"Norske par gir opp for lett"

[Gjest Dainty]

Greit nok at dette er en subjektiv opplevelse, men en tolkning er det jo ikke. Dette er jo hva barna selv har uttalt, ikke meninger jeg har tillagt dem.

Hva skal man kunne ta fram i et diskusjonsforum hvis man ikke kan peke på ting man har opplevd selv?

Nettopp.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å følge gjestdeluxe her.

[Gjest gjestdeluxe]

Tør man gi hele seg til forholdet, tør man virkelig å satse med hele hjertet? Tør man å tenke at dette faktisk er noe man skal være i resten av livet, eller er man halvveis "på spranget" fordi det virker som en skremmende tanke å skulle love så mye til en person?

Det får meg til å tenke på "Fangens Dilemma": http://www.uio.no/studier/emner/sv/oekonomi/ECON1210/h04/undervisningsmateriale/Oppsummering101104.pdf

Man er 2 parter - så tør man? Hva den ene er villig til å investere vil vel baseres litt på hva den ene antar den andre er villig til å investere. Det ville jo bli skjevt dersom en var villig til å gi mye over lengre tid, mens den andre var litt "gratispassasjer".

Når "regnskapet" blir veldig skjevt over lang tid - da er det på tide å legge om strategien.

Endret 31. oktober 2010 av gjestdeluxe

[Gjest gjestdeluxe]

Nettopp.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å følge gjestdeluxe her.

Det er bare å beklage at du ikke klarer å følge meg.

Vi har vel uansett klart å stadfeste av vi har ulike synspunkt på ekteskap, barn og brudd.

Endret 31. oktober 2010 av gjestdeluxe

[Cuckold]

Jeg kom på en annen tanke også. Og det er at innstillingen man har, bevisst eller ubevisst, kan ha utrolig mye å si for et parforhold.

Tør man gi hele seg til forholdet, tør man virkelig å satse med hele hjertet? Tør man å tenke at dette faktisk er noe man skal være i resten av livet, eller er man halvveis "på spranget" fordi det virker som en skremmende tanke å skulle love så mye til en person?

Jeg har et par venninner som jeg merker er "på spranget". Dvs. at jeg føler de ikke helt klarer å innstille seg på at det de har nå er det de skal slå seg til ro med resten av livet. De har fine familieliv, men det er som om de på en måte tillater seg å tenke at det kanskje dukker opp noe bedre? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke de er klar over det selv, men for meg som står utenfor, virker det slik. Og det jeg har merket med disse venninnene som er "på spranget" er at de viser mye mindre romslighet, tilgivelsesevne og overbærenhet overfor partneren sin, enn dem som har slått seg til ro med hele hjertet og synes tanken på at forholdet skal vare livet ut er en trygg og vakker tanke.

Et meget godt innlegg! Jeg tror det postmoderne mennesket innbiller seg at man kan få i pose og sekk, at man liksom kan få mange liv i ett, og det bidrar til at man aldri slår seg helt til ro. Det postmoderne idealet er å ha fått alle slags opplevelser presset inn i ett liv. For å sette det litt på spissen: Et moderne heltinne skal både ha fått opplevelsen av ha en lysende karriere, å bli mor og bestemor og oldemor, ha levet noen år som nonne (men ikke mer enn noen år), levet noen år som geisha (men heller ikke det mer enn noen år) og gjerne et par ting til, alt sammen presset inn i ett livsløp. Og det postmoderne mennesket innbiller seg at et menneske som er nonne for noen år får like mye ut av det som et som forplikter seg for livet og står løpet ut. Der tror jeg faktisk man forregner seg.

Idealet er opplevelser for min egen skyld. Man har ikke lenger tid til å velge en varig vei, man må shoppe litt rundt. Dette rastløse idealet kan være helt greit på karrierefronten, å bytte beite med jevne eller ujevne mellomrom er bare sunt. Men i den grad man går inn i forhold med innstillingen at dette er en temporær løsning, her blir jeg bare så lenge jeg føler at det er noe å hente, påvirker det nok viljen til å jobbe med problemer og utfordringer som med nødvendighet dukker opp. Det det er uenighet om i denne tråden er neppe at det finnes enkelte forhold som har blitt så destruktive at det er riktig å bryte ut, uenigheten dreier seg slik jeg leser det om hvilken innstilling man har til forhold, om man bare ønsker et forhold som skal vare så lenge det føles berikende og greit, eller om man er fast bestemt på at dette forholdet skal vare og innstilt på å kjempe for å komme gjennom problemene som oppstår før de får vokse seg uoverstigelige.

[Gjest :(]

Jeg ble dumpet i sommer, etter mange år sammen. To barn fikk vi også. Jeg fikk sjokk og hele verden raste sammen. Han slo opp ene dagen, og flyttet ut den andre.

Selvsagt har vi hatt opp og nedturer, men fundamentet har vært støtt hele veien, mener jeg. Vi har en historie sammen, gode dager og noen dårlige. Å miste min beste venn, partner, kjæreste og pappa til ungene over natten var helt jævlig. Jeg ble også sint. Hvordan kan et menneske gjøre dette? Var jeg så fæl, så stygg, så dum? Vi hadde vært på ferie samme sommeren, og hadde det så kjekt.

Nå sitter jeg igjen med alle minnene, alle bildene, huset, barna, tanker og følelser som er i helt ubalanse. Det syke er at han kan godt ha et seksuelt forhold til meg, men ikke noe mer. Det er så skuffende å vite at bare kroppen min er god nok, men ikke resten.

Venner og familie sier jeg må komme meg videre, glemme mannen, han er ikke verdt tårene mine. Jeg er så enig, men tanken på å finne meg en ny eller la ungene oppleve å få en stepappa og kanskje stemor er kvalmende ekkelt. Jeg vil ikke involvere meg i andre menn enn han jeg hadde. Han kjenner meg 100% og jeg ser ikke for meg å begynne livet på nytt med en ny mann. Nå bor han i hus for seg selv, og ungene fikk plutselig 2 hjem. Det er helt sinnsykt å tenke på. Jeg hater dette, og er så skuffet over at han ikke vil oppsøke familierådgiver eller annet som kan hjelpe. Hva gjør vi som sitter igjen med sorgen og sjokket etter å bli forlatt over natten?

[Gjest gjestdeluxe]

uenigheten dreier seg slik jeg leser det om hvilken innstilling man har til forhold, om man bare ønsker et forhold som skal vare så lenge det føles berikende og greit, eller om man er fast bestemt på at dette forholdet skal vare og innstilt på å kjempe for å komme gjennom problemene som oppstår før de får vokse seg uoverstigelige.

Har ikke folk flest en innstilling, mål og håp om at forholdet de inngikk skal vare?

Når folk gifter seg, inngår de jo løfter, om de berømte gode og onde dagene - skal man ikke gi folk litt kreditt her, i forhold til at de faktisk er litt reflekterte over det de gjør? Eller er folk flest litt bevisstløse, og tenker først over sin innstilling først etter at de har giftet seg?

Jeg vil tillegge folk de beste intensjoner, og tror de har gode innstillinger. Men jeg tror det er lettere å gå i dag, av økonomiske årsaker. Jeg tror også at folk flest forsøker å ordne opp i de problemene de møter, men det går en grense et sted og nok er nok. Noe er bare ikke verdt å bruke mer energi på.

Om man intervjuer eldre mennesker som har vært gift hele livet, har de sikkert noen gode grunner å oppgi for at de holdt seg til sin partner hele livet. Samtidig var det ikke slik at alle dengang bare kunne gå. Hva skulle de leve av da, når det var mannen som jobbet og forsørget familien?

I dag er ikke den problemstillingen like tydelig: kvinner i Norge har ofte en inntekt de kan klare seg greit eller fint på, og det finnes offentlige støtteordninger. Slik var det ikke før.

Endret 31. oktober 2010 av gjestdeluxe

[AnonymBruker]

[quote name=' date='31 oktober 2010 - 11:45' timestamp='1288521905' post='8535009]

Jeg ble dumpet i sommer, etter mange år sammen. To barn fikk vi også. Jeg fikk sjokk og hele verden raste sammen. Han slo opp ene dagen, og flyttet ut den andre.

[AnonymBruker]

[quote name=' date='31 oktober 2010 - 11:45' timestamp='1288521905' post='8535009]

Venner og familie sier jeg må komme meg videre, glemme mannen, han er ikke verdt tårene mine. Jeg er så enig, men tanken på å finne meg en ny eller la ungene oppleve å få en stepappa og kanskje stemor er kvalmende ekkelt. Jeg vil ikke involvere meg i andre menn enn han jeg hadde. Han kjenner meg 100% og jeg ser ikke for meg å begynne livet på nytt med en ny mann. Nå bor han i hus for seg selv, og ungene fikk plutselig 2 hjem. Det er helt sinnsykt å tenke på. Jeg hater dette, og er så skuffet over at han ikke vil oppsøke familierådgiver eller annet som kan hjelpe. Hva gjør vi som sitter igjen med sorgen og sjokket etter å bli forlatt over natten?

[Gjest strykebrett]

Jeg tror ikke folk gir opp for lett. Tenker på de som har barn og hus sammen, det er jo jammen ikke LETT å bryte opp vel? Dele mitt og ditt, bli enige om barna, for ikke å snakke om alt det følelsesmassige som følger med. Nei, da er det nok mye lettere å bare bli.. I alle fall har jeg mer enn en venninne som har blitt i dårlige forhold fordi det er mye lettere enn å gå.

At det liksom skal være lett å gå fra hverandre skjønner ikke jeg noe av nei. Tror de som tar ut skilsmisse har gode grunner for det, som det ikke er opp til samlivsterapauter i VG, eller folk på forum å dømme om grunnene deres er gode nok eller ikke. Når de gidder å ta hele jobben det er med skilsmisse, så har de nok sine grunner, ikke bare at de "gir opp" for lett.

Endret 1. november 2010 av strykebrett

[Cuckold]

uenigheten dreier seg slik jeg leser det om hvilken innstilling man har til forhold, om man bare ønsker et forhold som skal vare så lenge det føles berikende og greit, eller om man er fast bestemt på at dette forholdet skal vare og innstilt på å kjempe for å komme gjennom problemene som oppstår før de får vokse seg uoverstigelige.

Har ikke folk flest en innstilling, mål og håp om at forholdet de inngikk skal vare?

Når folk gifter seg, inngår de jo løfter, om de berømte gode og onde dagene - skal man ikke gi folk litt kreditt her, i forhold til at de faktisk er litt reflekterte over det de gjør? Eller er folk flest litt bevisstløse, og tenker først over sin innstilling først etter at de har giftet seg?

Nå snakker vil vel om norske par, ikke bare ektepar? (Det står i hvert fall par i overskriften) Og norske ugifte par har vel ikke nødvendigvis lovet hverandre å holde sammen i både gode og onde dager. Men til spørsmålet ditt, om ikke de fleste har som mål at forholdet skal vare: Jo, kanskje de fleste, i hvert fall mange, men ikke nødvendigvis ubetinget, jeg har inntrykk av at det for mange mer er snakk om et betinget ønske under forutsetningen at forelskelsen ikke slukner, at lidenskapen holder seg i alle faser livet igjennom, at man i alle faser går i pluss og føler at man har mer igjen for forholdet enn det koster. Med andre ord en slags kost-nytte-tankegang.

Med en slik innstilling vil et realistisk menneske ikke ha altfor store forhåpninger om at forholdet skal vare livet ut. Så selv om man kan håpe, er håpet neppe så mye større enn håpet om å vinne den store premien i lotto. Man har lagt det hele utenfor seg selv, det er følelser man ikke er herre over som skal få bestemme. Jeg ønsker meg ikke akkurat tilbake til føydalsamfunnet, men det er visse trekk ved riddermoralen som vi kanskje med fordel kunne beholdt: Evnen til å stå ved sitt ord, sette sin ære i å være der for dem man har forpliktet seg overfor, ikke bare spørre hva man til enhver tid har mest igjen for på kort sikt.

Endret 31. oktober 2010 av Cuckold

[Gjest gjestdeluxe]

Nå snakker vil vel om norske par, ikke bare ektepar? (Det står i hvert fall par i overskriften) Og norske ugifte par har vel ikke nødvendigvis lovet hverandre å holde sammen i både gode og onde dager. Men til spørsmålet ditt, om ikke de fleste har som mål at forholdet skal vare: Jo, kanskje de fleste, i hvert fall mange, men ikke nødvendigvis ubetinget, jeg har inntrykk av at det for mange mer er snakk om et betinget ønske under forutsetningen at forelskelsen ikke slukner, at lidenskapen holder seg i alle faser livet igjennom, at man i alle faser går i pluss og føler at man har mer igjen for forholdet enn det koster. Med andre ord en slags kost-nytte-tankegang.

Med en slik innstilling vil et realistisk menneske ikke ha altfor store forhåpninger om at forholdet skal vare livet ut. Så selv om man kan håpe, er håpet neppe så mye større enn håpet om å vinne den store premien i lotto. Man har lagt det hele utenfor seg selv, det er følelser man ikke er herre over som skal få bestemme. Jeg ønsker meg ikke akkurat tilbake til føydalsamfunnet, men det er visse trekk ved riddermoralen som vi kanskje med fordel kunne beholdt: Evnen til å stå ved sitt ord, sette sin ære i å være der for dem man har forpliktet seg overfor, ikke bare spørre hva man til enhver tid har mest igjen for på kort sikt.

Ridderidealet høres fantastisk fint ut. Samtidig har jeg ennå tilgode å se så mye til ridderholdningene. Kanskje de er der?

[Cuckold]

Ridderidealet høres fantastisk fint ut. Samtidig har jeg ennå tilgode å se så mye til ridderholdningene. Kanskje de er der?

Hehe, jeg har faktisk noen av disse holdningene. Og tror ikke jeg er helt enestående. Men det er sånt du må oppdage når du blir kjent med folk, det er jo ikke som om man går rundt med en pin på jakkeslaget.

[Gjest Emera]

Norske par gir opp for lett? Javel...

Hvorfor være sammen når man ikke elsker hverandre lenger? Hvorfor ha et kaldt og følelsesløst ekteskap foran barna selv om man egentlig bare bør flytte ut fra hverandre? Hvorfor tilgi en utro partner når man egentlig bare vil be de pakke sammen og skrive under på skilsmissepapirene?

Hallo... Vi lever ikke på 1800-tallet lenger. I 2010 har man et valg og evnen til å klare seg uten en ektemake, noe som er en av grunnene til at folk "gir opp for lett". Noen ganger fungerer man ikke som et par lenger, og da har man en rett til å gi slipp på hverandre.

Hvorfor kjempe for noe man ikke vil eller bør kjempe for? Hvorfor leve i et forhold man ikke vil leve i lenger?

Mange spørsmål her. Men en slik teit artikkel får meg til å stille spørsmål, so there you go...

Med en slik holdning er det ikke rart at vi har de oppløsningstendensene vi har. Tenk at vi har kommet til det punktet at unge mennesker ser på dette som en normaltilstand! Skremmende! Unge lærer at det er bare å gå fra hverandre når man "ikke fungerer sammen" lenger. Hvordan skal vi da få endret denne styggedommen, som forårsaker så mye smerte blant barna våre? Man skulle vel tro at barna gjør det motsatte når de blir voksne, at de kjemper for forholdet, men slik går det ikke. De har lært at det er bare å gå.

Nei, her er jeg helt uenig.

Det er ikke noe feil med ekteskapet som institusjon, men noe alvrolig feil med årsakene bak at folk velger å gifte seg, og ikke minst hvilke forventinger par har til det som er arbeid, selvoppofrelse, firing av krav, kompromisser, tunge tider (som godt kan bli til år før det løsner) og svelging av XL-kameler. Det er som det meste annet i egoistiske vestlig samfunn; vi vil ha enkle veier, nødutganger, lette alternativer og angreknapp. Folk vil heller sluke humbugpiller og kartonger med pulver for å oppnå vekttap og økt libido enn å jobbe med årsakene og ta tyren ved hornene. Det samme med forhold. Vi har det for godt, og har lært oss at vi som enkeltindivider er for verdifulle. Hadde vår største bekymring vært om det er mat på bordet til vinteren og om sauene takler kulda, så hadde det ikke blitt solgt så mye som èn selvrealiseringsbok. Vi hadde også sluppet en hver form for spiseforstyrrelse og kroppsdysmorfi, men det er en annen debatt.

Du kan spørre hvilket som helst eldre ektepar, som har vært gift i en god del tiår, om ikke de også har hatt det tungt til tider, vært i tvil, og måttet jobbe hardt. Samtlige vil svare "Selvsagt, men det er jo det en del av et ekteskap er - du gi ikke opp halvveis". Men de som har holdt sammen har jo også kommet seirende ut, og er for meg en fantastisk inspirasjon til perspektiv, respekt og innsikt utover min egen snevre sfære.

Jeg synes det er spesielt trist for alle barna som nå sitter der med dine, mine, våre, stesøsken, delte ferier, kranglende foreldre osv. Setter man barn til verden, så er en trygg familieramme det som bør være førstepri. Man setter seg selv lenger ned på lista, og ofrer det nettopp fordi man har valgt å påta seg ansvaret for barn. Er ikke forholdet bunnsolid, hvor man har fått testet ut dårlige tider, og fått prøvd seg som par i motvind, ja da bør barn settes på vent. Det er en grunn til at flere og flere enslige foreldre bruker barna som trøst, med det resultat at de trøstespiser, overspiser og bruker sin dårlige samvittighet overfor barnet ved å kose seg med pizza, brus og potetgull. Overforing av barn bør i slik henseende bli gjort til en straffbar handling, på lik linje med underernæring.

Fantastisk! Dette innlegget burde vært hengt opp over alt!

[AnonymBruker]

Jeg tror også mye av årsaken er at folk gifter seg for tidlig. Å gifte seg etter to år sammen sier seg selv at man ikke kjenner hverandre så godt som man kanskje burde. Det ironiske er at prøver man seg på slike uttalelser på bryllupsforumet får man straks høre (fra alle som gifter seg tidlig selvsagt) at "når man vet at man hører sammen så vet man det og da er det ingen vits i å vente". Med tanke på skillsmissestatistikken er det ganske åpenbart at dette ikke stemmer.

[Havbris]

At norske par gir opp for lett er jo kun en påstand. De som har gitt opp vil si at det var langt fra lett og de som valgte det motsatte vil sannsynligvis si det samme.

Sannsynligvis er selve betingelsene for et livslangt forhold annereledes i dag sammenliknet med tidligere generasjoner - større økonimisk frihet - og kanskje derfor helt andre forventninger. Fraværet av muligheter gjorde valget om å bli hos hverandre, lettere. For mange har det allikevel vært vanskelig å akesptere at det ble et annerledes liv enn man hadde drømt om.

Å kunne velge hverandre bort er vår "moderne" tids "rettighet" og frihet. Men frihet kan også ha sin pris.

Jeg leser ofte her på KG dette uttrykket "jeg/du fortjener bedre" og undrer meg over hva det innebærer å stadfeste at man fortjener bedre, og hva betyr det å fortjene noe i et forhold? For meg ligger det et ganske selvsentrert og selvforherligende perspektiv i utsagnet, der en setter seg selv i sentrum og unngår å se om man selv bidrar til at utfordringene i forholdet blir for store.

Noen mener at det "moderne" parforholdet er narsissistisk. Partene skal utvikle seg selv, lytte til sin egen stemme, utvikle seg selv, realisere seg selv, oppleve lyst, frigjøre seg fra utslettende lydighet. I dette kan det jo være slik at man ikke holder ut sin egen alminnelighet - rutiner, det uspennende og repeterende som sniker seg inn i hverdagene. Kanskje gjør friheten til å sette oss selv i sentrum, oss mindre rustet til å tåle skuffelser, anerkjenne hverandre som to ulike individer med ulike grenser og til å kunne se et annet perspektiv enn det man selv har?

Jeg tror idealene - både de vi har i selve forholdet og de vi har i forhold til egen utvikling og selvrealisering - har endret seg i takt med den frihten vi har til å velge hverandre vekk.

De som velger å avslutte et langt samboerskap/ekteskap gjør det nok uansett med tungt hjerte.

Endret 31. oktober 2010 av Havbris

[AnonymBruker]

Hvordan kan VG komme med den påstanden - hadde de statistikk på norske par vs. utenlandske par?

[AnonymBruker]

Hvordan kan VG komme med den påstanden - hadde de statistikk på norske par vs. utenlandske par?

Det var på bakgrunn av en undersøkelse. I tillegg er det en som har drevet med obligatorisk foreldremegling i 16 år som sier at de fleste som kommer til henne forteller at de hverken har eller har vurdert å søke profesjonell hjelp for sine problemer.

[pøbelsara]

Hvordan kan VG komme med den påstanden - hadde de statistikk på norske par vs. utenlandske par?

Nope. De har spurt norske menn og kvinner på gata hva de synes - så påstanden er ikke basert på statistikk over norske samlivsbrudd i det hele tatt. (I den grad det finnes statistikk som sier noe om hva folk har forsøkt av tiltak for å redde eksteskapet før samlivsbrudd, hvilket jeg regner med ikke finnes.)

Påstanden er altså basert på hva 8 av 10 nordmenn som er spurt, mener. Hvordan spørsmålet er stilt, vet jeg ikke. Men dette er altså hva folk synes, ikke på noen måte basert på noen form for statistikk.

[Gjest Dainty]

Nope. De har spurt norske menn og kvinner på gata hva de synes - så påstanden er ikke basert på statistikk over norske samlivsbrudd i det hele tatt. (I den grad det finnes statistikk som sier noe om hva folk har forsøkt av tiltak for å redde eksteskapet før samlivsbrudd, hvilket jeg regner med ikke finnes.)

Påstanden er altså basert på hva 8 av 10 nordmenn som er spurt, mener. Hvordan spørsmålet er stilt, vet jeg ikke. Men dette er altså hva folk synes, ikke på noen måte basert på noen form for statistikk.

Men så er det også uhyre vanskelig å gjøre en undersøkelse på temaet. Hva som er å gi opp for lett er på mange måter en subjektiv vurdering, som vist eksempelvis i denne tråden.

VG driver for tiden med en artikkelserie om samlivsbrudd, og artikkelen i startinnlegget er en av dem. Mange fagpersoner har kommet med uttalelser om at etter flere år i yrket opplever de f.eks. at en forsvinnende liten prosentdel av parene som er under mekling har oppsøkt parterapi før de bestemmer seg for brudd. Det i seg selv er jo interessant - det er jo usannsynlig at alle disse bruddene skjer pga. konkrete hendelser som vold, utenomekteskapelige affærer etc som gjør brudd uunngåelig. Man kan anta at størstedelen av samlivsbruddene skyldes andre faktorer, som ikke innebærer alvorlig krenkelse av en av partene, så da kan man jo spørre seg: Hvorfor er vi ikke villige til å oppsøke hjelp og kjempe for forholdet når det går trått? Hvorfor ender istedet nesten halvparten av norske ekteskap i brudd, med påfølgende konsekvenser for barna involvert?

[AnonymBruker]

en forsvinnende liten prosentdel av parene som er under mekling har oppsøkt parterapi før de bestemmer seg for brudd. Det i seg selv er jo interessant.

Folk som har prøvd parterapi melder ofte til venner og bekjente at det var dårlig. Det funket ikke. Med et sånt rykte på seg, er det vel ikke rart folk ikke vil i "terapi".