Ung mor

[ablaze]

Kan jeg få spørre hvor mye du tjener? Du sier du tjener godt til å være 17... Hvor mye har dere to i samlet inntekt?

[Miss Muffet]

Jeg forstår hva dere sier og mener, men det forandrer likevel ikke min mening. Jeg er 17 år og har så god tid på meg osv, ja, jeg vet det, men jeg vil likevel ha barn nå. Jeg vil stifte familie og stå på egne bein. Jeg vet ekstremt godt at det er mye ansvar for en baby, og at det også er stimulasjon inne i bildet. Ikke kun kos, mat og skift. Jeg er fullstendig klar over alt sammen!

Det er dette som er litt typisk for hvor bastant man ofte er når man er 17 år. Ja, vi har vært der du er nå alle sammen, vi har følt oss voksne, modne og følt at vi har opplevd mye, men årene går og du vil forandre deg veldig mye de nærmeste årene. Selv om du tror du har full kontroll, vil du oppdage at verden vil fremstå annerledes om en stund, og du trenger tid på deg til å bli mer moden. Utvikle deg.Og vil du stå på egne bein så er ikke det å få barn nå som er løsningen, du er ikke voksen enda. Hvorfor skal tenåringer få barn ?

Beklager, men dette sier meg at du trenger mere tid på deg, og selv om du sikkert tror det så sier vi ikke dette for å være slemme mot deg.

[Gjesten]

Ser det er mange her som har kommentert det med kjæreste, og ja - jeg har kjæreste, og vi har vært sammen i snart fire år! Han tenker akkurat det samme som meg, så det er hverken noe press eller noe som helst annet. Han er også et år eldre enn meg. Jeg forstår hva dere sier og mener, men det forandrer likevel ikke min mening. Jeg er 17 år og har så god tid på meg osv, ja, jeg vet det, men jeg vil likevel ha barn nå. Jeg vil stifte familie og stå på egne bein. Jeg vet ekstremt godt at det er mye ansvar for en baby, og at det også er stimulasjon inne i bildet. Ikke kun kos, mat og skift. Jeg er fullstendig klar over alt sammen!

Jeg forstår at det helt sikkert er noe annet å få en baby selv enn å passe andre sine barn.

Jeg har fast jobb med god lønn for en 17 åring, kjæresten min har fast jobb og har i tillegg lappen. Vi planlegger å flytte sammen rett over nyttår.

Mange reagerer på at jeg er så ung også, og at alle tenker sånn når man er så ung. Det er godt mulig, men jeg vet med meg selv at jeg er fullstendig klar for et sånt ansvar. Jeg setter heller et annet menneskes behov foran mine egne. Null problem i det hele tatt! Jeg sitter veldig gjerne hjemme hver helg foran tvn med en liten en i armene. Kjæresten, som da hadde blitt barnets far, hadde hjulpet til. Vi hadde også fått masse hjelp fra besteforeldre, søsken osv. Jeg har alltid hørt at jeg har vært veldig voksen for alderen og jeg føler det samme. Jeg orker ikke tanken på at alle skal gå rundt å være drita fulle som veldig mange på min alder gjør. Mener ikke å slenge alle under en kam nå, men nå snakker jeg om folk der jeg er fra. Jeg er selvstendig, så det hadde ikke blitt noe problem med et barn.

Jeg så også at det var en som syns jeg virket sint i innleggene mine - grunnen til det er at jeg blir frustrert og fortvila når det er så mye fordommer og negativitet ute å går. Dere kjenner meg ikke en gang, og kan ikke si at det og det ikke går for meg! Jeg spørte om meningene deres, ja, jeg vet det, og jeg godtar, leser og respekterer det dere skriver.

Alt er mulig, bare man planlegger og virkelig tenker seg om!

Jeg ble litt provosert av dette innlegget. Du ber om meningene våre, men du virker overhodet ikke villig til å tenke over det vi skriver. Du har bestemt deg for hva du vil, og alle som har andre synspunkter blir avfeid.

Og angående det at vi ikke kjenner deg: Nei, det gjør vi ikke, og det kan godt hende du vil bli en utmerket mor. Det er ingen som har betvilt det i det hele tatt. Det vi har sagt, er at det kanskje er lurt å vente litt. Jeg tviler ikke på at du hadde vært en strålende mor om du fikk barn nå med en gang, jeg bare tror at i lengden vil både du, barnefar og barnet tjene på at dere venter litt. Det at du er voksen for alderen er vel og bra, men det betyr ikke at du er voksen. Selv om du har både kunnskap, livserfaring og et modent sinn, vil du utvilsomt lære mye om både deg selv og livet i løpet av de neste ti årene. Det kan selvfølgelig også gjennomføres med et barn i armene, men jeg tror du vil finne at det hele blir lettere uten.

[AnonymBruker]

Når det gjelder inntekt, føler jeg at det er privat og at det ikke hører hjemme her på nettet.

Jeg tenker over det dere sier, men for å være helt ærlig, føler jeg at dere er sinte på meg fordi at jeg faktisk vil bli en ung mor. Derfor setter jeg meg selv i selvforsvar ...

[AnonymBruker]

Hei!

Siden du blir nedlesset av negative kommentarer, så tenkte jeg å fortelle min historie:)

Jeg ble gravid når jeg var 19år, og det var uplanlagt. Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i ca. et år, så i begynnelsen var vi usikre på hva vi skulle gjøre. vi valgte å beholde, og det har jeg ikke angret en dag på!

Jeg fullførte skoleåret uten permisjon, fortsatte å studere til bachelor, tok senere et år med pedagogikk og nå er jeg lærer på videregående skole:). jeg tjener greit, har en god utdannelse, fikk to år "gratis" av lånekassa, har lært meg å takle press,eksamenssituasjoner+++ samtidig som jeg var ung mor til to jenter. Fikk sistemann i det sisteåret av utdannelsen:).

VI har også reist endel siden studienen var ganske fleksible og jobben til samboern liberale... Har også tatt opp lån og blitt gjelsslaver etter jeg fikk min første jobb:).

Har fortsatt en god kjæreste, pappa - snart ektemann ved min side. Et lite hus og verdens beste jenter:). Har heller ikke et enormt studielån;).

Jeg er rett og slett fornøyd med meg selv og hva familien har klart de årene, selv om jeg var ung mor. Jeg er heller ikke blind, og ser selv at det har i perioder vært hardt, men det er ingenting når man ser på helheten.

Å være mor er det aller viktigst:). Graviditeten tar 9mnd, og innen den tid er jeg sikker på at DU er klar:).

Klem fra meg

[Gjest BabyBlue]

Jeg skjønner hva godt hva du mener med det du sier. Har mindre søsken og har sett åssen de eldre søskene mine har det. Likevel ser jeg ikke på det som noe problem! Barnet vil da ha en far, sånn at jeg ikke hadde måtte takle alt helt alene. Nå har jeg ikke akkurat sagt at jeg SKAL ha barn NÅ, men at jeg ønsker meg det. Det er ikke bestemt at om 9 måneder skal jeg ligge å føde. Kjæresten og jeg har heller ikke begynt å prøve enda.

Har dere inntekt til å ha unge da? Hva tjener du og typen og hva er igjen av månedslønna når alle regninger og skatt er betalt? Hvis man ser på det å grine til foreldre og NAV som en løsning har jeg egentlig fått vite alt jeg trenger

Jeg er selv på kanten til å bli 17, men i motsetning til deg har jeg et realistisk syn på hva det vil si å oppdra et barn. Si meg - hva er problemet med å vente i 5 - 10 år når utdannelse og alt er på plass? Vil du ikke reise og oppleve ting, vokse som person før du får deg barn?

Du er ikke ferdig utviklet som person ennå, og vet ikke hva du vil om 10 - 20 år, og det er derfor mange her reagerer på uttalelsene dine. Mange her har barn på 17, og det virker jo litt skremmende å få unge når man selv akkurat har blitt "voksen".

Grunnen til at du er verpesyk er fordi kroppen forteller deg at "yes! Jeg er fertil, jeg er ung, jeg er sprek - det å bære et barn er kroppen min ekspert på i disse årene!" Men selv om kroppen er klar trenger ikke hodet være det.

Synes det er fint du tenker over det å ha barn - men kjære deg, vent til du er voksen på de viktigste områdene før du og typen starter å prøve. Å være ung mor er ikke like lett som "unge mødre" fremstiller det.

[Gjesten]

Når det gjelder inntekt, føler jeg at det er privat og at det ikke hører hjemme her på nettet.

Jeg tenker over det dere sier, men for å være helt ærlig, føler jeg at dere er sinte på meg fordi at jeg faktisk vil bli en ung mor. Derfor setter jeg meg selv i selvforsvar ...

Jeg tror ingen her er sinte på deg, jeg er i alle fall ikke. Jeg tror det er lett at man høres litt krass ut når man diskuterer et slikt emne, og jeg beklager hvis du har oppfattet at jeg "angrep" deg.

[AnonymBruker]

Har dere inntekt til å ha unge da? Hva tjener du og typen og hva er igjen av månedslønna når alle regninger og skatt er betalt? Hvis man ser på det å grine til foreldre og NAV som en løsning har jeg egentlig fått vite alt jeg trenger

Jeg er selv på kanten til å bli 17, men i motsetning til deg har jeg et realistisk syn på hva det vil si å oppdra et barn. Si meg - hva er problemet med å vente i 5 - 10 år når utdannelse og alt er på plass? Vil du ikke reise og oppleve ting, vokse som person før du får deg barn?

Du er ikke ferdig utviklet som person ennå, og vet ikke hva du vil om 10 - 20 år, og det er derfor mange her reagerer på uttalelsene dine. Mange her har barn på 17, og det virker jo litt skremmende å få unge når man selv akkurat har blitt "voksen".

Grunnen til at du er verpesyk er fordi kroppen forteller deg at "yes! Jeg er fertil, jeg er ung, jeg er sprek - det å bære et barn er kroppen min ekspert på i disse årene!" Men selv om kroppen er klar trenger ikke hodet være det.

Synes det er fint du tenker over det å ha barn - men kjære deg, vent til du er voksen på de viktigste områdene før du og typen starter å prøve. Å være ung mor er ikke like lett som "unge mødre" fremstiller det.

Vi har god inntekt og har råd til det å ha et barn. Det å grine til foreldre eller NAV som du sier, kommer ikke til å skje. Foreldrene våres vil helt sikkert stille opp, og det kan vi ikke nekte dem. Men - vi vil klare oss selv og gjøre det på vår måte. Vi vil da få barnetrygd som alle andre foreldre får. Selvom det ikke er mye, så klarer vi oss med tanke på inntekta vår.

Jeg tar den som en frekk og spydig kommentar med at du mener at du har et realistisk syn på det å oppdra et barn og at jeg ikke har det. Det vil nok sikkert flere her være enig med deg i, men jeg står likevel på mitt på akkurat det der.

[AnonymBruker]

Jeg tror ingen her er sinte på deg, jeg er i alle fall ikke. Jeg tror det er lett at man høres litt krass ut når man diskuterer et slikt emne, og jeg beklager hvis du har oppfattet at jeg "angrep" deg.

Selvom det kanskje ikke kan virke som det, så forstår jeg hva dere mener. Mange her har nok helt sikkert barn på 17 år og kan ikke forestille seg at de blir foreldre nå og jeg vil tro at mange av kommentarene og reaksjonene er basert på det, uten at jeg skal være skråsikker.

[Gjest line]

Ser det er mange her som har kommentert det med kjæreste, og ja - jeg har kjæreste, og vi har vært sammen i snart fire år! Han tenker akkurat det samme som meg, så det er hverken noe press eller noe som helst annet. Han er også et år eldre enn meg. Jeg forstår hva dere sier og mener, men det forandrer likevel ikke min mening. Jeg er 17 år og har så god tid på meg osv, ja, jeg vet det, men jeg vil likevel ha barn nå. Jeg vil stifte familie og stå på egne bein. Jeg vet ekstremt godt at det er mye ansvar for en baby, og at det også er stimulasjon inne i bildet. Ikke kun kos, mat og skift. Jeg er fullstendig klar over alt sammen!

Jeg forstår at det helt sikkert er noe annet å få en baby selv enn å passe andre sine barn.

Jeg har fast jobb med god lønn for en 17 åring, kjæresten min har fast jobb og har i tillegg lappen. Vi planlegger å flytte sammen rett over nyttår.

Mange reagerer på at jeg er så ung også, og at alle tenker sånn når man er så ung. Det er godt mulig, men jeg vet med meg selv at jeg er fullstendig klar for et sånt ansvar. Jeg setter heller et annet menneskes behov foran mine egne. Null problem i det hele tatt! Jeg sitter veldig gjerne hjemme hver helg foran tvn med en liten en i armene. Kjæresten, som da hadde blitt barnets far, hadde hjulpet til. Vi hadde også fått masse hjelp fra besteforeldre, søsken osv. Jeg har alltid hørt at jeg har vært veldig voksen for alderen og jeg føler det samme. Jeg orker ikke tanken på at alle skal gå rundt å være drita fulle som veldig mange på min alder gjør. Mener ikke å slenge alle under en kam nå, men nå snakker jeg om folk der jeg er fra. Jeg er selvstendig, så det hadde ikke blitt noe problem med et barn.

Jeg så også at det var en som syns jeg virket sint i innleggene mine - grunnen til det er at jeg blir frustrert og fortvila når det er så mye fordommer og negativitet ute å går. Dere kjenner meg ikke en gang, og kan ikke si at det og det ikke går for meg! Jeg spørte om meningene deres, ja, jeg vet det, og jeg godtar, leser og respekterer det dere skriver.

Alt er mulig, bare man planlegger og virkelig tenker seg om!

Du høres akkurat ut som det jeg gjorde da jeg var på din alder, noe som kun er fire år siden. Jeg var også klar for fullt familieliv, hadde slektninger å arve utstyr ut av, nettopp fått meg jobb, tok vgs, fast kjæreste og kunne ikke tenke meg å noengang vise meg på en fest. Vet du hva som skjedde? Jeg endret meg noe enormt i disse fire årene fram til nå. Ja, jeg ønsker meg fremdeles et familieliv. Men det stabile forholdet jeg hadde som aldri kom til å ta slutt, det tok slutt. Jeg oppdaga hvor mye det var jeg ønsket å gjøre for meg selv. Og vet du hva? Det er bare disse årene fram til du får barn som du har mulighet til å virkelig være egoistisk og gå etter dine egne drømmer. Nå tenker du sikkert at det å få barn er en drøm, og det tviler jeg ikke på at det er, men har du ikke noen andre drømmer å oppfylle før det?

Hvorfor er det så viktig å få et barn nå i stedet for om fem år? Ifølge statistikkene skal du jo leve i 60 år til, og da er fem år veldig lite i forhold til helheten.

Jeg mener på ingen måte at du er mindre egnet til å gi et barn en god oppvekst, selv om den trolig vil være litt trang økonomisk, men jeg mener at du bør sette pris på å være bare deg og kjæresten akkurat nå. Se i hvert fall hvordan det går å bo sammen før dere bestemmer dere for å få barn, det er mange som da oppdager sider ved sin partner som de føler de ikke kan leve med.

[AnonymBruker]

Siden du er sjult bak både en datamaskin OG AnonymBruker, synes jeg du kan oppgi hva dere tjener. Det virker som du er redd for å gi ut denne informasjonen, og det tyder jo på at du selv forstår at det ikke er helt tilstrekkelig.

P.S.: Jobber du fulltid?

[AnonymBruker]

Siden du er sjult bak både en datamaskin OG AnonymBruker, synes jeg du kan oppgi hva dere tjener. Det virker som du er redd for å gi ut denne informasjonen, og det tyder jo på at du selv forstår at det ikke er helt tilstrekkelig.

P.S.: Jobber du fulltid?

Selvom jeg er skjult bak både en anonym bruker og en datamaskin, ønsker jeg likevel ikke å oppgi hvor mye jeg faktisk tjener. Det ser jeg på som en privat ting, uansett.

Jeg jobber i en butikk, jobber fire dager i uka - mandag, tirsdag, torsdag og fredag. Har også jobbing i i helgene i blandt. Onsdagen bruker jeg på nettstudiene mine. Arbeidstidene mine varierer litt, men det er som regel fra klokka ti til klokka sju.

[Gjest BabyBlue]

Vi har god inntekt og har råd til det å ha et barn. Det å grine til foreldre eller NAV som du sier, kommer ikke til å skje. Foreldrene våres vil helt sikkert stille opp, og det kan vi ikke nekte dem. Men - vi vil klare oss selv og gjøre det på vår måte. Vi vil da få barnetrygd som alle andre foreldre får. Selvom det ikke er mye, så klarer vi oss med tanke på inntekta vår.

Jeg tar den som en frekk og spydig kommentar med at du mener at du har et realistisk syn på det å oppdra et barn og at jeg ikke har det. Det vil nok sikkert flere her være enig med deg i, men jeg står likevel på mitt på akkurat det der.

Noen ganger må man være frekk og spydig for å komme gjennom hos folk. Og tenåringer som innbiller seg at de er klare til å oppdra et barn vet åpenbart ikke hva det innebærer. Det er hardt arbeid, og du står til ansvar for et levende menneske som avhenger av deg gjennom et helt liv. Det virker som kakestykke der og da, men man finner fort ut av at det er beinhardt både psykisk og fysisk når man står til armene opp i gulp og bæsjebleier.

Du kan ikke vite om du er moden til å bli mor bare pga. søsken og masse barnevakt. Jeg har også passet på søsken og andre unger siden jeg var 9 år gammel, men jeg vet da at det ikke er nok til å gjøre meg om til en god mor.

Men, men... det er ikke jeg som ønsker å bli smelt på tjukka før jeg i det hele tatt er myndig. Håper bare for din del at du tenker gjennom dette.

[Wombat]

Det jeg mente med NAV, var at man får jo barnetrygd og diverse når man blir foreldre. Jeg ser at den kunne tolkes feil! Men når jeg tenker på meg selv da, så har jeg jobbet over en lang periode (lenger enn to måneder) og tjenet opp penger. Jeg er klar for å sette en annen persons behov foran mine egne!

Vær klar over at å sette et annet barn til verden er det mest egoistiske du noen gang kan gjøre.

Jeg er nøytral i forhold til om du vil bli en god mor og om det er rett - men ikke tro at det er å være oppofrende av deg å bli mamma, det er stikk motsatt fordi DU vil ha barn fordi DU føler deg klar.

Ble litt streng her ser jeg, men å si at du er klar for å sette en annens behov foran dine egne blir feil for meg - da kunne du like gjerne skaffet deg en hund, de trenger også mye stell.

[AnonymBruker]

jeg fikk selv barn i ung alder, og har også alltid vært glad i barn og passet de mindre.

Men det er noe helt annet når en får selv. Barnet vokser. Det er ikke baby hele livet. Og jeg har sett at mange klarer seg bra så lenge barnet er lite, men med alderen kommer det nye utfordringer og da kan det være godt å ha levd et liv før en fikk barn selv.

Det er tøft å være ung mor i dagens samfunn. En trenger utdannelse for å få seg en god jobb, og det er ikke alltid like lett når man har barn. Og man blir fort satt på sidelinjen med de jevngamle.

Selv om jeg føler jeg har klart morsoppgaven, oppmuntrer jeg ingen til å bli ung mor. Det er tøffere enn man tror. Som 17 åring er du ikke voksen ennå, og når en planlegger å bli ung mor sier det litt om modenheten. Er det ikke bedre å vente til du er voksen med å tre inn i de voksene sin verden?

[Gjest veronika]

Du har sagt mye om at du er klar, og vet hva det innebærer å ha et barn (i hvert fall i så stor grad en kan vite det uten å ha barn selv). Men hva vet kjæresten din om hvordan det er å være pappa? Er han virkelig klar for det ansvaret? Vet han hvor mye arbeid det innebærer? Hva det koster? Er han villig til å ofre så mye av tiden på en annen person? Er du villig til å ofre mye av alenetiden din og sette forholdet deres på den prøven det kan være å ha et spebarn i huset? Dersom du venter med utdanning, betyr det at han også skal gjøre det samme?

Det jeg vil påstå at de fleste her mener er ikke at du ikke er egnet som mor, men at det ikke skader deg å vente i hvert fall et år eller to og så tenke over hva du egentlig vil. Og så se tilbake og vurdere selv om du har endret deg eller utviklet deg noe i løpet av disse to årene. Det vi prøver å si er at du har ikke noe hastverk med å stifte familie. Nyt det å være ung, for det innebærer definitivt mye annet enn festing. Sett pris på at du bare er ansvarlig for deg selv! Nyt det å ha en jobb der du tjener godt nok til å kunne unne deg litt ekstra for deg selv.

[smalls]

Synes i hvert fall du bør tenke deg nøye om.Det er ikke det samme som å få en hund liksom. Har flere venniner som fikk barn i ung alder. Altså rundt din alder og det er verken lett eller billig. Er du klar for å sitte hjemme mens alle vennene dine drar på venne turer eller andre gøye ting osv? Klar for søvnløse netter og et stort ansvar? Og ikke minst å sette noen foran deg? Jeg takler ikke mødre som bare leverer ungen til foreldrene sine for å ut på byen hver helg og drikke seg dritings og som ikke setter ungen først. Hvorfor fikk du unge hvis du ikke kan sette unges behov foran dine egne? Får man unge får man være så god ta seg av ungen og ikke bare farte avgårde som du gjorde før. Husk at du blir ikke fri lengere. Du kan ikke gjøre som du vil slik som du kan nå. Bare tenk deg litt om

[Meridian]

Jeg syns ikke at det å bli mor skal ha en alder. Det blir jo helt feil.

Da burde egentlig alle få barn når man er 22 år, for det da er man mest fruktbar og på topp(ifølge læreren min). Dette blir litt vanskelig, siden alle er i forskjellige stadier i livet til enhver tid. Derfor får man barn når det skjer, enten det er planlagt eller ikke.

TS, ingen kan hindre deg i å få barn. Det er det bare du som kan bestemme. Om du velger å bli en ung mor, så har du vel tenkt igjennom valget.

Hadde du vært min datter på 17 år, så hadde jeg nærmest nektet deg å bli gravid.

[Gjest Dhanu]

Jeg var ung mor. 18 (nesten 19) da gullet ble født. Både positive og negative sider ved det.

Jeg ble gravid ved et uhell, kjæresten gjennom fire år ønsket å beholde, så jeg beholdt. Og ble alene.

Jeg har vel fått gjort det samme som "alle andre". Tatt utdanning, hatt spennende jobber, vært politisk aktiv, jobbet som frivillig. Reist masse, bodd utenlands. Gullet har vært med på alt dette.

Forskjellen er vel at det koster mer. Det er slitsomt å være alene om alt. Og det er mer slitsomt å være alene når man er ung og uerfaren, enn når man er eldre og har mer trygghet og selvtillit. Men om man er ressurssterk, så tåler man det jo.

Du må ta høyde for at du kanskje blir alene om barnet. Men det må man jo som 30-åring også.

Jeg må bare legge til hvor utrolig herlig det er som 30-åring å kunne reise fritt rundt, fordi barna er store nok til å være med på det meste! Mens venninnene mine klekker rundt meg, har jeg nettopp gjenvunnet ganske stor frihet. Det er veldig deilig å få så mye frihet tilbake mens man enda er ung Så et positivt aspekt er nok at jeg tok de "slitsomme" småbarnsårene mens jeg selv hadde mest energi.

Det er vanskelig å gi råd til andre. Mitt 18-årige jeg hadde aldri planlagt det slik, jeg måtte bare ta et valg der og da. Så jeg ville ikke planlagt det. At det ble slik, har hatt sine positive og negative sider, og det er vanskelig å gi råd til andre om hvilke sider som veier tyngst.

Å være ung mor er ikke like lett som "unge mødre" fremstiller det.

Den syns jeg var litt morsom. Hvem andre enn unge mødre skulle liksom vite hvordan det er å være ung mor?

(Du har mange gode poeng i innlegget ditt ellers, altså )

[Gjest Wolfmoon]

Jeg har forsåvidt ingen formeninger om TS ville blitt en god mor som 18-åring eller ikke, men jeg synes det er tvilsomt når det på meg virker som om TS sier at for å bli voksen og selvstendig, så må man få barn. For å komme seg videre må man få barn.

Hva med å faktisk flytte inn med kjæresten først? Se hvordan det fungerer å ta ansvar for hele ditt liv helt alene, og bo med et menneske du ikke har bodd med før, før du revurderer dette med barn. Om du venter til dere har bodd sammen et år, så vil du fortsatt bli en ung mor, men da med et mer stabilt fundament i livet ditt.