Abort eller beholde?

[Gjest Gjest]

Han er et barn. Og slik det ser ut for meg er du alene om dette allerede. Uansett hvilke valg du tar.

Så derfor synes jeg du skal begynne å tenke veldig egoistisk om denne saken. Hva VIL DU?

For å være konkret; jeg har lest tråden og kommentert før. Og jeg heller mot at du kommer best ut av det med å ta abort. Jeg tror ikke du er moden nok til å bli mor, og det er helt i orden!

[Gjest Vilma]

Jeg sier som gjesten over, jeg tror du må tenke på hva du vil.

Han har tross alt laget denne ungen, og han må ta ansvar. Vil han ikke være med å finne en løsning så får du finne den uten han, da kan han bare takke seg selv.

Sånn ellers er jeg helt uenig med samme gjest, jeg tror nok du er mer en moden nok til å få et barn. Dessuten vokser man med oppgaven. Lykke til i valget

[Gjest mamma_ung&alene]

Jeg er 22 år, og ble mamma da jeg var 21. Var i akkurat samme situasjon som deg. Det hele endte med at han som "liksom" skulle være mannen i mitt liv, gikk fra meg fordi jeg beholdt,og rett og slett ikke klarte å gjennomføre aborten på den aktuelle dagen. mange sier: hvorfor skal du beholde når kjæresten ikke vil pappa?...Jeg sier: hvorfor skal det være DU som skal tenke på HAM og hans ønsker, og ikke omvendt. er det slik verden skal være, at man skal gjøre alt for kjæresten sin,men kjæresten skal ikke gjøre noe for èn? Synes ikke hans eller din mening/følelser har du mer rett enn den andres. jeg synes at folk skal få lov å bestemme selv,så hvis noen tar abort og ikke angrer,dømmer jeg dem ikke for det.

jeg,som deg, var kjemperedd! hva om jeg ikke klarer å være en god mamma, å elske barnet som jeg skal, ansvar, økonomi og den forandringen det å bli mamma er.

Den lille gutten er det beste som har skjedd meg! Den følelsen da de la ham på magen min- kan ikke beskrives. hele verden stoppet opp, og jeg følte kun kjærlighet for den lille. Nå sitter det en gutt på 1 år på gulvet og leker/smiler opp til meg,mens han sier "mamma,se!"

jeg synes du høres utrolig moden ut til å bare være 19! Du tenker på mange ting som mange andre ikke engang vurderer før de setter et barn til verden, og jeg tror du kommer til å bli en flott mamma som bryr deg om barnet ditt. Når det er sagt,så håper jeg du beholder det fordi du virkelig vet at du kommer til å elske den lille skapningen av hele ditt hjerte og ALDRI tenke at "du var uønsket,men nå tok jeg bare ansvar for mine/våre handlinger" og dermed også behandle barnet etter de følelsene.

Du sier du er redd for å miste ham. Men gjør du egentlig ikke det uansett? Hvis han ikke vil være sammen med deg hvis du beholder barnet,så mister du ham. Hvis han vil at du skal ta abort,og du ikke gjør det for DIN EGEN DEL, men for hans,fordi du er redd for å miste ham, da kommer du til å miste ham uansett fordi du bærer nag til ham og ikke klarer å være sammen med ham mer. Eller?

[Gjest Ts]

Jeg er 22 år, og ble mamma da jeg var 21. Var i akkurat samme situasjon som deg. Det hele endte med at han som "liksom" skulle være mannen i mitt liv, gikk fra meg fordi jeg beholdt,og rett og slett ikke klarte å gjennomføre aborten på den aktuelle dagen. mange sier: hvorfor skal du beholde når kjæresten ikke vil pappa?...Jeg sier: hvorfor skal det være DU som skal tenke på HAM og hans ønsker, og ikke omvendt. er det slik verden skal være, at man skal gjøre alt for kjæresten sin,men kjæresten skal ikke gjøre noe for èn? Synes ikke hans eller din mening/følelser har du mer rett enn den andres. jeg synes at folk skal få lov å bestemme selv,så hvis noen tar abort og ikke angrer,dømmer jeg dem ikke for det.

jeg,som deg, var kjemperedd! hva om jeg ikke klarer å være en god mamma, å elske barnet som jeg skal, ansvar, økonomi og den forandringen det å bli mamma er.

Den lille gutten er det beste som har skjedd meg! Den følelsen da de la ham på magen min- kan ikke beskrives. hele verden stoppet opp, og jeg følte kun kjærlighet for den lille. Nå sitter det en gutt på 1 år på gulvet og leker/smiler opp til meg,mens han sier "mamma,se!"

jeg synes du høres utrolig moden ut til å bare være 19! Du tenker på mange ting som mange andre ikke engang vurderer før de setter et barn til verden, og jeg tror du kommer til å bli en flott mamma som bryr deg om barnet ditt. Når det er sagt,så håper jeg du beholder det fordi du virkelig vet at du kommer til å elske den lille skapningen av hele ditt hjerte og ALDRI tenke at "du var uønsket,men nå tok jeg bare ansvar for mine/våre handlinger" og dermed også behandle barnet etter de følelsene.

Du sier du er redd for å miste ham. Men gjør du egentlig ikke det uansett? Hvis han ikke vil være sammen med deg hvis du beholder barnet,så mister du ham. Hvis han vil at du skal ta abort,og du ikke gjør det for DIN EGEN DEL, men for hans,fordi du er redd for å miste ham, da kommer du til å miste ham uansett fordi du bærer nag til ham og ikke klarer å være sammen med ham mer. Eller?

Tusen takk for støtte og fine råd. Jeg vet at jeg vil elske ungen uansett, dèt er jeg absolutt ikke redd for. Jeg merker det allerede litt nå, jeg skjelver av tanken på abort. Jeg knekker sammen når jeg sitter med følelsen av at jeg ikek har noe valg.. Men jeg mener bare at når vi klarer å sette oss i en slik situasjon, når det ikke er tvil om at ungen ville hatt det bra, at i alle fall jeg, min familie og mine venner ville elsket det, støttet det, gitt det alt det trenger og mer til... De eneste argumentene imot akkurat nå er typen som "ikke vil vokse opp", "ikke orker å passe unger nå", "ikke vil ta ansvar", mener det er lett å bli kvitt det, driter i hva jeg må gjennomgå...Da tenker jeg at abort høres helt feil ut...

Men samtidig: hvordan kan jeg gi han en far som sier han aldri vil like dette, han vil aldri godta dette, han vil ikke la seg selv bli glad i barnet virker det som... Og eneste grunnen til at han blir som han sier er at han ville ha angret om 10-15 år om han gikk, for barnets skyld. Ikke ovenfor meg, ikke fordi han har et ansvar, ikke for ungen NÅ, men for ungen når den er 11-16 år... Akkurat nå kjefter han bare på meg. Sier "faen ta deg" osv.. Hvordan kan jeg sette en unge til verden med en sånn far? Og hvordan kan jeg leve med en som er så drittsekk og egoistisk?

[Gjest TS]

Snakket akkurat med moren min.. Hun mener jeg skal gi blaffen i han. Men det er ikke så lett. Og jeg kan jo ikke overdramatisere dette helelr når jeg får tilbakemelding fra 6 stykker om at de vil knekke nesa hans pga. oppførselen hans nå... Men jeg skjønner ikke, hvordan i alle dager kan noen være så egoistisk? Det er jo pokker ikke han som sitter med hovedproblemet engang? =S

[Fluffe]

Snakket akkurat med moren min.. Hun mener jeg skal gi blaffen i han. Men det er ikke så lett. Og jeg kan jo ikke overdramatisere dette helelr når jeg får tilbakemelding fra 6 stykker om at de vil knekke nesa hans pga. oppførselen hans nå... Men jeg skjønner ikke, hvordan i alle dager kan noen være så egoistisk? Det er jo pokker ikke han som sitter med hovedproblemet engang? =S

er vell ikke egoistisk å ikke ha lyst på barn. og ha lyst å knekke nesa på en skm har sakt klart i fra han ikke vil bli far er for meg ganske lite modent. det er ihvertfall ikke veien å gå hvis dere skal tvinge på han ungen . blir litt feil å sitte å telle hvor mange som er for og hvor mange som er i mot å beholde ungen. for det er faktisk dit og hans sitt valg ..ikke morra di og ikke oss på forumet

[Gjest TS]

er vell ikke egoistisk å ikke ha lyst på barn. og ha lyst å knekke nesa på en skm har sakt klart i fra han ikke vil bli far er for meg ganske lite modent. det er ihvertfall ikke veien å gå hvis dere skal tvinge på han ungen . blir litt feil å sitte å telle hvor mange som er for og hvor mange som er i mot å beholde ungen. for det er faktisk dit og hans sitt valg ..ikke morra di og ikke oss på forumet

Det er ikke det jeg mente... Men han kommer med idiot argumenter, og er ikke villig til å diskutere eller revurdere... Ikke støtter han meg heller...

[Fluffe]

Det er ikke det jeg mente... Men han kommer med idiot argumenter, og er ikke villig til å diskutere eller revurdere... Ikke støtter han meg heller...

kanskje forde han er sint på deg og er redd du vil beholde barnet?

[Gjest Ts]

kanskje forde han er sint på deg og er redd du vil beholde barnet?

Sint på meg for hva? Jeg har sagt til han at om han nekter, så beholder jeg ikke. Men at jeg ikke kan garantere at forholdet vil fungere videre pga. jeg vil føle et enormt nag mot han... Men at han bør diskutere med meg og overveie mulighetene.. At om vi klarer, så er det vel ikke noe problem...

Men hvorfor må jeg alltid rette meg etter han? Hvorfor kan ikke han, for en gangs skyld, prøve å rette seg litt etter meg også? Se på mulighetene, snakke med meg om det, gi meg den støtten jeg trenger...

[Fluffe]

Sint på meg for hva? Jeg har sagt til han at om han nekter, så beholder jeg ikke. Men at jeg ikke kan garantere at forholdet vil fungere videre pga. jeg vil føle et enormt nag mot han... Men at han bør diskutere med meg og overveie mulighetene.. At om vi klarer, så er det vel ikke noe problem...

Men hvorfor må jeg alltid rette meg etter han? Hvorfor kan ikke han, for en gangs skyld, prøve å rette seg litt etter meg også? Se på mulighetene, snakke med meg om det, gi meg den støtten jeg trenger...

når uventa ting dukker opp er det alltid den nærmeste det går utover. han klarer kabskje ikke å være sint på seg selv å da går alt sinne over på deg.

når det gjelder å rette seg etter noe tror jeg ikke det å kanskje få ett barn skal gå under dette.en ting er å være med på ting og gi støtte osv men dette er snakk om ett barn som han ikke vil ha og han har fåt panikk og det hjelper ikke at folk begynner å snu ryggen til han (de folkene du nevnte som ville knekke nesa hans)

[Saeria]

Om han ikke vil være far nå, så betyr ikke det at du ikke skal bli mamma for å tekkes han. Dessuten er det ikke slik at alle de beste fedrene er de biologiske. Velger du å beholde, og å bære frem barnet uten den heller umodne typen din tilstede, så betyr ikke det at barnet ikke vil få en farsfigur noen gang.

Det er stor forskjell på å være barnets far, og å være en far for barnet!

Dessuten kan det hende han en dag angrer på at han ikke stilte opp for deg og den lille, og kanskje da tar seg sammen og gjør sitt for å fylle rollen som en god far.

Jeg synes ikke du skal ta abort fordi det er det HAN vil. Du må først og fremst tenke på hva DU vil, for det er du som skal leve med avgjørelsen resten av livet. Han tenger ikke forholde seg til det på samme måte.

Ikke ta et valg du tror du vil angre på. Ta det valget som er riktigst for deg, og i mine øyne virer det som om det valget er å beholde barnet.

Lykke til uansett hva femtiden bringer.

[Gjest Ts]

når uventa ting dukker opp er det alltid den nærmeste det går utover. han klarer kabskje ikke å være sint på seg selv å da går alt sinne over på deg.

når det gjelder å rette seg etter noe tror jeg ikke det å kanskje få ett barn skal gå under dette.en ting er å være med på ting og gi støtte osv men dette er snakk om ett barn som han ikke vil ha og han har fåt panikk og det hjelper ikke at folk begynner å snu ryggen til han (de folkene du nevnte som ville knekke nesa hans)

De viser det ikke ovenfor han.. Men de sier det til meg... Fordi han oppfører seg som en dust. Samme mot dem akkurat nå...

Nei, men hvorfor skal jeg rette meg etter hans behov? Hva med mine? Barn skal ikke gå under dette sier du, men skal jeg bare få det uten å bry meg om han da..?

[Fluffe]

De viser det ikke ovenfor han.. Men de sier det til meg... Fordi han oppfører seg som en dust. Samme mot dem akkurat nå...

Nei, men hvorfor skal jeg rette meg etter hans behov? Hva med mine? Barn skal ikke gå under dette sier du, men skal jeg bare få det uten å bry meg om han da..?

hva dere gjør skal ikke blande meg oppi. men valget ved å eventuelt få barn påsvirker han veldig at han må betale barnebidrag i 18år hvis han ikke stiller opp. men du snakket om at det var påtide han han rettet seg litt etter dinebehov.da tenker jeg eks nå har jeg vært med deg ett sted da må du være med meg

er selv vokst opp med uten far og jeg kan innrømme jeg savner det å ha en farsfigur i livet mitt.

[Gjest Ts]

hva dere gjør skal ikke blande meg oppi. men valget ved å eventuelt få barn påsvirker han veldig at han må betale barnebidrag i 18år hvis han ikke stiller opp. men du snakket om at det var påtide han han rettet seg litt etter dinebehov.da tenker jeg eks nå har jeg vært med deg ett sted da må du være med meg

er selv vokst opp med uten far og jeg kan innrømme jeg savner det å ha en farsfigur i livet mitt.

Jeg har ikke gjort noe annet. Og greia er at han ikke vil vokse opp nå. Ikke noe annet. Sier vi kan ha unger om noen år. Men ikke nå. Hvorfor kan han ikke la meg ta det ansvaret de første årene om det er så vanskelig da? Han tar så altfor lett på det... Og nå kommer han med at da må han være så mye med meg også... Men hvorfor er vi sammen da? =(

Nettopp det jeg tenker på også... Som gjør meg veldig rådvill...

[einna]

Hei TS, jeg har fulgt med tråden en stund nå, men ikke kommet på noe å skrive. Jeg har aldri vært i din situasjon, og jeg har egentlig ikke noen kjempebra råd. Men du har fått mange gode synsvinkler i tråden din, som du bør tenke godt på, og ikke minst følge magefølelsen din.

Det virker som at du egentlig vil beholde, og da tror jeg at abort kan bli tungt.. Det er bra du "venter" litt på at kjæresten din skal sømme seg, og innse hva som skjer, men det er kanskje snart på tide å vurdere nøyere hva du vil gjøre om han ikke gjør det innen fristen for abort..

Han er ung og gutter modnes ofte litt seinere enn jenter, det virker som om han ikke klarer å fordøye nyheten ennå. Det kan selvfølgelig hende han aldri blir klar, jeg skal ikke si at "når magen begynner å vokse, da blir han engasjert", men bare at abort kanskje er litt drastisk om DU vil ha barnet, "bare" fordi han ikke vil..

Personlig synes jeg 19 er vel ungt til å få barn, er selv 23 og på mange måter en annerledes person enn da jeg var 19. Likevel kjenner jeg folk som har klart seg flott som unge mødre. Men for flere av disse har det innskrenket mulighetene deres mye (dog ikke alle).

Du bør også tenke litt på hvilke mål og håp du har for fremtiden? Ønsker du å flytte, studere borte, gå på folkehøgskole, feste, reise mye osv? Eller er du fornøyd med et liv som blir roligere, og mer tilrettelagt et barn?

Selv er jeg glad jeg kom meg bort fra hjembygda, noe jeg ikke tror jeg hadde gjort om jeg ble gravid som 19åring..

Dette er likevel individuelt, noen klarer også "alt", kommer vel mest an på person, men et barn vil komplisere mye, og gjøre ting vanskeligere.

Hva er du forberedt på å takle?

Dette var egentlig bare noen tanker jeg har rundt temaet. Håper noe av det kan være nyttig for deg.

Klem og lykke til med avgjørelsen fra meg

[Gjest Gjest_Mie_*]

Tenk på deg selv og hva du vil! Det beste råde jeg kan gi.

Har selv vært i ganske samme situasjon, hvor typen min ga meg null støtte. Følte meg utrolig alene, til tross for at jeg hadde venner som var der for meg. Men det var liksom ikke nok, for når man står ovenfor et slikt valg skal man egentlig være to om det.

Og hjalp ikke akkurat at når jeg fortalte det til min mor heller som utrolig nok ga meg enda mindre støtte. Hun prøvde faktisk og nekte meg å beholde barnet.

Fortvilet som jeg var tok desverre abort:/ Noe som jeg alltid har vært i mot. Aldri angret så mye på noe før i hele mitt liv.

Så ikke la deg presse av noen, for eller i mot. Dette er et valg du selv må ta for din egen del.

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger:-)

[Gjest Ts]

Hei TS, jeg har fulgt med tråden en stund nå, men ikke kommet på noe å skrive. Jeg har aldri vært i din situasjon, og jeg har egentlig ikke noen kjempebra råd. Men du har fått mange gode synsvinkler i tråden din, som du bør tenke godt på, og ikke minst følge magefølelsen din.

Det virker som at du egentlig vil beholde, og da tror jeg at abort kan bli tungt.. Det er bra du "venter" litt på at kjæresten din skal sømme seg, og innse hva som skjer, men det er kanskje snart på tide å vurdere nøyere hva du vil gjøre om han ikke gjør det innen fristen for abort..

Han er ung og gutter modnes ofte litt seinere enn jenter, det virker som om han ikke klarer å fordøye nyheten ennå. Det kan selvfølgelig hende han aldri blir klar, jeg skal ikke si at "når magen begynner å vokse, da blir han engasjert", men bare at abort kanskje er litt drastisk om DU vil ha barnet, "bare" fordi han ikke vil..

Personlig synes jeg 19 er vel ungt til å få barn, er selv 23 og på mange måter en annerledes person enn da jeg var 19. Likevel kjenner jeg folk som har klart seg flott som unge mødre. Men for flere av disse har det innskrenket mulighetene deres mye (dog ikke alle).

Du bør også tenke litt på hvilke mål og håp du har for fremtiden? Ønsker du å flytte, studere borte, gå på folkehøgskole, feste, reise mye osv? Eller er du fornøyd med et liv som blir roligere, og mer tilrettelagt et barn?

Selv er jeg glad jeg kom meg bort fra hjembygda, noe jeg ikke tror jeg hadde gjort om jeg ble gravid som 19åring..

Dette er likevel individuelt, noen klarer også "alt", kommer vel mest an på person, men et barn vil komplisere mye, og gjøre ting vanskeligere.

Hva er du forberedt på å takle?

Dette var egentlig bare noen tanker jeg har rundt temaet. Håper noe av det kan være nyttig for deg.

Klem og lykke til med avgjørelsen fra meg

Takk for svar.Jeg føler jeg allerede har reist fra meg. Har vært de aller fleste steder både en og to og noen til og med tre ganger. Har opplevd det aller meste jeg vil oppleve. Og det er vel ingen problemer med å ta med et barn på ferier? Foreldrene mine har fra jeg var liten tatt meg med på to reiser i året. Det har bare gjort familiebåndene sterkere, gitt både meg og søsknene mine en ganske spennende barndom, har lært og sett mye...

Jeg er forberedt på å takle det meste. Om jeg må fortsette å bo her så synes jeg kanskje det er kjipt, men det er verdt det. Jeg ville ikke at ungen min skulle vokse opp her, men slikt finner man ut av når den tid kommer. Aldri vært glad i festing, så det blir ikke noe problem. Jeg er ganske familiefokusert fra før av... Bare tanken på et lite vidunder som ligger der å kikker på meg får meg til å føle at jeg skal klare alt for den...

[Gjest Ts]

Tenk på deg selv og hva du vil! Det beste råde jeg kan gi.

Har selv vært i ganske samme situasjon, hvor typen min ga meg null støtte. Følte meg utrolig alene, til tross for at jeg hadde venner som var der for meg. Men det var liksom ikke nok, for når man står ovenfor et slikt valg skal man egentlig være to om det.

Og hjalp ikke akkurat at når jeg fortalte det til min mor heller som utrolig nok ga meg enda mindre støtte. Hun prøvde faktisk og nekte meg å beholde barnet.

Fortvilet som jeg var tok desverre abort:/ Noe som jeg alltid har vært i mot. Aldri angret så mye på noe før i hele mitt liv.

Så ikke la deg presse av noen, for eller i mot. Dette er et valg du selv må ta for din egen del.

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger:-)

Uff, det hørtes kjempe trist ut =(

Men takk for råd!

[Gjest Ts]

Nå har jeg snakket mer med typen. Enda en årsak han kommer med nå er at sommerferien hans blir ødelagt. Må være sååå mye med meg og det er visstnok helt forferdelig... I tillegg kan han ikke være så mye med kompiser som han vil... Og han klarer ikke vise meg kjærlighet mer om jeg beholder... Ikke vil han flytte med meg heller, så lenge jeg ikke flytter i kjelleren til moren hans... Hvor ble det av at han støtter meg uansett?

Jeg har alltid visst han er selvsentrert og egoistisk.. Men trodde det ikke var mulig å ligge på dette nivået... Jeg er helt sjokkert rett og slett..

Han driter i hva jeg føler. Så lenge han ikke vil vokse opp enda, så lenge han skal få sommerferien sin.. Da er alt bra... Kan få unger om 1 år eller mer sa han...

[Gjest Gjest]

Nå har jeg snakket mer med typen. Enda en årsak han kommer med nå er at sommerferien hans blir ødelagt. Må være sååå mye med meg og det er visstnok helt forferdelig... I tillegg kan han ikke være så mye med kompiser som han vil... Og han klarer ikke vise meg kjærlighet mer om jeg beholder... Ikke vil han flytte med meg heller, så lenge jeg ikke flytter i kjelleren til moren hans... Hvor ble det av at han støtter meg uansett?

Jeg har alltid visst han er selvsentrert og egoistisk.. Men trodde det ikke var mulig å ligge på dette nivået... Jeg er helt sjokkert rett og slett..

Han driter i hva jeg føler. Så lenge han ikke vil vokse opp enda, så lenge han skal få sommerferien sin.. Da er alt bra... Kan få unger om 1 år eller mer sa han...

Og han har rett til å føle som han gjør og mene som han mener. Akkurat som du har det. Han er et barn selv enda! Og vil ikke ha barn, og han er overlatt til din avgjørelse på dette uansett hva han gjør. Han kommer ikke til å endre seg og bli en voksen mann over natta, og ta vare på deg! For det er det du ønsker. At HAN skal ta vare på deg så du slipper å bli voksen og ta valget alene.

Sånn er desverre ikke livet. Du har ikke noe valg om du beholder. Han kan fortsatt velge sitt liv. Rettferdig eller ikke. Sånn er virkeligheten. Du er alene allerede. Ingen andre enn deg kan velge.

Du kan beholde og håpe at han endrer seg over tid, kanskje han endrer seg når han kan se og holdet barnet. Men du har ingen garanti for at det vil skje, eller at han vil fortsatt ønske å holde DEG etter dette. Med eller uten barn.

Og DISSE valgene er de som er vanskelige med å være forelder. For når man har tatt ETT valg, så må man fortsette å gjøre det de neste 18 årene. SÅNN er det ansvaret det er snakket om i hele tråden. Ikke penger, ikke vogn, ikke barnevakt. Men slike grunnleggende følesesmessige valg som angår andre menneskers liv. DET er det foreldreskapet handler om.

Og dette er bare første prøve.