"Norske par gir opp for lett"

[Gjest Dainty]

Folk som har prøvd parterapi melder ofte til venner og bekjente at det var dårlig. Det funket ikke. Med et sånt rykte på seg, er det vel ikke rart folk ikke vil i "terapi".

..og jeg kjenner flere par som har fått svært godt utbytte av parterapi.

Jeg sier ikke at alle samlivsterapeuter er like dyktige, men å si at tilbudet generelt ikke funker fordi det er dårlig, blir for enkelt. Jeg tror det er flere grunner til at det ikke funker for flere. For det første, så har innstilling hos paret mye å si. Det er vanskelig å hjelpe noen som innerst inne ikke vil ha hjelp, slik er det med all form for behandling. For det andre så sier flere av samlivsterapeutene at folk kommer alt for sent til terapi, gjerne årevis etter at problemet startet. Terapeutene er ikke trollmenn heller, hva skal man gjøre når paret har latt det skure og gå så ille over tid at det kun er negative følelser eller likegyldighet igjen mellom dem?

Endret 1. november 2010 av Dainty

[pøbelsara]

Før jeg ble skilt fra min første mann, hadde jeg i flere år tryglet om at vi skulle gå til parterapi. Han nektet. Tilslutt orket jeg ikke mer, og ville gå. Da ville han til terapi - han ville ikke skilles. Han syntes jeg hadde gitt opp for fort - jeg syntes at han ved å nekte å gå til terapi, ikke hadde satset nok på forholdet vårt - og det såret meg veldig at han ikke syntes jeg eller forhold et vårt var verdt en ekstra innsats.

Hvem som ga seg for fort eller ikke ga nok i dette tilfellet, kan vel diskuteres. Og slik er det nok for svært mange som går fra hverandre.

Endret 1. november 2010 av pøbelsara

[Havbris]

..og jeg kjenner flere par som har fått svært godt utbytte av parterapi.

Jeg sier ikke at alle samlivsterapeuter er like dyktige, men å si at tilbudet generelt ikke funker fordi det er dårlig, blir for enkelt. Jeg tror det er flere grunner til at det ikke funker for flere. For det første, så har innstilling hos paret mye å si. Det er vanskelig å hjelpe noen som innerst inne ikke vil ha hjelp, slik er det med all form for behandling. For det andre så sier flere av samlivsterapeutene at folk kommer alt for sent til terapi, gjerne årevis etter at problemet startet. Terapeutene er ikke trollmenn heller, hva skal man gjøre når paret har latt det skure og gå så ille over tid at det kun er negative følelser eller likegyldighet igjen mellom dem?

Jeg kjenner også mange som har hatt stort utbytte av parterapi - og jeg har selv hatt utbytte av enesamtaler hos familieterapeut etter en samlivskrise. Selvfølgelig er mye avhengig av at det er en dyktig terapeut - men minst like mye av betingelsene ligger også hos paret. Det må ligge et ønske å endringer hos begge for at det skal skje endringer - og den jobben må paret ta selv. Hvis den ene parten har dratt med seg en motvillig partner - så er utgangspunktet kanskje vanskelig.

Hvis den ene parten har en litt skjult agenda for å oppsøke parterapi - nemlig å få en 3 person til å bekrefte at h*n har rett i forklaringene på vanskelighetene - så er jo også utgangspunktet dårlig.

Det er jo også mulig at tidspunktet for når man oppsøker hjelp - har betydning. Et par som har blitt likegyldige overfor hverandre, eller har mye aggresjon overfor hverandre, havner fort i "bokseringen" og da hjelper det ikke å være aldri så god terapeut.

Som Dainty skriver - så er det mange samlivsterapeuter som sier at mange oppsøker hjelp for sent - etter at uhensiktsmessige samhandlings/kommunikasjonsmønstre har festnet seg.

Endret 1. november 2010 av Havbris

[Tornerosa]

Nå har ikke jeg tatt meg tid til å lese hele tråden (egentlig ingenting av den), men jeg er uenig i at "norske par gir opp for lett". Tvert imot er mitt inntrykk (og personlige erfaring ) at folk holder ut for lenge i et forhold som ikke er reparerbart. Med floskelsen "for barnas skyld" i bånn.

De tilfellene av samlivsbrudd jeg har kunnet observere på relativt nært hold, har alle vært slik; man har prøvd og prøvd i altfor lang tid (gjerne i mange år) og begge ender opp utslitte, triste og desillusjonerte - og med å bryte.

Det finnes sikkert de som gir opp for lett, men jeg tror det er minst like mange, faktisk enda flere, som holder ut for lenge.

[Gjest brutal_mann]

Har ikke folk flest en innstilling, mål og håp om at forholdet de inngikk skal vare?

Mye tyder på at instillingen er at dette er morro. Så når ting ikke er morro lenger så finner en noen andre å ha det morro med.

Når folk gifter seg, inngår de jo løfter, om de berømte gode og onde dagene - skal man ikke gi folk litt kreditt her, i forhold til at de faktisk er litt reflekterte over det de gjør? Eller er folk flest litt bevisstløse, og tenker først over sin innstilling først etter at de har giftet seg?

Folk har null forhold til hva ekteskapsløftene faktisk betyr og hva de krever. Spesielt kvinner mener det er deres feministiske rett å bytte ut gubben når de får sjans på en mer vellholden en.

Jeg vil tillegge folk de beste intensjoner, og tror de har gode innstillinger. Men jeg tror det er lettere å gå i dag, av økonomiske årsaker. Jeg tror også at folk flest forsøker å ordne opp i de problemene de møter, men det går en grense et sted og nok er nok. Noe er bare ikke verdt å bruke mer energi på.

Den smerteterskelen for å gi opp er på et nivå som nærmer seg sånn ca ingenting. Det er som et barn som skal lære å gå gir opp etter et par dager med forsøk.

Om man intervjuer eldre mennesker som har vært gift hele livet, har de sikkert noen gode grunner å oppgi for at de holdt seg til sin partner hele livet. Samtidig var det ikke slik at alle dengang bare kunne gå. Hva skulle de leve av da, når det var mannen som jobbet og forsørget familien?

Samme som kvinner livnærer seg av i dag. Prostitusjon i større eller mindre grad.

I dag er ikke den problemstillingen like tydelig: kvinner i Norge har ofte en inntekt de kan klare seg greit eller fint på, og det finnes offentlige støtteordninger. Slik var det ikke før.

Greit nok. Det underbygger bare det jeg alltid har hevdet. Kvinner styres av det materielle.

[Gjest brutal_mann]

Jeg ønsker meg ikke akkurat tilbake til føydalsamfunnet, men det er visse trekk ved riddermoralen som vi kanskje med fordel kunne beholdt: Evnen til å stå ved sitt ord, sette sin ære i å være der for dem man har forpliktet seg overfor, ikke bare spørre hva man til enhver tid har mest igjen for på kort sikt.

Tro meg, som mann har du ingenting igjen for dette. For det er løgnaktige individer du involverer deg med uansett. Ærlighet og redelighet har ingen sjanse mot en genetisk disposisjon for bedrag.

[Loewe]

Samme som kvinner livnærer seg av i dag. Prostitusjon i større eller mindre grad.

Brutalt.

[SmallTalk]

Duh, BM... Kan du få dette inn i nøtta di en gang for alle: IKKE ALLE DAMER ER LUXUSHORER!

Det finnes faktisk damer som heller vil ha en parter som har relativt lik årslønn, og som heller vil bruke utdannelsen sin til noe nyttig fremfor å la seg forsørge av en tulling som lever godt tilbake i tid.

[Gjest brutal_mann]

Duh, BM... Kan du få dette inn i nøtta di en gang for alle: IKKE ALLE DAMER ER LUXUSHORER!

Det finnes faktisk damer som heller vil ha en parter som har relativt lik årslønn, og som heller vil bruke utdannelsen sin til noe nyttig fremfor å la seg forsørge av en tulling som lever godt tilbake i tid.

Eneste jeg ser som luxus hos norske kvinner er kravene deres.

[Gjest Eurodice]

Samme som kvinner livnærer seg av i dag. Prostitusjon i større eller mindre grad.

Hvilken betegnelse vil du sette på kvinner som meg da, brutal mann? Jeg ble tidlig alene med mange barn, er aldri blitt forsørget av en mann, har jobbet sent og tidlig forat vi skulle holde hodet noenlunde over vannet. Nå venter jeg spent på hva du ville kalle meg.

[Gjest brutal_mann]

Hvilken betegnelse vil du sette på kvinner som meg da, brutal mann? Jeg ble tidlig alene med mange barn, er aldri blitt forsørget av en mann, har jobbet sent og tidlig forat vi skulle holde hodet noenlunde over vannet. Nå venter jeg spent på hva du ville kalle meg.

Turid!

Eventuelt et sjeldent tilfelle...

[Gjest Eurodice]

Turid!

Eventuelt et sjeldent tilfelle...

Jeg heter ikke Turid. Og jeg er helt unik, det er bare én av meg .

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg tatt meg tid til å lese hele tråden (egentlig ingenting av den), men jeg er uenig i at "norske par gir opp for lett". Tvert imot er mitt inntrykk (og personlige erfaring ) at folk holder ut for lenge i et forhold som ikke er reparerbart. Med floskelsen "for barnas skyld" i bånn.

De tilfellene av samlivsbrudd jeg har kunnet observere på relativt nært hold, har alle vært slik; man har prøvd og prøvd i altfor lang tid (gjerne i mange år) og begge ender opp utslitte, triste og desillusjonerte - og med å bryte.

Det finnes sikkert de som gir opp for lett, men jeg tror det er minst like mange, faktisk enda flere, som holder ut for lenge.

Hadde du giddet å faktisk lese innleggene før du svarer så hadde du sett at det er dine holdninger her som folk vil "til livs" og sette spørsmålstegn ved

Folk har jo da først prestert å være så prima egoistiske (dvs vi kvinner har hovedansvaret, og skylda, her) at de må skvise ut et par-tre unger, selv om de egentlig vet at forholdet og partner ikke er gullbryllupmateriale. Og h*n har egentlig aldri vært det heller. Istedet for å la uskyldige unger bli de skadelidende (skade oppstår uansett ved brudd), så burde mann og kvinne begge diskutere hvor mye de, som par, tåler av nedturer, mangel på sex, sjalusi, liten kommunikasjon og irritasjon først. Før barnebarn skal sikres, kun for egen del selvsagt. Det sier litt når det omtrent er håpløst å finne et par mannebein (eller kvinnebein hvis du er XY) som ikke har bagasje i form av barnehageplasser, ekser, skilsmissepapirer og advokatutgifter i dag.

Folk gidder ikke å kjempe ut over en viss grense (som kun en person har satt, ikke i samarbeid selvsagt), selv om det er dem selv som tok valget og sa ja til forholdet. Da må du stå for dine valg, og ta ansvar for familien hvis du absolutt må ha barn. Som Bergans skrev - ved unger så setter du seg selv ned på lista, fordi de er uskyldige og lider mer enn nok fra før av grunnet voksnes idiotiske, egoistiske valg.

[Lene?]

Nei, eg trur ikkje at norske par gjeve opp for lett. Det er ikkje noko som er lett med å avslutte eit samliv.

[Gjest brutal_mann]

Nei, eg trur ikkje at norske par gjeve opp for lett. Det er ikkje noko som er lett med å avslutte eit samliv.

Nå... Det er latterlig lett. Du finer utallige tråder her på KG om kvinner som lett går fra mannen sin. bare de har en ny mann først.

[Gjest Eurodice]

Nå... Det er latterlig lett. Du finer utallige tråder her på KG om kvinner som lett går fra mannen sin. bare de har en ny mann først.

*Kremt* Menn er vel ikke akkurat borte, de heller. Det er stort sett menn som vegrer seg for å oppsøke samlivsterapeut eller annen hjelp for å forsøke å redde samlivet.

[AnonymBruker]

Nå... Det er latterlig lett. Du finer utallige tråder her på KG om kvinner som lett går fra mannen sin. bare de har en ny mann først.

Dette er faktisk fullstendig feil. Undersøkelser har vist at kvinner først og fremst forlater partneren fordi de er ulykkelige, mens menn forlater fordi de har funnet en annen.

[Tornerosa]

Hadde du giddet å faktisk lese innleggene før du svarer så hadde du sett at det er dine holdninger her som folk vil "til livs" og sette spørsmålstegn ved

Folk har jo da først prestert å være så prima egoistiske (dvs vi kvinner har hovedansvaret, og skylda, her) at de må skvise ut et par-tre unger, selv om de egentlig vet at forholdet og partner ikke er gullbryllupmateriale. Og h*n har egentlig aldri vært det heller. Istedet for å la uskyldige unger bli de skadelidende (skade oppstår uansett ved brudd), så burde mann og kvinne begge diskutere hvor mye de, som par, tåler av nedturer, mangel på sex, sjalusi, liten kommunikasjon og irritasjon først. Før barnebarn skal sikres, kun for egen del selvsagt. Det sier litt når det omtrent er håpløst å finne et par mannebein (eller kvinnebein hvis du er XY) som ikke har bagasje i form av barnehageplasser, ekser, skilsmissepapirer og advokatutgifter i dag.

Folk gidder ikke å kjempe ut over en viss grense (som kun en person har satt, ikke i samarbeid selvsagt), selv om det er dem selv som tok valget og sa ja til forholdet. Da må du stå for dine valg, og ta ansvar for familien hvis du absolutt må ha barn. Som Bergans skrev - ved unger så setter du seg selv ned på lista, fordi de er uskyldige og lider mer enn nok fra før av grunnet voksnes idiotiske, egoistiske valg.

Er det min dumskap du dasker deg i hodet av? Mine holdninger man vil til livs? Jeg sa bare noe om hva jeg ser rundt meg. Jeg ser voksne, oppegående mennesker som prøver og prøver, og prøver lenge. Mange av dem altfor lenge, synes jeg. Helt til det er bare stumper igjen, og både voksne og barn har hatt skrale tider altfor lenge.

Innlegget ditt er forresten såpass arrogant og bittert at jeg ikke gidder ta deg seriøst.

[Gjest brutal_mann]

*Kremt* Menn er vel ikke akkurat borte, de heller. Det er stort sett menn som vegrer seg for å oppsøke samlivsterapeut eller annen hjelp for å forsøke å redde samlivet.

Jeg prøvde, hun gadd ikke. Og den ene gangen hun gadd satt hun og slengte dritt ustanselig. "Terapauten" lot da henne herje fritt...

[Gjest Niema]

Jeg prøvde, hun gadd ikke. Og den ene gangen hun gadd satt hun og slengte dritt ustanselig. "Terapauten" lot da henne herje fritt...

Når skal du innse at dine personlige erfaringer ikke er representative for alle og enhver? Kanskje du burde gå inn i deg selv og finne ut hvorfor akkurat du tiltrekker deg slike kvinnfolk?