"Norske par gir opp for lett"

[Gjest Gjest]

Ser ut som at mange som har svart her ikke nødvendigvis har førstehånds kjennskap til brudd/skilsmisse? Selv ble jeg skilt etter et 12 års forhold med to barn på da 3 og 5 år. Jeg er vokst opp i et hjem hvor jeg har lært at man gifter seg bare en gang og da bør man heller aldri skille seg. Dette preget min avgjørelse veldig. Jeg ville så gjerne være en av dem som giftet seg en gang og fikk forholdet til å fungere ressten av livet, men det gikk ikke. Jeg ga absolutt ikke opp for lett, tvert i mot vil jeg si at jeg holdt ut for lenge.

For det første er det ingen som snakker om din, eller dine venninners skilsmisser.

Ingen av oss vet om noen av dere ga opp for fort.

Men, for å illustrere hva mange av oss mener (og dette har ingenting med deg og din skilsmisse å gjøre, jeg bruker bare din historie som et eksempel)...

Du sier du holdt ut for lenge, og at årsaken til at du gikk, var fordi du hadde tilpasset deg ham så mye at du mistet deg selv underveis. Det er ikke bra.

Jeg forstår at det ikke var en enkel avgjørelse å gå, men det kan faktisk likevel ha vært den enkleste avgjørelsen.

Men hvis du ser på det i etterkant, kunne dere gjort noe mer for å redde ekteskapet...?

Kunne dere oppsøkt prfesjonell hjelp som samlivskurs og parterapi?

Kunne du søkt indididuell hjelp, og finne tilbake til deg selv i ekteskapet, og la ham bli kjent på nytt med ditt egentlige jeg?

Kunne du gå fra forholdet uten negative følelser som sinne, bitterhet, skuffelse...

Gjorde dine venninner og deres ektemenn alt de kunne for å redde sine ekteskap?

Oppsøkte de profesjonell hjelp?

Igjen, jeg sier ikke at det ikke var rett av deg å gå, det vet jeg ingenting om, og at du kjempet i forholdet tviler jeg ikke et sekund på.

Jeg sier heller ikke at det ikke var tøft å ta avgjørelsen, men at noe er veldig vanskelig er ikke ensbetydende med at det ikke er den letteste utveien, fordi alternativet kunne være enda tøffere.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er naturlig at barna, som jo er en del av familien, blir inkludert og forklart (dersom de er store nok) i beslutningene. Er de for små til å forstå, må de bli forklart på en enkel og god måte når de stiller spørsmål. Jeg antar altså at foreldre flest velger en bruddløsning som er best for familiemedlemmene, gitt at de er rimelig oppegående.

Jeg antar at foreldre flest, i alle fall de som er rimelig oppegående, forsøker å løse brudd konstruktivt, av hensyn til barna. Om de kan, bor foreldrene i nærheten av hverandre, og de fleste prøver vel å være konstruktive, selv om det er mye emosjonelt grums i bagasjen.

På sikt tror jeg absolutt det er til det aller beste for barna, dersom foreldrene hver for seg er glade og mer fornøyd, enn de var i "familien". Et brudd er bedre enn et lunkent og dårlig parforhold - det er negativt for barn med foreldre som ofte krangler og ikke trives i sitt ekteskap.

Her legger du ansvar for foreldrenes skillsmisse og lykke på barna. Med barna som årsak begge veier. Dette er bortforklaringer som voksne konsekvent bruker for å få det slik de vil ha det selv.

Forøvrig signerer jeg Bergans innlegg. Meget bra.

[Gjest gjestdeluxe]

For det første er det ingen som snakker om din, eller dine venninners skilsmisser.

Du sier du holdt ut for lenge, og at årsaken til at du gikk, var fordi du hadde tilpasset deg ham så mye at du mistet deg selv underveis. Det er ikke bra.

Jeg forstår at det ikke var en enkel avgjørelse å gå, men det kan faktisk likevel ha vært den enkleste avgjørelsen.

Jeg ville tolket det motsatt: at det er enklest å bli.

Det er tungt å gå, og all ære til de som gjør det.

[Gjest Dainty]

Jeg synes det er naturlig at barna, som jo er en del av familien, blir inkludert og forklart (dersom de er store nok) i beslutningene. Er de for små til å forstå, må de bli forklart på en enkel og god måte når de stiller spørsmål. Jeg antar altså at foreldre flest velger en bruddløsning som er best for familiemedlemmene, gitt at de er rimelig oppegående.

Jeg antar at foreldre flest, i alle fall de som er rimelig oppegående, forsøker å løse brudd konstruktivt, av hensyn til barna. Om de kan, bor foreldrene i nærheten av hverandre, og de fleste prøver vel å være konstruktive, selv om det er mye emosjonelt grums i bagasjen.

På sikt tror jeg absolutt det er til det aller beste for barna, dersom foreldrene hver for seg er glade og mer fornøyd, enn de var i "familien". Et brudd er bedre enn et lunkent og dårlig parforhold - det er negativt for barn med foreldre som ofte krangler og ikke trives i sitt ekteskap.

Vi har nok veldig forskjellig syn på dette.

Det er min påstand at barn takler litt krangling. Å tro at et familieliv ikke skal inneholde perioder med krangling, er naivt. Det er selvsagt noe annet om stemningen er generelt iskald, og de voksne er stygge mot hverandre. Men jeg tror mye kan gjøres før det kommer til det stadiet, og det er de voksnes ansvar å sørge for at det ikke skjer.

Det skal mye til før det er best for barna at foreldrene skiller seg! Det er en veldig beleilig rettferdiggjøring mange voksne bruker når de ønsker seg ut av forholdet. Det er min mening at da skal samlivsterapi, kjæresteferie, you name it allerede være prøvd uten resultat.

Det er barna som blir sittende igjen som taperne. Jeg sier ikke at skilsmissebarn ikke klarer seg, for det gjør de aller fleste, men det er allikevel en alvorlig konsekvens å måtte innfinne seg med å se mamma/pappa halvparten av tiden i forhold til før, og leve med steforeldre, mine/dine/våre barn (som er en krevende familiesammensetning, det bevitner det store antallet tråder her på KG om temaet), og etter ditt utsagn om seriemonogami, så må de gjerne innfinne seg med dette flere ganger også. Det blir mange relasjoner å måtte forholde seg til etterhvert, og gjerne mange mennesker man knytter seg til som forsvinner.

[Gjest gjestdeluxe]

Dette er bortforklaringer som voksne konsekvent bruker for å få det slik de vil ha det selv.

Ja, når voksne sier at de blir i ekteskapet "for barnas skyld" er det trist, synes jeg.

Når foreldre går i fra hverandre, tror jeg nok det er en god grunn til det, og barna, som en del av familien, må følge med. Det tror jeg de takler fint, gitt at foreldrene er fornuftige og konstruktive.

[Gjest Airi Chikako]

Har ikke lest hele tråden.

Ja, jeg tror mange gir opp for lett. Har selv sett utallige samliv som har gått i grus uten at det tilsynelatende er noe i veien annet enn at man rett og slett går litt lei av hverandre eller krisemaksimerer litt. Selv synes jeg det er greit så lenge det ikke er barn inne i bildet, og synes det er trist at så mange skiller seg også da. Vi hadde ett eneste barn i klassen med foreldre som bodde sammen.

Når det er sagt, kommer jeg selv fra en sånn bakgrunn, men alternativet i det tilfellet var verre enn skilsmisse. Faren min drakk mye og var ikke fremmed for å bruke vold for å understreke at han var sterkere enn moren min. De var gift i åtte år før de skilte seg, da etter at vi ungene hadde opplevd mye mer brutalitet enn vi hadde godt av. Jeg merker at jeg bærer preg av dette fremdeles når jeg ser på hva slags tanker jeg har om det motsatte kjønn. Når det ligger ting som vold og tvang bak er det klart at situasjonen blir en annen.

Og man vet jo ikke hva som er årsaken til at man går fra hverandre når man ikke er gjennom prosessen selv, det finnes sikkert masse forhold der ut som det tilsynelatende er liten innsatsvilje som feller, men hvor alvoligere ting ligger bak.

Endret 31. oktober 2010 av Airi Chikako

[Gjest Gjest]

Jeg ville tolket det motsatt: at det er enklest å bli.

Det er tungt å gå, og all ære til de som gjør det.

Jeg er enig med deg hvis man blir uten å gjøre et forsøk på å forandre det som ikke fungerer.

Men det er ofte (ikke alltid) lettere å gjøre forandringer ved å fjerne seg fra problemet, enn å løse dem der man er.

[Gjest Dainty]

Noen av oss er som skapt til å være single eller i seriemonogami.

Det er selvsagt helt greit.

Men da er det min påstand at om man vet at man er den type person, så bør man revurdere det å få barn.

[Gjest gjestdeluxe]

Vi har nok veldig forskjellig syn på dette.

Det er min påstand at barn takler litt krangling. Å tro at et familieliv ikke skal inneholde perioder med krangling, er naivt. Det er selvsagt noe annet om stemningen er generelt iskald, og de voksne er stygge mot hverandre. Men jeg tror mye kan gjøres før det kommer til det stadiet, og det er de voksnes ansvar å sørge for at det ikke skjer.

Det skal mye til før det er best for barna at foreldrene skiller seg! Det er en veldig beleilig rettferdiggjøring mange voksne bruker når de ønsker seg ut av forholdet. Det er min mening at da skal samlivsterapi, kjæresteferie, you name it allerede være prøvd uten resultat.

Det er barna som blir sittende igjen som taperne. Jeg sier ikke at skilsmissebarn ikke klarer seg, for det gjør de aller fleste, men det er allikevel en alvorlig konsekvens å måtte innfinne seg med å se mamma/pappa halvparten av tiden i forhold til før, og leve med steforeldre, mine/dine/våre barn (som er en krevende familiesammensetning, det bevitner det store antallet tråder her på KG om temaet), og etter ditt utsagn om seriemonogami, så må de gjerne innfinne seg med dette flere ganger også. Det blir mange relasjoner å måtte forholde seg til etterhvert, og gjerne mange mennesker man knytter seg til som forsvinner.

Ja, det er jo fint at vi har ulikt syn på dette, noe annet ville være trist, om alle i tråden var enige.

Tror gjest/du (velger) å misforstå litt, når det nevnes at "barna blir brukt som unnskyldning begge veier".

For min del tenker jeg ikke at foreldre skiller seg av "hensyn til barna", men rett og slett fordi de 2 partene i ekteskapet har det dårlig med hverandre.

Så sier jeg:

Dersom de 2 har det så dårlig med hverandre over lang tid, er det best at de skiller lag, synes jeg. En konsekvens av dette blir også at barna har det bra når foreldrene har det bra.

Grunnen til brudd er altså ikke barna, som gjest (og du) har valgt å tolke.

Endret 31. oktober 2010 av gjestdeluxe

[Gjest gjestdeluxe]

Det er selvsagt helt greit.

Men da er det min påstand at om man vet at man er den type person, så bør man revurdere det å få barn.

Min mening er at ekteskapet ikke er den eneste gode måten å leve på. Om voksne mennesker mener at forholdene er gode og ligger til rette i den livssituasjonen den enkelte er i, er det bare flott å få barn.

Jeg er for frihet og trygghet - og mener det kan skapes innenfor flere rammer enn bare én.

Min påstand ville være at folk som lever i svært usunne og dårlige ekteskap, bør revurdere ekteskapet de lever i.

Endret 31. oktober 2010 av gjestdeluxe

[Gjest Airi Chikako]

Ja, det er jo fint at vi har ulikt syn på dette, noe annet ville være trist, om alle i tråden var enige.

Tror gjest/du (velger) å misforstå litt, når det nevnes at "barna blir brukt som unnskyldning begge veier".

For min del tenker jeg ikke at foreldre skiller seg av "hensyn til barna", men rett og slett fordi de 2 partene i ekteskapet har det dårlig med hverandre.

Så sier jeg:

Dersom de 2 har det så dårlig med hverandre over lang tid, er det best at de skiller lag, synes jeg. En konsekvens av dette blir også at barna har det bra når foreldrene har det bra.

Grunnen til brudd er altså ikke barna, som gjest (og du) har valgt å tolke.

Her leser du noe helt annet ut av innlegget enn det jeg tror var meningen? At barna er grunnen til brudd? Selvfølgelig ikke... Men jeg har opplevd at skilsmisser bortforklares med at det er det beste for barna, og i veldig mange tilfeller er det ikke det. For at det skal være det beste for barna må forholdet være så skakkjørt og med så skjev maktbalanse at det ikke finnes noe annet alternativ. Og selv da bør man prøve å se om det kan løses på noe vis, før man bryter. Synes jeg.

[Gjest Rosemor]

Men det er ofte (ikke alltid) lettere å gjøre forandringer ved å fjerne seg fra problemet, enn å løse dem der man er.

Jeg ville bare utheve dette, fordi jeg mener det er et viktig poeng!

[Gjest gjestdeluxe]

Her leser du noe helt annet ut av innlegget enn det jeg tror var meningen? At barna er grunnen til brudd? Selvfølgelig ikke... Men jeg har opplevd at skilsmisser bortforklares med at det er det beste for barna, og i veldig mange tilfeller er det ikke det. For at det skal være det beste for barna må forholdet være så skakkjørt og med så skjev maktbalanse at det ikke finnes noe annet alternativ. Og selv da bør man prøve å se om det kan løses på noe vis, før man bryter. Synes jeg.

Jeg svarte konkret til Dainty og en gjest.

(Du vet hva som var meningen med andres innlegg?)

Dersom du har opplevd at skilsmisser bortforklares med at det er av hensyn til barna, må en jo kunne spørre seg hvordan i all verden du vet sannheten om hvorfor folk bryter opp.

Jeg diskuterer ikke med utgangspunkt i enkelttilfeller og tillegger folk jeg ikke kjenner meninger de kanskje ikke har.

Jeg forholder meg generelt til prinsippene, og da mener jeg det er helt i orden at folk bryter opp, fordi jeg tror at det gjerne er gode grunner til å de gjør det. Jeg tror altså at folk selv vet best.

[AnonymBruker]

Fordi man har lovet det?

Har man? Jeg gifta meg borgerlig, og da lovte vi ikke noe slikt.

Jeg føler at det at 8 av 10 sier at vi gir opp for lett blir litt som de undersøkelsene som sier at 9 av 10 mener de er blant de 10% beste sjåførene, siden mange av disse 8 av 10 må være skilt selv. "Det er alle de andre som gir opp for lett, mine grunner var selvfølgelig gode."

Jeg synes ikke vi har noe med å sette oss på vår høye hest og vurdere andres grunner. Det er sikkert mange som synes at jeg giftet meg for tidlig og gav opp for lett, siden det er veldig få som vet at jeg ble utsatt for mishandling i mitt ekteskap, men det synes jeg faktisk ikke jeg har noen opplysningsplikt om. Så jeg synes folk flest burde innse at det ikke er alt man vet, og slutte å dømme andre.

[Gjest Airi Chikako]

Jeg svarte konkret til Dainty og en gjest.

(Du vet hva som var meningen med andres innlegg?)

Dersom du har opplevd at skilsmisser bortforklares med at det er av hensyn til barna, må en jo kunne spørre seg hvordan i all verden du vet sannheten om hvorfor folk bryter opp.

Jeg diskuterer ikke med utgangspunkt i enkelttilfeller og tillegger folk jeg ikke kjenner meninger de kanskje ikke har.

Jeg forholder meg generelt til prinsippene, og da mener jeg det er helt i orden at folk bryter opp, fordi jeg tror at det gjerne er gode grunner til å de gjør det. Jeg tror altså at folk selv vet best.

Jeg leste innlegget til Dainty, og det så ut som det var dette hun mente også, at barna ofte ble brukt som unnskyldning, men ikke at dette nødvendigvis er den underliggende grunnen til en skillsmisse. Men vi snakker nok litt rundt hverandre.

Til det du sier til meg om hva slags grunnlag jeg har til å vite hva som ligger bak:

Jeg har vokst opp i generasjonen hvor skilsmisser var veldig vanlig, og kjenner dermed ganske mange tilfeller. Jeg kjenner såpass mange skilsmissebarn såpass godt etter å ha gått på skole med dem gjennom hele oppveksten, at jeg vet hva de mener om saken og hvordan prosessen var for dem, og noe av det mange reagerer mest på selv er dette at foreldrene brukte dem som unnskyldning, når de først har begynt å ha det vanskelig etter at skillsmissen har funnet sted.

Derfor synes jeg absolutt det er noe i det Dainty sier.

Endret 31. oktober 2010 av Airi Chikako

[Gjest Dainty]

Ja, det er jo fint at vi har ulikt syn på dette, noe annet ville være trist, om alle i tråden var enige.

Tror gjest/du (velger) å misforstå litt, når det nevnes at "barna blir brukt som unnskyldning begge veier".

For min del tenker jeg ikke at foreldre skiller seg av "hensyn til barna", men rett og slett fordi de 2 partene i ekteskapet har det dårlig med hverandre.

Så sier jeg:

Dersom de 2 har det så dårlig med hverandre over lang tid, er det best at de skiller lag, synes jeg. En konsekvens av dette blir også at barna har det bra når foreldrene har det bra.

Grunnen til brudd er altså ikke barna, som gjest (og du) har valgt å tolke.

Jeg tror vi snakker litt forbi hverandre her. Jeg mener absolutt ikke at barna er den reelle grunnen til brudd, men at det er en typisk unnskyldning å komme med. En unnskyldning det kanskje ikke ligger så mye sannhet i.

Jeg tror ingen her har sagt at det er galt å skille lag om man har hatt flere år med et skikkelig ufungerende forhold. Det jeg tror mange prøver å si, er at man har faktisk stor mulighet, og ikke minst et stort ansvar, for å endre kursen om forholdet skranter. Om det var kjærlighet og seksuell tenning der i utgangspunktet, så kan det gjenvinnes. Det er bare blitt dyttet til siden av hverdagens kjas og mas. Det er mye man kan gjøre.. Når man føler seg syk, går man til legen. Hvorfor skal man ikke søke hjelp hos fagpersoner når man føler at forholdet sliter? Det kan være til stor hjelp å få en objektiv tredjepart inn som sorterer og rådgir.

Jeg synes også alle par med barn burde ta seg råd til regelmessige kjæresteferier! Om det så bare er en uke på et koselig bed&breakfast i Danmark. Avslapping og tid til å dyrke hverandre, oppleve nye ting sammen, og minnes hvorfor man falt for hverandre i utgangspunktet. Det er et eksempel på den investeringen i parforholdet som ble snakket om tidligere i tråden.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg leste innlegget til Dainty, og det så ut som det var dette hun mente også, at barna ofte ble brukt som unnskyldning, men ikke at dette nødvendigvis er den underliggende grunnen til en skillsmisse. Men vi snakker nok litt rundt hverandre.

Til det du sier til meg om hva slags grunnlag jeg har til å vite hva som ligger bak:

Jeg har vokst opp i generasjonen hvor skilsmisser var veldig vanlig, og kjenner dermed ganske mange tilfeller. Jeg kjenner såpass mange skilsmissebarn såpass godt etter å ha gått på skole med dem gjennom hele oppveksten, at jeg vet hva de mener om saken og hvordan prosessen var for dem, og noe av det mange reagerer mest på selv er dette at foreldrene brukte dem som unnskyldning, når de først har begynt å ha det vanskelig etter at skillsmissen har funnet sted.

Derfor synes jeg absolutt det er noe i det Dainty sier.

Dette blir for mye subjektiv tolkning for min del, og det kan jeg ikke ta stilling til.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg tror vi snakker litt forbi hverandre her. Jeg mener absolutt ikke at barna er den reelle grunnen til brudd, men at det er en typisk unnskyldning å komme med. En unnskyldning det kanskje ikke ligger så mye sannhet i.

Jeg tror ingen her har sagt at det er galt å skille lag om man har hatt flere år med et skikkelig ufungerende forhold. Det jeg tror mange prøver å si, er at man har faktisk stor mulighet, og ikke minst et stort ansvar, for å endre kursen om forholdet skranter. Om det var kjærlighet og seksuell tenning der i utgangspunktet, så kan det gjenvinnes.

Jeg tror ikke vi snakker forbi hverandre, vi har bare ulike synspunkt.

Jeg mener at det er greit å gå, da jeg har tillit til at de fleste går fordi de har sine grunner for et brudd.

[Gjest Airi Chikako]

Dette blir for mye subjektiv tolkning for min del, og det kan jeg ikke ta stilling til.

Greit nok at dette er en subjektiv opplevelse, men en tolkning er det jo ikke. Dette er jo hva barna selv har uttalt, ikke meninger jeg har tillagt dem.

Hva skal man kunne ta fram i et diskusjonsforum hvis man ikke kan peke på ting man har opplevd selv?

[Gjest Dainty]

Jeg kom på en annen tanke også. Og det er at innstillingen man har, bevisst eller ubevisst, kan ha utrolig mye å si for et parforhold.

Tør man gi hele seg til forholdet, tør man virkelig å satse med hele hjertet? Tør man å tenke at dette faktisk er noe man skal være i resten av livet, eller er man halvveis "på spranget" fordi det virker som en skremmende tanke å skulle love så mye til en person?

Jeg har et par venninner som jeg merker er "på spranget". Dvs. at jeg føler de ikke helt klarer å innstille seg på at det de har nå er det de skal slå seg til ro med resten av livet. De har fine familieliv, men det er som om de på en måte tillater seg å tenke at det kanskje dukker opp noe bedre? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke de er klar over det selv, men for meg som står utenfor, virker det slik. Og det jeg har merket med disse venninnene som er "på spranget" er at de viser mye mindre romslighet, tilgivelsesevne og overbærenhet overfor partneren sin, enn dem som har slått seg til ro med hele hjertet og synes tanken på at forholdet skal vare livet ut er en trygg og vakker tanke.

Endret 31. oktober 2010 av Dainty