"Norske par gir opp for lett"

[Cuckold]

Jeg ønsker meg ikke akkurat tilbake til føydalsamfunnet, men det er visse trekk ved riddermoralen som vi kanskje med fordel kunne beholdt: Evnen til å stå ved sitt ord, sette sin ære i å være der for dem man har forpliktet seg overfor, ikke bare spørre hva man til enhver tid har mest igjen for på kort sikt.

Tro meg, som mann har du ingenting igjen for dette. For det er løgnaktige individer du involverer deg med uansett. Ærlighet og redelighet har ingen sjanse mot en genetisk disposisjon for bedrag.

Nei, hvis dette skulle fungere kunne det selvsagt ikke bare være mannen som setter sin ære i å stå ved sitt ord og være der for dem man har forpliktet seg overfor. Når jeg kalte det riddermoral kan det sikkert misforstås, men det var altså ikke min mening at dette bare skulle gjelde den mannlige part. Det skal to til for å få et forhold til å vare, det hjelper ikke hvor fast bestemt den ene er på at dette skal vare livet ut om den andre har en annen mening. Så selv om slike holdninger fremdeles skulle være utbredt vil det likevel ikke hjelpe så lenge det er en betydelig andel av befolkningen som ikke deler denne innstillingen. Bare par der begge har samme innstilling vil ha sannsynlighet for å holde sammen livet ut. I tillegg til de svineheldige selvsagt, de som har en mer betinget kjærlighet, men som likevel er så heldige at forelskelsen og lidenskapen holder seg gjennom alle faser.

[Gjest gjestdeluxe]

Nei, hvis dette skulle fungere kunne det selvsagt ikke bare være mannen som setter sin ære i å stå ved sitt ord og være der for dem man har forpliktet seg overfor. Når jeg kalte det riddermoral kan det sikkert misforstås, men det var altså ikke min mening at dette bare skulle gjelde den mannlige part. Det skal to til for å få et forhold til å vare, det hjelper ikke hvor fast bestemt den ene er på at dette skal vare livet ut om den andre har en annen mening. Så selv om slike holdninger fremdeles skulle være utbredt vil det likevel ikke hjelpe så lenge det er en betydelig andel av befolkningen som ikke deler denne innstillingen. Bare par der begge har samme innstilling vil ha sannsynlighet for å holde sammen livet ut. I tillegg til de svineheldige selvsagt, de som har en mer betinget kjærlighet, men som likevel er så heldige at forelskelsen og lidenskapen holder seg gjennom alle faser.

Du har rimelig rause ønsker: ikke bare skal hun leve med en "Cuckold", men hun skal satse livsvarig og verdsette ridderlighet i tillegg!

[Cuckold]

Du har rimelig rause ønsker: ikke bare skal hun leve med en "Cuckold", men hun skal satse livsvarig og verdsette ridderlighet i tillegg!

Hehe, sant, jeg har spinnville drømmer. Ikke dette med cuckold-livsstilen kanskje, for det burde jo ikke være så vrient å finne en jente som liker å ha alle fordelene ("to have one's cake and eat it too" som man sier på et beslektet språk), men å finne noen som er villig til å gå inn i et livslangt forhold kan nok være litt av en utfordring.

[Gjest Ludovie]

Jeg prøvde, hun gadd ikke. Og den ene gangen hun gadd satt hun og slengte dritt ustanselig. "Terapauten" lot da henne herje fritt...

Javel, og så, da? Synd for deg. Men dette er jo kun én erfaring blant tusenvis av erfaringer fra folk som er involvert i samlivsbrudd. Man kan jo bare ikke generalisere ut fra enkeltopplevelser.

[AnonymBruker]

Ja, jeg synes at norske par gir opp for lett. Men det er kanskje fordi det er så lett å gjøre det? Ikke blir man sett ned på om man er alene, man klarer seg ok økonomisk..livet er mer tilpasset et aleneliv enn det var tidligere. Samtidig så tror jeg at mange går ut i en singel tilværelse og tror at "nå skal de realisere seg selv" uten at de blir lykkeligere.

Jeg synes at ekteskapet/samboerskapet/partnerskapet er verdt å kjempe for. Vi er ikke så ulike vi mennesker.. ikke så ulike at vi ikke klarer å leve med hverandre og tilpasse oss hverandre. Det virker av og til som om vi ikke er villige til å gi vår 2bedre" halvdel rom til å utvikle seg som menneske. Prøver vår utkårede en annen retning så sier vi plutselig at "nei...vi vokste fra hverandre". Jeg tror at vi går glipp av mye spennende ved å holde på denne tankebanen.

Men, selvfølgelig.. utroskap..mishandling og slike ting er en annen greie..

[Gjest brutal_mann]

Javel, og så, da? Synd for deg. Men dette er jo kun én erfaring blant tusenvis av erfaringer fra folk som er involvert i samlivsbrudd. Man kan jo bare ikke generalisere ut fra enkeltopplevelser.

Vel, jeg er nok ikke den eneste som opplevde "terapauten" som hennes beste venn...

[Gjest Iris]

Vi som har vært gift lenge, og har voksne barn. Har kommet over en del kneiker i livet: Er gresset er grønnere?....er det dette jeg vil?...rutine,rutine, tvil, sliten, utslitt, bare strev og jobb for å få ender til å møtes og rekke over alt, hvor ble kjærligheten av, er den der fortsatt eller? osv..

Kneikene jobber vi oss igjennom, tiden går, sammen opplever dødsfall, sorg, glede, katastrofer,arbeidledighet,grå dager og gode dager , barna flytter ut, osv.

På ett tidspunkt vet man bare at man har valgt den rette mannen i sitt liv, vi har mye som binder oss sammen tross alt: Barna, noen felles interesser, noenlunde likt livssyn- men ikke helt likt , felles fortid(etterhvert),Forhåpentlig blir vi gamle sammen også- hvis ikke alvorlig sykdom tar en av oss ..

[Yasi]

"Avisen" VG har i dag en artikkel om samlivsbrudd hvor diverse psykologer og samlivsterapeuter uttaler seg.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10042021

Hva mener dere? Gir vi opp for lett?

Ja, jeg syns dagens par gir opp altfor lett Vi tåler nærmest ingenting lenger! Første vi gjør når vi møter veggen er å gi opp, istedenfor å gi litt på og klarte over. Leit =(

[Tornerosa]

Ja, jeg syns dagens par gir opp altfor lett Vi tåler nærmest ingenting lenger! Første vi gjør når vi møter veggen er å gi opp, istedenfor å gi litt på og klarte over. Leit =(

Jeg er så utrolig uenig. Jeg er "dagens par". Jeg tålte vanskene i lang tid, og han tålte dem. Vi prøvde og prøvde, terapi og what not. Jeg skulle ønske vi ga opp tidligere.

Og jeg ser det samme rundt meg, par som prøver og prøver, ingen har det godt, men de gir seg ikke.

De finnes sikkert andre steder, da. Parene som gir opp så lett. De finnes ikke i mine nærkretser, i hvertfall.

[mousepad]

Det skal mye til før det er best for barna at foreldrene skiller seg! Det er en veldig beleilig rettferdiggjøring mange voksne bruker når de ønsker seg ut av forholdet. Det er min mening at da skal samlivsterapi, kjæresteferie, you name it allerede være prøvd uten resultat.

Det er barna som blir sittende igjen som taperne. Jeg sier ikke at skilsmissebarn ikke klarer seg, for det gjør de aller fleste, men det er allikevel en alvorlig konsekvens å måtte innfinne seg med å se mamma/pappa halvparten av tiden i forhold til før, og leve med steforeldre, mine/dine/våre barn (som er en krevende familiesammensetning, det bevitner det store antallet tråder her på KG om temaet), og etter ditt utsagn om seriemonogami, så må de gjerne innfinne seg med dette flere ganger også. Det blir mange relasjoner å måtte forholde seg til etterhvert, og gjerne mange mennesker man knytter seg til som forsvinner.

Enig i dette .

Det er vel bare i de tilfellene foreldrene har hyppige åpenlyste konflikter og ikke greier å la være at det det virkelig er bedre for barna at foreldrene går hver til sitt og ikke i like stor grad når forholdet bare har kjølnet og mangler lidenskap . I de tilfellene er det vel helst pga foreldrenes behov at skilsmisse er det beste .

[Gjest Ludovie]

Enig i dette .

Det er vel bare i de tilfellene foreldrene har hyppige åpenlyste konflikter og ikke greier å la være at det det virkelig er bedre for barna at foreldrene går hver til sitt og ikke i like stor grad når forholdet bare har kjølnet og mangler lidenskap . I de tilfellene er det vel helst pga foreldrenes behov at skilsmisse er det beste .

Tror nok ikke du skjønner hva du snakker om her.

[mousepad]

Tror nok ikke du skjønner hva du snakker om her.

Fra faghold og forskning er det imidlertid funn som tyder på det

jeg skrev .

At man ikke personlig trenger å være enig i det , er jo noe annet . Mange liker nok heller å se det slik at de gjør det til barnas beste , istedet for å se på det som at de gjør det for å bli lykkeligere selv .

[bergans]

Fra faghold og forskning er det imidlertid funn som tyder på det

jeg skrev .

At man ikke personlig trenger å være enig i det , er jo noe annet . Mange liker nok heller å se det slik at de gjør det til barnas beste , istedet for å se på det som at de gjør det for å bli lykkeligere selv .

Akkurat dette tror jeg er et viktig poeng som svært mange par velger å fornekte midt i en vanskelig situasjon. Hvis paret klarer å overbevise seg selv om at oppløsning av familien er til beste for alle, og ikke bare for at èn person vil ut, så blir valget lettere å leve med for den som bryter ut. For meg så blir dette litt som floskelen om at det er bedre for gravide at de røyker litt, enn at de stresser med røykeslutt (noe som ikke stemmer med forskning).

Ser også uendelig mange tråder her på KG om enslige foreldre som både klager på at nye partnere ikke er ivrige nok på deres barn, ikke vil gå inn i forhold med barn, eller at mine-dine-våre-deres ikke fungerer sammen. Det hadde vært en fantastisk utvikling å se at folk satset på forholdet før de fikk barn. og ikke motsatt, hvor det er barna som tar den største støyten uansett. Voksne må ta mer ansvar for sine idiotiske handlinger (dette gjelder forsåvidt ift til egen helse, sykdomsforebygging og i traffiken) og tenke lenger enn til "jeg vil ha/jeg må".

The present study (2001) updates the P. R. Amato and B. Keith (1991) meta-analysis of children and divorce with a new analysis of 67 studies published in the 1990s. Compared with children with continuously married parents, children with divorced parents continued to score significantly lower on measures of academic achievement, conduct, psychological adjustment, self-concept, and social relations.

Kilde: Journal of Family Psychology, Vol 15(3), Sep 2001, 355-370.

Det man kan diskutere er om problemene som barn fra ødelagte forhold opplever, forverres i varierende grad ift hvordan de voksne oppfører seg før, under og etter bruddet. Igjen, voksnes ansvar. Et ansvar som jeg tror en del ikke burde ha hatt i utgangspunktet.

Dette er en nyttig studie for de som ønsker mer relevant materiale:

Kelly, J. B., & Emery, R. E. (2003). Children’s adjustment following divorce: Risk and resiliency perspectives. Family Relations, 52, 352-362.

Endret 5. november 2010 av bergans