surogatmoderskap

[Gjest Gjest]

Hva synes du om surrogat i USA da?

USA ja, landet det hvor alle er rike og ingen gjør noe ut av økonomiske motiver...

Hva syntes du om å ha døra åpen på gløtt, sånn at den blåser opp kontra og bare lukke den med engang?

[Gjest Gjest]

Jeg vet hvordan det er å savne et barn som ikke er der mer, men jeg vet fint lite om surrogatmødre.

Hva vet du om dem? Er det gjort undersøkelser på dem og f.eks. senvirkninger etter det å gi fra seg et barn?

Synes du det er lettere å svelge om et fattig menneske i USA går gjennom dette, i stedet for et fattig menneske i f.eks. India?

Du kan bare gi opp. Dette er mennesker som mener at de har plikt og rett til å gjøre akkurat hva de vil, så lenge det er mulig å gjennomføre og de har råd til det, uansett hvilke konsekvenser det har for dem selv,fremtidige barn, andre og samfunnet forøvrig.

[Gjest Christine]

Du kan bare gi opp. Dette er mennesker som mener at de har plikt og rett til å gjøre akkurat hva de vil, så lenge det er mulig å gjennomføre og de har råd til det, uansett hvilke konsekvenser det har for dem selv,fremtidige barn, andre og samfunnet forøvrig.

Ja, jeg vet.

Det er bare litt interessant å riste litt i dem for å se hva som skjuler seg bak de påståelige synspunktene...

[Gjest Gjest]

Ja, jeg vet.

Det er bare litt interessant å riste litt i dem for å se hva som skjuler seg bak de påståelige synspunktene...

Det som ligger bak er et brennende ønske om barn, fordi samfunnet opphøyer det å få barn til noe stort noe.

Siden de føler seg mindre verdige så er de villige til å gå så langt at de gjør hva som helst, enkelte hadde sikkert vært villige til å gå over lik.

Det som ligger bak er derfor ren egoisme, og kjøpekraft og teknologi som gir en mulighet til å leve ut sin egen egoisme.

Kanskje er det den enorme mangelen på empati som naturen prøver å kvitte seg med gjennom naturlig utvalg...

[Gjest AnonymBruker]

Det er derimot en rettighet å kunne prøve. All den tid det faktisk finnes hjelp å få, ser jeg ikke det gale i å benytte seg av dette. Og det er ikke bare et "ønske" å få barn, det er for mange et svært grunnleggende BEHOV, og ufrivillig barnløshet kan ha en ødeleggende effekt på et menneskes liv.

Virkelig en rettighet å få noe man ønsker seg? Eller i hvertfall å prøve å få det? Sett at jeg har skikkelig lyst, jeg ønsker meg så inderlig å bli rik. Det finnes muligheter for det. Jeg kan stjele f.eks.? Eller gamble? Betyr det da at jeg skal gjøre det?! Fordi jeg ønsker det?

Hvis jeg mangler et ben, kan jeg bare kjøpe et fra en som er villig til å gi det fra seg? Forrdi det å ikke ha et ben, det ødelegger livet mitt. Det legger begrensninger, og gjør at jeg må tenke annerledes. Jeg må akseptere min skjebne. Eller?

Jeg mener ikke å sidestille dette altså, virkelig! Jeg er fullt klar over at man ikke får kjøpt andres ben..

Men jeg synes at det er så mange inkludert deg, som mener at livet ikke er noe verdt dersom man ikke kan få barn! Jeg skjønner da for all del at folk ønsker seg barn Dette er jo noe som idylliseres voldsomt for tiden. Og jeg forstår også det instinktet du snakker om. Men å kalle det et behov synes jeg blir å dra det litt langt. Det er jo ikke sånn at man dør dersom man ikke før barn? Jeg tror vi innehar et medfødt behov for å gi omsorg, og for å få omsorg. Men jeg tror ikke at biologiske barn er eneste måten å få til dette på.

Jeg mener at innstillingen til problemet også har en del med løsningen å gjøre. For det går veldig fint an å leve et liv uten barn, eller å leve i ventetid på et adoptivbarn.

Det sies her at dersom man har venta i 10 år på barn, så orker man ikke vente i 5 år til. Men er det ikke sånn i dag at man regnes som ufrivillig barnløs, eller i hvertfall anses det som vanskelig å bli gravid, og dermed kan prosessen begynne? Om man ikke ønsker å gå rett på adopsjon, så finnes det jo en del medikamenter. Jeg ser ikke for meg at par som sliter med å bli gravide hopper rett til alternativet surrogatmor også.

Sett at man etter to år ikke har lykkes, og man derfor ønsker å innlede prosessen, også tar det gjennomsnittlig 3,5 år. Så er jo det totalt sett 5,5 år. Ikke 15. Det er en vesens forskjell.

Livet er mye hva du gjør det til!

Og sist men ikke minst, jeg mener at man må få lov å ha meninger om dette selv om man ikke er barnløs eller har adoptert. Det går til en viss grad an å sette seg inn i situasjonen for det, selv om jeg aldri ville ha prøvd å si at jeg vet hvordan det er. Jeg har aldri prøvd å få barn. Og ja, jeg ønsker meg det sammen med min forlovede om noen år. Vi er fortsatt unge, og ønsker at han skal blir ferdig med utdannelsen først. Men når vi en gang bestemmer oss for å prøve, så er det ikke gitt at vi får det til. Men vi er begge enige om at dersom vi får barn, så er det våre gener vi setter til verden, det er jeg, og bare jeg, som eventuelt blir gravid, det er jeg som føder, og det skal ikke foregå annen innblanding enn medikamenter. Dersom det ikke går, ja, da må vi tenke nytt. Tenke og se oss om etter andre løsninger og alternativ. Dette gjelder oss, og ikke alle andre selvfølgelig. Jeg bare føler at dersom man mener dette, så er det fordi man er stokkdum eller ikke aner hva slags sorg dette er. Og nei, det gjør jeg ikke. Men ikke kall meg dum eller uvitende fordi jeg har prinsipper som er viktige for meg

[Gjest AnonymBruker]

Sett at man etter to år ikke har lykkes, og man derfor ønsker å innlede prosessen, også tar det gjennomsnittlig 3,5 år. Så er jo det totalt sett 5,5 år. Ikke 15. Det er en vesens forskjell

Det er ikke så enkelt skjønner du. For å adoptere fra feks Colombia i dag så tar det ca 5år. Før det har du gjerne prøvd litt på egen hånd,noen har prøvd i mange år. Og så har en vært igjennom ivf behandlinger osv. Det tar også tid.

Det kan ikke en som ikke har vært igjennom ufrivillig barnløshet skjønne.

Når en fortsatt har egne gode egg å bruke og en mann, så ser ikke jeg problemet med å bruke en surrogatmor.

[Gjest Gjest]

For å adoptere fra feks Colombia i dag så tar det ca 5år. Før det har du gjerne prøvd litt på egen hånd,noen har prøvd i mange år. Og så har en vært igjennom ivf behandlinger osv. Det tar også tid.

Det kan ikke en som ikke har vært igjennom ufrivillig barnløshet skjønne.

Når en fortsatt har egne gode egg å bruke og en mann, så ser ikke jeg problemet med å bruke en surrogatmor.

Dette er reinspikka løgn, og det verste er at jeg tror du vet det. Det er så lett å gjennomskue at du ikke har sansen for adopsjon, der du iherdig forsøker å fremstille adopsjon som noe nærmest uoppnåelig. Kanskje du er blant de få som har fått avslag, men du behøver ikke å sverte adopsjonsprosessen for det.

Det er bare å gå inn på Adopsjonsforum sine sider, så står tallene der, svart på hvitt. De fleste som søker blir godkjent, tallene for dette står også på sidene.

Du driver og gjentar at "det kan ikke andre skjønne", men jeg tror det er du selv som bør oppdatere deg litt. Det er faktisk mange i tråden her som har vært gjennom både prøverørsbehandling og annet, selv om du åpenbart lever i troen om at du er den eneste som har peiling.

[Gjest AnonymBruker]

Dette er reinspikka løgn, og det verste er at jeg tror du vet det. Det er så lett å gjennomskue at du ikke har sansen for adopsjon, der du iherdig forsøker å fremstille adopsjon som noe nærmest uoppnåelig. Kanskje du er blant de få som har fått avslag, men du behøver ikke å sverte adopsjonsprosessen for det.

Det er i gjennomsnitt de tallene som står der! Hvorfor i alle dager skulle jeg juge om det! Jeg har ingen ting i mot adopsjon, så kom ikke her og fortell hva jeg har sansen for eller ikke!

Det kan ta opptil 1 år for å bli godkjent, og så kan det ta 4 år etter det. Derfor 5 år.

Jeg synes både adopsjon og surrogati er flotte måter å få barn på, men folk må få velge den måten som passer best for dem selv.

[Mann 42]

Det som ligger bak er et brennende ønske om barn, fordi samfunnet opphøyer det å få barn til noe stort noe.

Siden de føler seg mindre verdige så er de villige til å gå så langt at de gjør hva som helst, enkelte hadde sikkert vært villige til å gå over lik.

Det som ligger bak er derfor ren egoisme, og kjøpekraft og teknologi som gir en mulighet til å leve ut sin egen egoisme.

Kanskje er det den enorme mangelen på empati som naturen prøver å kvitte seg med gjennom naturlig utvalg...

Eller kanskje det er deres høyst naturlige ønske om å videreføre sin egen arv til neste generasjon? Det å ha egne barn, er temmelig sentralt i livet for de fleste. Det er stor forskjell på å oppdra sitt eget barn og å oppdra noen andres. Egne barn bringer videre trekk som du kjenner igjen fra deg selv, dine søsken, dine foreldre og besteforeldre, i tillegg til det som er nytt og unikt for dette barnet. Det er ikke egoistisk å ønske seg barn, og det er ikke mangel på empati som gjør at man forsøker alt for å få det til. Det er selve livet, det. Dette er ikke noe som skriver seg fra noe ideal i samfunnet. Poenget med å leve er å sørge for at det kommer en generasjon til. Det er, for å si det sånn, jobb nummer en for alle levende vesner.

[Gjest jenteløve87]

Sett at man etter to år ikke har lykkes, og man derfor ønsker å innlede prosessen, også tar det gjennomsnittlig 3,5 år. Så er jo det totalt sett 5,5 år. Ikke 15. Det er en vesens forskjell

Det er ikke så enkelt skjønner du. For å adoptere fra feks Colombia i dag så tar det ca 5år. Før det har du gjerne prøvd litt på egen hånd,noen har prøvd i mange år. Og så har en vært igjennom ivf behandlinger osv. Det tar også tid.

Det kan ikke en som ikke har vært igjennom ufrivillig barnløshet skjønne.

Når en fortsatt har egne gode egg å bruke og en mann, så ser ikke jeg problemet med å bruke en surrogatmor.

Dette er jo ett land du henviser til. Ble skrevet at det i GJENNOMSNITT, dvs. at de FLESTE som prøver å adoptere kanskje ikke opplever lengre tid enn 3,5 år. Og en del vil kanskje oppleve kortere, noen da selvsagt også lengre

Nei, vi som ikke har opplevd dette er nok stokk dumme. Klarer ikke skjønne at ting tar tid? Skjønner da det. Men jeg klarer ikke kjenne på følelsen, for den har jeg jo aldri hatt. Betyr det at jeg ikke skal få lov å uttale meg om saken? Blir så lei den setningen. "du aner ikke hvordan det er, så ikke prøv deg".

Når du skriver at noen prøver i mange år. Er ikke det også et valg de gjør da? Kan man ikke si at etter ett og et halvt år uten noe resultat, så vil vi starte adopsjonsprosessen? Er jo på en måte ikke systemets feil at det tar lang tid hvis man ikke melder ifra til systemet at man ønsker å bli vurdert.

Jeg kan ikke alt om adopsjon, langt i fra. Men det må jo være mulig å ha en mening og å stille spørsmål for det?

Endret 16. april 2010 av jenteløve87

[Gjest Gjest]

Eller kanskje det er deres høyst naturlige ønske om å videreføre sin egen arv til neste generasjon? Det å ha egne barn, er temmelig sentralt i livet for de fleste. Det er stor forskjell på å oppdra sitt eget barn og å oppdra noen andres. Egne barn bringer videre trekk som du kjenner igjen fra deg selv, dine søsken, dine foreldre og besteforeldre, i tillegg til det som er nytt og unikt for dette barnet. Det er ikke egoistisk å ønske seg barn, og det er ikke mangel på empati som gjør at man forsøker alt for å få det til. Det er selve livet, det. Dette er ikke noe som skriver seg fra noe ideal i samfunnet. Poenget med å leve er å sørge for at det kommer en generasjon til. Det er, for å si det sånn, jobb nummer en for alle levende vesner.

Naturlige behov mennesket har:

1. Alpha-hanner ønsker å bli flokkleder, dette gjør dem med makt. Krig bør dermed være helt greit?

2. Å spise, bør være greit å utnytte land i den tredjeverden og skaffe oss nok mat derfra da?

3. Å overleve, ergo bør vi skaffe oss organer fra land i den tredjeverden og bruke folk der i organfarmer.

4. Drikke vann, vi burde ergo stjele vann fra flest mulig.

Siden våre naturlige behov er så viktige så er det helt klart lurt å bruke makt for å oppnå fordeler i verden, og ledere av land burde være militærediktatorer som selvfølgelig ble byttet ut når de var svake igjennom voldelige kupp.

Vi kan bruke hva det måtte være i vårt spis eller bli spist samfunn, og gå tilbake til Hobbes naturtilstand så vi kan slutte å være slik vi er nå og drive å ta hensyn til moral og etikk, er jo bare hva en vil og naturlig drifter som skal legge føringer på hva som er rett og galt. Voldtekt er bare første skritt i et lykkelig tvangsekteskap i den nye flotte verdensordenen vi skal leve etter.

Blir en flott verden det, følg dine naturlige drifter koste hva det koste vil! Og ikke bry deg om at du følger dem på en unaturlig måte med forskning og teknologi, atomvåpen er jo helt klart bare en annen form for sverd, så hvorfor ikke la dem regne over dine fiender?

[Gjest Gjest]

Feil.

Gjennomsnittstallet er vel 3 år, og dette gjelder fra første gang man tar kontakt for å starte å søke, og til man har barnet hjemme hos seg. Dette står klart og tydelig på Adopsjonsforum sine sider. Barna som kommer varierer i alder. De yngste søkerne får de minste barna, de eldre søkerne får barn som er 2-4 år (og eldre).

[Gjest Gjest]

Dette er jo ett land du henviser til. Ble skrevet at det i GJENNOMSNITT, dvs. at de FLESTE som prøver å adoptere kanskje ikke opplever lengre tid enn 3,5 år. Og en del vil kanskje oppleve kortere, noen da selvsagt også lengre

Nei, vi som ikke har opplevd dette er nok stokk dumme. Klarer ikke skjønne at ting tar tid? Skjønner da det. Men jeg klarer ikke kjenne på følelsen, for den har jeg jo aldri hatt. Betyr det at jeg ikke skal få lov å uttale meg om saken? Blir så lei den setningen. "du aner ikke hvordan det er, så ikke prøv deg".

Når du skriver at noen prøver i mange år. Er ikke det også et valg de gjør da? Kan man ikke si at etter ett og et halvt år uten noe resultat, så vil vi starte adopsjonsprosessen? Er jo på en måte ikke systemets feil at det tar lang tid hvis man ikke melder ifra til systemet at man ønsker å bli vurdert.

Jeg kan ikke alt om adopsjon, langt i fra. Men det må jo være mulig å ha en mening og å stille spørsmål for det?

Godt innlegg.

Jeg har sansen for dem som klarer å tenke selv, og som ikke sluker rått det enkelte får seg til å servere.

[Gjest AnonymBruker]

Naturlige behov mennesket har:

1. Alpha-hanner ønsker å bli flokkleder, dette gjør dem med makt. Krig bør dermed være helt greit?

2. Å spise, bør være greit å utnytte land i den tredjeverden og skaffe oss nok mat derfra da?

3. Å overleve, ergo bør vi skaffe oss organer fra land i den tredjeverden og bruke folk der i organfarmer.

4. Drikke vann, vi burde ergo stjele vann fra flest mulig.

Siden våre naturlige behov er så viktige så er det helt klart lurt å bruke makt for å oppnå fordeler i verden, og ledere av land burde være militærediktatorer som selvfølgelig ble byttet ut når de var svake igjennom voldelige kupp.

Vi kan bruke hva det måtte være i vårt spis eller bli spist samfunn, og gå tilbake til Hobbes naturtilstand så vi kan slutte å være slik vi er nå og drive å ta hensyn til moral og etikk, er jo bare hva en vil og naturlig drifter som skal legge føringer på hva som er rett og galt. Voldtekt er bare første skritt i et lykkelig tvangsekteskap i den nye flotte verdensordenen vi skal leve etter.

Blir en flott verden det, følg dine naturlige drifter koste hva det koste vil! Og ikke bry deg om at du følger dem på en unaturlig måte med forskning og teknologi, atomvåpen er jo helt klart bare en annen form for sverd, så hvorfor ikke la dem regne over dine fiender?

Vi stjeler jo faktiskt mat fra den tredje verden hvis vi setter det på spissen.

Men man stjeler ikke ett barn når man bruker surrogatmor.

[Gjest AnonymBruker]

Eller kanskje det er deres høyst naturlige ønske om å videreføre sin egen arv til neste generasjon? Det å ha egne barn, er temmelig sentralt i livet for de fleste. Det er stor forskjell på å oppdra sitt eget barn og å oppdra noen andres. Egne barn bringer videre trekk som du kjenner igjen fra deg selv, dine søsken, dine foreldre og besteforeldre, i tillegg til det som er nytt og unikt for dette barnet. Det er ikke egoistisk å ønske seg barn, og det er ikke mangel på empati som gjør at man forsøker alt for å få det til. Det er selve livet, det. Dette er ikke noe som skriver seg fra noe ideal i samfunnet. Poenget med å leve er å sørge for at det kommer en generasjon til. Det er, for å si det sånn, jobb nummer en for alle levende vesner.

Helt enig!

For de som klarer å lage sine egne barn hjemme i senga så er alt greit. De er ikke egoistiske, og de gjør bare det naturen vil at dem skal gjøre. Men de som ikke klarer å lage barn i senga og gjør det på andre måter de er bare dritten som ikke har noen rett på å føre genene sine videre, og ikke minst; man har full rett til å se ned på dem og fortelle dem hvor grusomme mennesker de er.

Det er noe som heter å gå i andres sko, så ser du hvordan de har det.

[Mann 42]

Naturlige behov mennesket har:

1. Alpha-hanner ønsker å bli flokkleder, dette gjør dem med makt. Krig bør dermed være helt greit?

2. Å spise, bør være greit å utnytte land i den tredjeverden og skaffe oss nok mat derfra da?

3. Å overleve, ergo bør vi skaffe oss organer fra land i den tredjeverden og bruke folk der i organfarmer.

4. Drikke vann, vi burde ergo stjele vann fra flest mulig.

Siden våre naturlige behov er så viktige så er det helt klart lurt å bruke makt for å oppnå fordeler i verden, og ledere av land burde være militærediktatorer som selvfølgelig ble byttet ut når de var svake igjennom voldelige kupp.

Vi kan bruke hva det måtte være i vårt spis eller bli spist samfunn, og gå tilbake til Hobbes naturtilstand så vi kan slutte å være slik vi er nå og drive å ta hensyn til moral og etikk, er jo bare hva en vil og naturlig drifter som skal legge føringer på hva som er rett og galt. Voldtekt er bare første skritt i et lykkelig tvangsekteskap i den nye flotte verdensordenen vi skal leve etter.

Blir en flott verden det, følg dine naturlige drifter koste hva det koste vil! Og ikke bry deg om at du følger dem på en unaturlig måte med forskning og teknologi, atomvåpen er jo helt klart bare en annen form for sverd, så hvorfor ikke la dem regne over dine fiender?

Det er ikke noe negativt, egoistisk eller grusomt i å ønske egne barn.

Og teknologi er ikke verre i seg selv enn det formålet den blir brukt til. Så, er det galt og ondt å sette mennesker til verden? I og for seg selv? Nei. Hvordan kan da teknologi som skal hjelpe mennesker med akkurat dette, være ond?

[Gjest Gjest]

Det er ikke noe negativt, egoistisk eller grusomt i å ønske egne barn.

Og teknologi er ikke verre i seg selv enn det formålet den blir brukt til. Så, er det galt og ondt å sette mennesker til verden? I og for seg selv? Nei. Hvordan kan da teknologi som skal hjelpe mennesker med akkurat dette, være ond?

Verktøy er ikke i seg selv onde nei, men de blir onde om en mener at alle verktøy, alle metoder og alt er lov så lenge det er snakk om et behov som et menneske måtte ha. Før en vet ordet av det er det naturtilstand som rår.

[Gjest strykebrett]

Det er ikke noe negativt, egoistisk eller grusomt i å ønske egne barn.

Og teknologi er ikke verre i seg selv enn det formålet den blir brukt til. Så, er det galt og ondt å sette mennesker til verden? I og for seg selv? Nei. Hvordan kan da teknologi som skal hjelpe mennesker med akkurat dette, være ond?

Det er jo ikke teknologien vi diskuterer her. Det er stor forskjell på å benytte seg av IVF for sin egen del, og det å benytte seg av surrogat.

Det å benytte seg av surrogat er etisk betenkelig på mange plan. Det er jo en form for "arbeidskontrakt" som innebærer at surrogatmoren risikerer store helseplager, mye smerte, og nedsatt allmenntilstand i de 9 månedene kontrakten løper. I motsetning til andre kontrakter er det ikke noen muighet for å trekke seg, når dama først er gravid er det ingen vei tilbake, hun er stuck med noen andre sin unge i 9 måneder, kanskje kaster hun opp hver dag, kanskje er hun ikke i form til å se etter sine egene barn, og hun har ingen måte å komme seg ut av det på.

Som om ikke det er nok risikerer hun i tillegg å bli plaget med ettervirkninger som for eksempel bekkenløsning og fistel og andre plager som kan vare i årevis, eller i verste fall livet ut. I aller verste fall risikerer hun til og med døden.

Syns du det er greit å sette noen andre gjennom dette på grunn av et ønske om egne barn, fordi du har råd til det? Det er det dette her dreier seg om.

Og til de som sier de ikke skjønner problemet med surrogati; tenk dere om en gang til. En ting er å være uenig, men hvis dere virkelig ikke ser disse åpenbare problemene, så bør dere vaske brillene deres.

[Mann 42]

Det er jo ikke teknologien vi diskuterer her. Det er stor forskjell på å benytte seg av IVF for sin egen del, og det å benytte seg av surrogat.

Det å benytte seg av surrogat er etisk betenkelig på mange plan. Det er jo en form for "arbeidskontrakt" som innebærer at surrogatmoren risikerer store helseplager, mye smerte, og nedsatt allmenntilstand i de 9 månedene kontrakten løper. I motsetning til andre kontrakter er det ikke noen muighet for å trekke seg, når dama først er gravid er det ingen vei tilbake, hun er stuck med noen andre sin unge i 9 måneder, kanskje kaster hun opp hver dag, kanskje er hun ikke i form til å se etter sine egene barn, og hun har ingen måte å komme seg ut av det på.

Som om ikke det er nok risikerer hun i tillegg å bli plaget med ettervirkninger som for eksempel bekkenløsning og fistel og andre plager som kan vare i årevis, eller i verste fall livet ut. I aller verste fall risikerer hun til og med døden.

Syns du det er greit å sette noen andre gjennom dette på grunn av et ønske om egne barn, fordi du har råd til det? Det er det dette her dreier seg om.

Og til de som sier de ikke skjønner problemet med surrogati; tenk dere om en gang til. En ting er å være uenig, men hvis dere virkelig ikke ser disse åpenbare problemene, så bør dere vaske brillene deres.

Det er en kontrakt som inngås mellom mennesker som ikke er i noen tvangssituasjon andsynes hverandre. Ja, jeg syns det er greit. Og ja, jeg syns det er greit, til tross for at det er risikoer involvert. Graviditet er ikke en sykdom. Og den eneste vesentlige forskjellen mellom å bære frem et barn for noen andre, og å bære det frem for seg selv, er at i det første tilfellet får man en sum penger, som gjør opp for det evt ubehag man har hatt under graviditeten, og som også bedrer forholdene for en selv og ens egen familie etterpå. Hvis man har en familie, da.

Jeg kan ikke se noe prinispielt feil med bruk av surrogatmødre.

Men det burde være lettere å få til slike avtaler i Norge, regulert ved lov. Jeg har ikke fulgt med på saken i India noe videre, men jeg så at det var vansker med definisjonen av foreldreskap, og at formelt sett ble ungen betraktet som indisk siden surrogatmoren var indisk og barnet ble født der. Sånt bør man sørge for at man unngår.

[Harlekin]

Virkelig en rettighet å få noe man ønsker seg? Eller i hvertfall å prøve å få det? Sett at jeg har skikkelig lyst, jeg ønsker meg så inderlig å bli rik. Det finnes muligheter for det. Jeg kan stjele f.eks.? Eller gamble? Betyr det da at jeg skal gjøre det?! Fordi jeg ønsker det?

Hvis jeg mangler et ben, kan jeg bare kjøpe et fra en som er villig til å gi det fra seg? Forrdi det å ikke ha et ben, det ødelegger livet mitt. Det legger begrensninger, og gjør at jeg må tenke annerledes. Jeg må akseptere min skjebne. Eller?

Jeg skrev at man har en rett til å PRØVE, ikke nødvendigvis få. Uansett spiller det ikke noen rolle om det er en rettighet eller ikke. Det er ikke slik at jeg mener at man skal kunne gå over lik for å få barn eller noe annet. Men jeg ser faktisk ikke noe problem med surrogati, SÅFREMT alle parter ivaretaes på best mulig måte.

Jeg mener ikke å sidestille dette altså, virkelig! Jeg er fullt klar over at man ikke får kjøpt andres ben..

Men jeg synes at det er så mange inkludert deg, som mener at livet ikke er noe verdt dersom man ikke kan få barn! Jeg skjønner da for all del at folk ønsker seg barn Dette er jo noe som idylliseres voldsomt for tiden. Og jeg forstår også det instinktet du snakker om. Men å kalle det et behov synes jeg blir å dra det litt langt. Det er jo ikke sånn at man dør dersom man ikke før barn? Jeg tror vi innehar et medfødt behov for å gi omsorg, og for å få omsorg. Men jeg tror ikke at biologiske barn er eneste måten å få til dette på.

Jeg har aldri sagt at livet ikke er noe verdt dersom man ikke kan få barn, og det mener jeg heller ikke. Men det er ikke til å stikke under en stol at å få barn er veldig viktig for de fleste av oss. Det er slett ingen idyll, det er slitsomt, dyrt og fullt av bekymringer, likevel vil de fleste av oss ha barn. Å reprodusere seg selv er for de fleste en del av det å være menneske.

Angående behov, så er behov noe mer enn bare de fysiologiske behovene vi trenger for å overleve (luft, vann, mat, varme). Har du hørt om Maslows behovspyramide? Der vises de menneskelige behovene i en pyramide med fem nivåer. Å få barn er ikke spesifikt med der, men du vil se at det ikke bare er det vi strengt tatt trenger for å overleve som er et behov.

Nei, man dør ikke av å ikke få barn, men ufrivillig barnløshet kan være en livslang sorg og føre til redusert livskvalitet. Det er å bagatellisere dette ved å bare kalle det et "ønske".

Jeg mener at innstillingen til problemet også har en del med løsningen å gjøre. For det går veldig fint an å leve et liv uten barn, eller å leve i ventetid på et adoptivbarn.

Hvem sier at det "går veldig fint an" å leve uten barn? Man overlever, ja, men som sagt så stikker dette behovet ganske dypt hos de fleste av oss. Selvfølgelig kan det hende at du kan leve uten barn uten å føle et dypt savn, men vær så snill og ikke tro at alle kan "glemme" barneønsket på samme måte.

Det sies her at dersom man har venta i 10 år på barn, så orker man ikke vente i 5 år til. Men er det ikke sånn i dag at man regnes som ufrivillig barnløs, eller i hvertfall anses det som vanskelig å bli gravid, og dermed kan prosessen begynne? Om man ikke ønsker å gå rett på adopsjon, så finnes det jo en del medikamenter. Jeg ser ikke for meg at par som sliter med å bli gravide hopper rett til alternativet surrogatmor også.

Sett at man etter to år ikke har lykkes, og man derfor ønsker å innlede prosessen, også tar det gjennomsnittlig 3,5 år. Så er jo det totalt sett 5,5 år. Ikke 15. Det er en vesens forskjell.

Livet er mye hva du gjør det til!

Og sist men ikke minst, jeg mener at man må få lov å ha meninger om dette selv om man ikke er barnløs eller har adoptert. Det går til en viss grad an å sette seg inn i situasjonen for det, selv om jeg aldri ville ha prøvd å si at jeg vet hvordan det er. Jeg har aldri prøvd å få barn. Og ja, jeg ønsker meg det sammen med min forlovede om noen år. Vi er fortsatt unge, og ønsker at han skal blir ferdig med utdannelsen først. Men når vi en gang bestemmer oss for å prøve, så er det ikke gitt at vi får det til. Men vi er begge enige om at dersom vi får barn, så er det våre gener vi setter til verden, det er jeg, og bare jeg, som eventuelt blir gravid, det er jeg som føder, og det skal ikke foregå annen innblanding enn medikamenter. Dersom det ikke går, ja, da må vi tenke nytt. Tenke og se oss om etter andre løsninger og alternativ. Dette gjelder oss, og ikke alle andre selvfølgelig. Jeg bare føler at dersom man mener dette, så er det fordi man er stokkdum eller ikke aner hva slags sorg dette er. Og nei, det gjør jeg ikke. Men ikke kall meg dum eller uvitende fordi jeg har prinsipper som er viktige for meg

Jeg har aldri kalt noen dum eller uvitende. Men det kan hende du må revurdere prinsippene dine dersom du havner i den situasjonen at det sterkt etterlengtede barnet ikke kommer. Man kan gjerne snakke om hva man tror man kommer til å gjøre/føle, men man kan faktisk ikke vite dette før man havner i situasjonen selv.