Dratt i øret.

[Gjest HA]

Jeg vil si at det er forskjell på å ta tak i barnet for å holde det fast så man kan si det et par alvordsord og på å ta tak i det netopp for å klemme det så hardt at det gjør vondt. Sitter og prøver å på meg selv og man må trykke til ganske kraftig rundt armen for at det skal gjøre vondt. Lettere å gjøre vondt rundt overarmen da..

I dette tilfelle så dro bestemoren barnet i øret fordi han ikke kom når hun ropte på han. Alle barn gjør dette fra tid til annen og å skulle dra de i øret pga det synes jeg er en overreaksjon.

Fant link til den undersøkelsen som ble etterlyst tidligere: http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article441057.ece

Bare til å trykke videre på linkene i artikkelen

Dette skjer som oftest når noen er sint og skal kjefte, i affekt. Barnets arm og overarm er mye mindre og mye lettere å gjøre vondt enn et voksent menneskes arm. Det skal ikke mye trykk til før barnet får vondt av at du holder dem fast i armen. Og du trykker mest sannsynligvis ganske godt om du ønsker å holde barnet fast i situasjon hvor barnet ikke ønsker dette, og hvor du skal gi korreks.

Ved å holde barnet bestemt fast i armene utøver du faktisk vold.

[Sequax]

Så i din verden så får en enten juling eller blir dullet med... Fantastisk... I min verden er det slik at ungene hører på toneleiet i stemmen min hva jeg mener og hvor humøret mitt ligger. samtidig som de får skikkelige forklaringer på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.

Om en unge som er stor nok til å forstå at et menneske, eller dyr i ditt tilfelle, lider ut fra ens handlinger begår slike handlinger så har en sviktet på forhånd.

Det er ikke så veldig vanskelig å lære unger empati.

Kom hit så skal jeg dra deg i øret,og så kan du fortelle meg etterpå om du syntes det var vondt. For ordensskyld vil jeg bli overrasket om du ikke griner etterpå. Hvorfor tror du jeg slo til en lærer? Fordi det gjorde jævlig vondt og jeg fant meg ikke i å bli behandlet slik.

Ja, å bli tatt i armen er skikkelig juling, buhu.

Les lenger opp angående hva jeg syns om en mellomting før du kommer med dine sedvanlige, sure oppstøt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner også noen slike mennesker, men da er det snakk om at de har fått god gammeldags juling. Det kan f.eks være snakk om at foreldrene lurer på om barnet har gjort noe galt, de vet ikke med sikkerhet engang, og da synes de det er en selvfølge at de skal rise sannheten ut av barnet. Hvordan kan man ha respekt for noe sånt? Synes det høres søkt ut at en som f.eks har kastet alle plantene til mor ut over stuegulvet ikke skal ønske å se henne igjen pga en velfortjent ørefik (forutsatt at barnet er gammelt nok til å forstå at det gjør noe galt, selvsagt). Det er nok snakk om litt mer enn en ørefik i slike tilfeller.

Det er ikke min erfaring. De jeg kjenner fikk ris for konkrete regelbrudd, riktignok for ting mange anser som bagateller, men som tydeligvis var viktig for foreldrene deres. Så den fysiske avstraffelsen var en del av den normale disiplinen, og det var aldri ukontrollert vold. Allikevel har dette for de fleste ødelagt forholdet til den forelderen, og som voksne omgås de greit, men det er ingen varme i forholdet. De fleste har trukket på skuldrene når personen dør, og bare møtt opp i begravelsen for å være høflig med resten av familien.

Og for de som sier at det ikke funker å snakke med barna: Dersom barna ikke tar deg seriøst når du prater til dem, har du allerede feilet grovt i oppdragelsen. Foreldrene mine har vært varme og snille, og aldri lagt hånd på meg, men forklart meg dette med empati for andre, og gitt konsekvenser når jeg har gjort noe galt, fra jeg var liten. Og jeg syntes alltid det var dritflaut og bli tatt i å gjøre noe galt, og gjorde sjelden noe galt mer enn en gang. Derimot ble jeg slått av en lærer en gang, og det hadde ingen effekt på meg, jeg ble bare trassig av det, og sluttet å høre på han for godt. Å få en på trynet er bare vondt der og da, og så er det over, mens det å få forklart hvorfor dette var galt sitter mye lengre i, dersom man fra starten har blitt oppdratt til å være ett empatisk individ.

[Tabris]

Nå er vel barn veldig forskjellige også. Min ene bror laget et ramaskrik av dimensjoner da han var liten og ikke fikk noe i butikken - ingen form for ord eller samtaler var mulige i det hele tatt før han hadde roet seg. Min andre bror sutret bare i det stille og laget aldri noe drama av slikt. Noen tar til seg ting etter en samtale eller fire, andre er laget av hardere stoff. Jeg har vært borti flere foreldre som først har fått et rolig barn som sover om natten, ikke lager for mye bråk, og hvor et par samtaler er nok til få guttungen til å oppføre seg, som dermed ikke forstår disse foreldrene som ikke får det til med sine barn. Helt til de får nummer to, som er en helt annen type, og som derfor må behandles på en helt annen måte.

Det betyr ikke at jeg automatisk forsvarer at man drar i øret og riser barn - det jeg synes er verre enn smerten her, er ydmykelsen. Så lenge det ikke er et helt spesielt vanskelig barn uten respekt for noe som helst, så synes jeg lite om å ydmyke barn. Eller voksne, for den saks skyld. Men jeg synes også ting kanskje blir litt overdrevet når det gjelder dette. At stadig rising og fysisk avstraffelse kan skade et barn tviler jeg ikke et sekund på, men jeg ser heller ikke bort fra at den ene ørefiken man fikk etter at man hadde gjort en særdeles ille handling kan bli mer verre enn den hadde trengt å bli om hele omverden forteller deg hvor mishandlet og traumatisert du har blitt.

[Gjest Blondie65]

Det betyr ikke at jeg automatisk forsvarer at man drar i øret og riser barn - det jeg synes er verre enn smerten her, er ydmykelsen. Så lenge det ikke er et helt spesielt vanskelig barn uten respekt for noe som helst, så synes jeg lite om å ydmyke barn. Eller voksne, for den saks skyld. Men jeg synes også ting kanskje blir litt overdrevet når det gjelder dette. At stadig rising og fysisk avstraffelse kan skade et barn tviler jeg ikke et sekund på, men jeg ser heller ikke bort fra at den ene ørefiken man fikk etter at man hadde gjort en særdeles ille handling kan bli mer verre enn den hadde trengt å bli om hele omverden forteller deg hvor mishandlet og traumatisert du har blitt.

Dette er en stråmann i forhold til trådstarters problemstilling.

Gutten kom ikke når bestemoren ropte derfor ble han dratt etter øret. Synes du guttens handling rettferdiggjør straffemetoden? Tror du denne bestemoren har flere andre virkemidler i verktøyskuffen en fysisk straff? Ut fra bestemorens svar til barnets mor, synes du det virker forsvarlig å sende barnet dit?

Selvsagt er unger forskjellige. Og noen unger forstår første beskjed andre ikke. Men jeg kan ikke forstå hvordan det å klappe til en hysterisk unge på en offentlig plass skal hjelpe på det hysteriet man opplever der og da. De fleste unger blir ikke mindre hysteriske av offentlig fysisk straff ...

[Tabris]

Nei, det jeg skrev sist der var ikke rettet mot TS, det var en generell betraktning. Hvorvidt det å bli dratt i øret var riktig i dette tilfellet vil jeg ikke uttale meg om, jeg vet for lite om saken og historien rundt det til å våge å uttale meg om. Ellers er jeg helt enig med deg i at å lappe til en hysterisk unge kan aldri være riktig.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes også det er veldig stor forskjell på hva barnet straffes for. Hadde jeg feks fersket barnet mitt i å torturere en katt, eller noe sånt kunne jeg nok funnet på å gi en ørefik jeg også, siden det er så uakseptabelt. Men å slå barn fordi de ikke kommer når man roper, eller fordi de stjeler en kake er å skyte spurv med kanoner.

[Tabris]

Jeg må si det samme - hadde jeg kommet over noen barn som torturerte et dyr, så hadde jeg nok antagelig tatt dem ganske hardt i armen og gitt dem noen sannhetens ord.

[Gjest Blondie65]

Det hadde ikke manglet på pauli ord hos meg heller, men annet enn å fjerne plageånden fra dyret ved å fysisk separere de to før jeg hadde holdt et lite foredrag og gitt annen type konsekvens hadde jeg ikke gjort.

[gbnj]

Som jeg nevnte tidligere: før dro man i øret, nå tar man et grepa tak i armen. Same story, different century.

PS: Gbnj: hvis du må spørre om hva det vil si å være god og gjøre godt har du kanskje ikke fått med deg kontrastene som en fullverdig oppdragelse gir deg.

Fint for deg at du ønsker å pakke ungene inn i bomull og snakke med dem som om de var jevnaldrende ( og gjerne med fløyelsstemme ) når de har gjort noe galt. Det gjør ikke jeg.

- Sequax over og ut for i natt.

Kødder du, er alt som voksne kan anse som galt, objektivt sett det, tenk etter bittelitte grann?

[gbnj]

Jeg har gitt mange eksempler på hva det vil si å være ulydig, så akkurat der får du heller lese de andre innleggene jeg har skrevet. Når det gjelder god oppførsel er det å gjøre som de voksne sier når du ikke har saklig grunn til å nekte, å respektere de som er eldre enn deg, å være høflig og hjelpsom mot medmennesker. Det betyr ikke at man aldri har lov til å trå feil, men at man prøver så godt man kan å være snill.

Hva er rett/hva er galt, verden er ikke svart/hvitt, hvis en religiøs far voldtar datterea si, så skal hun bare føye seg ol.

Jeg vet at tisper bærer valpen etter nakkeskinnet, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om når tispen gir korreks og biter valpen - ikke for å skade, men for å si at "hei, det der gjør du ikke igjen!".

For meg handler ikke barneoppdragelse om mellomting og kompromisser, men jeg har sagt det før - og sier igjen, man skal ikke slå bare for å slå. Noen barn vil aldri respektere deg før du sørger for å sette deg i respekt. For noen kan det være snakk om fjerning av privilegier, mens for andre er det kun ørefik eller ris på rumpa som sørger for at du oppnår det.

Dette står også i innlegget jeg skrev tidligere i dag. Jeg gjorde ikke som de voksne sa, uavhengig av hva de sa/gjorde. De tok fra meg privilegier - jeg brydde meg ikke. De gav meg husarrest - jeg hadde ikke noe imot å holde meg inne, eller jeg hoppet ut av vinduet når jeg følte for det. De kunne be pent, rope, kjefte, ta fra meg ting, men jeg brydde meg ikke. Først da jeg ble dratt i øret innså jeg at det var i min egen interesse å høre på hva de voksne sa.

Jeg var aldri redd. Skulle jeg vært redd måtte det vært fordi jeg aldri visste når de kom til å slå meg, at de slo så hardt at jeg ble skadet, osv. Slik var det ikke. Jeg var fullstendig klar over hvilke ting som kunne føre til å bli dratt i øret, og valgte da stort sett å unngå disse tingene fordi jeg ikke hadde lyst til å bli dratt i øret. Etterhvert som jeg ble større begynte jeg å innse hvorfor det var galt å gjøre disse tingene. Jeg hadde nok forsått det tidligere, men jeg gadd liksom aldri å la det synke inn. Det at det har blitt folk av deg er ikke et argument for at ingen barn skal bli dratt i øret. Barn er forskjellige. Jeg har aldri sagt at barn skal slås, jeg sier bare at for noen barn/i noen situasjoner er det på sin plass med fysisk korreks.

[gbnj]

Barn bør lære at om de er frekke i kjeften eller plager noen kan de risikere at folk tar igjen med vold. Det finnes folk som vil gjøre langt verre ting enn å dra barnet i øret om de blir tilstrekkelig provosert. En fysisk korreks er en svært mild måte å lære barnet at frekkhet eller pøbelstreker kan få vonde følger man ikke ønsker.

Har foreldrene lært at de ikke bør være frekke i kjeften/ha vilkårlige/skjønnsbaserte regler ol.?

Nå har du misforstått det med å sove med klær på. Poenget var ikke at jeg ville sove med klær på, det var at jeg ikke ville legge meg, jeg ville ture frem og pusle med det jeg hadde lyst til midt på natten, og det synes jeg nå er en selvfølge at jeg ikke skulle få lov til.

Poenget er at du ikke hadde behov for å sove!

Jeg kjenner også noen slike mennesker, men da er det snakk om at de har fått god gammeldags juling. Det kan f.eks være snakk om at foreldrene lurer på om barnet har gjort noe galt, de vet ikke med sikkerhet engang, og da synes de det er en selvfølge at de skal rise sannheten ut av barnet. Hvordan kan man ha respekt for noe sånt? Synes det høres søkt ut at en som f.eks har kastet alle plantene til mor ut over stuegulvet ikke skal ønske å se henne igjen pga en velfortjent ørefik (forutsatt at barnet er gammelt nok til å forstå at det gjør noe galt, selvsagt). Det er nok snakk om litt mer enn en ørefik i slike tilfeller.

[gbnj]

Eg synest gutungen kan få med seg at viss han ter seg dårleg så får det ulike konsekvensar frå ulike folk, og får ungen varige skadar av å bli dratt i øyret, så ville han fått det snøggt nok likevel. Det er berre å te seg bra, så unngår han konsekvenser han foredrar å slippe unna også.

Har ikke historien vist at det å være autoritetstro ikke er positivt?

[gbnj]

For å understreke et poeng? Drar jeg middels hardt i øret mitt, gjør det ikke vondt. Igjen, jeg mener ikke man skal dra ungene i øret, men jeg synes ikke det er verdens undergang at det skjer en gang heller.

Hvorfor øret, hvorfor ikke armen/hånda ol.?

Da har vi ganske forskjellig syn på hva vold er. Et tak i armen er ikke vold, hard nøkking/draing i armen så barnet får vondt er noe annet.

[Sequax]

Kødder du, er alt som voksne kan anse som galt, objektivt sett det, tenk etter bittelitte grann?

" er alt som voksne kan anse som galt, objektivt sett det"...

Skjønner rett og slett ikke hva du skriver.

[Gjest brutal_mann]

Ja, å bli tatt i armen er skikkelig juling, buhu.

Les lenger opp angående hva jeg syns om en mellomting før du kommer med dine sedvanlige, sure oppstøt.

Jeg leste det før jeg svarte. Det var ikke nok til å fjerne inntrykket av at du synes det er greit å påføre unger smerte.

[Sequax]

Jeg leste det før jeg svarte. Det var ikke nok til å fjerne inntrykket av at du synes det er greit å påføre unger smerte.

Hvilket inntrykk akkurat du har av meg, kunne jeg ikke gitt mer blaffen i.

[~white lady~]

Noen ganger kan det være mer skadelig for et barn med verbal irettesetting enn det ville vært med vold.

Snakker for meg selv her; vokste opp med en stefar som aldri la hånd på meg eller søsknene mine, men som med velvalgte ord, høy og intens stemme og en truende holdning klarte å skremme oss ifra vettet.

Både jeg og søsknene mine slet i flere år etterpå med angst, depresjoner og psykosomatiske lidelser.

og bare så det er sagt- jeg ble også utsatt for fysisk vold et par ganger ifra moren min, men vi har nå likevel et godt forhold den dag idag.

Stefaren min har jeg ingen kontakt med.

[Antlers]

Noen ganger kan det være mer skadelig for et barn med verbal irettesetting enn det ville vært med vold.

Snakker for meg selv her; vokste opp med en stefar som aldri la hånd på meg eller søsknene mine, men som med velvalgte ord, høy og intens stemme og en truende holdning klarte å skremme oss ifra vettet.

Både jeg og søsknene mine slet i flere år etterpå med angst, depresjoner og psykosomatiske lidelser.

og bare så det er sagt- jeg ble også utsatt for fysisk vold et par ganger ifra moren min, men vi har nå likevel et godt forhold den dag idag.

Stefaren min har jeg ingen kontakt med.

Det er akkurat dette jeg har forsøkt å få frem i tidligere innlegg. En voksen person som roper signaliserer for meg (og barn) at vedkommende har mistet kontrollen. Det er langt verre enn å bli dratt i øret fordi man har gjort noe man vet man ikke har lov til. Men selvsagt, fysisk korreks som brukes for mye, eller ikke er fortjent, kan også gjøre barna utrygge.

Endret 13. mai 2010 av Antlers

[Gjest brutal_mann]

Hvilket inntrykk akkurat du har av meg, kunne jeg ikke gitt mer blaffen i.

Om du trives med å bli sett på som en person som ikke har kvaler med å påføre forsvarsløse barn smerte så greit for meg.