Gå til innhold

Orker ikke mer jobb, vil bli trygdet


Gjest Gjest_Tuva_*

Anbefalte innlegg

Gjest Gjest_Tuva_*

Hei, jeg har et stort problem. Orker rett og slett ikke mer jobb. Er kronisk trøtt om morgenen, dårlige sjefer,lang reisevei (busssbytte), og sliter med sosial angst og fibromyalgi.

Har konkludert med at arbeidslivet ikke er noe for meg, og vil bli uføretrygdet. Trenger mer tid for meg selv for å kunne fungere i hverdagen, ikke bare krype stuptrøtt i senga når jeg kommer hjem.

Med mine diagnoser (kronisk trøtthet, sosial angst og fibromyalgi), hva tror dere jeg bør "satse" på for å bli uføretrygdet, hvis dere skjønner hva jeg mener? Hvordan bør jeg legge dette fram for NAV og fastlege for å ha størst mulig sjanse får å bli trygdet? Regner med at flere av dere har vært igjennom dette og kan gi noen råd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Gjest_hogwash_*
Trenger mer tid for meg selv for å kunne fungere i hverdagen, ikke bare krype stuptrøtt i senga når jeg kommer hjem.

Nå skal jeg ikke uttale meg om dine diagnoser, men akkurat det sitatet der beskriver hverdagen til veldig mange fem av syv dager i uken.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vurdert å bytte jobb eller flytte?

Hvor gammel er du forresten?

Hva jobber du med og hvor lenge har du jobbet?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor i all verdens land og rike frivillig gå inn for en livssituasjon med økonomisk begrensning og lav sosial omgang og aktivitet?

Hvorfor ikke heller satse på å bo nær jobben, eller å jobbe nært bosted og å opprettholde både økonomi og daglig sosial omgang, pluss en interessant jobb med utfordringer og interessante gjøremål i hverdagen?

Tror du virkelig at alt kan bli så mye bedre om du bare får lov til å sove litt lengre hver morgen?

Husk at ditt daglige sosiale liv kanskje betyr mye mer enn hva du selv tror. :-)

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_smiley_*
Hei, jeg har et stort problem. Orker rett og slett ikke mer jobb. Er kronisk trøtt om morgenen, dårlige sjefer,lang reisevei (busssbytte), og sliter med sosial angst og fibromyalgi.

Har konkludert med at arbeidslivet ikke er noe for meg, og vil bli uføretrygdet. Trenger mer tid for meg selv for å kunne fungere i hverdagen, ikke bare krype stuptrøtt i senga når jeg kommer hjem.

Med mine diagnoser (kronisk trøtthet, sosial angst og fibromyalgi), hva tror dere jeg bør "satse" på for å bli uføretrygdet, hvis dere skjønner hva jeg mener? Hvordan bør jeg legge dette fram for NAV og fastlege for å ha størst mulig sjanse får å bli trygdet? Regner med at flere av dere har vært igjennom dette og kan gi noen råd?

Unnskyld meg, men målet ditt burde ikke være å bli ufør. Målet ditt burde være å få hjelp slik at du kan klare å fungere i en jobbsituasjon. Det er mange som er sliten, lang reisevei, håpløs sjef, diverse plager. Vi kan ikke slutte å bidra til samfunnet og heller la samfunnet betale oss for å kose oss hjemme. Det er jo ikke rart helseutgiftene går til himmels.

Nei, må si jeg blir provosert over innlegget ditt. Hadde vinklingen vært hvordan du skulle klare å få hjelp til å fungere hadde jeg hatt symptai, men at du ønsker å bli ufør, det er provoserende.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tro meg, du vil ikke bli uføretrygdet. Snakk med legen din om en gradert sykemelding, du. Det er mye mer fornuftig utifra det du gir oss her, om du virkelig ikke orker fem dager uken arbeidstid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gjest_Tuva_*

TS her.

Er i 20-årene, jobber nå i butikk. Har ingen glede av jobben, har aldri hatt det. Livet mitt er fritiden sammen med venner og familie. Bor på landet, så det er minimalt med andre ledige jobber rundt her. Å flytte er uansett uaktuelt, det er her jeg har familie og venner, kan ikke leve uten dem.

Ser at noen av dere var ganske negative, det var vel å vente. Men har betalt min skatt i alle år, så synes ikke det er noe galt å få noe tilbake fra samfunnet for en gangs skyld, det er vel derfor man betaler skatt?

Ser helt ok på et liv som trygdet, har flere venninner som er det (psykiske diagnoser). Og de har det helt greit, tid til å gjøre det de vil på dagen uten å mistrives på jobb. Folk er vel forskjellige, noen trives best med å ha litt bedre tid i hverdagen til å gjøre ting i sitt eget tempo?

Men er det ingen som har synspunkt på det jeg egentlig spurte om: hvordan jeg egentlig bør legge dette fram for NAV og fastlege?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Betalt skatt i alle år? Du er i 20-årene jente...du kan komme med slike uttalelser når du nærmer deg minst 50 :P

Slike som deg ødelegger for oss andre. Du har ingen glede av å gå på jobb derfor vil du heller gå hjemme. Jeg tror de fleste har det på samme måte, men de biter tenna sammen.

Jeg skulle gjerne gitt deg alle mine smerter så du kan gå hjemme istedenfor, og så kan jeg ta din "kjedelige" jobb.

Håper virkelig ikke du får uføre fordi du trives bedre med litt tid i hverdagen og føler det er best å ha fritid med familie og venner....

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest CookieMonster
Hei, jeg har et stort problem. Orker rett og slett ikke mer jobb. Er kronisk trøtt om morgenen, dårlige sjefer,lang reisevei (busssbytte), og sliter med sosial angst og fibromyalgi.

Har konkludert med at arbeidslivet ikke er noe for meg, og vil bli uføretrygdet. Trenger mer tid for meg selv for å kunne fungere i hverdagen, ikke bare krype stuptrøtt i senga når jeg kommer hjem.

Med mine diagnoser (kronisk trøtthet, sosial angst og fibromyalgi), hva tror dere jeg bør "satse" på for å bli uføretrygdet, hvis dere skjønner hva jeg mener? Hvordan bør jeg legge dette fram for NAV og fastlege for å ha størst mulig sjanse får å bli trygdet? Regner med at flere av dere har vært igjennom dette og kan gi noen råd?

Hva med å finne en annen jobb og heller gå ned i stillingsprosent? Alle sliter vel med dårlig tid og mye jobb i hverdagen, men de skjønner at det trengs for å få samfunnet og økonomien til å gå rundt.. Beklager, men du virker egentlig litt lat og ikke villig til å prøve andre ting. Det er mange som er stuptrøtte og kaster seg på sofaen når de kommer hjem fra jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du får flytte da, flytt noem kilometer eller mil lenger bort hvor det fins jobber, men lært nok til at du fortsatt kan ha kontakt med venner og familie. Jeg har hatt en jobb jeg hatet jeg også, pga en dårlig sjef og en ansatt som drev trakassering, men jeg sykemeldte meg ikke for det.... jeg tok en utdannelse, og jeg byttet jobb. Og når du sier at du er i 20-årene, og rett etterpå sier at du har betalt skatt i alle år og nå vil ha noe tilbake. Ser du virkelig ikke hvor feil dette er? Det argumentet med at "jeg har betalt skatt i alle år" passer fint på alderspensjonister, men ikke på en arbeidslei noenogtjue-åring!

Ser ut som de venninnene dine har særdeles dårlig innflytelse på deg. Om du fikk deg noen nye venner ville du kanskje ikke trakte etter å bli uføretrygdet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

TS her.

Er i 20-årene, jobber nå i butikk. Har ingen glede av jobben, har aldri hatt det. Livet mitt er fritiden sammen med venner og familie. Bor på landet, så det er minimalt med andre ledige jobber rundt her. Å flytte er uansett uaktuelt, det er her jeg har familie og venner, kan ikke leve uten dem.

Ser at noen av dere var ganske negative, det var vel å vente. Men har betalt min skatt i alle år, så synes ikke det er noe galt å få noe tilbake fra samfunnet for en gangs skyld, det er vel derfor man betaler skatt?

Ser helt ok på et liv som trygdet, har flere venninner som er det (psykiske diagnoser). Og de har det helt greit, tid til å gjøre det de vil på dagen uten å mistrives på jobb. Folk er vel forskjellige, noen trives best med å ha litt bedre tid i hverdagen til å gjøre ting i sitt eget tempo?

Men er det ingen som har synspunkt på det jeg egentlig spurte om: hvordan jeg egentlig bør legge dette fram for NAV og fastlege?

vel, når det gjelder angst - og da spesielt sosial angst så er deltakelse i arbeidslivet noe av det beste man kan gjøre for å forbedre det.

faktisk blir ganske mange med angst mye dårligere av å være hjemme, nettopp fordi man blir isolert i langt større grad, og man blir ikke "tvunget" til å utfordre seg selv.

jeg får følelsen av at du har vokst opp i et miljø hvor uføretrygd er "ok" selv om man ikke strengt tatt har behov for det/er til det beste, men jeg kan forsikre deg om at dette sjeldent er til det beste.

nav kommer aldri til å uføretrygde deg. de kommer til å legge opp til tilrettelagt arbeid/arbeidstrening/utdanning etc.

så selv om nav og fastlegen går med på tiltak, så blir det neppe uføretrygd.

jeg kan ikke fatte at et menneske kan ha så lite livsgnist at man ønsker å bli uføretrygdet....

jeg er selv kronisk syk, og har vært langtidssykemeldt.

for meg er det virkelig tungt, fordi mitt største ønske er å kunne delta i arbeidslivet og skaffe en karriere jeg kan være stolt av, og som kan gi et grunnlag for økt livskvalitet og mulighet til å forsørge de barna jeg ønsker meg for fremtiden.

jeg har flere venninner som sliter med helsen, og som har vært på tiltak. og vet du hva de ønsker seg mest og jobber hardt mot? å være i arbeidslivet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

Er i 20-årene, jobber nå i butikk. Har ingen glede av jobben, har aldri hatt det. Livet mitt er fritiden sammen med venner og familie. Bor på landet, så det er minimalt med andre ledige jobber rundt her. Å flytte er uansett uaktuelt, det er her jeg har familie og venner, kan ikke leve uten dem.

Ser at noen av dere var ganske negative, det var vel å vente. Men har betalt min skatt i alle år, så synes ikke det er noe galt å få noe tilbake fra samfunnet for en gangs skyld, det er vel derfor man betaler skatt?

Ser helt ok på et liv som trygdet, har flere venninner som er det (psykiske diagnoser). Og de har det helt greit, tid til å gjøre det de vil på dagen uten å mistrives på jobb. Folk er vel forskjellige, noen trives best med å ha litt bedre tid i hverdagen til å gjøre ting i sitt eget tempo?

Men er det ingen som har synspunkt på det jeg egentlig spurte om: hvordan jeg egentlig bør legge dette fram for NAV og fastlege?

Jepp, tenk hvis alle tenkte sånn? Da hadde det nok nok gått nedenom og hjem med velferdsstaten Norge.

Forvøvrig nyter vi alle godene av å betale skatt. Lav egenandel hos helsevesenet, et brukbart veinett som stadig forbedres, og så videre i det uendelige.

Utrolig hvor mange som er trygdet pga "psykiske diagnoser"!

Hva med å ta seg selv i nakken og jobbe seg gjennom det? Og som en annen skrev lengre oppe, det å delta i arbeidslivet og ellers være sosial er den beste medisinen.

Ta ansvar!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner jeg blir skikkelig provosert av deg. Du har missforstått dette med skatt noe skikkelig. Dette er noe vi alle bidrar med for de godene vi har i velferdsNorge. Ikke for at enkeltpersoner skal utnytte systemet og snylte på oss andre som faktisk går på jobb. Jeg er faktisk ikke interessert i å jobbe for deg. Lønna mi skal ikke brukes opp av deg fordi du er lat.Ikke er det bare umoralsk, men usoledarisk også. Hvordan skulle det gå med landet vårt hvis alle tenkte som deg og forventet å bli underholdt av staten før de fyller tredve? Skam deg<1

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

TS, det er ikke bare å bli uføretrygdet. Jeg skal på ingen måte uttale meg om din helsesituasjon, hvis legen din mener at du er arbeidsufør, så vil legen sende inn søknad om dette.

MEN; først må du ha vært sammenhengende sykemeldt over lengre tid, så må du over på en lengre periode med rehabilitering, og trolig yrkesrettet attføring.

Det finnes mange jobber du kanskje har bedre forutsetninger for å klare, selv om du ikke er istand til å jobbe 100%.

Du bør snakke med legen din om helsetilstanden din og vurdere gradert sykemelding i første omgang, og evnt vurdere omskolering. Ufør er liksom siste siste utvei når alt annet er prøvd.

Edit: Jeg syns det er rart at du i tillegg til Fibromyalgi-dignose har angst og tretthet som separate diagnoser. Både angst og tretthet er jo en del av symptomene i forhold til fibromyalgi?

Endret av Pjukset
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skaff deg utdanning eller ny jobb, flytt hvis nødvendig.

At du ikke vil flytte fra venner og familie tror jeg nok ikke er grunn nok til å få innvilget noe som helst.

Nå betviler jeg egentlig hvor ekte dette er, men jeg tviler ikke på at det finnes 20-åringer med denne innstillingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_smiley_*
TS her.

Er i 20-årene, jobber nå i butikk. Har ingen glede av jobben, har aldri hatt det. Livet mitt er fritiden sammen med venner og familie. Bor på landet, så det er minimalt med andre ledige jobber rundt her. Å flytte er uansett uaktuelt, det er her jeg har familie og venner, kan ikke leve uten dem.

Ser at noen av dere var ganske negative, det var vel å vente. Men har betalt min skatt i alle år, så synes ikke det er noe galt å få noe tilbake fra samfunnet for en gangs skyld, det er vel derfor man betaler skatt?

Ser helt ok på et liv som trygdet, har flere venninner som er det (psykiske diagnoser). Og de har det helt greit, tid til å gjøre det de vil på dagen uten å mistrives på jobb. Folk er vel forskjellige, noen trives best med å ha litt bedre tid i hverdagen til å gjøre ting i sitt eget tempo?

Men er det ingen som har synspunkt på det jeg egentlig spurte om: hvordan jeg egentlig bør legge dette fram for NAV og fastlege?

Ærlig talt, er du seriøs? Du har betalt skatt noen få år, og så mener du at jeg og alle andre skal forsørege deg resten av din tid fordi du vil ha fritid hele tiden? Trygdemisbruk heter det.

Jeg vil også svært gjerne ha bare fritid og kose meg med hunnen og nyte livet. Men jeg er såpass oppegående heldigvis at jeg forstår at det ikke er mulig.

Bare fordi folk er forskjellig og du trives med å drive dank, vil da for pokker ike jeg betale for det. Vi er mange som gjerne vil ha mer fritid, hvordan tror du det hadde gått med samfunnet om alle de som hadde lyst til mer fritid skulle gjort som deg. Jeg er ikke interesesrt i å betale mer skatt fordi slike som deg skal snylte på samfunnet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_Tuva_*

TS her igjen.

Ja, ja, her var det visst ikke så mye konstruktiv hjelp å få.

Tro meg, jeg har prøvd dette med jobb. Har hatt tre jobber i ulike bransjer. Har gruet meg til å gå på jobb hver eneste dag, det er ikke et liv jeg vil leve. Går bare rundt som en zombie og stirrer på klokka. Har hele min sosiale omgangskrets utenfor jobben, så vil ikke savne den et sekund.

Skjønner ærlig talt ikke hvorfor dere snakker så negativt om et liv som trygdet. Har som sagt både venner og nær familie (foreldre) som er dette, de har det helt greit. Mener dere virkelig at disse ikke lever fullverdige liv? Er fullt klar over at det vil bli mindre penger å rutte med, men er heller ikke så kravstor på å ha ting. Vil heller ha tid til å treffe venner og kode meg, etc. I tillegg vil jeg arve et hus i løpet av en 5-10 års tid, så da vil økonomiet uansett bli bedre.

Skal ha møter med NAV og fastlege i neste uke. Har et godt forhold til fastlegen jeg har nå, han har i alle fall gitt meg de sykemeldingene jeg har bedt om tidligere. Så hvis ingen har noen gode råd å komme med, så får jeg bruke hodet litt selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...