surogatmoderskap

[Gjest nobilian]

Hvorfor er salg av sex verre enn utleie av livmora med resulterende følelser og bånd som måtte oppstå til barnet du aldri selv vil kunne oppdra og som du må sende av gårde til andre siden av jorden? Er det fordi det er en kvinne som er involvert i transaksjonen på kjøpersiden? Er prostitusjon ikke lenger så ille når du slipper å se for deg en kynisk, ekkel, feit og svett mann som kjøper sexen? Med utleie av livmora så er plutselig kjøperen av kroppen din en empatisk, søt, snill og altruistisk kvinne som ønsker å bli mor?

***

Hepp!

Hørte en gang sagt; Det lille han forstår, det misforstår han.

Er i grunn vant med å bli tillagt meninger på nettfora, men den der tar kaka. Jubelgjøk.

[Gjest jenteløve87]

Hvis jeg skal ha barn i fremtiden, så vil jeg gjerne at det skal være med surrogatmor så jeg ser heller ikke noe uetisk med det.

Hvorfor ønsker du det?

[Gjest jenteløve87]

Jeg mener at, enten så får folk skaffe barn på den naturlige måten, eller adoptere. Det blir bare problemer, når mennesker tukler med naturen. Hadde folk lagt sine karrieremessige ambisjoner til side en periode, og ikke ventet med barn til de er i tredve-førtiårene, så hadde vi sannsynligvis ikke denne problemstillingen vært aktuell i det hele tatt. Jo mer egoistiske mennesker blir, jo større blir oppfinnsomheten rundt dette med å skaffe seg egne barn.

For å ta meg selv som eksempel: Jeg fødte et barn etter et ukomplisert svangerskap da jeg var i begynnelsen av 20 årene. Senere, da jeg var i midten av 30 årene, møtte jeg en annen mann som jeg forsøkte å få barn med. Alle mine 3 påbegynte svangerskap endte i spontanaborter. Jeg tror dette bl.a skyldes alderen hos begge to. Dette aksepterte jeg, og jeg var aldri inne på tanken om prøverør, insemnering eller surrogatmor osv.

Bruken av surrogatmødre, viser bare hvor egoistiske vi mennesker har blitt. Vi vil nok i fremtiden se enda mer spektakulære måter å få sine egne biologiske barn på, grunnet menneskets egoisme.

Applauderer!!

[Gjest jenteløve87]

Lurer egentlig på hvorfor noen syns det er etisk urimelig å "leie" en livmor ?

Er egentlig litt enig i utsagnet under innlegget ditt som sammenligner dette noe med prostitusjon. Synes i grunn det går an å dra flere paralleller.

Hvorfor er det etisk urimelig å leie en annens kropp for å stille egne behov?!

Jeg synes det er etisk urimelig å skulle gjennomgå noe så personlig som en graviditet for så å gi den bort for en avtalt sum penger. De fleste som har vært gravide sier at det er noe helt spesielt, og man får et nært og intimt forhold til barnet. Jeg synes det er feil å la noen gå igjennom den prosessen det er å skulle måtte gi fra seg barnet de har utviklet et forhold. Man kan si at de får oppfølging av beste sort, men ikke prøv å lur meg til å tro av damen som gjennomfører surrogati aldri tenker på dette igjen når barnet er gitt vekk. Jeg tror at når du gir vekk noe så personlig av deg, så vil det følge deg resten av livet sammen med tanker om "hva hvis, og hvis at".

Samtidig synes jeg det blir så komplisert! Jeg får liksom følelsen av at det å få barn etterhvert bare blir en teknisk greie! Og hva hvis surrogatmoren angrer og vil ha noe med barnet å gjøre, hvordan forklarer man det til barnet? En familie er liksom ikke en familie lenger. Det er så mange andre ledd involvert! Og når så innmari mange skille seg også da, så får barnet etterhvert så altfor, altfor mange det skal forholde seg til. Gjerne forholde seg nært til, da alle involverte forventer til en viss grad at barnet skal elske de ubetingelsesløst.

Sånn det er tenkt så skal det være et mirakel mellom to mennesker som elsker hverandre. Ikke tre, fire, seks, eller én. Dersom et mirakel ikke skjer, så synes ikke jeg man sette himmel og jord i bevegelse for å tilfredstille behovet man har for at man skal ha alt i dag. For i dag skal alle være perfekte, og dersom man ikke får det fra naturens side, da må man skaffe det. For man skal jo ikke være annerledes eller gå andre veier, se etter andre muligheter. Men, men, jeg er sikkert ufordragelig gammeldags. Hehe.

[Gjest AnonymBruker]

Er egentlig litt enig i utsagnet under innlegget ditt som sammenligner dette noe med prostitusjon. Synes i grunn det går an å dra flere paralleller.

Hvorfor er det etisk urimelig å leie en annens kropp for å stille egne behov?!

Jeg synes det er etisk urimelig å skulle gjennomgå noe så personlig som en graviditet for så å gi den bort for en avtalt sum penger. De fleste som har vært gravide sier at det er noe helt spesielt, og man får et nært og intimt forhold til barnet. Jeg synes det er feil å la noen gå igjennom den prosessen det er å skulle måtte gi fra seg barnet de har utviklet et forhold. Man kan si at de får oppfølging av beste sort, men ikke prøv å lur meg til å tro av damen som gjennomfører surrogati aldri tenker på dette igjen når barnet er gitt vekk. Jeg tror at når du gir vekk noe så personlig av deg, så vil det følge deg resten av livet sammen med tanker om "hva hvis, og hvis at".

Samtidig synes jeg det blir så komplisert! Jeg får liksom følelsen av at det å få barn etterhvert bare blir en teknisk greie! Og hva hvis surrogatmoren angrer og vil ha noe med barnet å gjøre, hvordan forklarer man det til barnet? En familie er liksom ikke en familie lenger. Det er så mange andre ledd involvert! Og når så innmari mange skille seg også da, så får barnet etterhvert så altfor, altfor mange det skal forholde seg til. Gjerne forholde seg nært til, da alle involverte forventer til en viss grad at barnet skal elske de ubetingelsesløst.

Sånn det er tenkt så skal det være et mirakel mellom to mennesker som elsker hverandre. Ikke tre, fire, seks, eller én. Dersom et mirakel ikke skjer, så synes ikke jeg man sette himmel og jord i bevegelse for å tilfredstille behovet man har for at man skal ha alt i dag. For i dag skal alle være perfekte, og dersom man ikke får det fra naturens side, da må man skaffe det. For man skal jo ikke være annerledes eller gå andre veier, se etter andre muligheter. Men, men, jeg er sikkert ufordragelig gammeldags. Hehe.

Du har vel misforstått litt. Barnet har da sin mor og far, surrogatmoren har da ingenting med barnet å gjøre etter det er født og det er en del av avtalen. Det er helt utrolig at dere kan si at alle surrogatmødre blir misbrukt. Hva med alle amerikanske surrogatmødrene da, som får flere hundretusen for å gjøre det, blir de også misbrukt? Eller er det greit?

Jeg kunne gjerne tenkt meg å være surrogatmor for noen som ikke kan få barn selv, så lenge det ikke er mine egg som brukes. Dere snakker jo som om at disse surrogatmødrene ikke skjønner hva de går til.

Og de som har gått så langt å bruker surrogatmødre har gått en lang vei, som oftest via prøverør, kanskje kreft eller andre sykdommer (da får man ikke adpotere), ikke døm dem før dere vet historien deres.

[Strenge Frk.Gerd]

Det finnes da firmaer og agenter som sørger for at surrogat situasjonen blir så riktig og konstruktiv som mulig for både foreldre og surrogatmoren.

Disse agentene vil da også sørge for god kommunikasjon og relasjoner mellom surrogatmor og foreldreparet. Iflg sidene jeg har vært inne på så snakker de om at det legges vekt på at det blir en positiv greie for begge parter.

Jeg har lyst til å bli surrogatmor senere i livet. Men helst da uten bruk av eget egg eller gener.

Jeg tenker som så at det må være en veldig givende og sterk opplevelse.. å kunne hjelpe to mennesker med å få et høyst ønsket barn.

[Gjest strykebrett]

Jeg har lyst til å bli surrogatmor senere i livet. Men helst da uten bruk av eget egg eller gener.

Jeg tenker som så at det må være en veldig givende og sterk opplevelse.. å kunne hjelpe to mennesker med å få et høyst ønsket barn.

Dersom du av alturistiske grunner ønsker å bære fram barn for noen er det opp til deg mener jeg. Men for disse kvinnene i India er ikke valget nødvendigvis så reelt. Surrogati kan være den eneste måten for dem til å få økt sin levestandard. Så da tar de sjangsen på å få ødelagt kroppen sin og å få store smerter og plager, både i de 9 md svangerskapet varer og seinere i livet, fordi de reelt sett ikke har noe annet valg. Det er bare å ta en liten kikke innom gravid-forumet, så skjønner du at graviditet som oftest ikke er en lek. Når man blander penger og kropp på denne måten oppstår etiske problemer.

Syns du for eksempel at det er greit å kjøpe nyrer og andre organer fra fattige mennesker? De blir jo rikere og får en bedre levestandard med pengene de har tjent..

Den Indiske surrogatmoren bærer ikke fram norske barn fordi de er så godhjertede, de gjør det fordi de trenger penger.

Det er veldig stor forskjell på om jeg ønsker å gi en nyre til søsteren min, og om søsteren min kjøper en nyre av en fattig kineser. På samme måte er det stor forskjell på om jeg ønsker å bære fram min venns barn fordi kona hans er steril, og om vennen min betaler en fattig indisk dame for gjøre det.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, men grunnen til at folk drar til USA/India er jo fordi at en venn eller søster får jo ikke lov til å gjøre dette for andre her i Norge! Dette er for noen mennesker den eneste måten å få et sårt etterlengtet barn på.

[Gjest jenteløve87]

Du har vel misforstått litt. Barnet har da sin mor og far, surrogatmoren har da ingenting med barnet å gjøre etter det er født og det er en del av avtalen. Det er helt utrolig at dere kan si at alle surrogatmødre blir misbrukt. Hva med alle amerikanske surrogatmødrene da, som får flere hundretusen for å gjøre det, blir de også misbrukt? Eller er det greit?

Jeg kunne gjerne tenkt meg å være surrogatmor for noen som ikke kan få barn selv, så lenge det ikke er mine egg som brukes. Dere snakker jo som om at disse surrogatmødrene ikke skjønner hva de går til.

Og de som har gått så langt å bruker surrogatmødre har gått en lang vei, som oftest via prøverør, kanskje kreft eller andre sykdommer (da får man ikke adpotere), ikke døm dem før dere vet historien deres.

Jeg snakker om surrogati på et generelt grunnlag, og det spiller ingen rolle for meg om dette er mennesker i USA eller India, Finland eller Norge. De er mennesker med ekte følelser uansett hvor de kommer fra.

Ja, jeg er klar over at det som regel er DNA fra de som betaler, altså de som skal fungere som mor og far. Men er du ikke litt vel naiv hvis du tror at kvinnen som har båret frem barnet og haatt det i seg i 9 måneder bare glemmer hele greia etterpå. Så naiv mener jeg faktisk at det ikke er lov til å være. Og jeg tror kanskje også at en del tror de vet hvordan de reagerer på å gjennomgå noe slikt, men så blir det kanskje annerledes? Hva gjør man da? Bare "suck it up"?

Jeg går heller ikke inn på hvorfor de har tatt dette valget. Det kan være hjerteskjærende historier bak valgene som blir tatt. Og på mange måter er jeg helt klar mer positivt innstilt til surrogati enn egg- og sæddonorer, fordi da er DNA-et deres eget. Men poenget mitt er at surrogati og medfører konsekvenser man kanskje ikke vil se når behovet og ønsket overskygger resten..? Er vel få som ikke innrømmer at presset på å få barn blir noe ekstremt og at det blir en altoppslukende aktivitet dannes når det ikke går.

[Gjest AnonymBruker]

Nå er det jo slik at ikke "hvem som helst" kan bli surrogatmødre. Det er strenge krav for å bli det, og de blir fulgt nøye opp under hele graviditeten.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg snakker om surrogati på et generelt grunnlag, og det spiller ingen rolle for meg om dette er mennesker i USA eller India, Finland eller Norge. De er mennesker med ekte følelser uansett hvor de kommer fra.

Ja, jeg er klar over at det som regel er DNA fra de som betaler, altså de som skal fungere som mor og far. Men er du ikke litt vel naiv hvis du tror at kvinnen som har båret frem barnet og haatt det i seg i 9 måneder bare glemmer hele greia etterpå. Så naiv mener jeg faktisk at det ikke er lov til å være. Og jeg tror kanskje også at en del tror de vet hvordan de reagerer på å gjennomgå noe slikt, men så blir det kanskje annerledes? Hva gjør man da? Bare "suck it up"?

Jeg går heller ikke inn på hvorfor de har tatt dette valget. Det kan være hjerteskjærende historier bak valgene som blir tatt. Og på mange måter er jeg helt klar mer positivt innstilt til surrogati enn egg- og sæddonorer, fordi da er DNA-et deres eget. Men poenget mitt er at surrogati og medfører konsekvenser man kanskje ikke vil se når behovet og ønsket overskygger resten..? Er vel få som ikke innrømmer at presset på å få barn blir noe ekstremt og at det blir en altoppslukende aktivitet dannes når det ikke går.

Og DNA'et må være deres? Hvorfor det? Hva da med adopsjon?

Jeg tror de som er surrogatmødre vet hva de går til, de blir sjekket grundig fysisk og psykisk om de faktisk er i stand til dette. Og da vet de også at barnet/barna blir tatt i fra dem med en gang, de har også egne barn. Så et evnt savn vil nok gå fort over, jeg vet om tre par som har brukt surrogat i USA og alle var i USA en stund etter fødselen pga papirarbeid og besøkte surrogatmoren flere ganger. Og de skiltes som gode venner.

[Gjest jenteløve87]

Og DNA'et må være deres? Hvorfor det? Hva da med adopsjon?

Jeg tror de som er surrogatmødre vet hva de går til, de blir sjekket grundig fysisk og psykisk om de faktisk er i stand til dette. Og da vet de også at barnet/barna blir tatt i fra dem med en gang, de har også egne barn. Så et evnt savn vil nok gå fort over, jeg vet om tre par som har brukt surrogat i USA og alle var i USA en stund etter fødselen pga papirarbeid og besøkte surrogatmoren flere ganger. Og de skiltes som gode venner.

Sier ikke at det MÅ være det, jeg sier at jeg er mer positivt innstilt til det. Det er fordi jeg tror at ethvert barn vil lure på hvor det kommer fra. I et tilfelle hvor DNA fra foreldrene brukes, så er det bare måten de ble bært frem på som er annerledes.

Adopsjon mener jeg blir noe annet. Der er barnet allerede født, altså sørger man for å skaffe barnet foreldre, ikke foreldre et barn. Og det synes jeg faktisk er litt viktig å tenke på.

Ja, det er nok i de aller fleste tilfeller både nøye utvalgt hvem soom kan bli det, og ogd oppfølging underveis. Men det vil jo ikke si at følelsene forsvinner? Poenget mitt er bare at jeg synes det må være mulig å se det også fra denne siden. Jeg tror at dersom man bærer frem et barn, så er ikke det glemt når avtalen er ferdig og barnet "levert". Jeg sier ikke at det ikke kan gå bra altså, jeg bare ønsker å stille spørsmål rundt at dette kanskje ikke er så ukomplisert som jeg synes det fremstilles til tider. Og hva skjer dersom det blir komplikasjoner? Dersom surrogatmoren dør pga. svangerskapforgiftning? Hva sier man da til hennes familie? "Takk for at hun var villig til å prøve"?

Jeg må også få si at jeg synes det er et stort behov for individuelle vurderinger her. Jeg synes det er forskjell på et par som ønsker barn sammen, men ikke får det til naturlig grunnet sykdom, og en 37 år gammel kvinne som ikke "gadd" å få barn tidligere fordi det ikke "passet" og som derfor nå trenger hjelp fordi hun har blitt for gammel. Det finnes også de som ønsker å benytte seg av surrogatmor fordi de selv vil beholde sin spreke og stramme kropp... Derfor stiller jeg spørsmål rundt lovlig bruk av surrogati. Jeg tror at før man eventuelt kan ta i bruk det her i landet, må det være klare rammer og rettningslinjer på plass, samtidig som det må være rom for individuelle vurderinger.

Hvor mener forresten du at grensen skal gå? Så lenge det finnes medisinske muligheter så skal hvem som helst få barn? Enslig eller ikke? Ung eller gammel? Hvordan man ser på bruk av donorer er jo også litt avhengig av hvordan man ser på betydningen av DNA hos et menneske. Jeg tror på en blanding av både arv og miljø, og mener derfor at det ikke er "godt nok" å si at de som oppdrar er de eneste foreldrene, og at det er de eneste foreldrene som barnet noensinne vil kjenne. Det vil uansett komme til å lure. Og dersom foreldrene ikke sier det, så synes det blir å la ungen leve på en løgn. Hva skjer når ungen har behov for transplantasjon og "foreldrene" ikke passer? Jeg tror at naturen er beste alternativ for en grunn, og mener at man skal være forsiktige ved hvor mye vi velger å fikle med naturen.

Derfor stiller jeg spørsmål ved bruk av donorer.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes det skal bli lov i Norge, dersom det er medisinsk grunnlag for det. Som for eksempel hvis en er født uten livmor,feil i livmor, har måttet fjerne den eller andre ting som kan spille inn. Det at en har blitt for gammel for å produsere egg, kan jo løses ved å bruke eggdonor og gå gravid selv så de trenger jo ikke surrogatmor med mindre det er andre ting som feiler dem i tillegg.

Tror det er veldig sjelden at noen bruker surrogatmor for å ikke ødelegge kroppen sin. Har iallefall aldri hørt om slike tilfeller heldigvis. Og så har jo alle seriøse klinikker krav til at det skal være medisinsk grunnlag for å kunne bruke surrogatmor.

[Gjest AnonymBruker]

Sier ikke at det MÅ være det, jeg sier at jeg er mer positivt innstilt til det. Det er fordi jeg tror at ethvert barn vil lure på hvor det kommer fra. I et tilfelle hvor DNA fra foreldrene brukes, så er det bare måten de ble bært frem på som er annerledes.

Adopsjon mener jeg blir noe annet. Der er barnet allerede født, altså sørger man for å skaffe barnet foreldre, ikke foreldre et barn. Og det synes jeg faktisk er litt viktig å tenke på.

Ja, det er nok i de aller fleste tilfeller både nøye utvalgt hvem soom kan bli det, og ogd oppfølging underveis. Men det vil jo ikke si at følelsene forsvinner? Poenget mitt er bare at jeg synes det må være mulig å se det også fra denne siden. Jeg tror at dersom man bærer frem et barn, så er ikke det glemt når avtalen er ferdig og barnet "levert". Jeg sier ikke at det ikke kan gå bra altså, jeg bare ønsker å stille spørsmål rundt at dette kanskje ikke er så ukomplisert som jeg synes det fremstilles til tider. Og hva skjer dersom det blir komplikasjoner? Dersom surrogatmoren dør pga. svangerskapforgiftning? Hva sier man da til hennes familie? "Takk for at hun var villig til å prøve"?

Jeg må også få si at jeg synes det er et stort behov for individuelle vurderinger her. Jeg synes det er forskjell på et par som ønsker barn sammen, men ikke får det til naturlig grunnet sykdom, og en 37 år gammel kvinne som ikke "gadd" å få barn tidligere fordi det ikke "passet" og som derfor nå trenger hjelp fordi hun har blitt for gammel. Det finnes også de som ønsker å benytte seg av surrogatmor fordi de selv vil beholde sin spreke og stramme kropp... Derfor stiller jeg spørsmål rundt lovlig bruk av surrogati. Jeg tror at før man eventuelt kan ta i bruk det her i landet, må det være klare rammer og rettningslinjer på plass, samtidig som det må være rom for individuelle vurderinger.

Hvor mener forresten du at grensen skal gå? Så lenge det finnes medisinske muligheter så skal hvem som helst få barn? Enslig eller ikke? Ung eller gammel? Hvordan man ser på bruk av donorer er jo også litt avhengig av hvordan man ser på betydningen av DNA hos et menneske. Jeg tror på en blanding av både arv og miljø, og mener derfor at det ikke er "godt nok" å si at de som oppdrar er de eneste foreldrene, og at det er de eneste foreldrene som barnet noensinne vil kjenne. Det vil uansett komme til å lure. Og dersom foreldrene ikke sier det, så synes det blir å la ungen leve på en løgn. Hva skjer når ungen har behov for transplantasjon og "foreldrene" ikke passer? Jeg tror at naturen er beste alternativ for en grunn, og mener at man skal være forsiktige ved hvor mye vi velger å fikle med naturen.

Derfor stiller jeg spørsmål ved bruk av donorer.

Enig med det du sier om donorer. Synes forresten at det er rart at det er lov, og ikke surrogatmødre. Siden alle sier at det er så viktig å kjenne opphavet sitt, og det gjør man jo med surrogatmødre.

[Gjest jenteløve87]

Enig med det du sier om donorer. Synes forresten at det er rart at det er lov, og ikke surrogatmødre. Siden alle sier at det er så viktig å kjenne opphavet sitt, og det gjør man jo med surrogatmødre.

Ja, det synes jeg også. Surrogatmødre blir jo på en måte bare "metoden", men barnet vil jo da faktisk være et produkt av mor og far. Ikke bare av et sperm og ett egg.

[Gjest AnonymBruker]

Sier ikke at det MÅ være det, jeg sier at jeg er mer positivt innstilt til det. Det er fordi jeg tror at ethvert barn vil lure på hvor det kommer fra. I et tilfelle hvor DNA fra foreldrene brukes, så er det bare måten de ble bært frem på som er annerledes.

Adopsjon mener jeg blir noe annet. Der er barnet allerede født, altså sørger man for å skaffe barnet foreldre, ikke foreldre et barn. Og det synes jeg faktisk er litt viktig å tenke på.

Ja, det er nok i de aller fleste tilfeller både nøye utvalgt hvem soom kan bli det, og ogd oppfølging underveis. Men det vil jo ikke si at følelsene forsvinner? Poenget mitt er bare at jeg synes det må være mulig å se det også fra denne siden. Jeg tror at dersom man bærer frem et barn, så er ikke det glemt når avtalen er ferdig og barnet "levert". Jeg sier ikke at det ikke kan gå bra altså, jeg bare ønsker å stille spørsmål rundt at dette kanskje ikke er så ukomplisert som jeg synes det fremstilles til tider. Og hva skjer dersom det blir komplikasjoner? Dersom surrogatmoren dør pga. svangerskapforgiftning? Hva sier man da til hennes familie? "Takk for at hun var villig til å prøve"?

Jeg må også få si at jeg synes det er et stort behov for individuelle vurderinger her. Jeg synes det er forskjell på et par som ønsker barn sammen, men ikke får det til naturlig grunnet sykdom, og en 37 år gammel kvinne som ikke "gadd" å få barn tidligere fordi det ikke "passet" og som derfor nå trenger hjelp fordi hun har blitt for gammel. Det finnes også de som ønsker å benytte seg av surrogatmor fordi de selv vil beholde sin spreke og stramme kropp... Derfor stiller jeg spørsmål rundt lovlig bruk av surrogati. Jeg tror at før man eventuelt kan ta i bruk det her i landet, må det være klare rammer og rettningslinjer på plass, samtidig som det må være rom for individuelle vurderinger.

Hvor mener forresten du at grensen skal gå? Så lenge det finnes medisinske muligheter så skal hvem som helst få barn? Enslig eller ikke? Ung eller gammel? Hvordan man ser på bruk av donorer er jo også litt avhengig av hvordan man ser på betydningen av DNA hos et menneske. Jeg tror på en blanding av både arv og miljø, og mener derfor at det ikke er "godt nok" å si at de som oppdrar er de eneste foreldrene, og at det er de eneste foreldrene som barnet noensinne vil kjenne. Det vil uansett komme til å lure. Og dersom foreldrene ikke sier det, så synes det blir å la ungen leve på en løgn. Hva skjer når ungen har behov for transplantasjon og "foreldrene" ikke passer? Jeg tror at naturen er beste alternativ for en grunn, og mener at man skal være forsiktige ved hvor mye vi velger å fikle med naturen.

Derfor stiller jeg spørsmål ved bruk av donorer.

Nå kan jeg bare utale meg om hvordan det er i USA, og der er det strenge krav til forsikring hvis det skulle skje noe. Og surrogaten har fått beskjed om alle mulige komplikasjoner, og siden hun må ha fått barn fra før så vet man sånn ca hvordan svangerskapet og fødselen vil gå. (jada klar over at alle svangerskap/fødsel er forskjellige, men ofte like). Når det kommer til donorer så mener jeg at man må være ærlig fra starten av, sånn som med adopsjon. Fortell barnet hvordan det faktisk kom til verden, så det blir naturlig hele tiden. Jeg mener det skal være en god grunn til å bruke donor eller surrogat. At man ikke har prøvd å få barn før man er 40 er ikke en god grunn. Men sykdommer og skader mener jeg er en god grunn.

[Mann 42]

Jeg mener at bruken av surrogatmødre er helt klart uetisk. Disse kvinnene risikerer fødselskomlikasjoner og helsemessige plager for å tjene penger. Vi ville aldri i verdien tillatt et vanlig arbeidsmiljø i Norge som innebar de samme risikoene som graviditet gjør, derfor blir det selvfølegelig feil å støtte opp under en slik praksis i utlandet. Å gå gravid er en stor fysisk belasting på kroppen, i tillegg psykisk.

Å utnytte folks fattigdom på denne måten for å oppfylle sine egne drømmer er utrolig egoistisk syns jeg.

Men gitt din argumentasjon, er alle svangerskap uetiske. Du begrunner ikke hva det er som evt skulle gjøre bruken av surrogatmødre uetisk.

[Gjest AnonymBruker]

Men gitt din argumentasjon, er alle svangerskap uetiske. Du begrunner ikke hva det er som evt skulle gjøre bruken av surrogatmødre uetisk.

Det har du helt rett i. Alle svangerskap er det en risiko i, men når det gjelder surrogatmoderskap er det ingen som blir så godt og nøye oppfulgt.

[Gjest strykebrett]

Men gitt din argumentasjon, er alle svangerskap uetiske. Du begrunner ikke hva det er som evt skulle gjøre bruken av surrogatmødre uetisk.

Det er stor forskjell på å påta seg en risiko selv, og det å utsette andre for risiko. Nr man betaler mennesker om er i en lik situasjon at de reelt sett ikke har andre valg enn å bli surrogatmødre for å sikre levestandarden sin, så lemper man risikoen over på en annen. Det er da ikke vanskelg å forstå hvorfor det er annerledes enn å selv bli gravid.

Gitt min argumentasjon er slettes ikke alle svangerskap uetiske, slik du skal ha det til. Men alle svangerskap medbringer risiko.

[Mann 42]

Det er stor forskjell på å påta seg en risiko selv, og det å utsette andre for risiko. Nr man betaler mennesker om er i en lik situasjon at de reelt sett ikke har andre valg enn å bli surrogatmødre for å sikre levestandarden sin, så lemper man risikoen over på en annen. Det er da ikke vanskelg å forstå hvorfor det er annerledes enn å selv bli gravid.

Gitt min argumentasjon er slettes ikke alle svangerskap uetiske, slik du skal ha det til. Men alle svangerskap medbringer risiko.

Jeg har bare påpekt at argumentasjonen din uten problemer kunne utvides til å omfatte alle svangerskap, og at det ikke var noe i den som kunne begrunne hvorfor surrogatmødres svangerskap var særskilt uetiske fra dette perspektivet.

Og jeg kan fortsatt ikke se at det er begrunnet. Som flere andre i denne tråden har sagt: Surrogatmødre velges ut med et kritisk blikk, og deres svangerskap er meget godt fulgt opp. Sannsynligvis er risikoen ved graviditeten for dem, langt lavere enn en normal graviditet, der de må betale for den medisinske oppfølgingen selv.

Det evt etisk problematiske er etter min mening mer knyttet til at surrogatmoren må gi opp barnet etter at det er født, og at hun må bryte et biologisk bånde som kan være ganske sterkt. Det spiller ingen rolle at DNA kommer fra det paret som har kjøpt hennes tjeneste som surrogatmor. Et svangerskap innebærer at man forberedes til å bli mor. Det er kjent flere saker der surrogatmoren har nektet å gi opp barnet etter fødselen, pga den sterke emosjonelle tilknytningen hun har opplevd. Så dette er helt klart ikke ukomplisert for surrgatmoren. Det finnes betingelser som hun ikke kunne være oppmerksom på på det tidspkt avtalen ble gjort.