Deg som person

[missLynch]

Jeg skjemmes over at jeg snakker med meg selv, og at det ofte blir oppdaget. Klarer ikke å venne meg av med dette. Heldigvis bare mumler jeg, og står ikke å roper til meg selv.

Her også...

skammer meg nok over at jeg er så nysgjerrig på hva andre har i handlekurven når jeg står i (mat)butikk-kø. Jeg simpelthen ELSKER å se hva de legger på samlebåndet.

Ikke nok med dèt: ut ifra hva de handler, danner jeg meg automatisk alle mulige bilder på hvordan de er, hvem de er osv.

*sick*

[Sissan]

Jeg dømmer folk på utseende og førsteinntrykk. Og jeg har VELDIG vanskelig for å endre på inntrykket etterpå, folk må liksom "bevise seg ut av" førsteinntrykket.

Jeg får grøsninger av det jeg definerer som "sytere" - folk som spiiiiiiiser seg inn på deg og suger kraften ut av deg - som aldri gir slipp, som aldri hører på hva du sier, bare snakker om seg selv, som alltid har noe å klage på. Og så får jeg grøsninger av folk som alltid har en større, vondere, mer fantastisk, grusommere, penere, lenger, høyere, etc opplevelse enn den som har ordet og forteller fra sitt liv.

Jeg skammer meg over det, fordi jeg ikke gir folk en sjanse, og fordi de jeg grøsser av har sine problemer jeg ikke kjenner, og det føles lumpent å grøsse av andre mennesker.

[thirteen]

Når jeg blir sint og ikke får til å uttrykke det begynner jeg bestandig å grine.

Jeg er lat og utsetter alt til siste øyeblikk.

Jeg er full av fordommer.

Vel, det er noen. Jeg blir bare deprimert om jeg skal begynne å tenke etter på hvilke svake sider jeg har. Liker de positive mye bedre.

[antibac]

Jeg begynner veldig lett å grine når jeg er sint. Mange tror jeg blir lei meg, men det er jo ikke. Jeg er også ganske fordomsfull overfor utlendinger, er redd dem, spesielt øst-europeere. Det synes jeg er fryktelig dumt, men kan ikke noe for det. Det gjelder vel for det meste mannfolk. Går jeg hjem alene om kvelden er alle mannfolk skumle, haha. Men det er vel egentlig bare litt sunt å være på vakt da, syns jeg.

Jeg irriterer meg over at jeg ofte er litt avhengig av andre sine meninger (f.eks. når jeg skal shoppe klær), men det er vel egentlig ikke noe jeg skammer meg over.

[Gjest -L-]

Liker ikkje at eg altid kommer med egne erfaring på emner andre snakker om. Det er så iriterrende å bli avbrutt når mann snakker xD

[babord]

Jeg er dårlig på 'hyggelig' med folk jeg ikke kjenner, det tar lang tid før jeg er oppriktig knyttet til folk. Gir komplimenter og 'koseprat' til kollegaer og slikt bare fordi at jeg har lært at 'det er sånn de hyggelige menneskene gjør det', haha! Idiot savant, anyone?

Jeg er nok litt lite raus mot folk jeg oppfatter som dumme, kunnskapsløse eller lite reflekterte. Har måttet bite i meg førsteinntrykkene mine en del ganger... Jeg har liten interesse for folk som ikke tenker utenfor hverdagen, og det er vanskelig å skjule noen ganger. Dårlig på småprat, men lærer.

Og jeg har nærmest nulltoleranse for syting og furting, og bekymring av den fruktesløse typen. Gjør noe for å ordne opp i problemet eller legg det fra deg og gå videre.

Alle desse er vel ganske usympatiske egenskaper, men jeg er heldigvis glad hver gang de slemme meningene mine blir motbevist.

[Gjest hogwash]

Jeg skammer meg over hvor irritert jeg kan bli på kunnskapsløse/folk som ikke evner å tenke lenger enn egen nesetipp.

[Gjest brutal_mann]

Hei

Har du noen reaksjonsmåter som du skjemmes over? Evt. et personlighetstrekk som du som person skammer deg over å ha? I så fall, hva består det i?

Sjenert, innesluttet, godhjertet, lite høflig, føler aldri glede over kompliment, snakker mye om meg selv og verden fra mit ståsted, hører for lite på andres meninger, sier "javel" om noen avviser meg, er en elendig farsfigur, har ennå kontakt med min mor, forakter kunnskapsløse mennesker. Nei, det siste er jeg stolt av...

Edit: Ser på pupper og pene kvinner...

Endret 26. mars 2010 av brutal_mann

[Purple Basil]

- Har veldig kort lunte.

- Det merkes om det er en person jeg ikke liker i rommet (noen mener det er negativt, og det er det sikkert, men jeg ser ikke noe poeng i å være falsk).

- Har angst for å prate i telefon, er livredd når jeg ringer til banken eller andre tjenester. Telefonen er nesten alltid på lydløs, har bedt folk om å heller sende sms :gjeiper:

Skammer meg veldig over det siste der..

[x303]

Jeg har mange feil og mangler, men skjemmes ikke over at jeg er den jeg er, på godt og vondt.

Vel, akkurat nå skjemmes jeg over at jeg fremstår som cocky, men men!

En får værra som en er, når en itte vart som en sku!!

[¤Pernille¤]

- Har angst for å prate i telefon, er livredd når jeg ringer til banken eller andre tjenester. Telefonen er nesten alltid på lydløs, har bedt folk om å heller sende sms :gjeiper:

Skammer meg veldig over det siste der..

Samme her...

[Gjest padawan]

jeg gremmes over at jeg er et følelses-basert menneske.

[hjertesukka]

Griper meg selv i å dømme folk etter utseendet noen ganger og blir flau over meg selv.

[kisskissbangbang]

Jeg HATER å snakke i telefonen med andre enn familie/nære venner.

Får hjertebank når jeg hører telefonen ringe, og hvis det er andre enn familie/venner tar jeg den ikke. Blir sittende å se på telefonen helt urørlig og nervøs til den slutter å ringe. Dette gjør jeg om det er fra jobb også, men da blir jeg bare sittende noen minutter for å hente meg inn før jeg tvinger meg selv til å ringe tilbake. Må forberede meg på hva de eventuelt har å si, og hva jeg skal svare på de ulike tingene jeg kan forvente å få spørsmål om. Tar aldri telefonen på jobb, med mindre alle andre er opptatt og jeg absolutt må. Man vet jo aldri hva mennesket i den andre enden har på hjertet, og jeg blir idiot når jeg må ta ting på sparket sånn. Bare hmmer og ehmer. Kjempeslitsomt!

Endret 26. mars 2010 av kisskissbangbang

[Gjest AnonymBruker]

Samme her når det gjelder telefonen. Hater å ta den om det ikke er veldig kjente som ringer! Og enda verre er det å ringe selv.. Og det som er verre enn det igjen er å ringe til noen jeg kjenner sånn halvveis, altså ikke profesjonelle personer jeg ikke kjenner (lege o.l), men f.eks sjefen. Kan grue meg i flere dager før jeg bare MÅ ringe:/

Glad det finnes sms;D

Ellers er jeg plagsomt sjenert. Sitter jeg i et rom med flere, feks rundt et bord vet jeg ikke hvor jeg skal feste blikket. Må fikle med noe, feks mobilen. Se folk inn i øynene er ubehagelig og å snakke når det er flere enn 2-3 til stede tør jeg ikke.

Oppfører meg ofte arrogant, overser folk, lar være å hilse osv fordi jeg er sjenert. Det er flaut!

Utsetter ting ekstremt lenge. Alt bare skurer og går.

Lyver ofte for å slippe ting, f.eks "skal på møte så kan ikke komme", men aldri til mine nærmeste. Litt lat og tiltaksløs.

Lar meg ofte overkjøre og bli herset med, tør ikke ta det opp og er konfliktsky. Ser på meg selv som en svak person i mange settinger.

Ganske fordomsfull når det gjelder utlendinger og utseende.

Har nok en haug med flere flaue innrømmelser, men det var det for i dag;)

[Kimo]

Jeg blir sint når jeg igrunnen er lei meg. Ikke så bra for de nærmeste...

Jeg irriterer meg over at jeg er så avhengig av hva andre tenker om meg. Det burde ikke bry meg så mye, men det gjør det. Og hvorfor skal man absolutt henge seg mest opp i det negative man tror andre tenker og ikke fokusere på det positive?!?

Jeg er arrogant mot kunnskapsløse, overfladiske personer. Men, det kommer jeg vel igrunnen aldri til å forandre, de irriterer meg for mye. Jeg vet jeg kan oppfattes som krass av enkelte, men likevel klarer jeg ikke stå nok opp for mine meninger i jobbsammenheng. Irriterende... Burde sikkert bli rundere i kantene med de nærmeste og heller klare å stå opp mot de rette folka.

[Knøttet]

Jeg tar til tårer når jeg får kritikk eller blir sint.

akkurat slik er jeg også!

Meg:

- alt for følelsesmenneske

- tar til tårene om jegføler meg avvist, får kritikk, ikke får til noe eller blir sint

- kan være egoistisk

- føler jeg mangler elementær folkeskikk: jeg hater f.eks å håndhilse fordi jeg aldri greier å huske navnet på personen, aldri vet hva jeg skal si når jeg gjør det (annet enn navn, så om noen sier noe annet blir jeg litt stum)

- jeg har fordommer mot ting/folk

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg skjems over at de fleste setningene jeg sier begynner med "jeg".

Er ganske selvsentrert, bruker alltid meg selv og egne erfaringer som eksempler på ting.

Ønsker å endre på dette!

Var tidligere en skikkelig syteklager, og ville alltid "toppe" andres historier med "større/høyere/morsommere/kulere" osv.

Dette var ganske lett å slutte med

Kan være skikkelig besserwisser mot bestevenninna mi, men hun er til gjengjeld like sta som meg, og vi lærer mye selv om det kan være slitsomt i perioder fordi vi nesten aldri kan være enige selv om enkle ting..

[Gjest Kevlarsjäl]

Og så kan jeg miste alle sosiale evner på telefonen når jeg ringer til offentlige instanser, lege eller kundeservice..

Glemmer å presentere meg, forklarer ikke problemet ordentlig osv..

DET er flaut.

Er egentlig ikke så flink på å smalltalke heller, glemmer alltid å spørre "hva med deg da?" fordi man alltid kommer inn på et sekundert tema etter at første spørsmål er stilt..

[Gjest Psiv]

Jeg har forresten også telefonskrekk, tar nesten aldri telefonen med mindre det er mannen min eller mamma..

Faktisk er det blitt en etablert greie at vennene mine heller sender sms eller kontakter meg på facebook fordi jeg aldri svarer..

Og så har jeg en lei tendens til å se ned på folk som jeg anser for å være mindre intelligente enn meg..