"Norske par gir opp for lett"

[Yay]

Nei, her er jeg helt uenig.

Det er ikke noe feil med ekteskapet som institusjon, men noe alvrolig feil med årsakene bak at folk velger å gifte seg, og ikke minst hvilke forventinger par har til det som er arbeid, selvoppofrelse, firing av krav, kompromisser, tunge tider (som godt kan bli til år før det løsner) og svelging av XL-kameler. Det er som det meste annet i egoistiske vestlig samfunn; vi vil ha enkle veier, nødutganger, lette alternativer og angreknapp. Folk vil heller sluke humbugpiller og kartonger med pulver for å oppnå vekttap og økt libido enn å jobbe med årsakene og ta tyren ved hornene. Det samme med forhold. Vi har det for godt, og har lært oss at vi som enkeltindivider er for verdifulle. Hadde vår største bekymring vært om det er mat på bordet til vinteren og om sauene takler kulda, så hadde det ikke blitt solgt så mye som èn selvrealiseringsbok. Vi hadde også sluppet en hver form for spiseforstyrrelse og kroppsdysmorfi, men det er en annen debatt.

Utrolig bra innlegg! I et samfunn der en hele tida spør "what's in it for me" kommer det ikke som noen gedigen overraskelse at det blir flere skilsmisser.

[Gjest Rosemor]

Det er ikke noe feil med ekteskapet som institusjon, men noe alvrolig feil med årsakene bak at folk velger å gifte seg, og ikke minst hvilke forventinger par har til det som er arbeid, selvoppofrelse, firing av krav, kompromisser, tunge tider (som godt kan bli til år før det løsner) og svelging av XL-kameler. Det er som det meste annet i egoistiske vestlig samfunn; vi vil ha enkle veier, nødutganger, lette alternativer og angreknapp.

Jeg er enig i hele innlegget i sin helhet, men velger å la være å sitere hele innlegget.

[Gjest Mann]

Norske par gir opp for lett? Javel...

Hvorfor være sammen når man ikke elsker hverandre lenger? Hvorfor ha et kaldt og følelsesløst ekteskap foran barna selv om man egentlig bare bør flytte ut fra hverandre? Hvorfor tilgi en utro partner når man egentlig bare vil be de pakke sammen og skrive under på skilsmissepapirene?

Tror ikke problemet ligger i at en skiller seg når en ikke elsker hverandre, tror heller det er slik at en i dag mye lettere ender opp med å ikke elske partneren lengre. Det er så mange muligheter og så mye der uten en "burde ha gjort" for at man skal oppfylle det man tror er andres krav for å kunne oppfattes som en vellykket person at vi glemmer å bare ha det fint sammen. Vi blir jo stadig bomardert med "slik blir du bedre på sånn og sånn", underforstått "er du ikke slik og slik så er du helt i bakleksa".

Beskrivende utsagn i artikkelen er "Vi evaluerer og vurderer hele tiden. Har vi det bra nå? Kunne vi hatt det enda bedre? Er jeg egentlig sammen med mannen/kvinnen i mitt liv"

Semi-relatert interessant dog litt lang video-lektyre hvordan for mange valgmuligheter gjør oss mindre lykkelige http://www.ted.com/talks/barry_schwartz_on_the_paradox_of_choice.html

[AnonymBruker]

Pisspreik

Unnskyld?

Du bør følge vanlig høflighet når du diskuterer på KG.

[Gjest gjestdeluxe]

Utrolig bra innlegg! I et samfunn der en hele tida spør "what's in it for me" kommer det ikke som noen gedigen overraskelse at det blir flere skilsmisser.

Det er klart både mann og kvinne lurer på hva som er nytten for de av å være 2.

Jeg hyller seriemonogamiet, og tenker at det å bli gammel alene er helt greit - vel og merke hvis man klarer å ta vare på et nettverk hele livet, bestående av egen familie (søsken, foreldre, andre, barndomsvenner, nye venner, bekjente osv.) og man faktisk har anledning til å bli medlem av en samfunnsgruppe (slik man kan som student, arbeidstaker og: Senior ("pensjonist"). Man kan gjennom hele livet skape nye relasjoner og bli medlem av en større gruppe av andre mennsker.

Jeg hyller absolutt ikke ekteskapet for ekteskapets skyld, kun dersom begge parter ser vinning over lang tid ved å investere i forholdet.

De som kan se tilbake på et langt liv i et lykkelig og givende ekteskap er heldige. Men det finnes også flere veier til "lykken".

Jeg tror også at det å møte en ny partner i en alder av 50 er like verdifullt og spennende for de det gjelder, som det er for 20-åringer.

[Gjest Gjest]

Men det er jo kvinnene som forlater forholdet. I 80% av tilfellene er det kvinnenne som tar initiativ til brudd. Er det kvinnene som har urealistiske forventninger til forholdet, er det hun som er egoist og hele tiden må prøve om noe annet er bedre, eller er det mennene som ikke duger?

[Gjest Gjest]

Jeg hyller absolutt ikke ekteskapet for ekteskapets skyld, kun dersom begge parter ser vinning over lang tid ved å investere i forholdet.

Tror du er inne på kjernen av vår (og kanskje særlig kvinners) tankemåte: Hva har jeg å vinne på dette? Får jeg nok igjen i forhold til hva jeg fortjener?

Aldri; hva kan jeg gjøre for et annet menneske...

[Gjest gjestdeluxe]

Tror du er inne på kjernen av vår (og kanskje særlig kvinners) tankemåte: Hva har jeg å vinne på dette? Får jeg nok igjen i forhold til hva jeg fortjener?

Aldri; hva kan jeg gjøre for et annet menneske...

Men jeg nevnte "begge parters vinning". Jeg sa det kanskje ikke direkte, men tenker (selvsagt) at begge parter også må gi. Trodde det var selvsagt, så nevnte det ikke.

[AnonymBruker]

Tror du er inne på kjernen av vår (og kanskje særlig kvinners) tankemåte: Hva har jeg å vinne på dette? Får jeg nok igjen i forhold til hva jeg fortjener?

Aldri; hva kan jeg gjøre for et annet menneske...

Mulig det bare er fordi jeg er yngre kvinne i vårt vestlige velstandssamfunn, men tanken på å bli i et ekteskap/forhold for den andres skyld føles ganske absurd. Klart at hvis man har barn, så må man tenke hva konsekvensene er for dem. Men jeg ser ikke hvorfor det er så forferdelig ille at folk gir opp ekteskap eller forhold generelt når det ikke gir dem noe lenger. Min erfaring er at folk som er i dårlige forhold også gir mindre tilbake til andre rundt dem, barn, familie, venner og jobb.

At folk binder seg for tidlig osv tror jeg egentlig ikke helt på - i hvert fall har saken flere sider. Tidligere giftet man seg jo gjerne som tenåringer og ofte uten å kunne velge partner særlig fritt. Man bare hadde ikke muligheten til å gå fra hverandre, økonomisk, sosialt og tildels juridisk. Men mange binder seg kanskje til feil person, fordi de av ulike grunner har en sterk trang til å gifte seg, få hus og bil og barn. Og så er det lettere i dag at vi stiller større krav til hverandre, fordi vi egentlig har så mye vi kan velge mellom og frihet til å bytte partner. Jeg tror likevel de fleste prøver lengre enn de hadde trengt.

Et problem er kanskje at det er vanskelig å ha et nøkternt bilde av hva man egentlig KAN forvente, og hvordan begge parter kan forbedre seg, siden det ikke lenger er bestemte normer/roller, og det idealet som presenteres for en ressurssterk familie er å ha alt på stell i mye større grad enn for f eks 100 år siden. Jeg tror presset kan være ganske stort. Samtidig har jeg også sett flere eksempler rundt meg på folk som "gir opp" et forhold som "kunne vært" supert, men hvor de har kjempet eller kjedet seg i årevis - også finner de nye partnere hvor samlivet bare går så utrolig mye lettere. Fortjener man ikke den sjansen da?

[Yay]

Det er klart både mann og kvinne lurer på hva som er nytten for de av å være 2.

Jeg hyller seriemonogamiet, og tenker at det å bli gammel alene er helt greit - vel og merke hvis man klarer å ta vare på et nettverk hele livet, bestående av egen familie (søsken, foreldre, andre, barndomsvenner, nye venner, bekjente osv.) og man faktisk har anledning til å bli medlem av en samfunnsgruppe (slik man kan som student, arbeidstaker og: Senior ("pensjonist"). Man kan gjennom hele livet skape nye relasjoner og bli medlem av en større gruppe av andre mennsker.

Jeg hyller absolutt ikke ekteskapet for ekteskapets skyld, kun dersom begge parter ser vinning over lang tid ved å investere i forholdet.

Klart det er flere veier til lykken og du virker jo svært bevisst på det. Tror det er likevel mange som har som utgangspunkt at det skal vare livet ut men som jeg tror i dag har vanskeligere å holde sammen fordi vi er blitt mere selvopptatte. Synes det kan virke som de mange bruddene er symptom på et problem i samfunnet generelt.

[AnonymBruker]

Sannheten er, at veldig mange gifte par (som har barn sammen), holder sammen kun for det de tror er bra: "for barnas skyld". Mange pendler, bor hver for seg og lever bare i fasadeekteskap.

Er en frihetselskende kvinne, finner en seg ikke i det, men bryter ut! Menn bare "holder ut", og det er ikke sunt!

[Cordelia]

Men det er jo kvinnene som forlater forholdet. I 80% av tilfellene er det kvinnenne som tar initiativ til brudd. Er det kvinnene som har urealistiske forventninger til forholdet, er det hun som er egoist og hele tiden må prøve om noe annet er bedre, eller er det mennene som ikke duger?

Tror du er inne på kjernen av vår (og kanskje særlig kvinners) tankemåte: Hva har jeg å vinne på dette? Får jeg nok igjen i forhold til hva jeg fortjener?

Aldri; hva kan jeg gjøre for et annet menneske...

Å skylde på kvinner er jo selfølgelig en bekvemmelig forklaring, men denne tanken på seg selv går nok to veier.

Som oftest er det vel kvinnen som ser problemene i et forhold før mennene. Mennene er kanskje fornøyde så lenge de har det behagelig, og kvinnene behøver mer spenning i hverdagen. Skal man holde liv i et forhold trenger man en innsats fra begge parter. Det hjelper ikke å sitte på ræva å la humla suse, like mye som gresset nødvendigvis er grønnere på andre siden. "It takes two to tango". Så ikke kom her og legg all skyld på en part.

Bryter man opp for fort? Iblant lurer jeg på det. Når jeg ser folk rundt meg som har vært sammen i årevis, så gifter seg og så skiller seg året etterpå, må jeg si jeg begynner og lure.

Altså er man samboere/ugift uten barn ser jeg ikke noe stort problem. Heller at det tar slutt nå, enn senere med evt. barn etc. Er man gift eller/og har barn, ja da mener jeg man har et visst ansvar for å gjøre noen ærlige forsøk på å få det til å funke. Da skal det være gode grunner for å skilles.

Det virker noen ganger som man ikke helt regner med motgang og at man skal være intenst forelsket hele tiden.

Nå er jeg langt ifra noen ekspert, men man ser jo rundt seg og undrer litt iblant.

Endret 31. oktober 2010 av Cordelia

[Cordelia]

Må legge til at jeg også tror det er et helt annet press på forhold idag enn det det var for bare en generasjon siden. Det har nok litt innvirkning på forhold når man hele tiden lever i tidsklemma.

Endret 31. oktober 2010 av Cordelia

[Gjest Harriet]

Den som ikke har noe imot å bli gammel alene eller som tror det vil være lett å elske en gammel og skrukkete kropp som man aldri har fått gleden av å se eller berøre da hun/han hadde sin ungdoms skjønnhet i behold, må gjerne dyrke seriemonogamiet. Men jeg har liten sans for det. For meg har drømmen alltid vært å gå gjennom hele livet med den samme kvinnen, slik at det er en kvinne som har en spesiell rolle i livet mitt, ikke bare en serie venninner/elskerinner der noen forhold varte lengre og noen kortere. Jeg tror kjærlighet handler mer om vilje enn vi vil innrømme. Vi gjør oss mer hjelpeløse enn vi er når vi avskriver vår evne til å bestemme oss for at et forhold skal vare - også i onde dager.

Akkurat slik tenker jeg også.

Det er mannen min jeg vil bli gammel med, han som er far til mine barn. Den livshistorien vi to har bak oss er verd så mye, mye mer enn noe annet. Å finne en ny mann i voksen alder tror jeg aldri ville vært tilfredstillende for meg.

Mange sier at de ikke kunne fortsette ekteskapet fordi lidenskapen var borte - de følte etterhvert at de bodde med sin beste venn.

Vel, det har jeg også opplevd. En lang periode i vårt 20-årige ekteskap var svært laber på lidenskapsfronten - og jeg følte at jeg delte seng med min beste venn. MEN jeg glemte aldri hvor forelsket vi hadde vært i hverandre og hvordan vi hadde forgudet hverandre de første årene etter at vi møttes.

Når man har elsket en person, og føler etter noen år at det "bare" er vennskap igjen ... vel, da skal jeg nesten garantere at der ligger en kjærlighet til partneren i bunn og at lidenskapen igjen vil komme fram hvis man jobber for det og tillater at det skjer.

[Gjest Sweetpea]

Ser ut som at mange som har svart her ikke nødvendigvis har førstehånds kjennskap til brudd/skilsmisse? Selv ble jeg skilt etter et 12 års forhold med to barn på da 3 og 5 år. Jeg er vokst opp i et hjem hvor jeg har lært at man gifter seg bare en gang og da bør man heller aldri skille seg. Dette preget min avgjørelse veldig. Jeg ville så gjerne være en av dem som giftet seg en gang og fikk forholdet til å fungere ressten av livet, men det gikk ikke. Jeg ga absolutt ikke opp for lett, tvert i mot vil jeg si at jeg holdt ut for lenge. Hadde der ikke vært barn innvolvert hadde jeg girr opp før. 3 mnd gravid m nr to var jeg fortvilet over vår situasjon, men først da minstemann var 3 år tok vi ut seperasjon. Da var jeg et følelsesmessig vrak, sykemeldt i måndesvis av gangen, siste perioden var jeg ikke normalt fungerende en gang, tilbragte en uke i sengen og bare gråt. Dette er nå 5 år siden og jeg er fortsatt singel, er fortsatt ikke klar for å prøve igjen, det er for skummelt å tenke på at jeg kan havne i samme situasjon igjen.... Jeg kan ikke skydle på utroskap eller vold som de fleste her mener er opplagte grunner. Heller ikke at vi gitet oss for snart(etter 4 år) eller fikk barn for tidlig(etter 6 år). Venner og familie har nok oppfattet det hele veldig forskjellig etter som hvilken informasjon de har sittet inne med. De som har så godt som full innsikt mener nok at jeg burde gått før, andre skjønner ikke hva som skjedde. Om jeg kort skal forklare hvorfor så forsvant jeg. Jeg var ikke meg lenger, jeg gikk så langt i å tilpasse meg og få ting til å fungere at jeg ble en annen enn folk kjente meg som. Jeg så nok ikke dette selv før det gikk så langt at jeg brøt sammen. Jeg har heller aldri skyldt alt på min mann, selv om kjemien oss mellom førte til dette må jo jeg på et eller annet vis ha tillatt det? Det var en komplisert utvikling og i grunnen underordnet her. Poenget er at jeg helst skulle fått det til å holde, men i mitt tilfelle hadde jeg ikke noe valg, ting ble så håpløst at hadde jeg ikke hatt gode venninner hadde jeg gjerne funnet på noe skikkelig dumt for å slippe unna, og da hadde mine barn vokst opp uten mor.

Etter bruddet har det blitt bedre, det er mange ting jeg kunne tenke meg å ikke være alene om, men likevel har jeg det bra. Jeg og eksen har et supert forhold, kjempe gode venner og samarbeider så bra om barnene at folk som møter oss sammen med dem tror vi fortsatt er gift. Mange vil da lure på hvorfor vi ikke kunne få det til å fungere sammen, men jeg er 100% sikker på at oss under samme tak hadde endt som sist. Derfor er vi nå gode foreldre for våre barn fra hver vår bolig. Omsorgen er delt 50/50 og alle har det bra. Barna vet at vi er gode venner, vi snakker sammen om nye partnere og alt som angår barna, da eksen skulle bli pappa igjen var jeg den første som fikk vite det og jeg er glad på hans vegne. Fremdeles skulle jeg ønske at det hadde vært en mulighet for at det hadde holdt livet ut, men jeg angrer ikke på bruddet, og jeg bli lei meg når folk sier at man bør holde sammen for barna. Jeg tror mine barn hadde kommet dårligere ut om vi hadde "holdt ut". Hvilke barn har godt av å vokse opp med foreldre som virkelig sliter med seg selv og verden?

Som siste poeng kan nevnes at dessverre ser det ut til at alt for mange av mine venninner har havnet i lignende situasjoner, av hele 9 venninner har 8 giftet seg/gått inn i forpliktende samboerforhold. av disse 8 har 7 fått barn. Pr i dag er kun 1 fortsatt gift/sammen med partneren. Jeg vet mye om alle bruddene og vil ikke påstå at noen av dem har vært enkle. 2 avsluttet pga utroskap(ja, det var mannen som var utro)og begge disse mennene har flyttet rett inn til den de var utro med og senere fått flere barn i det nye forholdet. De 5 andre har gått fra hverandre av ulike årsaker, men alle mener den dag i dag at det ikke hadde vært bra for barn å vokse opp med foreldrene under samme tak, da det rett og slett ikke var sunne forhold. Alle venninnene mine kommer fra samme bakgrunn som meg selv og alle hadde helst ønsket at det kunne var livet ut.

De som sier at vi gir opp for lett konkluderer for lett! De glemmer å ta med alle de nye utfordringene for et livslangt samliv. Vi har en særdeles hektisk hverdag, partnere har vokst opp med forskjellige verdier og tanker om hva som er normal kjønnsfordeling. Vi må alle ha utdanning for å få gode jobber og vi tilbringer mye tid på jobb. Å få barn er hektisk og følelsesmessig anstrengende så vel som rent fysisk anstrengende. De som kommmer gjennom småbarnsperioden med forholdet intakt har en god sjanse, for andre er det ofte da alle svakheter og ulikheter kommer frem i forholdet.

Jeg synes ikke synd på meg selv fordi jeg er skilt, heller ikke synes jeg synd på mine barn. De er lykkelige trygge jenter med to trygge hjem og foreldre som vil deres beste. Jeg hadde satt stor pris på om utenforstående sluttet å generalisere om både mitt brudd, mine barn og mine grunner. Jeg er et oppegående utdannet menneske og det hadde vært greit om folk kunne stole på at de avgjørelser jeg har tatt ikke har vært hverken lette eller egoistiske.

[Gjest Dainty]

Det er klart både mann og kvinne lurer på hva som er nytten for de av å være 2.

Jeg hyller seriemonogamiet, og tenker at det å bli gammel alene er helt greit - vel og merke hvis man klarer å ta vare på et nettverk hele livet, bestående av egen familie (søsken, foreldre, andre, barndomsvenner, nye venner, bekjente osv.) og man faktisk har anledning til å bli medlem av en samfunnsgruppe (slik man kan som student, arbeidstaker og: Senior ("pensjonist"). Man kan gjennom hele livet skape nye relasjoner og bli medlem av en større gruppe av andre mennsker.

Jeg hyller absolutt ikke ekteskapet for ekteskapets skyld, kun dersom begge parter ser vinning over lang tid ved å investere i forholdet.

De som kan se tilbake på et langt liv i et lykkelig og givende ekteskap er heldige. Men det finnes også flere veier til "lykken".

Jeg tror også at det å møte en ny partner i en alder av 50 er like verdifullt og spennende for de det gjelder, som det er for 20-åringer.

Men hva med barna, da? Skal de bare måtte henge med på foreldrenes alternative vei til lykken? For i de fleste langvarige samboerskap/ekteskap så er det jo barn inne i bildet.

[Gjest Dainty]

Nei, her er jeg helt uenig.

Det er ikke noe feil med ekteskapet som institusjon, men noe alvrolig feil med årsakene bak at folk velger å gifte seg, og ikke minst hvilke forventinger par har til det som er arbeid, selvoppofrelse, firing av krav, kompromisser, tunge tider (som godt kan bli til år før det løsner) og svelging av XL-kameler. Det er som det meste annet i egoistiske vestlig samfunn; vi vil ha enkle veier, nødutganger, lette alternativer og angreknapp. Folk vil heller sluke humbugpiller og kartonger med pulver for å oppnå vekttap og økt libido enn å jobbe med årsakene og ta tyren ved hornene. Det samme med forhold. Vi har det for godt, og har lært oss at vi som enkeltindivider er for verdifulle. Hadde vår største bekymring vært om det er mat på bordet til vinteren og om sauene takler kulda, så hadde det ikke blitt solgt så mye som èn selvrealiseringsbok. Vi hadde også sluppet en hver form for spiseforstyrrelse og kroppsdysmorfi, men det er en annen debatt.

Du kan spørre hvilket som helst eldre ektepar, som har vært gift i en god del tiår, om ikke de også har hatt det tungt til tider, vært i tvil, og måttet jobbe hardt. Samtlige vil svare "Selvsagt, men det er jo det en del av et ekteskap er - du gi ikke opp halvveis". Men de som har holdt sammen har jo også kommet seirende ut, og er for meg en fantastisk inspirasjon til perspektiv, respekt og innsikt utover min egen snevre sfære.

Jeg synes det er spesielt trist for alle barna som nå sitter der med dine, mine, våre, stesøsken, delte ferier, kranglende foreldre osv. Setter man barn til verden, så er en trygg familieramme det som bør være førstepri. Man setter seg selv lenger ned på lista, og ofrer det nettopp fordi man har valgt å påta seg ansvaret for barn. Er ikke forholdet bunnsolid, hvor man har fått testet ut dårlige tider, og fått prøvd seg som par i motvind, ja da bør barn settes på vent. Det er en grunn til at flere og flere enslige foreldre bruker barna som trøst, med det resultat at de trøstespiser, overspiser og bruker sin dårlige samvittighet overfor barnet ved å kose seg med pizza, brus og potetgull. Overforing av barn bør i slik henseende bli gjort til en straffbar handling, på lik linje med underernæring.

Utrolig bra skrevet, Bergans. Jeg er fullstendig enig med deg.

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke hvordan folk finner hverandre og i det hele tatt klarer å få til et forhold jeg. Ingen mann har villet ha meg. Bortsett fra de voldelige og psykopatene da.

[Gjest Dainty]

Den som ikke har noe imot å bli gammel alene eller som tror det vil være lett å elske en gammel og skrukkete kropp som man aldri har fått gleden av å se eller berøre da hun/han hadde sin ungdoms skjønnhet i behold, må gjerne dyrke seriemonogamiet. Men jeg har liten sans for det. For meg har drømmen alltid vært å gå gjennom hele livet med den samme kvinnen, slik at det er en kvinne som har en spesiell rolle i livet mitt, ikke bare en serie venninner/elskerinner der noen forhold varte lengre og noen kortere. Jeg tror kjærlighet handler mer om vilje enn vi vil innrømme. Vi gjør oss mer hjelpeløse enn vi er når vi avskriver vår evne til å bestemme oss for at et forhold skal vare - også i onde dager.

Utrolig fint skrevet.

Leser man intervjuer med par som har holdt sammen til det siste, finner man ofte forklaringer av typen "we never fell out of love at the same time". Og det synes jeg sier utrolig mye. Å oppleve at lidenskapen og lysten til å leve sammen med vedkommende forsvinner, er vanlig. Sånn blir det lett i et forhold som varer over et helt liv, der to mennesker utvikler seg og går igjennom ulike faser. Man kan tilogmed bli betatt av andre, og kjenne på lysten til å bli fri. Men det er jo dette som menes med "i onde dager"! Det er ikke nødvendigvis sykdom, eller økonomiske problemer, eller barnløshet som blir de onde dagene - hverdagen er gjerne det tøffeste av alt. Og det er da man må bruke det fundamentet og den tryggheten man har bygget seg i mellom for alt det er verdt, og vise romslighet overfor hverandre, selv om man opplever at den ene parten tviler.

Noen andre i denne tråden var inne på dette med å se på forholdet som en investering. Det synes jeg er en god tanke. Man er ikke bare sammen, men man bygger noe sammen, og for hvert år som går har man kommet seg på et "videre nivå". Med en slik tankegang ser man gjerne forholdets verdi på en annen måte, man innser hvor mye av seg selv begge parter har bidratt med, og hvor mye man gir slipp på om man går.

Flere nevner dette med at forholdet virker som et vennskap, og at lidenskapen er borte. For det første vil jeg si at det er uhyre verdifullt å ha et solid vennskap og trygghet seg i mellom. Det ligger skjønnhet i det å ha noen som kjenner deg så godt som en partner gjør, og allikevel vil leve sammen med deg. For det andre så tror jeg lidenskap kan gjenvinnes, så lenge den engang var der.

[Gjest gjestdeluxe]

Men hva med barna, da? Skal de bare måtte henge med på foreldrenes alternative vei til lykken? For i de fleste langvarige samboerskap/ekteskap så er det jo barn inne i bildet.

Jeg synes det er naturlig at barna, som jo er en del av familien, blir inkludert og forklart (dersom de er store nok) i beslutningene. Er de for små til å forstå, må de bli forklart på en enkel og god måte når de stiller spørsmål. Jeg antar altså at foreldre flest velger en bruddløsning som er best for familiemedlemmene, gitt at de er rimelig oppegående.

Jeg antar at foreldre flest, i alle fall de som er rimelig oppegående, forsøker å løse brudd konstruktivt, av hensyn til barna. Om de kan, bor foreldrene i nærheten av hverandre, og de fleste prøver vel å være konstruktive, selv om det er mye emosjonelt grums i bagasjen.

På sikt tror jeg absolutt det er til det aller beste for barna, dersom foreldrene hver for seg er glade og mer fornøyd, enn de var i "familien". Et brudd er bedre enn et lunkent og dårlig parforhold - det er negativt for barn med foreldre som ofte krangler og ikke trives i sitt ekteskap.

Det er veldig mye teoretiske ideal om hva et ekteskap skal være, og mye av det hører en om fra en er helt liten. Ekteskapet blir idealisert, og det er ikke det minste merkelig at en del blir desillusjonerte.

For at folk skal holde sammen har samfunnet mange pressfaktorer/kontrollere: prester/kirken, samlivsrådgiverbransjen, psykologbransjen, barne- og ungdomsskoler, film, TV og annen media.

Jeg har selv sett flere som ikke tenker seg godt nok om og som virker noe bevisstløs i gjernin gsøyeblikket idet de entrer et forhold som ender med skilsmisse et år etter. Jeg ser også andre trasige historier, der gifte menn klager over livløse ekteskap men de blir for å "holde sammen".

Selv er jeg en av de som ikke ønsker å være i livløse forhold. Noen av oss er som skapt til å være single eller i seriemonogami. Noen av oss skaper egne familiekonstellasjoner. Det er flere måter å leve det gode liv på - også for barna.

Trygghet er ikke forbeholdt ekteskapet.

Endret 31. oktober 2010 av gjestdeluxe