Abort eller beholde?

[Gjest Nanette]

Syns jeg har lest akkurat samme innlegg ordrett tidligere her inne. Mulig jeg tar feil men...

[Gjest Ts]

For å ta det siste først: Det er i så fall ikke meg. Jeg fant ut for tre dager siden at jeg er gravid...

Hittil har typen virket "følelsesløs", har nesten ikke snakket med meg eller noe.

I går var vi på ultralyd, jeg fikk helt panikk da jeg av forskjellige grunner får noia hvis noen skal "grave" inni meg uten min tilatelse og uten at jeg selv vil. I tillegg føltes det ganske nedverdigene å ligge der med bena mot taket, en dame nedi der og typen ved siden av. Det var grusomt rett og slett, og jeg har alltid hatt en skrekk for slikt.

Snakket ikke hele bilturen hjem heller. Men han ble med meg på jobb, og var der med meg hele tiden.

Jeg fikk meg selv endelig til å prate med han i natt, var egentlig i lite snakkehumør etter gynekolog undersøkelsen, men hadde virkelig trengt å bli snakket til... Han sa han synes det var helt grusomt å stå der. At han var livredd, knep øynene igjen hele tiden, og synes det var grusomt å se kjæresten sin sånn. (jada, jeg får det til å høres jævlig ut. For å ikke skremme noen - det er ikke vondt, og damen var kjempe snill, pratet masse med meg, og valgte å ikke utføre alle tester da, samt gav meg nummeret hennes for å prate om det. Jeg har bare opplevd en del ting som gjør meg livredd når det kommer til slikt...). Jeg spurte han også hvorfor han mente en abort er riktig, og han mente at det fremdeles ikke er et liv, da det ikke har et hjerte enda. Men har det ikke det?. Uansett, etter laaange timer med prat sa han at han skulle tenke litt mer over det.Han følte seg ikke klar, men han hadde innerst inne ikke tatt noe valg på en måte han heller etter ultralyden, han ville bare ikke jeg skulle håpe på en ting så ble det noe annet...Han har ganske rar logikk - får ikke akkurat falske forhåpninger her noe jeg sa, men har tatt han litt for å gi meg falske forhåpninger tidligere... Det er ikke alltid lett for gutta å vite hva vi jenter mener ... Jeg sa jeg ikke fikk meg selv til å la et lite vesen komme til verden når det er uønsket fra faren, uansett om det er MULIG at han snur om, at jeg hadde klart meg, at han hadde blitt der osv. Det er ikke riktig for hverken ungen eller kjæresten min mener jeg. Det føles galt, og jeg føler meg egoistisk om jeg kun tenker på hva JEG vil. Ikke at ungen nødvendigvis ville funnet det ut, men jeg hadde ikke klart å leve med at jeg har vært så egoistisk. Greit nok, jeg tar et liv. Men jeg sparer samtidig de to viktigste i mitt liv for mye vonde følelser. Og jeg sa det til kjæresten - jeg er nesten villig til å ta livet av ungen min og din for din del. Det fikk han virkelig til å tenke, og han sa han skulle vurdere det på nytt. At nå som han faktisk ser alvoret, og hva det gjør med meg, hva jeg må gå gjennom.

Han har også skaffet seg jobb nå, og har funnet et sted vi kan bo. På egenhånd, uten at jeg måtte spørre eller nevne noe som helst. Han sa også at han aldri i verden ville stukket fra meg. Men jeg tror han er livredd, nesten mer enn meg på mange områder siden han ikke har samme støtte fra venner og familie som meg. Eller, han tror han ikke har det på grunn av mye trøbbel i familien (faren sviktet, moren er ikke helt stabil, stemor og den siden av familien synes ikke noe om faren hans sine barn virker det som, bror som aldri er der, resten av familien har lite samhold osv..). Han føler også han ikke kan prate med venner.. Familien min er der alltid for han også, men forstår jo det ikke er like "stabilt" på en måte da det ikke er hans egne.

Det nevnte over er nettopp hvorfor jeg lar han være en såppass stor del av valget. Han er så viktig for meg, ikke bare hva han vil, men det at jeg vet han innerst inne bryr seg ganske mye og gjør ganske mye for meg, selvom jeg noen ganger sitter med en annen oppfatning (men dette er som regel kun fordi han er redd for å gi meg "falske forhåpninger". Han har ikke alltid rett, og gjør ikke alltid det riktige, men jeg vet at intensjonen hans bare er god, og det er det viktigste for meg..). Hvordan i alle dager kan jeg gjøre slikt mot han da..? Joda, han må ta ansvar, men jeg som kjæreste føler jeg må akseptere feil han gjør også, selvom det noen ganger går utover meg (men kun om det er feiltagelser, ikke mistolk meg, jeg ville ikke blitt om han feks slo og mente det "ikke var med meningen"). Dessuten, jeg har alltid visst at han ikke føler seg klar enda, og det er ikke bare han som har vært altfor uforsiktig. Det må tross alt to for dette...

Uansett, dette har tatt bort masse press på meg føler jeg. Jeg ser ting klarere, jeg begynner endelig å få argumenter både for og imot når det gjelder meg selv. Jeg tror jeg heller mer for enn imot. Men jeg føler jeg må ha mer info.

Har laget meg en liten liste, kom gjerne med innvendinger, flere ting å tenke på og ta i betraktning ol! :

For:

- Jeg har alltid vært flink med barn, alltid gått bra overens med dem

- Jeg har alltid ville ha første barn før jeg er 25

- Jeg har en enorm støtte rundt meg fra venner og familie

- Jeg vil tro jeg ville vært ganske god til å sette hans/hennes beste foran hva jeg selv vil og beste for meg

- Jeg kan tilby et ganske stabilt og trygt hjem, om typen finner ut at dette er greit likevel (tror han og jeg blir mer stabile etter å ha tenkt litt... Har vært ustabilt pga. mye usikkerhet, og vonde ting som har skjedd for flere år siden..)

- Utdanning klarer både han og jeg å gjennomføre

- Mye hjelp fra studentskipnaden

- Besteforeldre og slikt som kan sitte barnevakt om dagen, foreldre, søsken og mange gode venner til kveldstid om det skulle trengs

- Aldri vært noe festmenneske, ikke typen heller. Men heller middag hod venner ol. Ikke noe problem å ta med en unge da..

- Har flere venner med barn som klarer seg kjempe fint

- Får mye støtte økonomisk

- Blir ikke SÅ mye dyrere ferier, eier feriehus så dette trenger jeg ikke gi slipp på

- Begge har jobb

- Jeg har tatt meg selv i å kikke på barneklær flere ganger de siste månedene

- Jeg synes det faktisk er gøy å trille vogn...

- Jeg trives best når jeg ikke er helt alene (selvom jeg trenger litt tid for meg selv noen ganger jeg også..)

- Typen lengter veldig etter samhold til noen, det finnes ikke en person han ville følt dette mer med

- Tenk på alle de koselige stundene!

- Å faktisk oppdra et barn på egenhånd, hvor stolt jeg hadde blitt

- Det er fordeler med å få barn tidlig - unge besteforeldre, oldeforeldre - og foreldre som tåler litt mer

- I steden for min forkjærlighet for å kjøpe klær til meg selv, så kunne jeg lett dratt det over til forkjærlighet for å kjøpe nødvendige ting for at ungen skal ha det bra tror jeg

- Ta ansvar for dine egne handlinger! DU har selv satt deg i denne situasjonen, get yourself together, at du driter deg ut skal ikke gå ut over noen som ikke engang er født enda

- Tenk om han/hun blir noe stort! Tenk om han/hun finner en kur for kreft? Hvem vet. Så lenge jeg tar godt vare på den og gir en bra og trygg oppvekst så vil den bli ganske nyttig og en viktig del av samfunnet.

Imot:

- Typen vil ikke ha barn før han er 30, og ferdig med utdannelse *

*Men dette skal i følge min familie ikke bli noe problem, ikke for han i alle fall

- Jeg er rett og slett livredd

- Er jeg klar for å gi slipp på min forkjærlighet for å kjøpe den buksa eller den genseren jeg måtte ønske?

* Får støtte økonomisk, og det er vel verdt det? Jeg shopper jo egentlig ikke så mye som jeg faktisk trodde...

- Er jeg klar til å snu om livet mitt helt (typen er ikke i alle fall, han mener det vil bli et hinder. Men hvordan vil dette være et hinder?)

- Er jeg klar for å ikke kunne ta utdannelse i utlandet om jeg skulle ha lyst til dette?

- Er jeg klar for å bo et sted jeg egentlig ikke trives så godt, og er møkk lei (jeg snakker om hele fylket...), for at jeg skal kunne bo med typen?

- Jeg tåler barneskrik ganske dårlig, det er det værste jeg vet om!

* finnes det kanskje teknikker for å unngå dette 24/7?

- Å amme høres litt ekkelt ut.. Og jeg synes tanken på å føde og å være gravid er litt ekkelt...

- Hva om ungen blir funksjonshemmet?

- Sykdommer og bleieskift

- Hvor vanskelig det faktisk er å oppdra et barn!

- Søvnløse netter

Kanskje litt merkelig liste, men det er i alle fall ting jeg har tenkt litt på som for og imot. De viktigste punktene imot for meg er vel kanskje om jeg klarer det. Man klarer alt man vil, men klarer jeg psykisk å innstille meg på å være der 24/7? .Opp tidlig, selvom jeg hater dette, se barnefilmer når jeg heller vil se gossip girls, barneskrik osv..

[Gjest Ts]

Oi, det var sykt langt. Beklager. Men har markert det jeg føler er det viktigste

[Snop]

Jeg blir litt på gråten her jeg sitter, for det er som om du skulle beskrevet meg og min kjæreste når vi var oppi den samme situasjonen. Han var livredd, ville ikke ha barnet og så ikke på det som annet enn en liten prikk, og ikke et liv. Du kan forresten fortelle kjæresten din at den har et hjerte som banker. Jeg var bare 5 uker på vei når sykepleierne stod og diskuterte hjerteslaget (noe jeg syntes var fælt at de gjorde ettersom jeg prøvde å være like kald som kjæresten min).

Jeg ombestemte meg kvelden før jeg skulle ta aborten, jeg ville beholde det og fortalte det til kjæresten min. Han ble forbanna og gikk rett ut døra midt på natta. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke klarte å sette et barn til verden med en far som ham.

DUMME, DUMME, DUMME meg.

Orker ikke å skrive mer akkurat nå, da dette er tungt å se tilbake på, og jeg blir skikkelig bitter av å skrive om det...

Dessuten kan du være fullstending annerledes enn meg rent følelsesmessig, så jeg kunne skrevet en hel bok om hvor grusomt det er, uten at du likevel ville hatt en i nærheten så vond opplevelse med det.

Men så lenge du er klar over den risikoen du setter deg selv i følelsesmessig og klarer å se at den risikoen er verdt å ta, så er det jo "greit".

[Fluffe]

hadde aldri i verden beholdt ett barn hvis ikke faren var med på det. verden handler tross alt ikke om mine behov når man er to om det. jeg har ikke lyst å lage ett helvette og miste den jeg elsker pga ett barn som ikke var planlagt. i tilegg hadde jeg ikke hatt økonomisk plass til det. jeg gidder ikke gå å tigge penger av staten

fry verste jeg leser er mødre som gjør alt i sin makt til å påtvinge en gutt en glede han ikke har. "åååå du kommer til å bli så glad i ungen" "han ombestemmer seg...det må han"

min mening ihvertfall og slik hadde jeg tenkt

[Gjest Gjest 37]

Behold barnet du, flotte modne jente:) Han kommer ikke til å vokse seg ansvarlig, fordi du tar vare på han;-)

Unger er en del av deg, de har du alltid, så lenge du gir dem kjærlighet og omsorg. Partnere kommer og går.....

Lykke til og varme tanker

[Britt Banditt]

Det er jo hvertfall tydelig hva du vil da, virker det som. Jeg syns du bør beholde, og det virker som om barnefaren kanskje begynner å venne seg litt til tanken?

[Gjest Gjest]

Hvis jeg visste for lenge siden det jeg vet idag, så ville jeg ha beholdt om jeg var deg. Jeg har aldri hørt om noen som har angra på at de beholdte, men mange som har angra på at de valgte abort. Jeg er en av de som angra. Sørga i over ett år. Helt forferdelig.

[Fluffe]

finnes kjempe mange som ikke angrer etter en abort også. problemet er at det er tabu å ikke angre

[Gjest Ts]

Takker masse for mange svar! Setter pris på at dere tar dere tid:)

Har snakket med mange nå. Alle sier de med glede stepper inn der han svikter, om jeg beholder og an ikke tar ansvar. Godt å vite.

Nå har typen begynt å temabytte når jeg tar det opp. Sier til han at jeg er kvalm feks. mens jeg ligger ved siden av han feks. men får overhode ingen respons fra han. Samme gjelder om jeg tar det opp. Det virker som han later som at det ikke har skjedd.

På tven i dag kom plutselig et reality show hvor en gravid jente og hennes kjæreste pratet litt om dette med barn, at de gledet seg. Han fikk helt noia og trykket febrilsk på kontrollen...

Da han ikke prater til meg så bruker jeg slike ting fr å prøve å se hvordan ståa er hos han (neida, man skal ikke analysere så mye, men han NEKTER å prate...)

jeg tror han enten ikke vil, eller at han bare enda ikke har akseptert at situasjonen er som den er..

Må forresten si jeg er overrasket over meg selv. Jeg tar ting kjempe rolig, påtross av hvordan situasjonen er. Jeg er livredd, aner ikke hva som ventet meg, masse hormoner i kroppen, mye kvalm, vet jeg må oppleve en del smerte uansett ha jeg velger, type som ikke vil prate med meg eller godta situasjonen... De eneste gangene jeg har grått er da jeg fant det ut, prat med ene rådgiveren (kun fordi det var så kort tid etter jeg fant ut og fordi hun skremte meg litt. Fortalte at flere jenter har blitt befølt osv), første natten med panikkanfall etter mareritt om dette og undersøkelsen/ultralyden. Ellers har jeg vært rolig. Var innom barneavdelingen på hm for å titte, sett videoer av fødsler, aborter ol. i dag.. Venninnen min mener jeg ikke må pine meg selv men jeg er glad i å ha info på plass og å gjøre litt research. Etter dette heller jeg mer for enn tidligere (på tross av at fødsler er noe av det ekleste jeg har sett. Ser ut som at man tisser ut innvollene sine og at man ligger på dødsleiet. men gud hvor glade foreldrene ser ut etterpå!). Men jeg føler jeg må se ann typen litt. Som sagt, jeg vil ikke sette han i en rolle han absolutt ikke vil. Men har bestemt meg for å ikke nevne dette på 5-6 dager. Kanskje han bare trenger tid og vil lære seg å godta ting uten mas? Gutter snakker tross alt ikke om problemer før de har svar, som oss jenter...

[Gjest Nanette]

Jeg tror du har svaret inni deg allerede nå. Ønsker deg lykke til.

[Gjest Gjest_gjest_*]

flott at du vil tvinge kjæresten din til å ha barn med deg når han tydligvis ikke vil..

[Gjest Ts]

flott at du vil tvinge kjæresten din til å ha barn med deg når han tydligvis ikke vil..

hadde du lest gjennom hele teksten hadde du sett at det ikke er det jeg gjør..Men han har et ansvar han også... Og nå er det også tross alt slik at det er min kropp, jeg som har hovedansvaret.. Hittil virker det på han at det er omvendt.

Det er ikke det at jeg ønsker meg barn nå. Det et absolutt ikke en ideell situasjon. Men når den er der må man ta ansvar. Og så lenge han har den greia mellom bena, vet noe slikt kan skje, at han ifølge loven ikke har noe han skal ha sagt så burde han vært mye mer forsiktig..

Jeg sa jeg sluttet på piller, men han mente det likevel skulle gå bra. Feil skjer. Men man må ta ansvar. Jeg er villig til å ta ansvaret, tror jeg. Jeg vil ikke tvinge noe på han. Men han ser ikke alvoret. Han tenker kun på det faktum at vi er veldig unge og at det ikke et ideellt for han akkurat nå.

[Fluffe]

hadde du lest gjennom hele teksten hadde du sett at det ikke er det jeg gjør..Men han har et ansvar han også... Og nå er det også tross alt slik at det er min kropp, jeg som har hovedansvaret.. Hittil virker det på han at det er omvendt.

Det er ikke det at jeg ønsker meg barn nå. Det et absolutt ikke en ideell situasjon. Men når den er der må man ta ansvar. Og så lenge han har den greia mellom bena, vet noe slikt kan skje, at han ifølge loven ikke har noe han skal ha sagt så burde han vært mye mer forsiktig..

Jeg sa jeg sluttet på piller, men han mente det likevel skulle gå bra. Feil skjer. Men man må ta ansvar. Jeg er villig til å ta ansvaret, tror jeg. Jeg vil ikke tvinge noe på han. Men han ser ikke alvoret. Han tenker kun på det faktum at vi er veldig unge og at det ikke et ideellt for han akkurat nå.

og du utnytter sitvasjonen over at han ikke har noe han skulle sakt med å beholde ungen? man kan ikke beholde en unge bare forde "For min del så synes jeg det ville vært koselig."

Endret 14. mars 2010 av estella87

[Concertina]

og du utnytter sitvasjonen over at han ikke har noe han skulle sakt med å beholde ungen? man kan ikke beholde en unge bare forde "For min del så synes jeg det ville vært koselig."

Utnytter situasjonen? Er man så voksen at man har sex så bør man også være så voksen at man tar konsekvensene, det eneste som er 100% sikkert er avholdenhet. Nå er det engang slik at man kan bli gravid ved å ha sex, og det er ikke for alle så enkelt at man bare tar abort. Ja, man er to om det, men nå er det nå engang slik at det er kvinnens kropp, og derfor er det også hun som har siste ordet. Og for å kommentere en ting du sa tidligere i tråden: hvis du mister den du elsker fordi du velger å få hans barn så var han ikke mye å ta vare på i utgangspunktet.

[Fluffe]

synd det ikke er en ordning i dette landet som gir menn mere rettigheter. eks kvinnen mister barnebidrag hvis mannen er for abort og kvinnen nekter å ta det... bare ett eksempel. ikke er jeg mann men jeg blir direkte flau over alle kvinner osm kun tenkter på seg selv og ikke mannen i forholde

"så lenge jeg får unge er jeg glad"

og det innlegget du påstår jeg skrev vil jeg gjerne du finner igjen for jeg finner det ikke

Endret 14. mars 2010 av estella87

[Gjest Gjest_jente25_*]

Kjære TS, du står ovenfor er vanskelig valg - det er i allefall sikkert. Men husk at man er to om prevensjon. Noe din kjæreste tydligvis har glemt og ikke vil ta konsekvensen av.

Det er rett som du sier, det er din kropp. Men som jeg ser det er det flere momenter du må tenke igjennom.

Din kjære er nødt til å snakke med deg om dette, han kan ikke bare stikke av når du fortalte at du ikke gikk på pillen, en konsekvens han var villig til å ta når dere hadde ubeskyttet sex.

Hvordan ser du for deg livet som alenemor?

Jeg vet av erfaring blant mine venninner at det vil deg store gleder, store utfordringer, mange nedturer og oppturer.

Jeg ville ha lagt en plan for fremtiden min hvis jeg var deg. Alt er mulig selv om man venter barn.

En utdannelse kan man lett ta, det finnes så gode ordninger med studentsamskipnadene rundt om

TS du virker som en oppegående og smart jente, så dette greier du fint om du vil beholde det. Du lurer heller ikke faren til barnet - han må lære seg konsekvensen av en hyrdestund uten prevensjon.

Hva sier familien hans til situasjonen?

Estella87, hva er det med deg?

Pass på å bruke prevensjon selv, så du ikke havner i samme situasjon før du rakker ned på noen som står over et meget tøft valg!

[Gjest Vilma]

synd det ikke er en ordning i dette landet som gir menn mere rettigheter. eks kvinnen mister barnebidrag hvis mannen er for abort og kvinnen nekter å ta det... bare ett eksempel. ikke er jeg mann men jeg blir direkte flau over alle kvinner osm kun tenkter på seg selv og ikke mannen i forholde

"så lenge jeg får unge er jeg glad"

og det innlegget du påstår jeg skrev vil jeg gjerne du finner igjen for jeg finner det ikke

Sikker på at de bare tenker på seg selv? Det kan faktisk hende de tenker på ungen også. Selv om et foster ikke er et liv for deg, så er det det for mange, det er ikke å komme unna.

[Gjest navnelapp]

Eg tok abort (for veldig mange år sidan), og angra aldri på det. Eg var ikkje klar på noko sett og vis, det var heller ikkje barnefaren. Det er veldig sjeldan at eg sjenkar det ein tanke.

Viss alle dei 16 000 som tek abort kvart år verkeleg hadde slitt så mykje som enkelte vil ha det til hadde det nok vore stor oppstandelse blant fastlegar over heile landet. Sanninga er at dei fleste tek det som ein lettelse, og er ikkje plaga av desse tankane. At enkelte slit er eit faktum, og eg underslår ikkje på nokon måte det, men eg trur ikkje det er så mange som ein vil ha det til.

Dette handlar mykje om å ha (og ta) styringa i sitt eige liv. Det kan ein sjølvsagt gjere med eit barn åleine, men å ha barn saman med ein mann du er glad i er jammen slitsomt nok.

[Concertina]

synd det ikke er en ordning i dette landet som gir menn mere rettigheter. eks kvinnen mister barnebidrag hvis mannen er for abort og kvinnen nekter å ta det... bare ett eksempel. ikke er jeg mann men jeg blir direkte flau over alle kvinner osm kun tenkter på seg selv og ikke mannen i forholde

"så lenge jeg får unge er jeg glad"

Kanskje fordi lovene beskytter BARNET?! Det skal ikke trenge å lide fordi de har en far som stakk av fra ansvaret, har man sex så kan det resultere i barn, så enkelt er det.

og det innlegget du påstår jeg skrev vil jeg gjerne du finner igjen for jeg finner det ikke

Et par innlegg opp:

hadde aldri i verden beholdt ett barn hvis ikke faren var med på det. verden handler tross alt ikke om mine behov når man er to om det. jeg har ikke lyst å lage ett helvette og miste den jeg elsker pga ett barn som ikke var planlagt. i tilegg hadde jeg ikke hatt økonomisk plass til det. jeg gidder ikke gå å tigge penger av staten