Abort eller beholde?

[Gjest Ts]

Hei,

er 19 år, fant for noen dager siden at jeg er gravid. Har vært med typen i 5 år nå, men han kan være litt vinglete og jeg føler ofte jeg blir satt til side ol. slik at jeg vil si at akkurat nå er forholdet litt ustabilt for min del. Men han er tross alt ikke mer enn 20 år, slik at jeg likevel fortsatt er hos han i håp om at han vokser det av seg :gjeiper: Men han er kjempe snill ellers, og er nå veldig glad i meg også, og jeg i han.

Begge er studenter, og jeg har jobb i tillegg.

Han vil absolutt ikke bli pappa. Men, dette fordi han føler han ikke er klar til å vokse opp, at han ikke klarer å ta vare på en unge osv. Han er ganske redd tror jeg. Men han har tullet med det fr noen år siden, at da vil jeg jo være i livet hans for alltid i alle fall.

For min del så synes jeg det ville vært koselig. Men jeg føler meg veldig ung, samtidig som jeg vet jeg ville klart det.Men jeg føler jeg ikke kan gjøre noe sånt mot kjæresten min, at han ikke hadde vært der for hverken meg eller ungen 100% når han faktisk ikke vil. Hvordan kan jeg sette en unge ut i verden når allerede før ungen er født så vil egentlig ikke faren at det skal eksistere? Jeg føler at om det er slik så er det kanskje best å spare ungen for det når jeg har muligheten til dette. Venner og familie mener det kan snu, og de er sikre på at han ikke vil stikke. Jeg føler det er galt å ikke gi noen muligheten til dette livet, men samtidig vil jeg ikke at det skal være trist/hardt allerede fra starten. Joda, jeg hadde klart meg. Men jeg VET at hadde det vært meg hadde jeg følt meg verdiløs om jeg fikk vite at "nei han faren din.. Han ville ikke at du skulle bli født han... så han stakk... " (ikke at jeg ville sagt det slik, men det ville nok blitt spørsmål senere.

Jeg føler jeg kun har argumenter med tanke på han, selvom det også er kjempe viktig. Men ovenfor meg selv så er jeg blank.

Hvorfor skulle jeg beholde? Hvorfor skulle jeg ikke?

Hva synes dere? Trenger litt inspirasjon/tanker fra andre å tenke over. Hva har dere gjort, og hvorfor?

[Gjest TS]

Altså, det jeg i hovedsak lurer på er:

Hvorfor velger man å beholde? Er det ikke så mye slit, problemer ol? Hvorfor utsette seg selv for slikt? Bringe gener videre, joda. Men er det verdt det? Komme nærmere kjæresten, men hva om det ikke funker? Ha noen i livet ditt som er glad i deg uansett, men hvorfor være så egoistisk (livet er tross alt ikke enkelt...)?

Hvorfor ikke beholde? Det er vanskelig, men ikke såå vanskelig? Det er vel ganske fine tider også?

Tiden passer ikke? Men det gjør det vel aldri uansett?

[Nerdemamma]

Vanskelig situasjon det der. Men jeg er nok enig med familien din, meningene hans kan nok veldig fort snu hvis det hele blir mer virkelig for han (magen vokser, han kjenner spark osv.)

Jeg har ikke noe erfaring selv med akurat det problemet. Men mannen min ble mer og mer ivrig etter som tiden gikk. Han startet glad og ble mer og mer ekstatisk når ting skjedde.

Jeg er ikke 100% imot abort hvis man er i en håpløs situasjon, men i mitt sinn er nok ikke din situasjon håpløs. Hvis dere er oppriktig glad i hverandre så vil jeg si behold barnet. Men det må nok diskuteres grundig. Jeg mener det er feil av en mann å kreve abort. Men også feil å tvinge en mann inn i farsrollen mot hans vilje.

Dattera til ei nær venninde ble singel halveis gjennom svangerskapet. Men hun har klart seg utmerket med hjelp av familie og venner. Hun har visstnok noe på gang med en annen kar nå, så der er alt rosenrødt

Behold barnet sier jeg! Mer glede enn en liten baby i armene skal både du og han lete lenge etter. Og livet stopper ikke når man får barn. Vi har ikke truffet venner noe mindre etter vår. Og far har vært på byen flere ganger og jeg et par (var aldri min greie å farte på byen egentlig). Med familie i nærheten har man nesten alltid barnevakt ved behov slik at man kan ha litt barnefri hvis man trenger det.

Håper dere klarer å bestemme dere for noe dere begge kan leve med

[Gjest Gjest]

Jeg har dessverre ingen erfaring å dele med deg, men er veldig enig i det Atomica skriver.

Jeg mener at abort er noe man må bestemme selv, og leve med. Jeg fordømmer ingen som tar abort, bare så det er sagt.

Men jeg er enig i det at når man ikke er i en helt håpløs situasjon, og faktisk kan tenke seg å beholde, da syns jeg at man skal beholde.

Jeg er vel litt inhabil her, for er 24 uker på vei og har en god del følelser som raser rundt inni meg, hehe. Så jeg håper du får noen råd fra noen som har vært i samme situasjon, og som evt. har vært gjennom en abort.

Du må rett og slett tenke nøye over hva konsekvensene av å få et barn så tidlig er. Studier? Jobb? Penger? Evt. at du blir alenemor. Om du virkelig er klar for den endringen et barn gjør med livet ditt. Det er jo ikke bare romantisk og flott, og jeg vet om mange forhold som har gått dukken fordi det ikke var slik de trodde. Men det gjør jo ikke deg til en dårlig mor for det. Er mange som har klart seg fint.

Når det gjelder faren, kan det godt hende at han snur og syns det er fantastisk når ungen faktisk kommer. Det er mange det skjer med, og de holder sammen.

Men det kan også hende at han ikke vil involveres, og da må du bare takle det å bli alenemor. Og hvis du har støtte fra familie og venner, så går nok det bra

Jeg ser selv at min samboer blir mer og mer interessert i svangerskapet og babyen som ligger i magen min jo lenger vi kommer. Han viste ikke så mye interesse i starten, selv om det var planlagt og vi er 25 og 27 år.

Lykke til uansett hva du velger

[Gjest Gjest]

En venninde av meg ble nettop 20 og fikk sitt første barn.

Det er ikke noe problem å oppdra et barn når du er ung, men det er selvfølgelig vanskelig til tider. Sånn er det jo med alle, uansett alder. Du har jo sikkert familie å venner til å støtte deg?

Selv om kjærestn din er litt "ustabil" så kan det hende at han endrer seg når han virkelig skjønner hva som skjer og hvilket ansvar det er. Selv om forholdet mellom deg og typen er litt ustabilt så synes jeg at du ikke skal la det gå utover ungen.

Det er jo et liv som fortjener og leve selv om det er turbulent mellom deg og faren.

Det er jo ikke ungen sin feil at dere ikke planla å bli foreldre nå.

[Snop]

Tror du at du vil klare å leve med aborten i ettertid?

Jeg tror ikke at det finnes noe fasitsvar når det kommer til abort, men personlig ville jeg heller ha levd med et barn enn den gnagende tomheten etter min abort.

[Gjest Gjest]

Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg valgt å beholde barnet. Så får faren bestemme hva han vil gjøre, bli singel igjen eller pappa.

Personlig hadde jeg aldri klart å gå gjennom en abort. Jeg hadde slitt med dårlig samvittighet, og angret kjempemye etterpå. Jeg ble også gravid når jeg var 19, og abort var uaktuelt. Det første samboeren min sa var imidlertid: Vi må ta abort. Jeg lå og tenkte på det om natten, og gråt og gråt og gråt. Der og da bestemte jeg meg for å beholde. Samboeren min fikk forlate meg om han ville. Heldigvis ringte han meg fra jobben dagen etterpå og sa at vi ikke kunne ta abort likevel. Da ble jeg skikkelig letta, for da var vi jo enige. Nå har vi ei nydelig jente på 2 år, og nr 2 er på vei

Jeg vil foreslå at du gjør det du føler er mest rett for deg og for barnet. Du kan jo ringe amathea, der får du jo snakke med folk som har litt peiling

[Gjest Gjest]

Tror du at du vil klare å leve med aborten i ettertid?

Jeg tror ikke at det finnes noe fasitsvar når det kommer til abort, men personlig ville jeg heller ha levd med et barn enn den gnagende tomheten etter min abort.

...Mens de aller fleste lever helt fint med å ha tatt abort. Det er bare det at det er "angrerne" og "tvilerne" som beskriver følelsene sine på nettet. Det er stuerent å angre, men tabu å si at en ikke angrer. Jeg er fast bruker her inne, og har tatt abort uten å angre. Synes likevel det er så tabubelagt at jeg velger å være anonym nå.

TS: du er i et forhold med en ustabil fyr som ikke er klar for å få barn. Du er 19 år gammel. Får dere barn nå kommer forholdet ikke til å vare. Det er ikke nødvendigvis slik at en kommer nærmere hverandre når en får barn. Det er slitsomt å ha en baby, og en får myyye mindre til til seg selv og hverandre. Resultatet kan derfor heller bli at en støtes fra hverandre. Det at enkelte har snudd og begynt å glede seg undervegs betyr ikke at det er det vanligste. I alle fall ikke hvis det er litt ustabilt.

Dere har 15 - 20 år foran dere på å få barn. Bruk heller tiden nå på å være unge studenter, og etabler dere med barn senere. Det er heller ikke gitt at det "går helt fint" å få barn under studietiden. Det er kjempehardt. Kjenner flere som droppet ut fra studiene sine da de fikk barn, og som aldri begynte å studere igjen. Dermed sitter de halvstudert, med studiegjeld på en utdannelse de aldri fikk fullført, og uten den kompetansen de kunne hatt hvis de hadde studert ferdig.

Var jeg deg ville jeg ikke vært i tvil.

[Heartbeats]

Har vært i omtrent samme situasjon som deg to ganger, bortsett fra at vi var yngre første gangen.

Første gang jeg ble gravid måtte jeg slutte med p-pillen fordi jeg skulle opereres. Vi var litt for uforsiktige da og det var bare ETT samleie som skulle til for at jeg ble gravid.

Da var han totalt i mot å bli pappa, og fortalte at hvis jeg ville beholde ungen så kom han til å stikke. Jeg var alt for glad i han til å ta den sjansen, så da valgte jeg abort.

Det var en vond opplevelse og jeg har angret så utrolig mange ganger. Fortalte han etter dette at OM jeg noen gang ble gravid igjen så kom jeg til å beholde ungen.

Ett år etterpå hadde jeg omgangssyke, og der ble jeg gravid igjen. Da var jeg nettopp fylt 20 og han var 19. Da bestemte jeg meg for at denne gangen skulle jeg klare det. Jeg studerte og han jobbet.

Han ble mildt sagt forbanna, og han hintet frampå om abort flere ganger. Jeg sa at jeg ikke kom til å tvinge han til å være der, men at dette var mitt valg denne gangen. Resten av svangerskapet hanglet forholdet veldig mye. På en side brydde han seg, men på den andre siden var han vettskremt for å bli pappa. Han var ute på fylla hver helg med kompiser for å "få rast" fra seg. Slik fortsatte det rett etter ungen var født også. Da fikk jeg nok av oppførslen hans og jeg ba han tenke seg om i forhold til hva han ville.

Resultatet er at han stakk.

Nå i dag ser han ungen sin en dag i uka når det passer han.

Så min historie er ikke av de rosenrøde desverre, men jeg har aldri angret på at jeg valgte å beholde. I derimot har jeg angret på den første aborten siden jeg vet at jeg hadde klart meg den gangen også.

Dette var min LANGE historie. Ikke at den er til hjelp for deg, men nå ser du iallefall hva jeg gjorde.

Du må tenke på hva DU føler, vil og klarer. Og få barn i din alder er så absolutt ikke en umulighet, selv om det kan være tungt til tider.

Men det er heller ingen skam å velge abort hvis det er det som er "riktig" for deg. Men du skal ikke la deg presse til å gjøre noe du selv ikke ønsker. Uansett om det er å beholde eller ikke beholde

[Snop]

...Mens de aller fleste lever helt fint med å ha tatt abort. Det er bare det at det er "angrerne" og "tvilerne" som beskriver følelsene sine på nettet. Det er stuerent å angre, men tabu å si at en ikke angrer. Jeg er fast bruker her inne, og har tatt abort uten å angre. Synes likevel det er så tabubelagt at jeg velger å være anonym nå.

Jeg lever også helt fint med det fordi jeg MÅ, men det er hardt, og det har det vært for alle mine venninner som har vært gjennom det samme.

Jeg vet ikke hva du mener med "de aller fleste" eller hvor du har dette fra, men faktum er at mange sliter og mange sliter ikke, så før man står ovenfor valget må man være klar over at man risikerer å sette seg selv i en vond situasjon.

[Gjest Gjest]

Slik du skriver her føler ikke jeg at du enda har et veldig sterkt følelsesmessig bånd til fosteret. Og med de tankene du gjør deg om kjæresten og fremtida, så tror jeg du fint kan leve med å ta en abort. Det kan synes som riktig å gjøre.

Men valget ER ditt eget, og uansett hva du velger så skal det føles ok! Da ER det ok.

[juliane]

Det er tre personer du må ta hensyn til her, deg selv, kjæresten din og det eventuelle barnet.

Kjæresten: Han vil ikke ha barn. Noen her skriver at det kan hende han ombestemmer seg, og det skjer nok for veldig mange. Noen trenger bare litt tid på seg før de blir verdens mest engasjerte vordende fedre. Andre får aldri lyst på barnet, men innfinner seg med situasjonen, ser at de faktisk er far om de vil eller ikke og skaper en grei relasjon til barnet sitt. Andre kommer aldri til det stadiet der de ønsker barnet, uansett hvor mye tid de får, og velger bort kontakt.

Det er bare du som vet om det er sjanse for at kjæresten din kommer til å endre syn. Jeg tør påstå at hvis du insisterer på å få barnet uten at han klarer å bli glad for valget, da ender du opp som alenemor. Jeg sier ikke at han kommer til å stikke av fra barnet, men valget du tar kommer til å ødelegge forholdet deres selv om han er innstilt på å ha kontakt med barnet når det nå først har blitt sånn.

Husk på at dette er en fryktelig fortvilt situasjon for din kjæreste, der du sitter med all makt i forhold til hans liv. Det valget som er det aller største i livet har blitt lagt i noen andres hender. Det er ganske tøffe saker.

Jeg ville aldri benyttet meg av den makten jeg har som kvinne til å presse et barn på en kjæreste som ikke ville ha barn. Jeg respekterer at mannen må ha lov til å si nei.

Deg selv: Er du virkelig klar for et barn? Er du klar for å være alene med et barn (for forholdet ditt er jo ustabilt allerede før du ble gravid, så vidt jeg skjønner.) Har du en ordnet økonomi og mulighet for å få barn uten å måtte leve fra hånd til munn? Er fremtidsplanene dine gjennomførbare med en unge på slep? Vet du hva det innebærer å ha barn, bortsett fra at det høres koselig ut? Du er 19 år, og har 20 år til på deg før du ikke kan få barn. Det er ikke nå eller aldri, så du må finne ut om det er nå du vil ha barn, eller om du heller vil ha om noen år.

Barnet: Hva kan du tilby barnet ditt? Du skriver at du tenker på å spare ungen din for å bli satt til verden uten en far. Barn av unge alenemødre kan selvsagt ha en fantastisk barndom, og du kan være en fantastisk mor. Mine tanker er at jeg personlig aldri ville hatt barn uten å kunne tilby foreldre som virkelig ønsker seg barnet og der begge kommer til å stille opp (man har aldri noen garantier for at forholdet kommer til å vare, men man kan være sikker på at partneren vil være en god forelder selv hvis man skiller lag).

Kjæresten din sier han ikke er klar til å bli pappa, at han er for ung, at han ikke klarer å ta vare på en unge. På en måte er det kanskje ganske modent av ham å se sine egne begrensninger.

Jeg er klar over at jeg høres veldig pro-abort ut nå, men jeg ville bare gi deg noen synspunkter som stred litt mot resten i denne tråden. Jeg tror det er utrolig tøft å ta abort, og mener det må være et veldig velbegrunnet valg. Samtidig mener jeg valget om å sette et barn til verden er mye mye større i det store løpet. Sånn som situasjonen din er i dag, der du er veldig ung og i et ustabilt forhold, mener jeg at lysten din på ungen må være helt 100% klar før du tar valget om å beholde. Ikke "blank", slik du er i dag...

Til slutt en til deg, jeg skjønner at dette må være knalltøft!

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hva du mener med "de aller fleste" eller hvor du har dette fra, men faktum er at mange sliter og mange sliter ikke, så før man står ovenfor valget må man være klar over at man risikerer å sette seg selv i en vond situasjon.

Jeg er gjest 14.30, og jeg har det fra gynekologen min.

Jeg synes faktisk det er viktigere å gjøre de som allerede er i en vond og vanskelig tvilssituasjon bevisst på at en ikke trenger å gå rundt å ha skyldfølelse for en abort. Når det er en så stor overvekt av "angrere" på nett, blir det nærmest forventet at man skal gå rundt og angre resten av livet etter en abort. Det å fortelle en som er i en vond situasjon at aborten kan komme til å gjøre ting enda vondere burde ikke være nødvendig. Det har hun nok allerede fått med seg.

[Siiw]

Jeg synes at du skal spørre deg selv HVA DU VIL!!! ikke hva kjæresten din vil

Om han ikke er klar for barn så kan han vel bruke kondom??- (nå vet ikke jeg da) . jeg synes du skal beholde!!

[Gjest Håpløs]

Det er et vanskelig spørsmål..

Jeg valgte å beholde det:)

Uansett hvordan situasjonen er, så klarer jeg ikke tanken på abort, det er fysisk umulig tanke for meg:) Det var en beslutning jeg ikke ville klare å leve med.. Selvom det var noe som kom ut av en uheldig opplevelse!

[Gjest TikiWonTIki]

Åh.. så heldig du er!! jeg er snar 19 og vil så veldig bli gravid jeg og

Men hos meg er det litt anderledes. Min kjæreste er 25 år og har jobb, men sliter litt med å håndtere økonomien. Jeg skal studere noe som utføres praksis og kan utføres hjemme til neste år, og det vil da ikke være så veldig vanskelig for meg å ha barn. Minus er at jeg må vente noen år med en interesse før jeg kan starte på den igjen, men jeg kan også gjøre denne hjemme for å bare holde formen.

Meg og kjæresten har jo ikke vert sammen så lenge, men siden vi har et avstandforhold og dette klarer vi utmerket bra (skal flytte sammen snart da), så tror jeg ikke at den lille tiden vi får med barn er så forskjellig fra den vi har nå

Men min kjæreste derimot er en type som forventer å ha MAAAAANGE barn i fremtiden(!!! OMG!!) for det er vist noe som går i familien. Jeg tror han ville blitt glad, og vi snakket om det en gang om hvis jeg ble gravid så ville han ikke at vi skulle ta abort. Han er en veldig spesiell person som ikke slår opp eller stikker av uten en veldig spesiell grunn, og jeg har vist fått beskjed av den store familien hans at han et en trofast person :rødme:

Min mor fødte barn i en alder av 15 år, og hun har enda ikke noen barnebarn og vi er nå fire unger hvor jeg er nest minst. Og hun har ikke noen høy utdanning, men kan allikevel hjelpe meg med å takle tiden som "ung" mor

Du må kjenne på det selv. Husk å tenke på hvordan kjæresten din er, tror du han er en familieperson, eller er han fylla-mann? Er han veldig hyper av seg og kanskje "populær", eller er han rolig og tar riktige besluttinger, selv som 20 åring?

Mye av det kan også si om dere begge passer til å få barn. Du må jo se hvordan du er i tillegg. Jeg er ikke som de fleste ungdommer, så jeg klarer ikke liksom å se meg måtte vente til jeg er "moden" når jeg faktisk er det allerede

Men så kommer jo den dumme tanken, som alle her sier, at du har mange år på deg. Jeg er redd at jeg kommer til å føle at "ja nå har jeg fått barn, gifta meg, fått hus osv. Hva skal jeg gjøre nå da??..", men noen ganger tenker jeg, "vell, det kan jo være en ting å få alt gjort, så man har mindre å tenke på" he he.

Jeg ønsker deg lykke til med valget, og misunner deg mye egentlig he he :gjeiper:

Tror du vil bli en god mor om du beholder den, men jeg tror også at du vil få sjansen igjen om du skulle vente

[Gjest Gjest_Anna_*]

Sorry.. Klarer ikke dy meg..

Gjest 14.30, jeg skjønner ikke hvordan gynekologen din kan ha noe som helst kompetanse til å avgjøre hvor stort antall som angrer på abort og hvor stort antall som ikke angrer.

Gynekologen følger vel ikke opp de som går gjennom en abort i lang tid etterpå? H*n kan umulig vite hva enkeltpersoner tenker og føler. Vis meg heller en gjennomført studie som følger de som har tatt abort gjennom resten av livet så kanskje jeg kan tro deg.

Noen angrer, noen angrer ikke. Tror det avhenger av personligheten. Det er mange som angrer uten å si det til noen, eller uten at dette påvirker dem på noen måte. Noen tenker aldri på det, mens andre tenker på det ofte, eller av og til.

Uansett må man være klar over at en abort kan føre til at man angrer etterpå. Det trenger ikke være tilfelle, men greit å vite dette før man gjennomfører.

[Gjest ny gjest]

Sorry.. Klarer ikke dy meg..

Gjest 14.30, jeg skjønner ikke hvordan gynekologen din kan ha noe som helst kompetanse til å avgjøre hvor stort antall som angrer på abort og hvor stort antall som ikke angrer.

Gynekologen følger vel ikke opp de som går gjennom en abort i lang tid etterpå? H*n kan umulig vite hva enkeltpersoner tenker og føler. Vis meg heller en gjennomført studie som følger de som har tatt abort gjennom resten av livet så kanskje jeg kan tro deg.

Noen angrer, noen angrer ikke. Tror det avhenger av personligheten. Det er mange som angrer uten å si det til noen, eller uten at dette påvirker dem på noen måte. Noen tenker aldri på det, mens andre tenker på det ofte, eller av og til.

Uansett må man være klar over at en abort kan føre til at man angrer etterpå. Det trenger ikke være tilfelle, men greit å vite dette før man gjennomfører.

En gynekolog leser et utall studier og forskningsrapporter hver dag, så må jo være opp til pasienten å spørre om referanser. Regner med du er i stand til å bruke en simpel søkemotor som google scholar. Du vil finne svar,

[Gjest Gjest]

Vil forøvrig tilføre at du kan angre på å ikke ta abort også, men det er -mye- mer tabu å snakke om det

[Gjest Gjest]

Jeg vil påstå å si at dette er ditt valg. Det er du som må kjenne etter hva du selv vil. Det er tross alt du som må bære frem dette barnet om du velger å beholde det. Uansett hvilket valg du velger å ta, vil du nok ha familie og venner rundt deg som støtter deg. Når det gjelder følelsene til typen din tror jeg også at de vil snu seg om du beholder:)

Det kan også være lurt for deg å først tenke nøye igjennom hva du selv vil, å så sette deg ned å forklare for typen din hvorfor du vil ta det valget du absolutt vil ta, kanskje han vil tenke bedre igjennom det selv og da:)

Håper noen av disse svarene vil være til hjelp for deg og at du klarer å ta det valget du selv føler er riktig:)

Lykke til:)