"Norske par gir opp for lett"

[<Soleil>]

Fasiten har jeg ikke, men det kan jo ofte virke slik, ja.

[AnonymBruker]

I noen tilfeller synes jeg at par gir opp for tidlig.

Jeg er av den formening om at man bør ha prøvd alt før man tar ut separasjon/skiller seg, men de fleste av mine skilte venner har ikke engang vurdert samlivskurs eller parterapi.

(Unntaket er vold og rusmisbruk)

Stadig oftere hører jeg at årsaken til skilsmissen er at det ikke er lidenskap i forholdet.

"Jeg føler at jeg bor sammen med min beste venn", sier de ofte.

Ok, føler du vennskap er det varme følelser tilstede, og så lenge det er varme følelser til stede, kan kanskje kjærligheten blomstre igjen, hvis begge gjør en innsats?

Men, motsatsen finnes også... de som burde gått for lenge siden, men som holder ut "for barnas del".

[Gjest Niema]

Norske par gir opp for lett? Javel...

Hvorfor være sammen når man ikke elsker hverandre lenger? Hvorfor ha et kaldt og følelsesløst ekteskap foran barna selv om man egentlig bare bør flytte ut fra hverandre? Hvorfor tilgi en utro partner når man egentlig bare vil be de pakke sammen og skrive under på skilsmissepapirene?

Hallo... Vi lever ikke på 1800-tallet lenger. I 2010 har man et valg og evnen til å klare seg uten en ektemake, noe som er en av grunnene til at folk "gir opp for lett". Noen ganger fungerer man ikke som et par lenger, og da har man en rett til å gi slipp på hverandre.

Hvorfor kjempe for noe man ikke vil eller bør kjempe for? Hvorfor leve i et forhold man ikke vil leve i lenger?

Mange spørsmål her. Men en slik teit artikkel får meg til å stille spørsmål, so there you go...

Ofte er det ikke sånn at man ikke elsker partneren sin lenger, men at hverdagen er en rutine og det er lite spenning og lidenskap. Og så blir man kanskje betatt av andre og begynner å vurdere om gresset er grønnere osv. Men skal man bytte partner hvert x antall år da, når forelskelse og spenning er borte?

[Gjest me too]

Jeg tror heller at vi flytter inn sammen, gifter oss og får barn for fort. Ting tar tid, forhold også Så da blir det jo mange brudd etterhvert fordi man ikke har tatt seg tid til å bli ordentlig kjent.

Jeg er enig, tror som deg at vi flytter sammen alt for kjapt. Ingen gidder være kjærester som bor hver for seg lenger, de flytter sammen og er soulmates med en gang. Og så blir det litt kjedelig med mange hverdager, og lidenskapen er ikke like høye hele tiden og da ser man seg om utenfor og begynner å granske gresset på den andre siden av gjerdet. Mange ser kun feilen hos den andre og ikke hos seg selv, og det gjelder nok begge kjønn tenker jeg.

[Gjest tja]

Ofte er det ikke sånn at man ikke elsker partneren sin lenger, men at hverdagen er en rutine og det er lite spenning og lidenskap. Og så blir man kanskje betatt av andre og begynner å vurdere om gresset er grønnere osv. Men skal man bytte partner hvert x antall år da, når forelskelse og spenning er borte?

I dag virker det som at hvis det ikke er topp lidenskap hele tiden så må de finne det et annet sted. Alt handler om meg meg meg hos både kvinner og menn.

[Gjest Ludovie]

Jeg mener at man aldri kan generalisere - og at man svært sjeldent vet nok om hvorfor folk skiller seg til å kunne vite om de har gitt opp for lett.

Av de jeg kjenner som har skilt seg, vet jeg ikke om noen som synes det var en lett avgjørelse å ta, eller en enkel ting å gjøre.

Jeg er enig i dette. Det er ikke alltid ting er slik de ser ut utenfra. Når noen tilsynelatende "gir opp for lett", kan det f.eks. være at det har vært snakk om gjentatt utroskap, vold, psykisk terror, eller andre typer grovt svik fra den ene parten. Man bør derfor være forsiktig med å mene for mye om ekteskap og skilsmisser som man ikke har inngående kjennskap til.

Dessuten, i de tilfellene hvor det ikke er barn involvert, er det da nødvendigvis noe problem dersom én eller begge parter i et forhold som forsåvidt fungerer "greit nok", men heller ikke mer, finner ut at de vil ha det bedre uten den andre? Det synes ikke jeg. Ikke på noen som helst måte. For meg er det ikke noe ideal at barnløse forhold nødvendigvis bør vare evig. Det finnes helt sikkert mange tilfeller hvor det å jobbe seg gjennom alvorlige kriser i stedet for å skille lag fører til et bedre og sterkere forhold på sikt. Allikevel, det er mange dette ikke fungerer for. Så igjen, det er umulig å generalisere her.

Når det er barn involvert, er ting annerledes synes jeg, for jeg synes at alle barn fortjener å ha foreldre som bor sammen, og som kjemper maksimalt for forholdet sitt. Men det har jeg da inntrykk av at de aller, aller fleste gjør. Ingen av de parene med barn jeg kjenner som har skilt seg, har gjort dette med lett hjerte. For samtlige har dette vært en fryktelig tung, men uunngåelig løsning.

Det finnes veldig mange merkelige mennesker her i verden, som gjør veldig mange merkelige valg. Jeg tviler derfor ikke på at det finnes mennesker som gir opp for lett, og som skiller seg uten vektige grunner. Jeg tror allikevel ikke at dette er spesielt vanlig, og i hvertfall ikke at dette skal utgjøre noe slags samfunnsproblem.

[Gjest drømme]

Han er faktisk inne på noe, men det blir feil når han ikke tar med hva menn gjør galt også.

Det er nok noen urealistiske krav og forventninger hos begge parter tenker jeg. Terskelen for å bryte ut har blitt lavere hos begge parter, men om parene bryter for kjapt opp vet jeg ikke for vi ser kun når paret skilles, ikke hva som har foregått forut.

[Cuckold]

Den som ikke har noe imot å bli gammel alene eller som tror det vil være lett å elske en gammel og skrukkete kropp som man aldri har fått gleden av å se eller berøre da hun/han hadde sin ungdoms skjønnhet i behold, må gjerne dyrke seriemonogamiet. Men jeg har liten sans for det. For meg har drømmen alltid vært å gå gjennom hele livet med den samme kvinnen, slik at det er en kvinne som har en spesiell rolle i livet mitt, ikke bare en serie venninner/elskerinner der noen forhold varte lengre og noen kortere. Jeg tror kjærlighet handler mer om vilje enn vi vil innrømme. Vi gjør oss mer hjelpeløse enn vi er når vi avskriver vår evne til å bestemme oss for at et forhold skal vare - også i onde dager.

[Gjest Gjest]

Jeg skulle gjerne ha vært i et langt forhold jeg, men ingen mann vil jo ha meg. Har kun et kortvarig samboerforhold bak meg i en alder av 35+. Det er ingenting jeg heller vil enn å få meg mann, samboeskap, evt. giftemål. Men det ender som det alltid gjør. De slutter å ta kontakt, de gir blaffen, en gjorde det også slutt da jeg hadde snakket med en annen mann. Må også nevne at jeg har møtt noen voldelige menn også da. Men hvorfor kan jeg aldri møte en alright mann..??

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke jeg, men er i hvert fall enig i at det er vanskelig å vurdere andres forhold utenfra. Selv gode venner og nære familiemedlemmer har overrasket oss ved å gå fra hverandre, men så har det gjerne vist seg at forholdet har vært helt skakkjørt på enkelte områder (ikke bare sex og forelskelse - det kan være at man blir deprimerte av å være sammen, ikke klarer å kommunisere fordi man faktisk er for forskjellige osv). "Egentlig" kunne vel et hvert forhold vært reddet dersom begge parter kunne endret seg som personer og gitt alt i forholdet. Men sånn er det jo ikke i virkeligheten. Det kan mangle evne til å forstå hvor problemet ligger - hos den ene eller begge. Og den ene kan ha det helt fint med sin rollle i forholdet selv om den andre lider under det, og vil derfor ikke forandre seg. Når det er sagt synes jeg folk burde tenke seg bedre om før de får barn, når de er i forhold som har utviklet seg i negativ retning. For jeg mener at en må greie å samarbeide om barna, enten en fortsetter å være i sammen eller ikke. Jeg har utrolig lite respekt for de som saboterer samarbeid og bruker barna som våpen mot eksen.

Ellers er det jo faktisk slik at vi lever i et helt annet samfunn nå enn da ekteskap "måtte" vare livet ut av praktiske grunner. Vi har mer valgfrihet nå, og begge kan klare seg økonomisk etter samlivsbrudd. Mange opplever at de er lykkeligere som single enn sammen med en partner de ikke passer sammen med. Jeg har selv hatt flere eldre slektninger som har vært gift med menn som nærmest var psykopater, og tror ulykkelige ekteskap og liv var rimelig utbredt tidligere. Det eneste som kanskje var enklere eller gjorde at det fungerte noenlunde likevel, var at man hadde definerte roller, så mor tok seg av hus og barn uansett, og mannen tjente penger til hjemmet, samme hvor mye de hatet hverandre (men i vår familie har det i hvert fall gått utover barna deres, "alle" har problemer med relasjoner, aggresjon, alkohol e.l).

[AnonymBruker]

... men jeg tror også at mange satser mye på forholdet sitt og slett ikke gir opp. Jeg er samboer selv, vi har vært sammen i sju år og bodd sammen i seks. Vi har hatt endel nedturer og dramatiske episoder, men har vært igjennom mye sammen og er også veldig nære og gode venner. Det er tider hvor jeg har lyst til å sende ham på dør, men det vi har investert i forholdet vet jeg det hadde vært en helvetes jobb å erstatte med noe annet. Og det er mye verdt at vi kjenner hverandre så godt og har opplevd viktige ting sammen. Jeg tror ikke vi er de eneste som tenker sånn, men det er sikkert mange par som ikke føler så veldig på det vennskapet/fellesskapet. Mange par jeg vet om pleier å sitte hver for seg i sosiale sammenhenger - kona prater med jentene, mannen med mannfolka - om hus og unger vs bil og sport...

[Gjest Ludovie]

... men jeg tror også at mange satser mye på forholdet sitt og slett ikke gir opp. Jeg er samboer selv, vi har vært sammen i sju år og bodd sammen i seks. Vi har hatt endel nedturer og dramatiske episoder, men har vært igjennom mye sammen og er også veldig nære og gode venner. Det er tider hvor jeg har lyst til å sende ham på dør, men det vi har investert i forholdet vet jeg det hadde vært en helvetes jobb å erstatte med noe annet. Og det er mye verdt at vi kjenner hverandre så godt og har opplevd viktige ting sammen. Jeg tror ikke vi er de eneste som tenker sånn, men det er sikkert mange par som ikke føler så veldig på det vennskapet/fellesskapet. Mange par jeg vet om pleier å sitte hver for seg i sosiale sammenhenger - kona prater med jentene, mannen med mannfolka - om hus og unger vs bil og sport...

Fint skrevet, og kudos til dere!

Men det er nok sikkert ikke alle som har det gode fundamentet som dere tydeligvis har, og da blir det dermed straks verre å skulle satse videre på tross av kriser og dramatiske episoder.

[AnonymBruker]

Veldig stigmatiserende og generaliserende. Rett og slett rasistisk. Det blir som å si at svarte menn er for voldelige. Det blir for drøyt å komme med slike uttalelser. Skam over VG.

Pisspreik

[Sommersol]

Fordi man har lovet det? Hvis man føler det slik du beskriver så bør man jo aldri gifte seg.

Hva med dem som er samboere, det gjelder vel dem også, iallefall hvis de har barn sammen?

Jeg tror ikke voksne par med flere barn gir for lett opp. Ingen av de jeg kjenner som har flyttet fra hverandre har gjort det med lett hjerte eller uten at det har vært en lang prosess forut.

Mer enig i at vi flytter sammen og forplikter oss for tidlig.

[Gjest BabyBlue]

Ofte er det ikke sånn at man ikke elsker partneren sin lenger, men at hverdagen er en rutine og det er lite spenning og lidenskap. Og så blir man kanskje betatt av andre og begynner å vurdere om gresset er grønnere osv. Men skal man bytte partner hvert x antall år da, når forelskelse og spenning er borte?

Nei. Man skal ikke gi opp bare pga. litt mangel på "spenning." Men for mange etablerer seg i hus og hjem med barn og bikkje før de i det hele tatt kjenner hverandre, noe som ofte ender med at folk går i fra hverandre. Nå er det ikke snakk om folk som har litt dårlig kommunikasjon i en periode, men om par som ikke elsker hverandre og bare krangler. En venninne av meg har foreldre som overhodet ikke er glade i hverandre lenger. De krangler når de tror at hun ikke kan høre det, og snakker så vidt med hverandre. Hun vil heller at de skal skille seg enn å holde på som de gjør, for hvem vil vel leve sammen når ting overhodet ikke fungerer?

Noen ting er som sagt ikke verdt å kjempe for uansett hvordan man vrir og vender på det.

[bergans]

Norske par gir opp for lett? Javel...

Hvorfor være sammen når man ikke elsker hverandre lenger? Hvorfor ha et kaldt og følelsesløst ekteskap foran barna selv om man egentlig bare bør flytte ut fra hverandre? Hvorfor tilgi en utro partner når man egentlig bare vil be de pakke sammen og skrive under på skilsmissepapirene?

Hallo... Vi lever ikke på 1800-tallet lenger. I 2010 har man et valg og evnen til å klare seg uten en ektemake, noe som er en av grunnene til at folk "gir opp for lett". Noen ganger fungerer man ikke som et par lenger, og da har man en rett til å gi slipp på hverandre.

Hvorfor kjempe for noe man ikke vil eller bør kjempe for? Hvorfor leve i et forhold man ikke vil leve i lenger?

Nei, her er jeg helt uenig.

Det er ikke noe feil med ekteskapet som institusjon, men noe alvrolig feil med årsakene bak at folk velger å gifte seg, og ikke minst hvilke forventinger par har til det som er arbeid, selvoppofrelse, firing av krav, kompromisser, tunge tider (som godt kan bli til år før det løsner) og svelging av XL-kameler. Det er som det meste annet i egoistiske vestlig samfunn; vi vil ha enkle veier, nødutganger, lette alternativer og angreknapp. Folk vil heller sluke humbugpiller og kartonger med pulver for å oppnå vekttap og økt libido enn å jobbe med årsakene og ta tyren ved hornene. Det samme med forhold. Vi har det for godt, og har lært oss at vi som enkeltindivider er for verdifulle. Hadde vår største bekymring vært om det er mat på bordet til vinteren og om sauene takler kulda, så hadde det ikke blitt solgt så mye som èn selvrealiseringsbok. Vi hadde også sluppet en hver form for spiseforstyrrelse og kroppsdysmorfi, men det er en annen debatt.

Du kan spørre hvilket som helst eldre ektepar, som har vært gift i en god del tiår, om ikke de også har hatt det tungt til tider, vært i tvil, og måttet jobbe hardt. Samtlige vil svare "Selvsagt, men det er jo det en del av et ekteskap er - du gi ikke opp halvveis". Men de som har holdt sammen har jo også kommet seirende ut, og er for meg en fantastisk inspirasjon til perspektiv, respekt og innsikt utover min egen snevre sfære.

Jeg synes det er spesielt trist for alle barna som nå sitter der med dine, mine, våre, stesøsken, delte ferier, kranglende foreldre osv. Setter man barn til verden, så er en trygg familieramme det som bør være førstepri. Man setter seg selv lenger ned på lista, og ofrer det nettopp fordi man har valgt å påta seg ansvaret for barn. Er ikke forholdet bunnsolid, hvor man har fått testet ut dårlige tider, og fått prøvd seg som par i motvind, ja da bør barn settes på vent. Det er en grunn til at flere og flere enslige foreldre bruker barna som trøst, med det resultat at de trøstespiser, overspiser og bruker sin dårlige samvittighet overfor barnet ved å kose seg med pizza, brus og potetgull. Overforing av barn bør i slik henseende bli gjort til en straffbar handling, på lik linje med underernæring.

Endret 30. oktober 2010 av bergans

[Gjest Gjest]

Ja. Norske kvinner har urealistiske tanker om forhold og har for høye materielle krav. Kjærlighet? Nei du... Å få norske kvinner til å være med på "gi" biten i "gi og ta", den kan du bare drømme om å se.

Vel. Jeg synes det er svært få menn av de jeg har vært sammen med som egentlig har brydd seg om meg. Jeg har f.eks vært sammen med menn som overhodet ikke svarer på hvorfor de har avstengt tlf. en hel helg, som ikke kunne hjelpe meg da jeg var så syk at jeg knapt greide å stå beina og hadde en liten unge å passe på, og han hadde fri fra jobben (for det er sikkert noen som vil hevde at han hadde jobb å ta seg av). Er dette normal oppførsel? Ikke for meg. Selv forteller jeg alt og stiller alltid opp for andre.

[Gjest gjestdeluxe]

"Avisen" VG har i dag en artikkel om samlivsbrudd hvor diverse psykologer og samlivsterapeuter uttaler seg.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10042021

Hva mener dere? Gir vi opp for lett?

Hehe..."avisen" VG.

Jeg kan ikke uttale meg på vegne av norske par...men generelt skulle en ikke tro at norske par gir lettere opp enn for eksempel britiske par.

Kanskje det er natutlig og som forventet at det går mer og tidligere skeis nå enn for en del tiår siden, da kvinner i større grad var avhengig av mannens inntekt, både i hverdagen i familielivet og med tanke på hennes pensjonstilværelse som noe mer enn minstepensjonist.

Økonomien kan derfor være én blant flere forklarende faktorer.

Samtidig er det jo ikke lukurativt økonomisk sett å være single eller aleneforelder, så om et par med barn skiller lag, skulle jeg tro at det er enklere når både moren og faren har gode nok jobber til å forsørge seg selv og barna, hver for seg og sammen.

Jeg tror snarere folk stifter familie for tidlig - og gifter seg/blir samboere med en utvalgt, for tidlig.

Når de velger for dårlig i utgangspunktet, er det større sannsynlighet for at forholdet forfaller.

Endret 30. oktober 2010 av gjestdeluxe

[Gjest Niema]

Nei. Man skal ikke gi opp bare pga. litt mangel på "spenning." Men for mange etablerer seg i hus og hjem med barn og bikkje før de i det hele tatt kjenner hverandre, noe som ofte ender med at folk går i fra hverandre. Nå er det ikke snakk om folk som har litt dårlig kommunikasjon i en periode, men om par som ikke elsker hverandre og bare krangler. En venninne av meg har foreldre som overhodet ikke er glade i hverandre lenger. De krangler når de tror at hun ikke kan høre det, og snakker så vidt med hverandre. Hun vil heller at de skal skille seg enn å holde på som de gjør, for hvem vil vel leve sammen når ting overhodet ikke fungerer?

Noen ting er som sagt ikke verdt å kjempe for uansett hvordan man vrir og vender på det.

Nei det er klart. Men det er ikke mitt inntrykk at mange holder sammen som har det sånn. Men grunnene jeg nevnte med mangel på lidenskap etc., at man lurer på om det er noe bedre out there, er nok veldig riktig når det kommer til bruddårsaker i dag.

[SmallTalk]

Nei, her er jeg helt uenig.

Det er ikke noe feil med ekteskapet som institusjon, men noe alvrolig feil med årsakene bak at folk velger å gifte seg, og ikke minst hvilke forventinger par har til det som er arbeid, selvoppofrelse, firing av krav, kompromisser, tunge tider (som godt kan bli til år før det løsner) og svelging av XL-kameler. Det er som det meste annet i egoistiske vestlig samfunn; vi vil ha enkle veier, nødutganger, lette alternativer og angreknapp. Folk vil heller sluke humbugpiller og kartonger med pulver for å oppnå vekttap og økt libido enn å jobbe med årsakene og ta tyren ved hornene. Det samme med forhold. Vi har det for godt, og har lært oss at vi som enkeltindivider er for verdifulle. Hadde vår største bekymring vært om det er mat på bordet til vinteren og om sauene takler kulda, så hadde det ikke blitt solgt så mye som èn selvrealiseringsbok. Vi hadde også sluppet en hver form for spiseforstyrrelse og kroppsdysmorfi, men det er en annen debatt.

Du kan spørre hvilket som helst eldre ektepar, som har vært gift i en god del tiår, om ikke de også har hatt det tungt til tider, vært i tvil, og måttet jobbe hardt. Samtlige vil svare "Selvsagt, men det er jo det en del av et ekteskap er - du gi ikke opp halvveis". Men de som har holdt sammen har jo også kommet seirende ut, og er for meg en fantastisk inspirasjon til perspektiv, respekt og innsikt utover min egen snevre sfære.

Jeg synes det er spesielt trist for alle barna som nå sitter der med dine, mine, våre, stesøsken, delte ferier, kranglende foreldre osv. Setter man barn til verden, så er en trygg familieramme det som bør være førstepri. Man setter seg selv lenger ned på lista, og ofrer det nettopp fordi man har valgt å påta seg ansvaret for barn. Er ikke forholdet bunnsolid, hvor man har fått testet ut dårlige tider, og fått prøvd seg som par i motvind, ja da bør barn settes på vent. Det er en grunn til at flere og flere enslige foreldre bruker barna som trøst, med det resultat at de trøstespiser, overspiser og bruker sin dårlige samvittighet overfor barnet ved å kose seg med pizza, brus og potetgull. Overforing av barn bør i slik henseende bli gjort til en straffbar handling, på lik linje med underernæring.

Endret 30. oktober 2010 av SmallTalk