surogatmoderskap

[Gjest AnonymBruker]

Om det er et enormt problem at mange ikke får barn så bør vi være bekymret, og kanskje bør vi tenke på om det å la de som har disse problemene reprodusere seg er så veldig lurt.

Tuller du? I samme slengen bør vi kanskje vurdere tvungen abort for uegnede mødre også? Unge mødre uten utdanning, kvinner med psykiske problemer og narkomane; bør de nå egentlig få barn?

Jeg kan snakke for èn gruppe; jeg hadde en sykdom i magen og ble operert for den. I dag er jeg frisk, men mye tyder på at inngrepet har skadet egglederne mine. Jeg vet om mange som er i samme situasjon.

Det er mulig du mener dette er "naturens" måte å si fra at jeg ikke burde få barn, men da føler jeg ærlig talt at "naturen" er på bærtur...

[Gjest Gjest]

Nei, likevel føler du selv at det er riktig å anta at folk som ønsker hjelp til å bli gravide gjør det for å slippe å ta i mot et "fremmed" barn?

Jeg siterte en over her som forsøkte å gi inntrykk av at det nærmest er håpløst å adoptere. Det er det ikke.

Holdningene i en del av innleggene sier meg at en del overhodet ikke anser adopsjon som noe alternativ.

Jeg har aldri vært mot prøverørsbehandling, det er vel heller ikke det som diskuteres i tråden. Det snakkes om alder osv., men det kan like godt være sykdom som gjør at mennesker har behov for å gjennomføre prøverørsbehandling (f.eks. tilfeller der mannen har hatt kreft m.v.). Det jeg finner betenkelig er at noen ønsker å la, i mange tilfeller, fattige surrogatmødre gå gjennom "sin graviditet", og føde "sitt barn".

Vi ønsket både egenfødte og adopterte barn. Slik ble det ikke. Men det å kunne få adoptere barn har vært så flott, at det har overskygget alt annet.

[Gjest Gjest]

Tuller du? I samme slengen bør vi kanskje vurdere tvungen abort for uegnede mødre også? Unge mødre uten utdanning, kvinner med psykiske problemer og narkomane; bør de nå egentlig få barn?

Jeg kan snakke for èn gruppe; jeg hadde en sykdom i magen og ble operert for den. I dag er jeg frisk, men mye tyder på at inngrepet har skadet egglederne mine. Jeg vet om mange som er i samme situasjon.

Det er mulig du mener dette er "naturens" måte å si fra at jeg ikke burde få barn, men da føler jeg ærlig talt at "naturen" er på bærtur...

Hvordan har det om en mor er uegnet eller ikke å gjøre med fruktbarhet å gjøre? Om hun er fruktbar har tydeligvis naturen funnet ut at hun har noen gener som bør videreføres, om admin.dir Solveig 33 år med stort hus, mann og to biler ikke kan få barn så er det vel kanskje noe gener som ikke bør videreføres?

Selvfølgelig mener du naturen er på bærtur. Men det kan jo være den ikke er det. Naturen var her i mange millioner år før sosialdemokratiet Norge fant ut at det var lurt å bare bruke teknologi og penger.

Dessuten mener jeg at det å drive å lappe slik på de som ikke kan få barn, i stedet for å finne ut hva som fører til at så mange blir syke og ufruktbare er en ganske idiotisk måte å holde på.

Grunnen til at mennesker ikke aksepterer sin skjebne i dag er jo bare fordi en tror en kan gjøre hva en vil med alt uten at det får konsekvenser. Folk i dag mister raskere og raskere kontakten med virkeligheten!

[Harlekin]

Kanskje da mennesker hadde raskt begynt å innse at en må få barn i riktig alder i stedet for å lage sosiale konstruksjoner som fører til at tidsvinduet en har for å få barn lukkes fordi hverken staten, samfunnet eller moten gjør det lett å få barn i riktig alder.

Når folk får prøverørsbarn og får hjelp til å få barn fordi at samfunnet forventer at en skal gifte seg og få barn så sent at det ikke er mulig fra naturens side, da bør en kanskje vurdere om ikke noe er alvorlig galt.

Vi her i Norge begynner stadig å gå mer i mer retning av at vi lar sosiale konstruksjoner få presedens over hva naturen og virkeligheten består av, og vi bruker teknologi og kjøpekraft for å endre det som vi fra naturens side ikke er ment å gjøre i forhold til skapelsen av oss selv.

Veien er ikke lang før vi begynner å klone oss selv, fordi det er så mye bedre å ha en kopi av en selv enn et hvilket som helst vilkårlig avkom.

Det er mange som trenger prøverør av andre grunner enn alder. Synes du det er greit, da?

[Gjest Iril]

Men hvis flere velger å stille seg i adopsjonskø vil ventetiden etter hvert øke inn i det uendelige....

Nettopp. Se hva som skjer i Kina f.eks. Der er ventetiden beregnet til å være over 6 år og økende, i tillegg må man plusse på 1-2 års behandlingstid i Norge for å få godkjent søknaden her.

Jeg må ærlig innrømme at for meg er det fullstendig irrelevant om mitt barn har mine gener eller ikke, men jeg vil bli mor. Eneste grunnen til at jeg hadde prøvd IVF/ISCI og så evt. surrogat om det ikke funket med pergo, er den enormt lange ventetiden ved adopsjon. Jeg orker ikke vente i seks-syv år, og så likevel ikke være sikret et barn fordi man må ha ny godkjenning i løpet av de årene og plutselig har min livssituasjon forandret seg i løpet av de årene. All ære til de som orker det, men ikke kom her og anta at det handler om problemer med å ta til seg et "fremmed" barn.

Synes ofte adoptivforeldre er alt for raske med å skulle fremstille adopsjonsprosessen og det å være foreldre til et adoptivbarn som en utelukkende vakker og ukomplisert affære. De glemmer fort ubehaget de følte da de skulle granskes privat av fremmede, fortvilelsen over den lange ventetiden og at det ikke alltid er så rosenrødt som man skal ha det til.

Endret 15. april 2010 av Iril

[Gjest Gjest]

Nettopp. Se hva som skjer i Kina f.eks. Der er ventetiden beregnet til å være over 6 år og økende, i tillegg må man plusse på 1-2 års behandlingstid i Norge for å få godkjent søknaden her.

Jeg må ærlig innrømme at for meg er det fullstendig irrelevant om mitt barn har mine gener eller ikke, men jeg vil bli mor. Eneste grunnen til at jeg hadde prøvd IVF/ISCI og så evt. surrogat om det ikke funket med pergo, er den enormt lange ventetiden ved adopsjon. Jeg orker ikke vente i seks-syv år, og så likevel ikke være sikret et barn fordi man må ha ny godkjenning i løpet av de årene og plutselig har min livssituasjon forandret seg i løpet av de årene. All ære til de som orker det, men ikke kom her og anta at det handler om problemer med å ta til seg et "fremmed" barn.

Synes ofte adoptivforeldre er alt for raske med å skulle fremstille adopsjonsprosessen og det å være foreldre til et adoptivbarn som en utelukkende vakker og ukomplisert affære. De glemmer fort ubehaget de følte da de skulle granskes privat av fremmede, fortvilelsen over den lange ventetiden og at det ikke alltid er så rosenrødt som man skal ha det til.

Det er en del år siden vi adopterte, og jeg er ikke helt oppdatert på ventetiden nå, men jeg har flere bekjente som ikke ventet mer enn noen år (dette er nylig). Det adopteres fra mange andre land enn Kina.

Ubehag av å granskes av fremmede? Vi hadde besøk av hyggelige mennesker som ikke var ute etter å "ta oss" på noen som helst måte. Vi forstår jo at alt gjøres til beste for barna. Det skal være litt vanskelig å adoptere, da luker man fort bort de som ikke har verken tålmodighet eller motivasjon for dette.

Alt er ikke rosenrødt med barn. Heller ikke adopterte. Skal alt være rosenrødt? Det som teller, er at selv om man har tunge stunder til tider, har man så mange fantastiske opplevelser med barna sine, at det negative blir uvesentlig.

[Gjest Iril]

Men folk har ulike grader av hva som er greit av "invasjon" av privatlivet, så selv om dere synes det var superdupert å ha bv på besøk, er ikke det det samme som at det er fasiten på hvordan man skal oppleve det.

[Gjest Gjest]

Men folk har ulike grader av hva som er greit av "invasjon" av privatlivet, så selv om dere synes det var superdupert å ha bv på besøk, er ikke det det samme som at det er fasiten på hvordan man skal oppleve det.

Om vi ikke syntes det var "superdupert", så har vi ikke problemer med å samtale med et par hyggelige damer over en kaffekopp, nei. Så skjøre er vi ikke.

[Gjest AnonymBruker]

Å måtte svare på spørsmål om privatlivet, familielivet, infertilitet osv osv osv er ikke akkurat det samme som å "samtale over en kaffekopp" for enkelte.

[Gjest Gjest]

Å måtte svare på spørsmål om privatlivet, familielivet, infertilitet osv osv osv er ikke akkurat det samme som å "samtale over en kaffekopp" for enkelte.

Antallet adoptivforeldre sier iallfall at disse spørsmålene man får ikke er så veldig avskrekkende. Og det er vel ganske forståelig at både norske myndigheter og de utenlandske ønsker å gjøre seg opp et bilde av de som vil adoptere. Man ønsker søkere som er seriøse, engasjerte og motiverte. Lar man seg avskrekke av noen spørsmål om familieliv, hva man kan tilby barnet osv., da bør man la være å gå gjennom prosessen.

Jeg har opplevd såpass mye gjennom livet, at slike ting er peanuts.

[Gjest Gjest]

Antallet adoptivforeldre sier iallfall at disse spørsmålene man får ikke er så veldig avskrekkende. Og det er vel ganske forståelig at både norske myndigheter og de utenlandske ønsker å gjøre seg opp et bilde av de som vil adoptere. Man ønsker søkere som er seriøse, engasjerte og motiverte. Lar man seg avskrekke av noen spørsmål om familieliv, hva man kan tilby barnet osv., da bør man la være å gå gjennom prosessen.

Jeg har opplevd såpass mye gjennom livet, at slike ting er peanuts.

For ikke å nevne at en ønsker å vite hvem folk er så barna ikke blir misbrukt, fysisk, psykisk eller seksuelt av mennesker som kun er ute etter å adoptere barn av gudene vite hvilke grunner. Vanlige folk tror jeg ikke har noe å frykte.

[Gjest Christine]

Var innom Adopsjonsforums side. Der står det at i 2009 var gjennomsnittlig ventetid fra registrering og til man kom hjem med barnet, 3 1/2 år. Den raskeste saken som ble gjennomført tok 9 måneder.

Forhåndssamtykket gis for 3 år, med mulighet for forlengelse ett år (3+1 år), innen den tid har de fleste altså gjennomført adopsjonen.

[Gjest AnonymBruker]

Var innom Adopsjonsforums side. Der står det at i 2009 var gjennomsnittlig ventetid fra registrering og til man kom hjem med barnet, 3 1/2 år. Den raskeste saken som ble gjennomført tok 9 måneder.

Forhåndssamtykket gis for 3 år, med mulighet for forlengelse ett år (3+1 år), innen den tid har de fleste altså gjennomført adopsjonen.

Javel... synes du det var lite? Du rekker mange svangerskap på 3 1/2 år. 3 år er lenge å gå å vente på ett barn. Ikke rart det skremmer folk vekk fra adopsjon.

[Gjest Christine]

Javel... synes du det var lite? Du rekker mange svangerskap på 3 1/2 år. 3 år er lenge å gå å vente på ett barn. Ikke rart det skremmer folk vekk fra adopsjon.

Les en gang til: Det står gjennomsnittlig. For noen går det altså veldig raskt, for andre går det tregere.

Tråden her diskuterer ikke "normale" svangerskap. Den dreier seg om surrogatmødre. Vil anta at dersom man skal starte opp en slik prosess, tar nok det også lengre tid enn et vanlig svangerskap.

Hvor har du det fra at folk blir skremt bort fra adopsjon? Vi har da så mange adopterte og adoptivforeldre, at jeg tror du har misforstått om du tror det.

[Gjest AnonymBruker]

Les en gang til: Det står gjennomsnittlig. For noen går det altså veldig raskt, for andre går det tregere.

Tråden her diskuterer ikke "normale" svangerskap. Den dreier seg om surrogatmødre. Vil anta at dersom man skal starte opp en slik prosess, tar nok det også lengre tid enn et vanlig svangerskap.

Hvor har du det fra at folk blir skremt bort fra adopsjon? Vi har da så mange adopterte og adoptivforeldre, at jeg tror du har misforstått om du tror det.

Men ikke alle ønsker å adoptere. Hvorfor er det det eneste riktige så sant man ikke selv kan få barn?

Det å ønsker seg biologiske barn er ganske sterkt i oss, så da prøver man det man har råd til og ork til.

[Gjest Christine]

Men ikke alle ønsker å adoptere. Hvorfor er det det eneste riktige så sant man ikke selv kan få barn?

Det å ønsker seg biologiske barn er ganske sterkt i oss, så da prøver man det man har råd til og ork til.

Ja, der sa du det: Ikke alle ønsker å adoptere.

Likevel nekter en del i tråden for dette. De ønsker helt åpenbart heller å bruke en surrogatmor, et menneske de ikke vet noe særlig om, et fattig menneske som kanskje ser en slik løsning som "siste utvei". Dette mennesket vil kanskje gå med et savn etter barnet resten av livet, det gjør noe med deg å gå med et barn i magen, og føde et barn.

[Gjest Gjest]

Men ikke alle ønsker å adoptere. Hvorfor er det det eneste riktige så sant man ikke selv kan få barn?

Det å ønsker seg biologiske barn er ganske sterkt i oss, så da prøver man det man har råd til og ork til.

Money talks?

Hei jeg er Ola Nordmann, kan jeg få leie livmoren din for småpenger for meg, men ti årslønner for deg? Om du oppfører deg pent kommer jeg tilbake og kanskje kjøper noen organer når jeg begynner å bli gammel.

Jeg har mye penger, jeg syntes jeg burde få lov til å ha slaver av den grunn. Det er min rett som rik og hvit, ikke sant?

[Gjest AnonymBruker]

Money talks?

Hei jeg er Ola Nordmann, kan jeg få leie livmoren din for småpenger for meg, men ti årslønner for deg? Om du oppfører deg pent kommer jeg tilbake og kanskje kjøper noen organer når jeg begynner å bli gammel.

Jeg har mye penger, jeg syntes jeg burde få lov til å ha slaver av den grunn. Det er min rett som rik og hvit, ikke sant?

Hva synes du om surrogat i USA da?

[Gjest AnonymBruker]

Ja, der sa du det: Ikke alle ønsker å adoptere.

Likevel nekter en del i tråden for dette. De ønsker helt åpenbart heller å bruke en surrogatmor, et menneske de ikke vet noe særlig om, et fattig menneske som kanskje ser en slik løsning som "siste utvei". Dette mennesket vil kanskje gå med et savn etter barnet resten av livet, det gjør noe med deg å gå med et barn i magen, og føde et barn.

Selvfølgelig ønsker ikke alle å adoptere, men om det er de samme menneskene som ønsker å bruke surrogat vet ikke jeg. Folk ønsker forskjellige ting.

Det er da helt ikke sikkert at surrogatmoren kommer til å gå med ett savn, jeg tviler sterkt på det egentlig, da hun vet veldig godt hva hun gjør og hva som skjer etter barnet er født. Dette er en jobb for henne og hun gjør dette som et medmenneske, sånn er det ihvertfall tenkt.

Men dere snakker bare om de stakkars fattige i India, hva med de i USA da? Er de også utnyttet?

[Gjest Christine]

Selvfølgelig ønsker ikke alle å adoptere, men om det er de samme menneskene som ønsker å bruke surrogat vet ikke jeg. Folk ønsker forskjellige ting.

Det er da helt ikke sikkert at surrogatmoren kommer til å gå med ett savn, jeg tviler sterkt på det egentlig, da hun vet veldig godt hva hun gjør og hva som skjer etter barnet er født. Dette er en jobb for henne og hun gjør dette som et medmenneske, sånn er det ihvertfall tenkt.

Men dere snakker bare om de stakkars fattige i India, hva med de i USA da? Er de også utnyttet?

Jeg vet hvordan det er å savne et barn som ikke er der mer, men jeg vet fint lite om surrogatmødre.

Hva vet du om dem? Er det gjort undersøkelser på dem og f.eks. senvirkninger etter det å gi fra seg et barn?

Synes du det er lettere å svelge om et fattig menneske i USA går gjennom dette, i stedet for et fattig menneske i f.eks. India?