Abort eller beholde?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Tull at ustyr trenger å koste 20 000.

Hvis du er nøktern med det meste, kanskje har noen og arve av kan du komme under 15 000.

Vogn kan du kjøpe billig og brukt, bilsete likeså, IKEA har mye billig.

Barn trenger ikke det dyreste og det mest fancye utstyret.. Det var en tråd tidligere på dette forumet om ustyr, hvor flere hadde skrevet inn hvor mye de hadde brukt.

Lykke til

[Gjest TS]

Sorry at eg fortsetter å vere negativ, men eg vert litt skremt av dette. Det virker jo som du ønskjer å beholde ungen, men samtidig lurer du heile tida på kor fort den kan bli sjølvstendig, kor mykje den kan overlatast til seg sjølv, kor mykje du verkeleg må gjere osv. Og at det vert som å dele hus med eit hvilken som helst familiemedlem, berre litt meir krevande - vel, det kan du gløyme!

Du kan heller ikkje basere det å få barn på at venner og slekt skal stille opp. Beklager, men eg syns ikkje du er klar for dette...

Å herre.. Er det det jeg sier da!? Det er klart jeg lurer, jeg vil ha oversikt over hele greia før jeg tar et valg. Jeg sier at det er muligheter, at det da umulig kan være vanskelig om det er MULIGHETER for slikt. Altså, at en venn kan ha ungen en time eller noe i uka. Med tanke på selvstendighet så kommenterte jeg bare noe som ble sagt angående at ungen maser 24/7. Jeg har nå aldri vært borti slike unger, var heller aldri slik selv... Og joda, for meg så tror jeg det på en måte blir som et familiemedlem. I familien vår stiller vi alltid opp for hverandre, og setter hverandre foran uansett. Så det jeg sier er at det umulig kan bli 20x ganger værre enn det.

Og nei, jeg har fortsatt ikke bestemt meg. Jeg leker med tanken og søker info, thats it. Svar heller på spørsmålene mine om du skal kommentere...

[Gjest Ts]

Har du vært i kontakt med amathea? De er som regel svært hjelpsomme, og har god oversikt på spesielt det økonomiske i dette

Finn.no, Fretex, og muligens ebay er svært gode muligheter for å spare mye penger.

Det har jeg. Var inne til samtale hos dem. Hun damen var langt i fra nøytral så det gjør jeg ikke igjen i alle fall. Hun mente også jeg ikke skulle fortelle det til noen siden de kunne overbevise meg om noe jeg ikke ville.. Ble helt sjokkert. Hva med all støtten jeg trenger? Det tenkte hun ikke på

[Gjest fargeklatt]

TS, hvor langt på vei er du nå?

[Gjest Ts]

Tull at ustyr trenger å koste 20 000.

Hvis du er nøktern med det meste, kanskje har noen og arve av kan du komme under 15 000.

Vogn kan du kjøpe billig og brukt, bilsete likeså, IKEA har mye billig.

Barn trenger ikke det dyreste og det mest fancye utstyret.. Det var en tråd tidligere på dette forumet om ustyr, hvor flere hadde skrevet inn hvor mye de hadde brukt.

Lykke til

Har masse klær og leker fra jeg var liten, det har typen også. I tillegg til at det er spart på mye fra lillebroren min. Kjenner jeg familien min rett kommer de vel til å skjemme bort ungen også...

Har en god del penger på sparekonto også, så økonomien tror jeg er bra nok. Eneste er at typen min er fæl til å sløse, men det hadde vel blitt bedre uansett tenker jeg.. Han betaler alltid det mest nødvendigste, men er elendig på å spare bare, så det hadde gått greit uansett.

[Gjest Ts]

TS, hvor langt på vei er du nå?

7-8 uker ca.

[Gjest Ts]

Å herre.. Er det det jeg sier da!? Det er klart jeg lurer, jeg vil ha oversikt over hele greia før jeg tar et valg. Jeg sier at det er muligheter, at det da umulig kan være vanskelig om det er MULIGHETER for slikt. Altså, at en venn kan ha ungen en time eller noe i uka. Med tanke på selvstendighet så kommenterte jeg bare noe som ble sagt angående at ungen maser 24/7. Jeg har nå aldri vært borti slike unger, var heller aldri slik selv... Og joda, for meg så tror jeg det på en måte blir som et familiemedlem. I familien vår stiller vi alltid opp for hverandre, og setter hverandre foran uansett. Så det jeg sier er at det umulig kan bli 20x ganger værre enn det.

Og nei, jeg har fortsatt ikke bestemt meg. Jeg leker med tanken og søker info, thats it. Svar heller på spørsmålene mine om du skal kommentere...

Da tenkte jeg på de over 6 selvsagt...

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke helt hvorfor du blir så sur om andre har meninger som strider i mot dine egne. Da må du slutte å spørre på et forum... Evt kun komme med rene spørsmål og ikke betraktninger.

[Gjest fargeklatt]

Anbefaler at du tar en prat med typen din, om han vil eller ikke, prøver han og komme med et annet tema tvinger du deg innpå det igjen..

Ta også å bestill time til legen for å få den infoen du trenger om evt abort, ta gjerne med typen din..

[Gjest Gjest]

Det har jeg. Var inne til samtale hos dem. Hun damen var langt i fra nøytral så det gjør jeg ikke igjen i alle fall. Hun mente også jeg ikke skulle fortelle det til noen siden de kunne overbevise meg om noe jeg ikke ville.. Ble helt sjokkert. Hva med all støtten jeg trenger? Det tenkte hun ikke på

Aida. Jeg kan forstå tankegangen hennes, spesielt med tanke på at hun sannsynligvis har sett sin del av unge jenter som kommer der for å få praktisk hjelp til å beholde barnet, men så sier det til noen og blir snakket rundt. For det er desverre ganske så som så om det er støtte eller press man får.. Men uansett, hennes jobb er å informere om at du bør være obs på at det er mange som vil prøve å overtale i diverse retninger, ikke prøve å snakke deg fra å søke støtte hos mennesker du føler deg trygg på. Har du overskudd til det bør du si fra om dette til lederen hennes, eventuelt amathea sentralt om hun er en som er høyt i systemet lokalt. Du kan og gå dit igjen og be konkret om å få en annen rådgiver.

En ting du bør være klar over. Du er snart over den vanlige grensen for medisinsk abort. Etter det er det kirurgisk i mange områder i landet, og madisinsk blir tyngre rent fysisk jo lengre du er på vei. Kirurgisk har en noe større risiko pga fare for perforering av livmor, arrdannelse osv. Den er ikke overveldende stor, men det er noe du bør være bevisst på.

Økonomi: Kom på forumet tettinntil.no. År og dag siden jeg var der, men jeg husker jeg ble imponert over den økonomiske sansen som mange hadde der. Verdt å kikke litt der kanskje.

[Gjest Ts]

Skjønner ikke helt hvorfor du blir så sur om andre har meninger som strider i mot dine egne. Da må du slutte å spørre på et forum... Evt kun komme med rene spørsmål og ikke betraktninger.

Jeg blir ikke sur over det. Men når hun svarer utifra noe jeg ikke helt sa, i tillegg til at Jeg fokuserer på helt andre ting, og så kommer hun med tåpelige kommentarer som det.

[Gjest Ts]

Aida. Jeg kan forstå tankegangen hennes, spesielt med tanke på at hun sannsynligvis har sett sin del av unge jenter som kommer der for å få praktisk hjelp til å beholde barnet, men så sier det til noen og blir snakket rundt. For det er desverre ganske så som så om det er støtte eller press man får.. Men uansett, hennes jobb er å informere om at du bør være obs på at det er mange som vil prøve å overtale i diverse retninger, ikke prøve å snakke deg fra å søke støtte hos mennesker du føler deg trygg på. Har du overskudd til det bør du si fra om dette til lederen hennes, eventuelt amathea sentralt om hun er en som er høyt i systemet lokalt. Du kan og gå dit igjen og be konkret om å få en annen rådgiver.

En ting du bør være klar over. Du er snart over den vanlige grensen for medisinsk abort. Etter det er det kirurgisk i mange områder i landet, og madisinsk blir tyngre rent fysisk jo lengre du er på vei. Kirurgisk har en noe større risiko pga fare for perforering av livmor, arrdannelse osv. Den er ikke overveldende stor, men det er noe du bør være bevisst på.

Økonomi: Kom på forumet tettinntil.no. År og dag siden jeg var der, men jeg husker jeg ble imponert over den økonomiske sansen som mange hadde der. Verdt å kikke litt der kanskje.

Tusen takk for gode råd og bra tips. Ja, det er jo sant. Tenkte ikke over det. Men i steden for du BØR ikke eller jeg SYNES ikke (husker ikke hvilke av ordene hun brukte, men uansett.) så kunne hun jo heller fortalt at mange kan føle press... Men greia er at jeg prater veldig mye med familien, så jeg følte meg helt rådvill etterpå. Men etter å ha overveid det nøye fant jeg ut at det beste var å fortelle. Hun er for å beholde, men prøver ikke presse. Deilig å ha de aller nærmeste å prate med

[Gjest redstar]

Det har jeg. Var inne til samtale hos dem. Hun damen var langt i fra nøytral så det gjør jeg ikke igjen i alle fall. Hun mente også jeg ikke skulle fortelle det til noen siden de kunne overbevise meg om noe jeg ikke ville.. Ble helt sjokkert. Hva med all støtten jeg trenger? Det tenkte hun ikke på

Huff, trist å lese at du ikke fikk noe bra kontakt/hjelp fra dem på amateah, jeg var der da jeg var gravid( vis du har lest inlegget mitt på forrige side) jeg fikk veldig bra hjelp her.

Det hjelper og snakke med noen "utenfor" slik at du kan se det i et annet perspektiv.

Kansje du kan prøve å prate med noen andre som jobber ved amatea? Det er vel andre som også jobber der, eller hva med fastlegen din?

[Gjest Ts]

Huff, trist å lese at du ikke fikk noe bra kontakt/hjelp fra dem på amateah, jeg var der da jeg var gravid( vis du har lest inlegget mitt på forrige side) jeg fikk veldig bra hjelp her.

Det hjelper og snakke med noen "utenfor" slik at du kan se det i et annet perspektiv.

Kansje du kan prøve å prate med noen andre som jobber ved amatea? Det er vel andre som også jobber der, eller hva med fastlegen din?

Snakket med legen min dager etter og det var MYE bedre. Han sa jeg skulle gjøre det som var riktig for meg. At han ikke kunne sitte der og si at det og det kan jeg ikke gjøre. At jeg må kjenne på det selv. Men at både han, og garantert familie og venner kommer til å støtte meg masse uansett hva jeg velger (bor på et ganske lite sted, så kjenner familien hans litt utenom også..). Han mente jeg ville klare meg uansett. Men at han forstod det var hardt for meg når typen setter seg sånn på bakbeina. Joda, jeg har siste ordet i saken, men det er ikke lett når det er slik. Var deilig å snakke med noen som er forståelsesfulle... Men han mente jeg burde gi det litt tid. Ikke bare for at han skal få tenkt litt, men også jeg...

[Gjest redstar]

Snakket med legen min dager etter og det var MYE bedre. Han sa jeg skulle gjøre det som var riktig for meg. At han ikke kunne sitte der og si at det og det kan jeg ikke gjøre. At jeg må kjenne på det selv. Men at både han, og garantert familie og venner kommer til å støtte meg masse uansett hva jeg velger (bor på et ganske lite sted, så kjenner familien hans litt utenom også..). Han mente jeg ville klare meg uansett. Men at han forstod det var hardt for meg når typen setter seg sånn på bakbeina. Joda, jeg har siste ordet i saken, men det er ikke lett når det er slik. Var deilig å snakke med noen som er forståelsesfulle... Men han mente jeg burde gi det litt tid. Ikke bare for at han skal få tenkt litt, men også jeg...

Godt å hære at du fikk noen å prate med:)

Greit og gi det litt tid, men tiden går fort også å dess mer du "drøyer" det, dess verre blir det jo. Eller at du ikke vet om du skal beholde eller ei.

Jeg tror, eller slik som jeg har hørt fra andre venniner og bekjente så "roer" han seg ned etter hvert, han setter seg kansje litt mer inni sitvasjonen.

Har du fortalt ham hva du føler, hvordan du tenker om hele sitvasjonen? Det kan hjelpe, det hjalp meg ivertfall.

Det er ikke alltid like lett for mannen og forstå da vi kvinner ikke alltid er like direkte som menn og mennene ikke leser våre "tegn"/hint.

Jeg fikk ham til å se hvordan jeg faktisk hadde det inni meg og hvordan det var for meg som "mor" på det tidspunktet, det lettet hele sitvasjonen og vi kom frem til enighet.

Jeg tok jo abort da, og angrer ikke og vi er fremdeles sammen nå, et år etterpå, og vi tenker jo på barn, gjerne om ikke så alt for lenge, siden vi nå har fått mer tid til hverandre, opplevd mer av våre drømmer og reiser, samt reist litt. Men vi har enda en liten vei og gå så vi venter nok litt, men som sakt, det kan være lurt å vente , men det virker som om du er en ansvarsfull og bevisst person som har økonomi osv i orden. Men det handler jo om deg- ditt liv- dine drømmer og ønsker, du er enda ung og fremdeles veldig god tid:)

Tenker du mer på å beholde barnet enn å ta abort? (det virker slik på de andre innlegg) men er det noe som forandrer litt på din mening?

[Gjest Ts]

Godt å hære at du fikk noen å prate med:)

Greit og gi det litt tid, men tiden går fort også å dess mer du "drøyer" det, dess verre blir det jo. Eller at du ikke vet om du skal beholde eller ei.

Jeg tror, eller slik som jeg har hørt fra andre venniner og bekjente så "roer" han seg ned etter hvert, han setter seg kansje litt mer inni sitvasjonen.

Har du fortalt ham hva du føler, hvordan du tenker om hele sitvasjonen? Det kan hjelpe, det hjalp meg ivertfall.

Det er ikke alltid like lett for mannen og forstå da vi kvinner ikke alltid er like direkte som menn og mennene ikke leser våre "tegn"/hint.

Jeg fikk ham til å se hvordan jeg faktisk hadde det inni meg og hvordan det var for meg som "mor" på det tidspunktet, det lettet hele sitvasjonen og vi kom frem til enighet.

Jeg tok jo abort da, og angrer ikke og vi er fremdeles sammen nå, et år etterpå, og vi tenker jo på barn, gjerne om ikke så alt for lenge, siden vi nå har fått mer tid til hverandre, opplevd mer av våre drømmer og reiser, samt reist litt. Men vi har enda en liten vei og gå så vi venter nok litt, men som sakt, det kan være lurt å vente , men det virker som om du er en ansvarsfull og bevisst person som har økonomi osv i orden. Men det handler jo om deg- ditt liv- dine drømmer og ønsker, du er enda ung og fremdeles veldig god tid:)

Tenker du mer på å beholde barnet enn å ta abort? (det virker slik på de andre innlegg) men er det noe som forandrer litt på din mening?

Jeg har prøvd så godt jeg kan å snakke, fortalt han alt jeg har sagt til dere omtrent.. Men han svarer liksom ikke. Virker som han bare ignorerer. Noen ganger kommer han med en setning, men så gidder han ikke mer..

Jeg føler meg ikke direkte klar til å få barn. Av den enkle grunn at jeg føler meg fortsatt litt barn fortsatt selv.. Jeg liker fortsatt tanken på å være "lille jenta til mamma og pappa"... Altså, jeg er nok ganske selvstendig, men jeg liker å holde ved den tanken - den gjør at jeg føler meg trygg på en måte... Samtidig som jeg er usikker på alt det fører med seg, om jeg vil takle det psykisk.. Når alle sier det er så vanskelig så... Samtidig setter typen seg på bakbeina. Og jeg har bestemt meg for å ta abort om han ikke skifter mening innen kort tid... Er usikker på om jeg klarer å gjennomføre det, og er usikker på om jeg faktisk klarer å fortsette med han etterpå... Tror jeg hadde følt et enormt sinne mot han etterpå som hadde tatt knekken på forholdet..

Jeg føler ikke at det er riktig å ta abort. Ikke bare av argumentet "det er å ta liv", men fordi det føles galt. Det føles galt å ha noe der så forsvinner det pga meg, og jeg tenker at et barn senere vil bare føles feill. Hvorfor hadde det barnet mer rett til å leve enn det nye? Fordi tiden ikke stemte? Men hva om den gjør det om feks. et år?

Men jeg tok kontakt med et familiemedlem av han i dag. Han var jo bare positiv til dette. Mente han burde ta seg sammen, men mest sannsynelig var livredd.. Så vi får se de neste dagene

[Gjest navnelapp]

Jeg føler ikke at det er riktig å ta abort. Ikke bare av argumentet "det er å ta liv", men fordi det føles galt. Det føles galt å ha noe der så forsvinner det pga meg, og jeg tenker at et barn senere vil bare føles feill. Hvorfor hadde det barnet mer rett til å leve enn det nye? Fordi tiden ikke stemte? Men hva om den gjør det om feks. et år?

Eg forstår at du opplever dette som eit dilemma. Samtidig syns eg du reflekterer så balansert rundt det at eg trur ikkje du er ein slik person som vil grave deg ned og deppe over dette valget dersom du tek abort no. Det "forsvinn" utallige barn i verda kvar dag. Sæd blir spilt på lakenet, foster døyr i mors liv på grunn av skadar som gjer at det ikkje kunne leve, barn i Nord-Korea svelt og døyr på barneheimar.

Poenget slik eg ser det er at du er gitt eit valg. Du har det å ta abort som eit av to alternativ. Om du ikkje tek abort kan det hende fosteret ikkje kan leve. Korleis ville du føle det? Ville det vere ein letnad, eller ville du sørge? Kan svaret på det spørsmålet gje deg svar på kva du skal gjere? Hadde det vore enklare om du levde i Nord-Irland eller i enkelte land i Latin-Amerika, der abort er forbode, sjølv etter voldtekt? Korleis ville du føle deg om du var gut, og fekk beskjed om at kjærasten din var gravid utan at du ville det? Og du hadde eit kjenslemessig kaos inni deg?

Dette er kjempevanskelege valg, men du er ikkje dømt til smerte og sorg fordi du tek abort. Du har folk rundt deg som kan støtte deg, men livet ditt blir snudd på hovudet uansett. Det er ingenting som er rett eller feil ytre sett, men du må ta stilling til kva som er rett eller feil for deg. Lykke til, uansett kva du vel.

[Gjest TS]

Eg forstår at du opplever dette som eit dilemma. Samtidig syns eg du reflekterer så balansert rundt det at eg trur ikkje du er ein slik person som vil grave deg ned og deppe over dette valget dersom du tek abort no. Det "forsvinn" utallige barn i verda kvar dag. Sæd blir spilt på lakenet, foster døyr i mors liv på grunn av skadar som gjer at det ikkje kunne leve, barn i Nord-Korea svelt og døyr på barneheimar.

Poenget slik eg ser det er at du er gitt eit valg. Du har det å ta abort som eit av to alternativ. Om du ikkje tek abort kan det hende fosteret ikkje kan leve. Korleis ville du føle det? Ville det vere ein letnad, eller ville du sørge? Kan svaret på det spørsmålet gje deg svar på kva du skal gjere? Hadde det vore enklare om du levde i Nord-Irland eller i enkelte land i Latin-Amerika, der abort er forbode, sjølv etter voldtekt? Korleis ville du føle deg om du var gut, og fekk beskjed om at kjærasten din var gravid utan at du ville det? Og du hadde eit kjenslemessig kaos inni deg?

Dette er kjempevanskelege valg, men du er ikkje dømt til smerte og sorg fordi du tek abort. Du har folk rundt deg som kan støtte deg, men livet ditt blir snudd på hovudet uansett. Det er ingenting som er rett eller feil ytre sett, men du må ta stilling til kva som er rett eller feil for deg. Lykke til, uansett kva du vel.

Hadde jeg vært kjæresten og jeg hadde driti meg like mye ut som henne hadde jeg tatt ansvar. Jeg hadde jo visst på forhånd at konsekvensene kan være å bli pappa om det skulle gå galt så jeg hadde vært ekstra forsiktig.. ellers har jeg meg selv å takke...

Jeg er ikke imot abort. Men jeg synes det ikke er riktig når begge har driti seg ut, har vært sammen lenge, kjenner hverandre godt, er kjempe glad i hverandre, får ting til å funke, er i stand til å ta vare på ungen, men gidder ikke fordi en ikke vil "vokse opp" og fortsatt vil bo hjemme hos mamma... Det blir for dumt.. Da bør man heller ikke ha så uforsiktig sex mener jeg.. Og det gjelder også sex i det hele tatt. Kan man ikke ta ansvar for sine handlinger så bør man heller ikke utføre dem.. Men det er bare meg da...

Men uansett, får se hva som skjer videre. har fortsatt litt tid igjen

Men som sagt tidligere: får jeg ikke klarsignal fra han så føler jeg at jeg ikke kan la det gå...

[Snop]

Er usikker på om jeg klarer å gjennomføre det, og er usikker på om jeg faktisk klarer å fortsette med han etterpå... Tror jeg hadde følt et enormt sinne mot han etterpå som hadde tatt knekken på forholdet..

Tar du abort, risikerer du å ikke bare sitte igjen med et enormt sinne, men også en enorm tomhet.

Det er en del her inne som bagatelliserer abort og begrunner det med at mange/de fleste klarer seg fint etterpå. Det er sant - de fleste, til og med slike som meg som tok abort mot min vilje, klarer seg fint på sikt. Det er sprøtt hva vi mennesker kan gjennomgå av sorg og likevel komme oss videre i livet.

Jeg har fem venninner (som jeg vet om) som har tatt abort, alle gikk gjennom et helvete men er oppegående og smilende jenter den dag i dag. Det er jeg også, på utsiden. Jeg klarer meg. Det kommer du også til å gjøre. Livet går videre.

MEN hadde jeg visst da det jeg visste nå, at "problemet" faktisk ikke ble borte men bare forsterket fra det øyeblikket jeg tok abortpillen, hadde jeg ALDRI tatt den.

Det er bare du selv som kjenner ditt eget hjerte og sinn, og det er du som vet best hvordan du takler ulike situasjoner. Dersom du tror det finnes en overveiende mulighet for at du kommer til å slite i ettertid, er jeg nærmest desperat etter at du skal få slippe.

[Gjest Ts]

Snakket med typen nå. Han har nå begynt å bagatelisere hele situasjonen. Sier jeg legger alt på han. At det bare er piss når folk forteller han at han må støtte meg...At etter aborten skal vi jo flytte sammen, få unger om 5-10 år kanskje... Kanskje litt før om jeg vil - og han er klar...

Jeg fortalte jeg følte han ikke støttet meg men han kom med "du unner meg aldri noe. Jeg ville sove da og da. Jeg ville gjøre lekser da og da". Så sier jeg - "Jeg har faen meg nesten ikke sovet på 3-4 døgn, jeg er kvalm hele tiden, jeg har begynt å slite psykisk... Tror du JEG vil det her? Du kan sette deg foran pcen og late som om ingenting har skjedd. Du merker ikke på deg at det er noe der. JEG derimot har ikke noe VALG."Da skriker han bare til meg, ber meg holde kjeft, ber meg ta meg sammen, ber meg slutte å gi han så mye ansvar når jeg liksom sitter med hovedgreia...

Jeg tror jeg knekker sammen akkurat nå. Bare å tenke på å ta piller eller legge meg i en seng og få narkose... Jeg skjelver... Jeg sitter her og griner rett og slett... Måtte sende melding til venninnen min nok en gang. I forhold til typen så får jeg i alle fall litt støtte der...