Orker ikke mer jobb, vil bli trygdet

[Gjest verdenshavet]

Så triveleg! Joa, eg har planar og drøymar, men sånn konkret tykkjer eg ikkje det er lurt å skriva dei her!

Og når det gjeld framtida, så er det usikkerheit knytta til det, og sånn som eg har skrive her, så har eg på ein måte tenkt "verste scenario", fordi det er liksom ei slags tryggheit å vita at ein er "berga" åkke som. Eg trur eg kan dra slutningen om at eg skal sleppa å svelta, frysa, tigga på gata eller prostituera meg. Og då skal eg vel klara meg. Men det er jo angst og depresjon dette handlar om, og eg tykkjer berre at ein skal ta på alvor at ein har angst og depresjon, og ikkje ignorera det, for det går ut over både deg og andre!!! Eg vil ha ærlegheit!!

Eg er så gled eg er 33 og ikkje yngre, for det er tøft å skulle vera ung og lovande.

Du verka som ei triveleg jente. Hell og lykke til deg!

Oi! Det var til T.s. Jaja, så fekk du svar av meg og!

[Gjest Gjest]

Vel ja, mennesker er vel i bunn og grunn late. Men det er latskap som har avlet en del nyttige oppfinnelser, da har den dovne latstokken kombinert lataskapen med initiativ og oppfinnsomhet for å få noe nyttig ut av den. Takket være innlagt vann slipper vi å hente vann fra brønnen f.eks.

Ren dra-seg-på-sofaen latskap som den du forfekter er derimot ikke noe å rope hurra for.

Å hjelpe andre mennesker er hyggelig, det synes vel de fleste. Men nå er det ikke så veldig nyttig for samfunnet om man begrenser innsatsen til å kun skulle hjelpe folk med veibeskrivelser i ny og ne.

Og du som skryter slik av at du ønsker å hjelpe andre - hva har du gjort for andre i det siste? Og nei, det å skulle omvende andre til ditt forkvaklede, selvforherligende syn er ikke til hjelp for verken deg eller noen andre.

[Gjest Gjest]

Men det er jo angst og depresjon dette handlar om, og eg tykkjer berre at ein skal ta på alvor at ein har angst og depresjon, og ikkje ignorera det, for det går ut over både deg og andre!!! Eg vil ha ærlegheit!!

Og nettopp dette er en viktig grunn til at jeg prøver å dytte på deg for å innse at å gjøre en jobb er viktig. Ikke bare for samfunnet, økonomien og alt det der, men for din egen familie, om du har barn.

Min mor er uføretrygdet pga blant annet sosialangst. Hun hadde jobb tidligere, men syntest det var like greit å slutte da hun fikk barn. Etterhvert ble angstspiren større og større, og den har nå slått ut i full blomst. Dette hemmer henne, hun handler ikke selv, betaler ikke regninger, tør ikke gå ut og har mistet en del sosiale antenner. Hun var langt friskere da hun hadde jobb, men hun vil ikke innrømme det. Hun er fornøyd med å la familien handle klær til henne, aldri hjelpe barna med leksene og å ikke stå opp for å spise frokost med barna for å nevne noe. Hun er også grunnleggende lat, og gjør ikke mer for familien enn absolutt nødvvendig. Etter at hun fikk uføretrygd ble hun enda verre; hun murer seg inne, har ingen venner og ingen hobbyer. Vi barna gikk for lut og kaldt vann, og jeg misunte mine venner med yrkesaktive mødre fordi disse var i bedre humør og tok seg mer av barna enn enn min mor.

Om det er slik du vil bli, så fortsett i samme sporet. Men jeg vil sterkt anbefale at du får deg en deltidsjobb, et vikariat, et eller annet forpliktende så du kommer deg opp om morgenen.

[Rinoa_H]

Og nettopp dette er en viktig grunn til at jeg prøver å dytte på deg for å innse at å gjøre en jobb er viktig. Ikke bare for samfunnet, økonomien og alt det der, men for din egen familie, om du har barn.

Min mor er uføretrygdet pga blant annet sosialangst. Hun hadde jobb tidligere, men syntest det var like greit å slutte da hun fikk barn. Etterhvert ble angstspiren større og større, og den har nå slått ut i full blomst. Dette hemmer henne, hun handler ikke selv, betaler ikke regninger, tør ikke gå ut og har mistet en del sosiale antenner. Hun var langt friskere da hun hadde jobb, men hun vil ikke innrømme det. Hun er fornøyd med å la familien handle klær til henne, aldri hjelpe barna med leksene og å ikke stå opp for å spise frokost med barna for å nevne noe. Hun er også grunnleggende lat, og gjør ikke mer for familien enn absolutt nødvvendig. Etter at hun fikk uføretrygd ble hun enda verre; hun murer seg inne, har ingen venner og ingen hobbyer. Vi barna gikk for lut og kaldt vann, og jeg misunte mine venner med yrkesaktive mødre fordi disse var i bedre humør og tok seg mer av barna enn enn min mor.

Om det er slik du vil bli, så fortsett i samme sporet. Men jeg vil sterkt anbefale at du får deg en deltidsjobb, et vikariat, et eller annet forpliktende så du kommer deg opp om morgenen.

igjen vil jeg bare si at folk er veldig forskjellig. Jeg har en pause fra jobb og skole akkurat nå fordi jeg venter på svar fra kurs. Jeg har lenge også prøvet å finne en deltidsjobb og vært på intervjuer uten hell, men jeg må si at jeg har faktisk greid å få meg flere venner og vært med folk jeg faktisk liker og hatt det bedre når jeg ikke jobba. Jeg har hatt mer overskudd til å faktisk være sammen med folk. Da jeg jobba var jeg sammen med endel folk på jobb som jeg ikke likte og følte jeg ble herset med. Jeg var depremert og utmattet og orket ikke være nesten noe med folk. Jeg jobbet da litt over 60%. Så jeg vil nok ikke si at det er likt for alle. Jeg sier helelr ikke at jeg synes trådstarteren bør bli fullt uføretrygd før hun har sett om hun kan klare å jobbe deltid. Jeg kjenner ikke henne og hennes problemer. Hvis hun får trygd(noe som faktisk ikke er så lett) så har hun nok et grunnlag for det også.

Jeg er enig med verdenshavet i mye av det hun sier. Bir forbauset selv over hvor harde og kyniske folk kan være til noen de ikke kjenner en gang. Og det er sant som hun sier. De verste sårene er ikke alltid de som synes for andre. Og folk er ikke like flinke til å ta vare på hverandre sånn sett.

Jeg tror faktisk mennesket har en indre forsvarsmekanisme som sier ifra når nok er nok. Noen har det så vondt at de ikke klarer mer. De tenker på å ta livet av seg selv. Det virker som om verdenshavet kanskje har det slik også når man ser på noe av det hun har skrevet. Skal man godta at man lever et liv hvor man ønsker man var død hver eneste dag?..

Jeg har også betalt skatt, men jeg har aldri klaget over å måtte betale det til de som går på trygd. Selv om jeg fikk ennå så lite lønn. Synes det er fælt hvor slemme og dømmende folk kan være. Blir helt satt ut..føler heller det er de som sier slike ting som er egoistiske..men de ser det ikke selv. De vil ikke se på seg selv. Bare fordi noen jobber og tjener masse penger til seg selv betyr ikke at de er mindre egoistiske enn mange som går på trygd.

Endret 9. mars 2010 av Rinoa_H

[loffen]

Helt enig.

"ekte" uføre har gjerne 100% uføregrad som det aller siste alternativ. Som føles som et nederlag. Etter en lang "reise" og mye "blodslit" for å forsøke å komme seg tilbake i jobb.

Uendelig trening, behandling, undersøkelser og jobbutprøvinger i mange år.. det føles ofte som den aller siste instans.

En går igjennom en tøff fase etterpå siden en føler uførheten som et nederlag, en tapt kamp mot å ikke lengre være delaktig i samfullet slik en føler alle andre er.

En blir på siden av alt.... et nederlag.

Før en forsøker å gjøre det beste ut av det. Leve med di smertene og problemene en daglig har.

Det er ekte uføre.

Det er grusomt å lese at en skal bli sammenlignet med late mennesker som ønsker uførhet forde di ikke gidder å jobbe.

[Rinoa_H]

synes det virker som om de som går på trygd liksom skal bli steplet som mindreverdige, skattesnyltere eller tapere..som om de er noe stygt. Å få trygd er faktisk ikke noe som er enkelt, det vet jeg. Så de som faktisk får det har oftest en god grunn til det. De er mennesker, mange mennesker som har hatt det vanskelig og har det veldig vanskelig.Ikke noe annet. Ingen skal behøve å kalle dem noe stygt

Endret 10. mars 2010 av Rinoa_H

[Gjest verdenshavet]

igjen vil jeg bare si at folk er veldig forskjellig. Jeg har en pause fra jobb og skole akkurat nå fordi jeg venter på svar fra kurs. Jeg har lenge også prøvet å finne en deltidsjobb og vært på intervjuer uten hell, men jeg må si at jeg har faktisk greid å få meg flere venner og vært med folk jeg faktisk liker og hatt det bedre når jeg ikke jobba. Jeg har hatt mer overskudd til å faktisk være sammen med folk. Da jeg jobba var jeg sammen med endel folk på jobb som jeg ikke likte og følte jeg ble herset med. Jeg var depremert og utmattet og orket ikke være nesten noe med folk. Jeg jobbet da litt over 60%. Så jeg vil nok ikke si at det er likt for alle. Jeg sier helelr ikke at jeg synes trådstarteren bør bli fullt uføretrygd før hun har sett om hun kan klare å jobbe deltid. Jeg kjenner ikke henne og hennes problemer. Hvis hun får trygd(noe som faktisk ikke er så lett) så har hun nok et grunnlag for det også.

Jeg er enig med verdenshavet i mye av det hun sier. Bir forbauset selv over hvor harde og kyniske folk kan være til noen de ikke kjenner en gang. Og det er sant som hun sier. De verste sårene er ikke alltid de som synes for andre. Og folk er ikke like flinke til å ta vare på hverandre sånn sett.

Jeg tror faktisk mennesket har en indre forsvarsmekanisme som sier ifra når nok er nok. Noen har det så vondt at de ikke klarer mer. De tenker på å ta livet av seg selv. Det virker som om verdenshavet kanskje har det slik også når man ser på noe av det hun har skrevet. Skal man godta at man lever et liv hvor man ønsker man var død hver eneste dag?..

Jeg har også betalt skatt, men jeg har aldri klaget over å måtte betale det til de som går på trygd. Selv om jeg fikk ennå så lite lønn. Synes det er fælt hvor slemme og dømmende folk kan være. Blir helt satt ut..føler heller det er de som sier slike ting som er egoistiske..men de ser det ikke selv. De vil ikke se på seg selv. Bare fordi noen jobber og tjener masse penger til seg selv betyr ikke at de er mindre egoistiske enn mange som går på trygd.

Takk for støtten! likar også det du skriv! Og til de andre: Nei, eg har ikkje barn. Det er nærast uaktuelt å få det og. Kunne jo risikera at dei blir like meg jo! Slik sjanse kan ein ikkje ta. Eg tenkjer heller at ein får skåna dei som skånast kan. Ikkje greit å bli fødd.Då kan jo eg på min side byrja å snakka om kor egoistisk det er å få barn. Men her er jo folk forskjellige. Igjen får folk finna ut kva som er best for dei, og så får dei få respekt for valga sine. men det ska iallefall mot til å gå eigne vegar, det skal vera sikkert. Gjer ein det som dei fleste andre gjer, slepp ein å vera skyteskive. Eg har heller ikkje hund, eller kjærast, berre så det er sagt.

Og dette med at jobb alltid er bra for angst og depresjon er slett ikkje alltid rett. "No må du gjera det du tykkjer er morro, og som du har lyst til" sa sjukepleiarane til meg, då eg vart utskriven. Men eg klarar ikkje heilt det, for eg er bekymra for framtida. Å ha angst og depresjon er ein fulltidsbeskjeftigelse. Dei fleste arbeidsplassar fortener ein tilsett som er glad og fornøgd, for då yter ein best. Kven vil vel gå ti ein frisør som bit tenna saman for å klara å utføra jobben, ein røyrleggjar som dagdrøymer om eit anna liv, ein lærar som tek seg sammen for å framstå som glad og fornøgd? Det har de ikkje svart på! Det er jo ikkje verna bedrifter det er snakk om. Ein deprimert person kan gjera meir ugagn enn gang i jobben, og dette gir han igjen ei kjensle av å ikkje meistra, og det fører han endå lenger ned.

Kan de ikkje svara på det?

[Rinoa_H]

Takk for støtten! likar også det du skriv! Og til de andre: Nei, eg har ikkje barn. Det er nærast uaktuelt å få det og. Kunne jo risikera at dei blir like meg jo! Slik sjanse kan ein ikkje ta. Eg tenkjer heller at ein får skåna dei som skånast kan. Ikkje greit å bli fødd.Då kan jo eg på min side byrja å snakka om kor egoistisk det er å få barn. Men her er jo folk forskjellige. Igjen får folk finna ut kva som er best for dei, og så får dei få respekt for valga sine. men det ska iallefall mot til å gå eigne vegar, det skal vera sikkert. Gjer ein det som dei fleste andre gjer, slepp ein å vera skyteskive. Eg har heller ikkje hund, eller kjærast, berre så det er sagt.

Og dette med at jobb alltid er bra for angst og depresjon er slett ikkje alltid rett. "No må du gjera det du tykkjer er morro, og som du har lyst til" sa sjukepleiarane til meg, då eg vart utskriven. Men eg klarar ikkje heilt det, for eg er bekymra for framtida. Å ha angst og depresjon er ein fulltidsbeskjeftigelse. Dei fleste arbeidsplassar fortener ein tilsett som er glad og fornøgd, for då yter ein best. Kven vil vel gå ti ein frisør som bit tenna saman for å klara å utføra jobben, ein røyrleggjar som dagdrøymer om eit anna liv, ein lærar som tek seg sammen for å framstå som glad og fornøgd? Det har de ikkje svart på! Det er jo ikkje verna bedrifter det er snakk om. Ein deprimert person kan gjera meir ugagn enn gang i jobben, og dette gir han igjen ei kjensle av å ikkje meistra, og det fører han endå lenger ned.

Kan de ikkje svara på det?

takk for det:) Skjønner deg veldig godt. Jeg kunne heller ikke tenke meg å få barn selv om jeg kun er 25. Tviler på at jeg vil det i fremtiden heller fordi jeg ser hvor fælt barnet mitt kan få det, og det vil jeg ikke utsette et nytt menneske for. Jeg har heller ikke kjæreste(av egen vilje) og har ikke planer om å gifte meg. Føler ofte at jeg må få meg kjæreste og unge og alt det der fordi folk rundt meg forventer det. Det har ofte hendt at jeg må forsvare at jeg ikke har kjæreste osv. Det er også veldig vanskelig å måtte forsvare for andre hele tiden hvorfor man ikke jobber eller har 100% jobb når en sliter og livet er tungt nok fra før. Man blir utrolig deprimert. Føler mye press og har angst og frykt for fremtiden. Det er tøft å være annerledes og være seg selv. Men man må ikke la andre bestemme og ødelegge livet ens lenger. Når man har fått nok, ja så har man det.

[Gjest Alabama]

OK, eg skal gje deg rett i at ein ikkje har rett til trygd, men til pengar til livsopphald.

Hvor skal pengene komme fra hvis ingen gidder å bidra til felleskapet?

[Gjest Gjest]

Kven vil vel gå ti ein frisør som bit tenna saman for å klara å utføra jobben, ein røyrleggjar som dagdrøymer om eit anna liv, ein lærar som tek seg sammen for å framstå som glad og fornøgd? Det har de ikkje svart på!

Tror du alle mennesker som er i jobb brenner for jobben sin? Det gjør de ikke. Jeg har hatt to arbeidsplasser med svært dårlig arbeidsmiljø, den ene var det som trygt kan betegnes "drittjobb", og sjefen rottet seg sammen med en arbeidskollega som baksnakket andre og ødela de andres eiendeler. Hun fikk aldri noe som helst kritikk for oppførselen, ettersom hun av en eller annen grunn var sjefens yndling. Hun fikk høyere lønn, fordi hun klarte å overbevise sjefen at hun var dyktigere enn alle andre. Vi som jobbet med henne så derimot tydelig at hun ikke utførte jobben skikkelig, og hun skrøt av at hun gikk hjem etter 2 timer mens hun krevde betalt for 4. Mer penger på henne, og ekstraarbeid på oss andre.

Hva gjør man da? Nei, man løper ikke til legen og krever trygd. Man biter tennene sammen, holder ut og leter etter andre muligheter. Jeg gikk ned i stilling, og senere begynte jeg å studere.

Tror du at rørleggeren i eksempelet ditt er alene om å dagdrømme? De færreste mennesker i landet lever og ånder for jobben sin. Og det ville ikke plaget meg det minste om han drømte om å bli noe annet. Jeg har tiltro til at han utfører et forsvarlig arbeid inne på badet mitt, selv om han egentlig ønsker seg en karriere som popstjerne.

[Gjest verdenshavet]

Hvor skal pengene komme fra hvis ingen gidder å bidra til felleskapet?

På lang sikt trur eg menneska bestemmer seg for å leva utan eit pengesysten, eller bytte-system, når dei har byrja å tenkja annleis. Pengar fører berre med seg bekymring likevel.

Og kvifor spør alle berre opp igjen spørsål som dette, utan å svara på dei spørsmåla som eg kastar ut? Spørsmål som: Trur de me har eit valg om å skapa eit meir fritt samfunn, der me ikkje er underkasta "livets harde realitetar?" Det er jo berre naturkreftene som EIGENTLEG er dei harde realitetane?

Alt blir liksom putta inn i eit debit-kredit-system. Følelsar blir putta inn i det systemet. "No sa han noko vennleg til meg, og då må eg seia noko vennleg tilbake, som seg hør og bør." Me lever ikkje i eit fritt samfunn. Alle blir oppfordra til å vera seg sjølv, men når en vel å faktisk vera seg sjølv, vankar det kjeft.

[Gjest Gjest]

Du vil ikke ha pengesystem, og du vil ikke ha byttesystem heller? Eller er det byttesystem du ønsker i stedet for pengesystem?

[Gjest verdenshavet]

Tror du alle mennesker som er i jobb brenner for jobben sin? Det gjør de ikke. Jeg har hatt to arbeidsplasser med svært dårlig arbeidsmiljø, den ene var det som trygt kan betegnes "drittjobb", og sjefen rottet seg sammen med en arbeidskollega som baksnakket andre og ødela de andres eiendeler. Hun fikk aldri noe som helst kritikk for oppførselen, ettersom hun av en eller annen grunn var sjefens yndling. Hun fikk høyere lønn, fordi hun klarte å overbevise sjefen at hun var dyktigere enn alle andre. Vi som jobbet med henne så derimot tydelig at hun ikke utførte jobben skikkelig, og hun skrøt av at hun gikk hjem etter 2 timer mens hun krevde betalt for 4. Mer penger på henne, og ekstraarbeid på oss andre.

Hva gjør man da? Nei, man løper ikke til legen og krever trygd. Man biter tennene sammen, holder ut og leter etter andre muligheter. Jeg gikk ned i stilling, og senere begynte jeg å studere.

Tror du at rørleggeren i eksempelet ditt er alene om å dagdrømme? De færreste mennesker i landet lever og ånder for jobben sin. Og det ville ikke plaget meg det minste om han drømte om å bli noe annet. Jeg har tiltro til at han utfører et forsvarlig arbeid inne på badet mitt, selv om han egentlig ønsker seg en karriere som popstjerne.

Du omgjekk spørsmålet mitt, og det gjer alle her. Ein gjer samfunnet ei bjørneteneste om ein bit tenna saman! Trur du ikkje eg har antenner og merkar om ein person snakkar sant når han seier at han har det bra? Hurra for folk som er ærege nok til å seia at ting ikkje går greit, for fyrst då kan ein prøva å gjera noko med problemet.

SÅ KOM MED LØYSINGAR DÅ FOR POKKER! KVIFOR SET DE UNGAR TIL VERDEN, OM DET IKKJE ER FOR AT DEI UNGANE DETTOPP KAN BIDRA TIL EIN BETRE VERDEN? Og mi meining er at ein IKKJE bidrar til ein betre verden med å bita tenna saman. Det fører berre til eit helvetes liv for seg sjølv og andre, sidan de fornektar at problema eksisterar. Slik er det jo med alle problem. Første skritt er å innrømma at dei er der, og så gjera noko med dei. Eg tykkjer folk skal byrja å ta ansvar og skapa det samfunnet dei tykkjer det er godt å leva i for seg sjølv og andre! Det gjer eg, og eg gjer det mellom anna ved å skriva dette.

Og eg må berre beklaga at eg har behov for mat og husly, og dermed pengar frå felleskassa.

[Gjest Gjest]

Du snakker så varmt om å ta ansvar for eget liv, men du driter i at din egoistiske oppførsel går ut over andre. Si gjerne at du ikke har det greit, men det finnes andre og langt bedre løsninger enn å mure seg inne i ei stue med et sugerør langt nedi felleskassa. Bytt jobb. Jobb deltid. Andre i din situasjon har klart det før deg.

Du etterlyser løsninger, men du overser glatt alle de løsningene folk har gitt deg, hvis de da ikke innebærer uføretrygd. Forslag til nye yrker bryr du deg ikke om, deltid er ikke interessant. Kun trygd.

[Gjest verdenshavet]

Du vil ikke ha pengesystem, og du vil ikke ha byttesystem heller? Eller er det byttesystem du ønsker i stedet for pengesystem?

Nei, byttesystem er jo berre meir tungvint enn pengesystem, for då må ein jo kanskje bæra med seg all mulig krimskrams som betalingsmiddel. Eller selgja sex eller massasje eller "immatrielle" varer.

Eg har ikkje så mange svar, men eg stiller spørsmåla, i håp om at folk skal byrja å tenkja på om me har eit valg til å skapa ein betre verden.

Men i staden for ein fruktbar debatt, er det berre angrep å spora. Kva med å heva blikket bittelitt? Går det an å tenkja LITT lengre? Eller er de så slitne av dei harde jobbane dykkar at de ikkje orkar? I sa fall så er det jo endå eit argument å jobba mindre.

De trur de er heltar og ærlege slitarar, men kanskje de er nyttige idiotar for samfunnet?

Eg nektar å tru at det er meint at livet skal vera ein hard kamp for å klara seg. Og nesten ingenting morro. I sa fall vil det ikkje vera forsvarleg å setja ungar til verden.

[Gjest Gjest]

Å kun stille spørsmål er svært lite konstruktivt. Gi heller folk et alternativ om du ønsker å verve folk til samfunnet ditt. For ditt drømmesamfunn kan jeg ennå ikke se at du har beskrevet. Det eneste jeg kan se er at du ikke ønsker å jobbe, fordi du ikke har funnet en jobb du brenner for.

Så hva er det egentlig du vil? Du sier vi kritiserer, men sannelig gjør du det samme. Samtidig som du ønsker å høste fruktene av det samfunnet du kritiserer.

En hippiekoloni hvor alle jobber på et økologisk jordbruk og forsørger seg selv, er det noe sånt du ønsker? Da vil du også måtte jobbe.

Eller hva med et samfunn som Amish-folket i USA har? Der jobber de også. Uansett hva slags samfunn man lever i slipper man ikke unna å måtte gjøre en innsats for samfunnet.

[Gjest verdenshavet]

Du snakker så varmt om å ta ansvar for eget liv, men du driter i at din egoistiske oppførsel går ut over andre. Si gjerne at du ikke har det greit, men det finnes andre og langt bedre løsninger enn å mure seg inne i ei stue med et sugerør langt nedi felleskassa. Bytt jobb. Jobb deltid. Andre i din situasjon har klart det før deg.

Du etterlyser løsninger, men du overser glatt alle de løsningene folk har gitt deg, hvis de da ikke innebærer uføretrygd. Forslag til nye yrker bryr du deg ikke om, deltid er ikke interessant. Kun trygd.

Jo, eg ønsker meg yrkesretta attføring. Men det er jo også ein slags form for trygd. Å bytta jobb og jobba deltid kunne kanskje litt om senn ha latt seg gjera, men det vil ikkje vera noko eg traktar etter nei. Når ein går rundt og ikkje trives noko særleg trur eg som sagt det går ut over andre folk. Eg tykkjer folk skal følga drøymane sine, og ikkje ta til takke med det nestbeste.Tykkjer det er viktig med denne prinsippielle debatten eg. Og dei fleste som i dag er heltar, var gjerne skyteskiver mens dei levde. Thor Heyerdal, som fylde drøymane sine, var vel ikkje så enkel å leva med han heller.

[Eplefe]

Du, damen, det er deg bevisbyrden ligger på, så du kan strengt tatt ikke kreve et eneste svar eller motargument før du kommer med gjennomtenkte og gode argumenter for ditt syn.

"Jeg gidder ikke ..." er ikke et eksempel på overnevnte.

[Gjest CookieMonster]

Jo, eg ønsker meg yrkesretta attføring. Men det er jo også ein slags form for trygd. Å bytta jobb og jobba deltid kunne kanskje litt om senn ha latt seg gjera, men det vil ikkje vera noko eg traktar etter nei. Når ein går rundt og ikkje trives noko særleg trur eg som sagt det går ut over andre folk. Eg tykkjer folk skal følga drøymane sine, og ikkje ta til takke med det nestbeste.Tykkjer det er viktig med denne prinsippielle debatten eg. Og dei fleste som i dag er heltar, var gjerne skyteskiver mens dei levde. Thor Heyerdal, som fylde drøymane sine, var vel ikkje så enkel å leva med han heller.

Hvis alle skulle gjøre nøyaktig som de ville, hvem skulle finanisert veldferdssaten da? Hvem skulle ha betalt for deg? For at samfunnet skal gå rundt, så må de aller fleste jobbe. Alle kan ikke bare følge drømmene sine. Hvem skal vaske å sykehusene, hvem skal sørge for at du får betalt maten din på butikken? Du virker utrolig naiv.

[Gjest Gjest]

Når ein går rundt og ikkje trives noko særleg trur eg som sagt det går ut over andre folk.

Du fremstiller det som at du nekter å jobbe av hensyn til samfunnet, men det går ut over andre folk i langt større grad om du nekter å jobbe i det hele tatt.

Yrkesrettet attføring er kanskje en form for trygd, det vet jeg ikke, men det er likestilt med arbeid i mine øyne. Da gjør man seg fortjent til ytelsene man mottar, enten man nå får betalt fra arbeidsgiver eller NAV.