Orker ikke mer jobb, vil bli trygdet

[Gjest Vilma]

Jeg synes at de som ikke vil jobbe skal slippe å jobbe, men de får forsørge seg selv som annet folk. Alle dere alternativt tenkende får få inn penger på alternative måter, staten har ikke forsørgerplikt over de som er late, men over de som er syke.

[Gjest Gjest]

Sa du ytringsfriheit? Det er jo det eg gjer her jo...

Og du kan jo ikkje koma og ta meg og fengla meg, så eg har for så vidt ytringsfriheit, men kjeft kan ein få... (sjølv om ikkje du var så krass)

Ved å stilla spørsmål ved vedtatte sanningar, slik eg gjer her, meinar eg ein er med på å redda verden. Prøva å finna rota til problema. Og heile tida i livet fylgja hjartet, sjøv om ein blir upopulær og vennelaus.

Akkurat kva eg har gjort, vil eg ikkje seia. Men ikkje så langt unna det du ramsar opp ja.

Eg trur ikkje ein vil tilsettja folk som har depresjon og personlegheitsforstyrringar til støttekontakt. Og så har eg ikkje sertifikat. Dessutan vil eg møta folk (folk som treng støttekontakt) på MIN måte, og det er ikkje alltid ein korrekt måte, meinar samfunnet. Eg seier liksom ikkje dei rette tinga...

Men hvorfor i all verden skal skattebetalerene betale uføretrygd eller staten betale for deg ?

Vist du synes selv du vil ha friheten til å gjøre hva du vil, når du vil ets.

Er fint mulig det uten at skattebetalerene og staten skal gi deg lønn for at du skal drive dank.

Du får ha som mål å tjene opp såppass at du kan kjøpe deg et lite gårsbruk med nok dyrket mark for frykt og grønt, fòr til dyr og noe skog til fyring.

Kjøpe deg noen dyr som gir deg kjøtt, melk og ull til klær så det holder til deg selv.

En hest med slede så du kan farte rundt (da sparer du på den utgiften også)

Og flytte litt uttasis der du får være for deg selv og det ikke koster så mye å kjøpe noe og du kan klare det selv helt og holdent på egenhånd.

Slå opp telt i hagen så kan de folka som du vil "redde", formane og tale for bo.. betaling for kost og losi kan de gjøre med å hjelpe til selv.

Da har du løst alle dine problemer med å ikke vil jobbe for andre, hjelpe andre og hva søren det er du engentlig tror du vil.

UTEN at du forlanger at ANDRE skal betale for at du ikke skal gjøre noe selv.

[Gjest verdenshavet]

Men hvorfor i all verden skal skattebetalerene betale uføretrygd eller staten betale for deg ?

Vist du synes selv du vil ha friheten til å gjøre hva du vil, når du vil ets.

Er fint mulig det uten at skattebetalerene og staten skal gi deg lønn for at du skal drive dank.

Du får ha som mål å tjene opp såppass at du kan kjøpe deg et lite gårsbruk med nok dyrket mark for frykt og grønt, fòr til dyr og noe skog til fyring.

Kjøpe deg noen dyr som gir deg kjøtt, melk og ull til klær så det holder til deg selv.

En hest med slede så du kan farte rundt (da sparer du på den utgiften også)

Og flytte litt uttasis der du får være for deg selv og det ikke koster så mye å kjøpe noe og du kan klare det selv helt og holdent på egenhånd.

Slå opp telt i hagen så kan de folka som du vil "redde", formane og tale for bo.. betaling for kost og losi kan de gjøre med å hjelpe til selv.

Da har du løst alle dine problemer med å ikke vil jobbe for andre, hjelpe andre og hva søren det er du engentlig tror du vil.

UTEN at du forlanger at ANDRE skal betale for at du ikke skal gjøre noe selv.

Eg vil jo heller røske tak i desse jævlige holdningane! Det trengs!!

Ver den endringa du vil ha i verden, seier Ghandi, og er det ei endring eg vil ha, er det desse forkrøpla meiningane dykkar.

Det kan jo ta livet av ein stakkar, og det er heilt hårreisande meiningar de egg fram her.

Ingen psykiske lidingar let seg bevisa!!!!! Eg er så redeleg at eg legg det ikkje fram som eit faktum at eg har den og den diagnosen. Eg KUNNE gjort det. Eg kunne vore uærleg og gjort det på den vanlege måten. Eg kunne syta og klaga og slått i bordet med diagnosar som psykiatarar har gitt meg. Men det held eg meg for god til.

Eg brenn inni meg når eg skriv det, for de er heilt jævlige. God på bunn er de sikkert, men eg ser den ikkje.

Og tenk på alle dårlege lærarar, prestar, sjukepleiarar osv som gjer ein dårleg jobb. Nokre er så dårlege i jobben sin, at ein er villig til å betala dei for å la vera. Eg tek ansvar. Eg er ikkje villig til å gå inn i ein jobb der eg føler eg ikkje yter bra.

[Gjest gjøre en forskjell]

Eg vil jo heller røske tak i desse jævlige holdningane! Det trengs!!

Ver den endringa du vil ha i verden, seier Ghandi, og er det ei endring eg vil ha, er det desse forkrøpla meiningane dykkar.

Det kan jo ta livet av ein stakkar, og det er heilt hårreisande meiningar de egg fram her.

Hva slags holdninger ønsker du å røske opp i og hvilke endringer er det du ønsker å gjøre?

Ghandi reiste rundt og hjalp folk han, selv uten penger.

Jeg egner meg ikke som lærer og derfor er jeg heller ikke lærer, det var ikke sånn at jeg fant den jobben jeg trivdes best med på første forsøk, har prøvd meg på mange jobber jeg før jeg fant ut hvilken hylle jeg passer best i.

[Gjest Gjest]

Det er dessverre altfor, altfor lett å få uføretrygd for mennesker som har vondt i viljen. Mennesker som ikke vil yte, men som gjerne vil nyte.

http://www.nrk.no/1.7021350

Snøhulemannen er et eksempel på en mann som er uføretrygdet fordi han ikke vil tilpasse seg. Joda, han høres ut som en trivelig kar som vet hva han vil, men han får ikke min respekt for denne livsstilen før han gir avkall på trygda si. Hvorfor skal han ha trygd når han ikke er villig til å jobbe for den?

[Gjest verdenshavet]

Eg vil jo heller røske tak i desse jævlige holdningane! Det trengs!!

Ver den endringa du vil ha i verden, seier Ghandi, og er det ei endring eg vil ha, er det desse forkrøpla meiningane dykkar.

Det kan jo ta livet av ein stakkar, og det er heilt hårreisande meiningar de egg fram her.

Ingen psykiske lidingar let seg bevisa!!!!! Eg er så redeleg at eg legg det ikkje fram som eit faktum at eg har den og den diagnosen. Eg KUNNE gjort det. Eg kunne vore uærleg og gjort det på den vanlege måten. Eg kunne syta og klaga og slått i bordet med diagnosar som psykiatarar har gitt meg. Men det held eg meg for god til.

Eg brenn inni meg når eg skriv det, for de er heilt jævlige. God på bunn er de sikkert, men eg ser den ikkje.

Og tenk på alle dårlege lærarar, prestar, sjukepleiarar osv som gjer ein dårleg jobb. Nokre er så dårlege i jobben sin, at ein er villig til å betala dei for å la vera. Eg tek ansvar. Eg er ikkje villig til å gå inn i ein jobb der eg føler eg ikkje yter bra.

Det er jo dette som er "jobben" min, og eg får betalt for det. (Eg får rehabiliteringspengar/arbeidsavklaringspengar. Å banke vett i skallen til slike som dykk, er min jobb. De er til dei grader på jorde. Ahhhhh som eg NYT å sitja og eta sjokolade, kjøpt av rehabiliteringspengane eg har pått innvilga! Dykkar pengar! Eg har legen og NAV si godkjenning på at eg i minst eit år skal få rehabiliteringspengar/arbeidsavklaringspengar, og eg nyt å tenkja på at de er de, dukk "slitatar" som betalar for at eg sit her og et sjokolade og jobbar med å banke vett i skallen dykkar. 1-0 til meg.

[Gjest Gjest]

1-0 til deg? Joda, kos deg med sjokoladen din du, men vit at normale mennesker ler av deg og ser ned på deg.

Håper virkelig ikke du har barn som overtar holdningene dine.

[Gjest heldig og glad]

Det er jo dette som er "jobben" min, og eg får betalt for det. (Eg får rehabiliteringspengar/arbeidsavklaringspengar. Å banke vett i skallen til slike som dykk, er min jobb. De er til dei grader på jorde. Ahhhhh som eg NYT å sitja og eta sjokolade, kjøpt av rehabiliteringspengane eg har pått innvilga! Dykkar pengar! Eg har legen og NAV si godkjenning på at eg i minst eit år skal få rehabiliteringspengar/arbeidsavklaringspengar, og eg nyt å tenkja på at de er de, dukk "slitatar" som betalar for at eg sit her og et sjokolade og jobbar med å banke vett i skallen dykkar. 1-0 til meg.

Vel, som jeg sa i et tidligere innlegg så er ikke jeg av dem som klager over hva skattepengene går til. Har full forståelse for at folk som av helsemessige årsaker ikke kan jobbe får innvilget uføretrygd. Tror ikke jeg merker det særlig på pengepungen at du er på rehabilitering, og du må gjerne spise så mange sjokolader du vil for meg.

Og vett nok i skallen har jeg fra før så her skal du slite, jeg trives faktisk med å jobbe og har en jobb hvor jeg gjør en forskjell.

Men skal du frelse verden så må du nok litt lenger enn KG.

[Rinoa_H]

TS her.

Er i 20-årene, jobber nå i butikk. Har ingen glede av jobben, har aldri hatt det. Livet mitt er fritiden sammen med venner og familie. Bor på landet, så det er minimalt med andre ledige jobber rundt her. Å flytte er uansett uaktuelt, det er her jeg har familie og venner, kan ikke leve uten dem.

Ser at noen av dere var ganske negative, det var vel å vente. Men har betalt min skatt i alle år, så synes ikke det er noe galt å få noe tilbake fra samfunnet for en gangs skyld, det er vel derfor man betaler skatt?

Ser helt ok på et liv som trygdet, har flere venninner som er det (psykiske diagnoser). Og de har det helt greit, tid til å gjøre det de vil på dagen uten å mistrives på jobb. Folk er vel forskjellige, noen trives best med å ha litt bedre tid i hverdagen til å gjøre ting i sitt eget tempo?

skjønner deg. Har mange av de samme problemne selv. Og det er mange folk som blir unødvendig provosert og sinte for ting de egentlig ikke burde. Noen mennesker har hatt et helvetes liv med bare dritt fra de fleste rundt seg helt fra de var små barn. Mobbing,voldelig partner,skilte foreldre som ikke har hatt tid eller ork til å bry seg, utfrysning fra de fleste rundt seg for å nevne noe.. Ikke rart man blir sykisk sliten og utmattet både fysisk og sykisk når man i tilegg til å ha disse vonde tingene og depresjon å bære på i tilegg må opp til en jobb hver dag som man pines til å gå til fordi man føler seg utenfor og mistrives. Dette er ikke et liv. Det er et helvete. Dette har vært min situasjon og jeg har prøvd å fått hjelp, men det har ikke nyttet. Jeg klarer ikke jobbe 100%. Det kan hende det hadde hjulpet for deg også å prøve å jobbe litt mindre først i stedet for å søke full uføre hvis du synes det er veldig ille.

Synes folk som hele tiden skal klage på folk som går på trygd osv må se å holde kjeft snart og ikke ødelegge livet enda mer til mange av de som allerede har det jævlig nok fra før. Det er ikke alle som har samme situasjon men mange har det veldig vanskelig, alle opplever arbeidslivet forskjellig. La dem være i fred. Skatt må man betale uansett. Slik er det bare. Hvis du er misunnelig eller selv mistrives i jobben så heller si ifra og ikke lat som det er noe annet.

Jeg synes personlig at samfunnet er feil på denne måten. Det skulle vært bedre tror jeg om de ansatte flere folk, så hvert menneske kunne jobbe mindre men fortsatt ha nok til å klare seg med det viktige.

Endret 9. mars 2010 av Rinoa_H

[Gjest verdenshavet]

Vel, som jeg sa i et tidligere innlegg så er ikke jeg av dem som klager over hva skattepengene går til. Har full forståelse for at folk som av helsemessige årsaker ikke kan jobbe får innvilget uføretrygd. Tror ikke jeg merker det særlig på pengepungen at du er på rehabilitering, og du må gjerne spise så mange sjokolader du vil for meg.

Og vett nok i skallen har jeg fra før så her skal du slite, jeg trives faktisk med å jobbe og har en jobb hvor jeg gjør en forskjell.

Men skal du frelse verden så må du nok litt lenger enn KG.

KG?

[Gjest Gjest]

KG?

Kvinneguiden.

[Gjest heldig og glad]

skjønner deg godt. Har mange av de samme problemne selv. Og det er mange folk som blir unødvendig provosert og sinte for ting de egentlig ikke burde. Noen mennesker har hatt et helvetes liv med bare dritt fra de fleste rundt seg helt fra de var små barn. Mobbing,voldelig partner,skilte foreldre som ikke har hatt tid elelr ork til å bry seg, utfrysning fra de fleste rundt seg for å nevne noe.. Ikke rart man blir sykisk sliten og utmattet både fysisk og sykisk når man i tilegg til å ha disse vonde tingene og depresjon å bære på i tilegg må opp til en jobb hver dag som man pines til å gå til fordi man føler seg utenfor og mistrives. Dette er ikke et liv. Det er et helvete. Dette har vært min situasjon og jeg har prøvd å fått hjelp, men det har ikke nyttet. Jeg klarer ikke jobbe 100%. Det kan hende det hadde hjulpet for deg også å prøve å jobbe litt mindre først. Synes folk som hele tiden skal klage på folk som går på trygd osv må se å holde kjeft snart og ikke ødelegge livet enda mer til mange av de som allerede har det jævlig nok fra før. Det er ikke alle som har samme situasjon men mange har det veldig vanskelig, alle opplever arbeidslivet forskjellig. La dem være i fred. Skatt må man betale uansett. Slik er det bare. Hvis du er misunnelig eller selv mistrives i jobben så heller si ifra og ikke lat som det er noe annet.

Jeg synes personlig at samfunnet er feil på denne måten. Det skulle vært bedre tror jeg om de ansatte flere folk, så hvert menneske kunne jobbe mindre men fortsatt ha nok til å klare seg med det viktige.

Jeg syns jo det er trist at folk har opplevd mye fælt i livet, og det er jo der problemet ligger, ikke at du ikke har lyst til å jobbe. Usikkerhet, utrygghet?

Jeg ble mobbet i perioder da jeg gikk på skolen, jeg ble "mishandlet" av mine foreldre, og har vært utsatt for seksuelt misbruk som barn. Men jeg er vel av de som kan kalles løvetannbarn, for jeg har klart meg forbausende bra til tross for alt jeg har opplevd. Og noe som har hjulpet meg veldig er å jobbe, å føle at jeg mestrer. Jobben gir meg stor glede, men det tok jo sin tid før jeg fant jobben jeg trivdes mest med. Gjennom mine jobber har jeg truffet mange hyggelige folk og ogs mannen min som jeg har fått tre barn med.

Livet mitt har ikke vært en solskinnshistorie det heller, men jeg har vært heldig som har kommet meg videre og har fått bearbeidet det som har skjedd meg.

[Gjest verdenshavet]

Kvinneguiden.

Sei ikkje det.

Når eg fortel folk at eg vil bidra til å redde verda, seier dei: Gje pengar til regnskogfondet, engasjer deg i Amnesty, bli fadder for fattige barn.osv...

Engdringa må jo skje i BEVISSTHEITA til folk. Pengar nyttar ikkje. Ein må snakka med folk og "møta" dei eller treffa dei. Ein kan jo snakka med folk utan å "treffa" dei, om du skjønar, sånn i sjela. Eg får angst og depresjon av dette sjellause samfunnet, der ein bør og bør og bør, og der ein liksom lever på sida av seg sjølv.

Er det ei oppskrift for ikkje å lykkast, er det nok at "eg har nok ikkje det som skal til. Ghandi og Næss var store, men kva har eg å stilla opp med i det selskapet?" Eg må jo gjera det på MIN måte, og det må du også!Og KG kan jo vera ypperleg til dette formålet.Det nyttar ikkje å gå i forspora til andre. Ver tru mot deg sjølv, og gjer verda ei teneste. Det er det eg prøver på.

Og Ghandi og Næss fekk jo også pepper.

[¤Pernille¤]

Du er ganske ung til å bli uføretrygdet. Det er nok av andre løsninger. Kanskje sykemelding, omskolering, skiffte jobb?

Tja, en venninne ble uføretrygdet grunnet kronisk sykdom da hun ble 19, noe som var veldig fortjent. Hun er kjempesyk.

Til TS vil jeg kanskje heller råde deg til å prøve å bli sykemeldt i et år før du tar drastiske avgørelser, men jeg kan jo ikke vite noe om hva legen din mener. Det kan ingen andre her heller egentlig, og så grovt krasse kommentarer er unødvendige, i mine øyne.

Kan godt hende TS ikke egentlig ønsker å jobbe, men om dette er tilfellet, eller om hun faktisk er så syk at hun er i ferd med å "falle i kjelleren", er ikke noe jeg kan bedømme over nett.

Jeg sliter også med kronisk sykdom, og blir antageligvis sykemeldt et års tid, for å samle litt krefter og kjenne etter. Tror kanskje dette kan være løsningen for deg, men det er som sagt legen din som vet!

Det er kun legen din som kan vurdere dette, ikke vi på kvinneguiden!

[Rinoa_H]

Jeg syns jo det er trist at folk har opplevd mye fælt i livet, og det er jo der problemet ligger, ikke at du ikke har lyst til å jobbe. Usikkerhet, utrygghet?

Jeg ble mobbet i perioder da jeg gikk på skolen, jeg ble "mishandlet" av mine foreldre, og har vært utsatt for seksuelt misbruk som barn. Men jeg er vel av de som kan kalles løvetannbarn, for jeg har klart meg forbausende bra til tross for alt jeg har opplevd. Og noe som har hjulpet meg veldig er å jobbe, å føle at jeg mestrer. Jobben gir meg stor glede, men det tok jo sin tid før jeg fant jobben jeg trivdes mest med. Gjennom mine jobber har jeg truffet mange hyggelige folk og ogs mannen min som jeg har fått tre barn med.

Livet mitt har ikke vært en solskinnshistorie det heller, men jeg har vært heldig som har kommet meg videre og har fått bearbeidet det som har skjedd meg.

Det er godt å høre at du er en av de som har klart deg bra, men ikke alle er samme. Ikke alle er like sterke og kommer helskinnet ut av slike situasjoner. Noen sitter igjen med masse vondt. Og ikke alle er heldige å møte snille og imøtekommende folk senere eller på jobb. Mange møter bare enda mer motgang, og jeg er en av de. Har prøvd meg i jobb flere plasser. Har prøvd å finne ut hva som er galt, fått hjelp som egentlig ikke har hjulpet noe særlig. Til tross for dette prøver jeg forsatt å jobbe så mye jeg klarer. Det finnes så mange kyniske, overlegne mennesker, og jeg har møtt min del av disse, spesielt på jobb. Så derfor er jeg drittlei av folk som slenger dritt uten å tenke. Bare la en stakkar få være i fred. Tro meg, han/hun har det vondt nok fra før i de fleste tilfeller så ikke vits å prøve å gjøre det verre! Skulle ønske folk kunne hatt litt mere ydmykhet og kjærlighet for hvernadre i stedet for alltid bare å dømme og se det negative.

Endret 9. mars 2010 av Rinoa_H

[Gjest Gjest]

Sei ikkje det.

Når eg fortel folk at eg vil bidra til å redde verda, seier dei: Gje pengar til regnskogfondet, engasjer deg i Amnesty, bli fadder for fattige barn.osv...

Engdringa må jo skje i BEVISSTHEITA til folk. Pengar nyttar ikkje. Ein må snakka med folk og "møta" dei eller treffa dei. Ein kan jo snakka med folk utan å "treffa" dei, om du skjønar, sånn i sjela. Eg får angst og depresjon av dette sjellause samfunnet, der ein bør og bør og bør, og der ein liksom lever på sida av seg sjølv.

Er det ei oppskrift for ikkje å lykkast, er det nok at "eg har nok ikkje det som skal til. Ghandi og Næss var store, men kva har eg å stilla opp med i det selskapet?" Eg må jo gjera det på MIN måte, og det må du også!Og KG kan jo vera ypperleg til dette formålet.Det nyttar ikkje å gå i forspora til andre. Ver tru mot deg sjølv, og gjer verda ei teneste. Det er det eg prøver på.

Og Ghandi og Næss fekk jo også pepper.

Det er ikke til å komme forbi at du er doven, egoistisk og lat. Det eneste du oppnår med å misjonere her er å gi folk fordommer mot "ekte" uføretrygdede. Du er fullt ut i stand til å jobbe, men du vil ikke. Sp du finner på unnskyldininger for å slippe.

Gjør du noe som helst for samfunnet rundt deg, bortsett fra å drite ut uføretrygdede her på KG?

Og vennligst ikke sammenlign deg med Ghandi og Næss. Den pepperen du og ts får er fullt fortjent.

[Gjest verdenshavet]

Det er ikke til å komme forbi at du er doven, egoistisk og lat. Det eneste du oppnår med å misjonere her er å gi folk fordommer mot "ekte" uføretrygdede. Du er fullt ut i stand til å jobbe, men du vil ikke. Sp du finner på unnskyldininger for å slippe.

Gjør du noe som helst for samfunnet rundt deg, bortsett fra å drite ut uføretrygdede her på KG?

Og vennligst ikke sammenlign deg med Ghandi og Næss. Den pepperen du og ts får er fullt fortjent.

Eg samanliknar meg med Næss og Ghandi og Jesus, og når det gjeld sistnemde, så kvalifiserar det vel til ein psykiatrisk diagnose, så då er vi vel einige likevel då.

Har du ikkje fått det inn enno? JA KROPPEN MIN ER I STAND TIL Å JOBBE. Eg kan smila og lata vel og seia akkurat dei rette tinga, og folk vil tru eg er normal. Men eg er ikkje villig til å jobbe utan at sjela mi er "med", utan at eg kan stå inne for det eg gjer. Eg ser på dette som å ta ansvar for livet sitt, du kallar det å vera doven. Eg må leva med fordømmelse og pepper for valget mitt, du møter forståelse og støtte.

Eg rosar meg sjølv for det eg har skrive her i dag, for all kritikken eg får, viser at dette trengs.

[Gjest Gjest]

Eg samanliknar meg med Næss og Ghandi og Jesus, og når det gjeld sistnemde, så kvalifiserar det vel til ein psykiatrisk diagnose, så då er vi vel einige likevel då.

Har du ikkje fått det inn enno? JA KROPPEN MIN ER I STAND TIL Å JOBBE. Eg kan smila og lata vel og seia akkurat dei rette tinga, og folk vil tru eg er normal. Men eg er ikkje villig til å jobbe utan at sjela mi er "med", utan at eg kan stå inne for det eg gjer. Eg ser på dette som å ta ansvar for livet sitt, du kallar det å vera doven. Eg må leva med fordømmelse og pepper for valget mitt, du møter forståelse og støtte.

Eg rosar meg sjølv for det eg har skrive her i dag, for all kritikken eg får, viser at dette trengs.

Og når er det du føler at sjela di er med, da? Om alle skulle nekte å jobbe bare fordi de ikke brenner for yrket sitt, hvordan tror du da samfunnet hadde sett ut? Tror du vaskedamene elsker å vaske? Tror du kassedamene på Rimi har det som hobby og lengter til hver dag på jobb? For det tror ikke jeg. De utfører en jobb, ikke fordi de nødvendigvis elsker jobben, men fordi de ser nytten av den i samfunnet og de ønsker å forsørge seg selv. Disse er hverdagsheltene som får hjulene til å gå rundt. Alle disse som utfører et ærlig arbeid, selv om det ikke nødvendigvis er noe de brenner for, det er DISSE som redder verden. Ikke slike som deg.

[Gjest Gjest]

Det er ikke til å komme forbi at du er doven, egoistisk og lat. Det eneste du oppnår med å misjonere her er å gi folk fordommer mot "ekte" uføretrygdede. Du er fullt ut i stand til å jobbe, men du vil ikke. Sp du finner på unnskyldininger for å slippe.

Gjør du noe som helst for samfunnet rundt deg, bortsett fra å drite ut uføretrygdede her på KG?

Og vennligst ikke sammenlign deg med Ghandi og Næss. Den pepperen du og ts får er fullt fortjent.

Helt enig.

"ekte" uføre har gjerne 100% uføregrad som det aller siste alternativ. Som føles som et nederlag. Etter en lang "reise" og mye "blodslit" for å forsøke å komme seg tilbake i jobb.

Uendelig trening, behandling, undersøkelser og jobbutprøvinger i mange år.. det føles ofte som den aller siste instans.

En går igjennom en tøff fase etterpå siden en føler uførheten som et nederlag, en tapt kamp mot å ikke lengre være delaktig i samfullet slik en føler alle andre er.

En blir på siden av alt.... et nederlag.

Før en forsøker å gjøre det beste ut av det. Leve med di smertene og problemene en daglig har.

Det er ekte uføre.

Det er grusomt å lese at en skal bli sammenlignet med late mennesker som ønsker uførhet forde di ikke gidder å jobbe.

[Gjest verdenshavet]

Og når er det du føler at sjela di er med, da? Om alle skulle nekte å jobbe bare fordi de ikke brenner for yrket sitt, hvordan tror du da samfunnet hadde sett ut? Tror du vaskedamene elsker å vaske? Tror du kassedamene på Rimi har det som hobby og lengter til hver dag på jobb? For det tror ikke jeg. De utfører en jobb, ikke fordi de nødvendigvis elsker jobben, men fordi de ser nytten av den i samfunnet og de ønsker å forsørge seg selv. Disse er hverdagsheltene som får hjulene til å gå rundt. Alle disse som utfører et ærlig arbeid, selv om det ikke nødvendigvis er noe de brenner for, det er DISSE som redder verden. Ikke slike som deg.

Ein periode i livet var kassadame drøymejobben. Søkte, men fekk ikkje. Og eg har hatt ok jobbar. Og studiar. Men det går ikkje lenger. Eg har arbeidd på sjukeheim. OK ein lang periode. Men det er ikkje forsvarleg lengre. Det er "krig" inni meg. Forvirring, sorg, ukonsentrasjon, og dette gjekk ut over dei gamle, som ikkje fekk forsvarleg pleie. Eg unnar dei ikkje det.

No er eg kome til eit punkt i livet, der eg ikkje ser at nokon ordinær jobb vil vera forsvarleg.Så eg spurte psykiatrien: Kan eg få lov å leva, sjølv om eg ikkje vil tena pengar, eller er det ei borgarplikt, sånn at eg faktisk då heller må dø? Kan eg saga av armen, hjelper det?

"Det er ikkje nødvendig å sage av armen" sa dei på sjukehuset der eg var innagt. "Du kan få trygd likevel."

"Flott", sa eg.