2010 av SummerJoy

[AnonymBruker]

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 19, samboeren min var 25. Barnet var ønsket og planlagt - vi hadde prøvd i nesten 1 år før jeg ble gravid.

Synes ting har gått veldig bra. Vi fikk et barn til 2 år senere, mens jeg var midt i høgskole utdannelsen min. Fikk fullført skolen, da mannen tok ut mye permisjon.

Er nå 25 har et barn som går i 1. klasse, og 1 i barnehage. Selv jobber jeg 80% som pedagogisk leder, og har 1 fridag i uka som jeg bruker sammen med minsten - samt at vi henter skolejenta rett etter skolen slik at det ikke blir SFO alle dagene.

Barna har det greit, de har alt de trenger og mere til og har to foreldre som setter barna først.

Klart jeg kunne ha ventet noen år med å få barn, blitt en karriere-kvinne - ansatt 1 au-pair eller to og sett barna til jul og påske

Vil bare påpeke at det finnes dårlige mødre i alle aldre, både rike og fattige...

Alle vet vel om noen unge mødre som setter bort barna til besteforeldre hver helg for å feste og leve livet selv. Mødre som prioriterer nye støvletter og en vinflaske til seg selv - fremfor ordentlig skotøy til barna når økonomien er trang... osv..

Å ha barn er helt fantastisk, men i perioder kan det også veldig tøft. Både fysisk, psykisk og økonomisk. Så før man tar noe valg i forhold til å bli mor - uansett alder bør man tenke gjennom og reflektere rundt hva man tror det å få et barn innebærer. Det er også viktig å snakke med partner om syn på barneoppdragelse, ønsker for fremtiden, hvordan et barn kan påvirke parforholdet. Det er viktig at man kjenner partneren sin godt før man får barn sammen. Selv hadde jeg bare vært sammen med min mann i 3 mnd før vi bestemte oss for å prøve å få barn, men vi kjente hverandre godt fra før. Allikevel snakket vi mye rundt hva vi forventet av hverandre og oss selv før vi tok steget helt ut.

Synes kommentarer om at "Er du klar for å sitte å glane på tven lørdagskveld på lørdagskveld, mens vennene dine treffes?" Er så irriterende. Klart man må tilbringe mer tid hjemme etter å ha fått barn - men sosial livet trenger ikke å dø ut..

Hvis jeg vil ut på noe, så har da barna en far som kan sitte hjemme og glo

Jeg har helt siden jeg fikk barn hatt mange jentekvelder hjemme hos meg etter at barna er lagt. Det siste året har vi faktisk hatt en fast dag i uken hvor vi samles hjemme hos meg for å skravle litt, og kose oss

Så det går an å være sosial selv om man er blitt mor i ung alder...

Helt enig med deg! Mor var 19 år da hun fikk sin første, og hun har sagt akkurat det samme som det du sier nå!

[Gjest Annaires]

Hvorfor skal alle som vil bli unge mødre illustrere at de er Såååå klar over hvor mye jobb det er "siden de har passet masse barn"?

Akkurat som om det er det samme å passe et barn, som å ha et barn.

Sier ikke at man blir dårligere mor som ung mor, men man har jo unektelig litt mer livserfaring og flere "knagger" når man blir litt eldre.

Endret 4. november 2010 av Annaires

[Gjest wild bird]

Det var jeg som nevnte at du virket sint. Og da mente jeg i startinnlegget, før du i det hele tatt hadde fått noen svar.

Klart det kan gå kjempefint å få barn om man er 17-18 år. For noen. Jeg ville ikke anbefale det, fordi man forandrer seg voldsomt i den perioden, selv om man er aldri så moden. Modenhet har ikke så mye med om man er klar for å ha ansvar for et annet liv å gjøre. Modenhet innebærer at man kan se muligheten for at andres meninger ikke er tullete, og jeg gjør som jeg vil fordi jeg har bestemt meg!

Når man ikke klarer å se ting fra flere sider, men er skråsikker i sin sak, er man egentlig ikke så fryktelig moden.

[AnonymBruker]

TS: Angående det at du ikke er et festmenneske...

Det er ikke festingen jeg har savnet etter jeg ble mor. Feste kan man fint fortsette med, bare å skaffe seg barnevakt en lørdag i blant det.

Men noe av det jeg har savnet etter jeg fikk barn er å kunne stikke ut om kvelden etter kl 19 akkurat som det passer meg, gå på do alene, kunne sove til kl 12 en lørdagsformiddag, ha en hel dag for meg selv hvor jeg bare kan gjøre "mine ting", spise middag i ro og fred, lese avisen i fred, nyte en tvkveld uten en unge som våkner 90 ganger, osv osv

Det er DET folk mener med å ha frihet. Og det er ikke noe man helt forstår før man får barn selv....

Jeg skjønner hva godt hva du mener med det du sier. Har mindre søsken og har sett åssen de eldre søskene mine har det. Likevel ser jeg ikke på det som noe problem! Barnet vil da ha en far, sånn at jeg ikke hadde måtte takle alt helt alene. Nå har jeg ikke akkurat sagt at jeg SKAL ha barn NÅ, men at jeg ønsker meg det. Det er ikke bestemt at om 9 måneder skal jeg ligge å føde. Kjæresten og jeg har heller ikke begynt å prøve enda.

[AnonymBruker]

Det var jeg som nevnte at du virket sint. Og da mente jeg i startinnlegget, før du i det hele tatt hadde fått noen svar.

Klart det kan gå kjempefint å få barn om man er 17-18 år. For noen. Jeg ville ikke anbefale det, fordi man forandrer seg voldsomt i den perioden, selv om man er aldri så moden. Modenhet har ikke så mye med om man er klar for å ha ansvar for et annet liv å gjøre. Modenhet innebærer at man kan se muligheten for at andres meninger ikke er tullete, og jeg gjør som jeg vil fordi jeg har bestemt meg!

Når man ikke klarer å se ting fra flere sider, men er skråsikker i sin sak, er man egentlig ikke så fryktelig moden.

Jeg har kanskje framstått som at jeg er skråsikker i min sak om det her, men det er jeg ikke. Nå får jeg vel sikkert kommentarer på at jeg snakker mot meg selv, men det får så være. Uansett, som jeg nevnte så er det ikke bestemt at om 9 måneder så skal jeg ligge å føde!

[SummerJoy]

Jeg skjønner hva godt hva du mener med det du sier. Har mindre søsken og har sett åssen de eldre søskene mine har det. Likevel ser jeg ikke på det som noe problem! Barnet vil da ha en far, sånn at jeg ikke hadde måtte takle alt helt alene. Nå har jeg ikke akkurat sagt at jeg SKAL ha barn NÅ, men at jeg ønsker meg det. Det er ikke bestemt at om 9 måneder skal jeg ligge å føde. Kjæresten og jeg har heller ikke begynt å prøve enda.

Det er klart det hjelper mye på å ha en mann som kan avlaste. Det har vært helt avgjørende for min del iallefall.

Men fint du er obs på det da, og at det ikke bare er "festing" du går glipp av ved å binde deg så tidlig.

[Leanne]

Jeg skjønner hva godt hva du mener med det du sier. Har mindre søsken og har sett åssen de eldre søskene mine har det. Likevel ser jeg ikke på det som noe problem! Barnet vil da ha en far, sånn at jeg ikke hadde måtte takle alt helt alene. Nå har jeg ikke akkurat sagt at jeg SKAL ha barn NÅ, men at jeg ønsker meg det. Det er ikke bestemt at om 9 måneder skal jeg ligge å føde. Kjæresten og jeg har heller ikke begynt å prøve enda.

Selv om alt er bra i mellom dere nå, og begge ønsker ser barn. Må man også tenke at det er en mulighet for at far ombestemmer seg mens du er gravid, etter at barnet er født og plutselig ikke er klar allikevel. Har ingen statistikk å vise til, men jeg tror det er flere unge fedre som brått ombestemmer seg og rømmer fra alt ansvaret enn eldre. (Ser helt klart den tendensen i de barnehagene jeg har jobbet)

Så hvis du bestemmer deg for å prøve å få barn nå - tenk over om du fortsatt vil om du skulle ende opp alene med barnet, uten hjelp fra barnefar.

[AnonymBruker]

Selv om alt er bra i mellom dere nå, og begge ønsker ser barn. Må man også tenke at det er en mulighet for at far ombestemmer seg mens du er gravid, etter at barnet er født og plutselig ikke er klar allikevel. Har ingen statistikk å vise til, men jeg tror det er flere unge fedre som brått ombestemmer seg og rømmer fra alt ansvaret enn eldre. (Ser helt klart den tendensen i de barnehagene jeg har jobbet)

Så hvis du bestemmer deg for å prøve å få barn nå - tenk over om du fortsatt vil om du skulle ende opp alene med barnet, uten hjelp fra barnefar.

Jeg har vært inne på tanken. Han sier det at han uansett vil stille opp, men jeg har likevel tenkt tanken -"hva om han ombestemmer seg og han overhodet ikke vil lenger?" Han er en fantastisk kjæreste og jeg tror at han vil stille opp uansett, men som sagt - jeg tar likevel forhåndsregler.

[Myrthel]

Som de fleste sier her, så er det umulig å få en 17 åring til å forstå selv at han/hun ikke er moden og voksen. Jeg husker da selvsagt at jeg var 17 år selv, og følte meg såååå voksen... Kunne og viste da sååå mye... Men så blir man faktisk eldre, og jeg syntes det er "flaut" å tenke på hvor lite jeg viste, og hvor barnslig jeg var i tankene mine. (altså "flaut" fordi jeg selv trodde noe helt annet den gangen).

Jeg hadde også passe massevis av barn, og trodde nok jeg var en "ekspert" dengang.

Årene gikk, jeg fikk utdannelse, fast jobb (hvor jeg jobbet med syke/pleietrengende barn), jeg har vært helgeavlaster, jobbet for barnevernet. Jeg ble faktisk 27 år, før jeg fikk mitt først barn, og DET er jeg utrolig glad for den dag i dag. (og det finnes ingen sammenligning med barnepass og egne barn - selvom jeg hadde andres barn over helger mange ganger, også syke barn)

Hadde jeg fått barn som 17 åring, hadde jeg ikke kunnet gi mine barn en brøkdel av hva jeg kan nå...(og da tenker jeg absolutt ikke bare økonomisk)...

Jeg dømmer ikke ung mødre, men har man et valg - bør man absolutt vente til man er mer moden.