Abort eller beholde?

[Gjest Syrin_Ulven]

Det er ein ting man burde prate om før man overhodet hopper til køys egentlig. Prevansjon kan svikte, hva gjør man da? Syns det er viktig å være enig for det er urettferdig mot partner om man tvinger han til å bli far når han ikkje vil eller tar fra han "barnet" når han vil bli far.

Uansett, tenk deg godt om og snakk litt meir med kjæresten din når han har fått tid til å tenke. Ikkje sats på at "han venner seg til det til slutt og ønsker det nok når magen begynner vokse, blablabla" slik som venner og familie sier, for det er slett ikkje sikkert.. Om dette ikkje er noe dere har snakket om før du blei gravid så er det til syvende og sist ditt valg, men det er du nok fullt klar over. Lykke til uansett hva du velger, det går nok fint.

[Gjest TS]

Er ikke slik jeg tenker så det er derfor jeg føler det presset så sterkt. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg ikke brydd meg om hva han mente. Jeg har bestemt meg: jeg vil ikke uten han. Så så lenge jeg ikke får klarsignal fra han om at vi fikser det så får jeg ikke meg selv til å fortsette... Men jeg er ganske sterkt i tvil om at jeg hadde klart å leve med det... Men jeg føler jeg ikke har noe valg.. Det føles galt. Og så får jeg en unge senere, hvordan kan det føles riktig bare det? Kjenne livet i magen, og vite at hadde jeg tatt et annet valg der også så hadde det ikke eksistert... Så lenge det vil kunne utvikle seg og vokse så er det et liv for meg. Hvor tidlig det er i utviklingen har ikke noe å si. Banker hjertet, ernærer det seg, så er det et liv. I følge ordboken er definisjonen " det å være til; tilstand som levende vesen".

Uansett, om jeg hadde klart å gjennomføre aborten er en annen sak...

[Punky Brewster]

Uff TS, det er veldig vanskelig situasjon du har kommet i. Jeg er sikker på at du vil komme til den beslutningen som er best for deg.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle om en nær venninne av meg som har vært i en ganske lik situasjon som deg for en del år siden. Hun ble gravid og samboeren var veldig insisterende på at hun måtte ta gravid, egentlig før hun selv hadde hatt tid til å tenke over hva hun ønsket å gjøre. Det endte med at hun tok abort, delvis fordi han ønsket det og delvis på grunn av den generelle situasjonen rundt (utdanning, jobb, stabilitet osv). Selv om hun følte at det var en riktig beslutning så slet hun litt med det i ettertid, men samboeren tok veldig lett på aborten og han kunne til og med finne på å fleipe om det. Etter et års tid ble det slutt mellom dem. Nå er hun gift med en annen og de har verdens skjønneste lille gutt. Hun sier at hun av og til tenkte på det som kunne vært mens hun var gravid, men samtidig er hun veldig glad for at hun aldri fikk barn med eksen sin.

TS, du har en stor og vanskelig avgjørelse å ta og du vil aldri vite hvordan ting ville blitt om du tok et annet valg enn det du ender opp med, men uansett hva du bestemmer deg for så vil det ha både positive og negative sider. Jeg ønsker deg all lykke til med valget ditt.

[Gjest Gjest]

Jeg ble gravid når jeg var 19. da jeg var 21 var jeg 2 barnsmor :)etter noen år tok forholdet slutt,

og nå har jeg vært alene med barna ett par år.og venner og famile har dem utrolig sjeldent. men vi greier oss utmerket :D selv om det er slitsomt.med barn,hus,jobb osv. selvfølgelig..

men hvorfor har dere ubeskyttet sex i ett forhold om dere ikke vil ha barn ? jeg synes det er idiotisk.

Jeg var ung,men jeg kunne aldri tatt livet av barna mine!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Behold barnet:)

Det er ihvertfall et valg du aldri kommer til å angre på. Abort kan være traumatisk og du kan komme til å føle anger etterpå. Har du og kjæresten sterkt nok bånd dere i mellom vil din avgjørelse om evnt å beholde barnet godtas av han også etterhvert. Gi han tid...

Lykke til.

Håper du tar et valg som kommer fra ditt hjerte:)

[Gjest Gjest]

Mye piss her!

Du har livet fremfor deg! Du er ikke moden som 19-åring. Jeg er 22 og ser helt annerledes på livet enn jeg gjorde som 19 år.

[Gjest Ts]

Kjæresten og jeg har ganske sterke bånd ja. Har vært sammen i 5 år til sammen ca. Men hatt noen små perioder med pause. Begge var sammen med andre i enkelte av periodene... Men vi pratet nesten alltid og møttes et par ganger... Har sett han nesten hver dag siden jeg var 14. Vi var kjempe unge da vi møtte hverandre så det er ikke rart vi har opplevd så mye vondt begge to. Men vi har alltid funnet tilbake til hverandre igjen. Og vi har opplevd så mye sammen. Selvom han er litt vinglete og jeg føler støtten er dårlig nå så ville jeg ikke vært med noen andre... Hadde han fjernet vinglinga og snakket mere med meg i denne situasjonen så hadde han vært helt perfekt!

Ubeskyttet sex.. Nei si det. Var dumme begge to. Han mente å hoppe av i svingen skulle funke så bra siden vi ikke hadde kondomer der og da og fordi han fabsolutt ikke klarte å holde seg.. Det er egentlig ingen unnskyldning, bare ren idioti. Hadde vi vært kjempe forsiktige hadde kanskje situasjonen stilt seg annerledes. Som sagt, jeg vil ikke ha barn jeg heller akkurat nå. Men føler vi må ta ansvar når situasjonen er der.

[Gjest Gjest]

Tror du kommer til å se at barnet kommer til å gi deg mye glede. Det er selvfølgelig slit også til tider men aller mest glede og mye kjærlighet. Det tror jeg kjæresten din vil oppdage også.

La ting få synke inn, gi dere begge tid til å tenke over situasjonen.

Du virker moden og smart, et absolutt pluss. Hvis du forteller kæresten om at du akter å beholde barnet tror jeg også at han forandrer innstilling etterhvert. Han er sikkert redd og usikker.

Lykke til med fremtiden:)

Jeg hadde valgt å beholde det.

[Gjest Gjest]

Eg får vel komme inn som en bitter kyniker her eg då...

Ser at mange meiner ts skal beholde barnet og fleire kommenterer at ho er moden, voksen og sterk. Unnskyld meg - eg seier ikkje at ts er dum, men svært moden leser i alle fall ikkje eg at ho er.

Her er det du har sagt i.l.a tråden;

-eg vil ikkje ha barn (eit av dei siste innlegga)

-kjærasten din vil absolutt ikkje ha barn

- forholdet er ustabilt

- du vil beholde barnet fordi du bør ta det ansvaret når du ble gravid pga idiotisk kåtskap og manglande prevensjon

I lista di over positive og negative ting ved å beholde, kjem det frem mykje umodent. Eg er klar over at det går mange tanker gjennom hovudet ditt no, og at det er vanskeleg å tenke klart. Men ting som "eg liker å trille vogn", "eg kan shoppe til barnet"?

Dette er noko av det siste eg ville tenkt på i denne samanheng. Det er 100 andre viktigare ting å ta omsyn til når ein skal bestemme seg for å behalde eit barn. Eit barn! Eit levande individ som skal ha omsorg og stimuli i 20 år framover.

På den negative sida skriv du at du ikkje tåler barneskrik. Det var flott og ærleg! (Det er forresten svært få teknikkar som du spør etter som virker om du får ein kolikkunge. Då vert det timesvis med skrik og bæring og svært lite søvn!) Du veit heller ikkje om du klarer å la være å shoppe til deg sjølv og sette eigen behov til sides.

Det at du skriv at du har masse familie og venner som kan passe barnet og uttaler at studiene skal du klare uansett, tilseier at du kansje ikkje ser realitetane i situasjonen.

Det er sikkert ein del kvinner som angrer ein abort. Men det er også mange som er overbevist om at dei gjorde det rette og som lever særs godt med ein slike avgjersle i åra etterpå.

Som nokon nevner her oppe - det er dei som angrar som pratar mest. Nokså enkel logikk då det er menneske med uforløste "problem" som treng og ønsker å prate om dei. Og som endå ein person over her skriv - det aller, aller største tabuet er å innrømme at ein angrer det barnet ein fekk. Ingen vil nok prate om akkurat dèt. Utrolig tragisk og trist syns eg. (Men det behøver ikkje bety at dei er dårlege foreldre, "berre" at dei må leve livet i kompromiss med seg sjølv og sine ønsker).

[Gjest Ts]

Eg får vel komme inn som en bitter kyniker her eg då...

Ser at mange meiner ts skal beholde barnet og fleire kommenterer at ho er moden, voksen og sterk. Unnskyld meg - eg seier ikkje at ts er dum, men svært moden leser i alle fall ikkje eg at ho er.

Her er det du har sagt i.l.a tråden;

-eg vil ikkje ha barn (eit av dei siste innlegga)

-kjærasten din vil absolutt ikkje ha barn

- forholdet er ustabilt

- du vil beholde barnet fordi du bør ta det ansvaret når du ble gravid pga idiotisk kåtskap og manglande prevensjon

I lista di over positive og negative ting ved å beholde, kjem det frem mykje umodent. Eg er klar over at det går mange tanker gjennom hovudet ditt no, og at det er vanskeleg å tenke klart. Men ting som "eg liker å trille vogn", "eg kan shoppe til barnet"?

Dette er noko av det siste eg ville tenkt på i denne samanheng. Det er 100 andre viktigare ting å ta omsyn til når ein skal bestemme seg for å behalde eit barn. Eit barn! Eit levande individ som skal ha omsorg og stimuli i 20 år framover.

På den negative sida skriv du at du ikkje tåler barneskrik. Det var flott og ærleg! (Det er forresten svært få teknikkar som du spør etter som virker om du får ein kolikkunge. Då vert det timesvis med skrik og bæring og svært lite søvn!) Du veit heller ikkje om du klarer å la være å shoppe til deg sjølv og sette eigen behov til sides.

Det at du skriv at du har masse familie og venner som kan passe barnet og uttaler at studiene skal du klare uansett, tilseier at du kansje ikkje ser realitetane i situasjonen.

Det er sikkert ein del kvinner som angrer ein abort. Men det er også mange som er overbevist om at dei gjorde det rette og som lever særs godt med ein slike avgjersle i åra etterpå.

Som nokon nevner her oppe - det er dei som angrar som pratar mest. Nokså enkel logikk då det er menneske med uforløste "problem" som treng og ønsker å prate om dei. Og som endå ein person over her skriv - det aller, aller største tabuet er å innrømme at ein angrer det barnet ein fekk. Ingen vil nok prate om akkurat dèt. Utrolig tragisk og trist syns eg. (Men det behøver ikkje bety at dei er dårlege foreldre, "berre" at dei må leve livet i kompromiss med seg sjølv og sine ønsker).

"jeg kan shoppe til barnet" var nå ikke det jeg sa. Jeg sa at jeg akkurat nå har en forkjærlighet for å kjøpe det jeg har lyst på når jeg vil. Men at jeg tenker jeg lett kunne synes det kunne være like moro å kjøpe feks. bleier, tåteflaske, mat til den osv.

At jeg liker å trille vogn er da bare et pluss. Jeg synes det er koselig. Hadde jeg hata det hadde jeg vel aldri giddi å tatt med ungen noen steder??

Du sier det ikke er noe å tenke på i en slik situasjon, men joda, man må tenke på om man klarer å sette til side å kunne dra på shopping med venninner fordi du ikke har så god råd som følge av at mesteparten av pengene går til bleier...

Som jeg også sa, listen min er det jeg hadde tenkt litt på. Jeg spurte også etter flere ting jeg burde ta i betraktning. Jeg har jo ikke gjort dette før så hvordan skal jeg vite absolutt alt jeg bør vite? Det er klart at jeg som 19 åring, som ikke har erfaring med dette vil spørre meg selv om shoppinga, fester ol kan bli satt til side. Når det er slike ting som har vært viktigst for meg.

Hva mener du med at jeg ikke ser realiteten når jeg sier at studiene skal jeg få til? Det er da kjempe mange som får til dette! Ungen kunne blitt med på skolen, eller så hadde den hatt det like bra hos familie eller venner. Trenger jeg litt alenetid for å dra ut er de der da også. Er jeg møkk lei av å skifte bleier dag ut og dag inn er det familie og venner som blir glade for å hjelpe ved å ta over en dag feks.

Du sier jeg ikke klarer å sette mine behov til side, hvor har jeg sagt det? Jeg satt noe lignende opp på listen som et SPØRSMÅL ikke som fakta. Ting jeg må tenke over...

[Gjest navnelapp]

Mi erfaring er at mange som seier dei skal stille opp og passe og avhjelpe ikkje gjer det. På dagtid har folk andre ting å gjere, barnepass er faktisk ein fulldagsjobb.

[Gjest Ts]

Jeg føler jeg trenger litt info om det å ha unger i hverdagen. Og jeg føler jeg trenger noen nøytrale som kan forteller meg om jeg hadde vært i stand til å klare det eller ikke...

I tillegg er typen plutselig usikker igjen og sier han ikke har bestemt seg helt han heller... Men føler fortsatt at den psykiske støtten uteblir.. Men jeg tror jeg vet hvorfor, han vet kanskje ikke hva han skal si, og han tør vel egentlig ikke snakke om det... Men i går fylte han bensinen min full, sjekket olje, ryddet i bilen, tok hundene på tur... Noe han ikke pleier å gjøre ellers, om jeg ikke spør. Han vet kanskje bare ikke hvordan han skal hjelpe?

Hvor mange ganger skal bleier skiftes i løpet av en dag ca.?

Hvor mange ganger skal babyer mates?

Hvor dyrt er det egentlig, og jeg plutselig ikke får hjelp nok likevel?

Kan man vite tidlig i graviditeten om barnet er sykt eller ikke? Hva er i så fall løsninger på et slikt problem?

Er det vanskelig å opprettholde motivasjonen for å fungere i hverdagen og å få det til?

Hvor mye skal en baby sove i løpet av dagen?

Klarer det seg i sengen på eget rom en time el. feks? Ikke at jeg skulle gått ut eller noe, men om det sover og jeg kanskje skulle lage mat el. i mellom tiden..

Hvor mye hjelp kan man egentlig forvente av å få fra mannen, om han godtar?

Hva kan han egentlig hjelpe med?

Er det mange som angrer på at de beholder?

Hvordan vet du hvem som egner seg til å sitte barnevakt eller ikke?

Hvor lenge både før og etter vil du ikke kunne jobe/studere?

[Gjest Gjest]

Jeg må si meg enig med Alt Godt. Familie og venner har egne liv, selv om de sier at de gjerne vil nå, så er virkeligheten en helt annen. Like mye fordi man ikke vet hva slags barn man får eller hvordan man selv er som forelder når man først kommer dit.

Det som er slitsomt med å ha barn har lite med at man ikke kan feste eller shoppe. Det som er slitsomt er at det er et annet menneske som er avhengig av deg til enhver tid hele døgnet, med sitt liv! DU blir hele universet til en annen person, og det ansvaret er like forbanna tungt å bære selv om mormor stiller opp noen timer.

Et barn underholder seg ikke selv mens du leser lekser. Det vil konsekvent kreve så mye av dine mentale ressurser at lekser blir et fjell du bare ikke makter å bestige. Lykken er ikke noen timer med venner og en fest. Lykken blir så liten at det handler om å ligge på sofaen en time uten at noen tar på deg, sier "mamma", spør om noe, marer, kjeder seg, trenger noe osv.

DU forandrer deg som menneske. Og mange sitter med en ekstra utfordring når de oppdager at partneren (oftest mannen) fremdeles ikke fatter hva HANS ansvar faktisk består i. Men må bli fortalt at han må passe sin egen unge. (SÅ mye for likestillingskjerringene som gaper om å "slippe far til"!! KYSS meg sier jeg bare)

Trille vogn har ikke noe med å bli mamma å gjøre i det hele tatt...

[Gjest navnelapp]

Hvor mange ganger skal bleier skiftes i løpet av en dag ca.? Det varierer voldsomt, men åtte til ti gongar minimum, slik det var med mine barn.

Hvor mange ganger skal babyer mates?Nesten heile tida, viss du ammar. Litt seinare, når du byrjar med fast føde, litt oftare enn "voksenmåltida".

Hvor dyrt er det egentlig, og jeg plutselig ikke får hjelp nok likevel?Nesten uråd å seie. Men du må nok rekne ca. 20 000 til "the basics", vogn, bilstol, seng, madrass, sengetøy (fleire, dei gulpar og held på), ein del skift, mykje basistøy, yttertøy/dressar som er ganske dyre, liggestol, litt leiker, høg stol til spising, stelleutstyr osv..

Kan man vite tidlig i graviditeten om barnet er sykt eller ikke? Det varierer veldig. Ein del sjukdommar vert oppdaga på ultralyd, men svært mange vert ikkje oppdaga før ved fødselen eller ei tid etterpå. Min nevø har cp, det vart oppdaga då han var tre.

Hva er i så fall løsninger på et slikt problem? Det kjem jo heilt an på problemet. Uråd å svare generelt på.

Er det vanskelig å opprettholde motivasjonen for å fungere i hverdagen og å få det til? Ja. Men det er også fint. Det er få ting som er så motsetnadsfylt som det å få barn, på alle område, ikkje berre når det gjeld motivasjon.

Hvor mye skal en baby sove i løpet av dagen? Det varierer voldsomt. Mi første sov fire timar midt på dagen, og eg fekk spist, dusja og trent. Nummer to sov aldri meir enn ein halvtime.

Klarer det seg i sengen på eget rom en time el. feks? Ikke at jeg skulle gått ut eller noe, men om det sover og jeg kanskje skulle lage mat el. i mellom tiden.. Ja, du treng ikkje sitte og sjå på barnet medan det søv. Babycall og slikt gjer at du kan halde på med andre ting når (viss...) barnet søv. Men når barnet er våkent må du eller ein annan vere der heile tida, iallfall til det er 6-7 år.

Hvor mye hjelp kan man egentlig forvente av å få fra mannen, om han godtar? Det varierer sjølvsagt frå mann til mann. (og det er ikkje "hjelp", det er delt ansvar.) Min gjorde fantastisk mykje, tok halvparten av svangerskapspermisjonen og var ein eg verkeleg kunne dele ansvaret med. Eg har sett andre fedre som ikkje har opptrådt slik.

Hva kan han egentlig hjelpe med? Alt unntatt amming. (Det vil seie, han hjelper jo der og, ved å hente vatn viss du har gløymt det, ta ansvaret for nr. 1 viss dokke har to barn og alt anna.)

Er det mange som angrer på at de beholder? Eg veit at eg ikkje angra på aborten eg tok. Og at eg ikkje angra på dei to eg fekk, ti år seinare. :-)

Hvordan vet du hvem som egner seg til å sitte barnevakt eller ikke? Det må vere ansvarsfulle personar som tenker klart, veit kvar dei skal ringe om noko skjer, kan alt med skift og mat og sikkerheit og veit at dei aldri må forlate barnet på nokon måte.

Hvor lenge både før og etter vil du ikke kunne jobe/studere? Det kjem an på korleis du er i form, om du får alvorleg bekkenløysing, kva type skule/jobb du har (tunge løft, ståande arbeid), korleis fødselen går, kven du har til å passe, korleis barnet er, om det har kolikk og søv lite eller omvendt, osv.. Umogeleg å svare på før ein er oppe i situasjonen.

[Gjest wahaj]

Det er veldig tungt å få en baby, men du kommer nok aldri til å angre på at du fikk den, og det er utrolig hvor mye man klarer når/hvis man må.

Dagene blir også mer fyllt med positivitet enn negativitet med et barn.

Siden du er så usikker burde du vente i noen uker til før du bestemmer deg (såfremt det er før uke 12).

[Gjest TS]

Men slikt er det vel bare de aller første årene? Et barn på 6 år vil vel kunne fint klare å leke i hagen med en venn, spise på egenhånd, leke på stuegulvet... Jeg hadde jo helt klart blitt med på mange aktiviteter også, men de må vel lære seg å bli mer selvstendige allerede da?

Det blir jo som et hvilket som helst annet familiemedlem du bor med, bare litt mer krevende, eller tar jeg feil? Altså, en som du blir med på aktiviteter, kjører hit og dit, blir med til lege og tannlege, kler på, gir mat, gir oppmerksomhet, prater med, leker med, lærer nye ting... Nå snakker jeg generelt om de litt senere årene da, ikke de første...

Du må hjelpe med mye, men det er jo fordi den ikke klarer seg på egenhånd. Spør om mye, men tar det så forbanna lang tid å svare eller å hjelpe da? Det handler vel om høflighet der også, akkurat som et hvilket som annet menneske.

For meg virker det som at man kan godt bli lei til tider. Akkurat slik som man kan bli lei av andre mennesker. Men som regel er det jo bare koselig? Og de harde tidene går vel fort over og blir glemt når de gode kommer?

Jeg tror jeg skal takle å være med ungen 24/7 de første årene. Mate, skifte bleier, ta den med over alt, skal nok overleve skrikinga (håper noen av dere sponser meg med ørepropper ). Men du sitter vel ikke med så mye selv om faren går inn for å hjelpe?

Hva mer er slit? Jeg ser ikke det som gjør at folk angrer på å beholde...

Jeg skal ikke sammenligne noe som helst, men har en liten hund som er som en baby. Enda en som er som en treåring.. Følger etter meg hele tiden, ene maser om mat hele tiden, minste skal absolutt klappes 24/7, skal luftes flere ganger om dagen, lekes med, sosialiseres... Kan ikke bare dra bort uten pass eller å kunne ta med, kan ikke dra ut hver helg, dyrt, plukke opp bæsj om den ene ikke gidder si ifra at den skal ut, kle på minste om det er altfor kaldt ute... Kan ikke ha rot liggende rundt i huset, mat må settes høyt, søpla må ut ofte ellers blir det tygd i stykker... Livet ble snudd på huet etter vi fikk dem... Slit til tider, men verdt det og er mest kos.. Kan kanskje ikke sammenlignes, men mange mener at det ikke er verdt å ha hund pga. dette. Jeg synes det. Og skulle gjerne hatt flere. Større kjærlighet fra noen skal du lete lenge etter... Dessuten, familien har alltid hjulpet til med de også.. Så tror nok det blir en del hjelp ja...

Men altså, et lite menneske er nok 10x så vanskelig å ta seg av enn to små hunder...

[Gjest Gjest]

Men slikt er det vel bare de aller første årene? Et barn på 6 år vil vel kunne fint klare å leke i hagen med en venn, spise på egenhånd, leke på stuegulvet... Jeg hadde jo helt klart blitt med på mange aktiviteter også, men de må vel lære seg å bli mer selvstendige allerede da?

Det blir jo som et hvilket som helst annet familiemedlem du bor med, bare litt mer krevende, eller tar jeg feil? Altså, en som du blir med på aktiviteter, kjører hit og dit, blir med til lege og tannlege, kler på, gir mat, gir oppmerksomhet, prater med, leker med, lærer nye ting... Nå snakker jeg generelt om de litt senere årene da, ikke de første...

Du må hjelpe med mye, men det er jo fordi den ikke klarer seg på egenhånd. Spør om mye, men tar det så forbanna lang tid å svare eller å hjelpe da? Det handler vel om høflighet der også, akkurat som et hvilket som annet menneske.

For meg virker det som at man kan godt bli lei til tider. Akkurat slik som man kan bli lei av andre mennesker. Men som regel er det jo bare koselig? Og de harde tidene går vel fort over og blir glemt når de gode kommer?

Jeg tror jeg skal takle å være med ungen 24/7 de første årene. Mate, skifte bleier, ta den med over alt, skal nok overleve skrikinga (håper noen av dere sponser meg med ørepropper ). Men du sitter vel ikke med så mye selv om faren går inn for å hjelpe?

Hva mer er slit? Jeg ser ikke det som gjør at folk angrer på å beholde...

Jeg skal ikke sammenligne noe som helst, men har en liten hund som er som en baby. Enda en som er som en treåring.. Følger etter meg hele tiden, ene maser om mat hele tiden, minste skal absolutt klappes 24/7, skal luftes flere ganger om dagen, lekes med, sosialiseres... Kan ikke bare dra bort uten pass eller å kunne ta med, kan ikke dra ut hver helg, dyrt, plukke opp bæsj om den ene ikke gidder si ifra at den skal ut, kle på minste om det er altfor kaldt ute... Kan ikke ha rot liggende rundt i huset, mat må settes høyt, søpla må ut ofte ellers blir det tygd i stykker... Livet ble snudd på huet etter vi fikk dem... Slit til tider, men verdt det og er mest kos.. Kan kanskje ikke sammenlignes, men mange mener at det ikke er verdt å ha hund pga. dette. Jeg synes det. Og skulle gjerne hatt flere. Større kjærlighet fra noen skal du lete lenge etter... Dessuten, familien har alltid hjulpet til med de også.. Så tror nok det blir en del hjelp ja...

Men altså, et lite menneske er nok 10x så vanskelig å ta seg av enn to små hunder...

Følg hjertet ditt du:) Alt annet kommer naturlig etterhvert. dette fixer du kjempe fint. Hjelp fra venner og familie vil selvfølgelig være forskjellig fra familie til familie, noen har ikke støtte og hjelp i det hele tatt, mens andre ser nesten ikke ungen for familie og venner elsker det nye medlemmet;) Ihvertfall aldri føl deg for god til ikke å be om hjelp. Det står sikkert en bestemor eller tante klar på trappen til å ta med nurket på tur:) Igjen...dette fixer du lett....Den vil gi deg gleder og kjærlighet du aldri har vært nær å føle før:) Støtte får du hvis du er alene med barnet. Støtte barnepass, livsopphold og til utdannelse osv, dette varierer selvsagt og kommer ann på hva slags situasjon du står i:)

Kurs og samtaler med fagpersonell både før og etter fødsel hjelper deg også med spørsmål og svar:)

Blir vel også satt i barselgrupper med nybagte mammaer i distriktet der du bor. Slik at du får kontakt med andre i din situasjon.

Dette her er null problem. Er du innstillt på å få det til å fungere klarer du det!!

Ting går seg til etterhvert...Stress ikke med det nå... Fokuser på deg selv og en avgjørelse om hva du velger å gjøre.

Lykke til!

[Gjest redstar]

Hei der, sjønner godt at du gjerne har d litt vanskelig nå.

Jeg ahr vært i samme sitvasjon selv og jeg valgte og ta abort da.

Jeg var 20, han var 22år, vi var nettopp blitt offisielt sammen men vi har vært rundt hverandre en god stund før dette.

Jeg fant ut at jeg hadde blitt gravid og jeg nølte en liten stund med å fortelle det til ham fordi jeg faktisk var veldig veldig usikker.

Han ville abselutt ikke bli far, og jeg ville egentli bli mor, beholde barnet altså.

Jeg var uten jobb, uten utdannelse og jeg viste egentli ikke helt hva jeg ville drive med, men jeg viste at jeg ville være sammen med min kjæreste, reise&se verden, så slå oss til ro med hus og baby.

Han er utdannet med god lønn og vi hadde jo akuratt blitt sammen og så på leiligheter.

Da jeg endelig fortalte min kjære om hva jeg hadde funnet ut, fikk jeg klar beskjed om og ta abort for et barn ville ødlegge hele livet vårs, det var alt for tidlig og vi var ikke klar.

Jeg ble jo ildsint og rasende, og skikkelig skuffa og såra.

Men etter samtale med kjæresten min, min nærmeste vennine og mine nærmeste i familien fant jeg ut at jeg ville ta abort. Jeg tenkte meg veldig igjennom og jeg så selv at dette ikke var tiden for et barn, og hadde jeg ikke hatt min kjære ved min side hadde jeg aldri klart og gjennomføre det. Han var min beste støtte.

Jeg gråt og gråt da jeg skulle bestille time og jeg satt meg på bakbeina mange mange ganger i løpet av de 2 dagene vi måtte vente.

Men jeg klarte heldigvis og holde fokus, jeg var faktisk ikke klar, og i og med at han faktisk ikke ønsket barn nå,- det hadde mye å si for meg.

Jeg ville jo gjerne beholde kjæresten min så klart, jeg ville gjerne gifte meg med ham og få barn med ham, men dette var ikke tidspunktet, og jeg har egentlig en klar tanke om at når mitt barn skal komme til verden skal det ha begge foreldrene sine 100% ved sin side.

Så det ble en forferdelig smertefull og jævli abort for å si det sånn, mest smertefulle jeg noen gang har opplevd, å lå over 10 timer, med min stakkars kjære ved min side så var helt helt forskrekket, han sa selv at dette vil han aldri aldri se meg gå igjennom igjen.

Nå,- et år etter, angrer jeg ikke på min avgjørelse. Vi har snakket mye om hendelsen, både mine følelser og hvordan han følte det når det skjedde, og nå i ettertid.

Jeg har faktisk ikke slitt så mye med det som jeg trodde jeg kom til å gjøre, jeg trodde jeg kom til å få det helt jævli fremover, men det var ikke så vanskelig som jeg trodde, men jeg har hele tiden hatt god god støtte ifra min kjære da, og fra min farmor som også har følget med meg/oss fra begynnelsen av.

Vi har fått reist en del, jeg har fått tatt meg noen kurs og litt utdannelse. Vi har laget vårt eget kjærlighetsrede, og kansje om en stund blir det et lite barn

Så det jeg mener, du bør tenke deg veldig veldig godt igjennom, jeg kan ikke si om du skal eller ikke skal ta abort så klart, det er helt opp til deg.

Du mener kansje du er klar for barn og stifte familie nå, men det er gjerne litt smart å vente litt? Til han også er klar?

Du bestemmer selv, det er ingen andre enn du som kan ta valget.

Og uansett hva du bestemmer deg for så ønsker jeg deg masse lykke til, og jeg håper du har gode mennesker/Venner rundt deg som kan støtte deg uansett hva som skjer fremover, det er det beste hjelpemiddelet:)

[Gjest Gjest]

Sorry at eg fortsetter å vere negativ, men eg vert litt skremt av dette. Det virker jo som du ønskjer å beholde ungen, men samtidig lurer du heile tida på kor fort den kan bli sjølvstendig, kor mykje den kan overlatast til seg sjølv, kor mykje du verkeleg må gjere osv. Og at det vert som å dele hus med eit hvilken som helst familiemedlem, berre litt meir krevande - vel, det kan du gløyme!

Du kan heller ikkje basere det å få barn på at venner og slekt skal stille opp. Beklager, men eg syns ikkje du er klar for dette...

[Gjest Gjest]

Har du vært i kontakt med amathea? De er som regel svært hjelpsomme, og har god oversikt på spesielt det økonomiske i dette

Finn.no, Fretex, og muligens ebay er svært gode muligheter for å spare mye penger.