Orker ikke mer jobb, vil bli trygdet

[Gjest Gjest]

Tro meg, jeg har vært gjennom det meste av muligheter.

Men jeg har verken tålmodighet eller lyst til å besøke eldre eller funksjonshemmede mennesker - beklager.

Har vært frivillig flere andre steder som har vært veldig givende, men når NAV hørte om det så mente de at jeg kunne jobbe 100% siden jeg tydeligvis kunne jobbe som frivillig

Så jeg måtte jo bare slutte med det og føye meg etter hva NAV ønsket.

Dette blir jo anderledes når jeg går over på uføretrygd ... da kan jeg begynne å jobbe som frivillig igjen de gangene jeg orker.

Uff, irriterende

Håper du får mer krefter snart

[Gjest bob]

Utrolig provoserende det TS skriver, håper ikke det er noen av mine skattepenger som går til deg.

Du har ikke skattet nok enda til å betale ned skolen engang.

Jobb er noe ork iblant, så da kan vi vel alle bare la sosialen betale oss resten av livet, lurer på hvor lenge landet hadde holdt da...

[Gjest CookieMonster]

Utrolig provoserende det TS skriver, håper ikke det er noen av mine skattepenger som går til deg.

Du har ikke skattet nok enda til å betale ned skolen engang.

Jobb er noe ork iblant, så da kan vi vel alle bare la sosialen betale oss resten av livet, lurer på hvor lenge landet hadde holdt da...

TS mener jo det at de skattenpengene hun har betalt i et par år nå skal kunne betale trygden hennes og andre ting hun benytter seg av i 70 år til.

Noe feil må ha skjedd under oppdragelsen til ts, men begge foreldrene hennes og vennene hennes er trygdet, så det er kanskje ikke så rart at hun har blitt sånn.

[aline]

Kan overhodet ikke tenke meg et liv der jeg må inneha en 9-5 jobb, da tar jeg heller kvelden, for å si det sånn.

vel, det finnes jobber som ikke er 9-5, så DET burde jo ikke hindre deg i å kunne tjene til livets opphold, slik de aller fleste av oss faktisk må uansett om vi liker det eller ei.

Jeg kunne også gjerne tenkt meg å kunne slippe å jobbe, og bare levd av fritiden min! Tro meg, for mine lidenskaper, det som får livet mitt til å ha en mening, det jeg brenner for, alt dette foregår etter arbeidstid og i helger. Jeg skulle veldig gjerne kunnet levd av fritiden min og lidenskapene mine, men det er ikke realistisk, ihvertfall ikke per dags dato. Da er ikke valget å sykemelde meg, for klart jeg KUNNE funnet en måte å snylte til meg sykemelding på!!! Jeg har psykisk diagnose + fysisk diagnose som jeg kunne brukt til krampa tok meg, og det ville nok gitt meg den "friheten" at jeg kunne latt være å jobbe og levd av det osm gir livet mitt mening.

men arbeidsmoralen og forståelsen for hvordan samfunnet er bygget opp, gjør at jeg ikke misbruker den muligheten, men heller gjør det jeg kan for å finne en jobb som jeg kan leve med slik at ejg har penger til mat og mine fritidssysler.

Dersom du er så syk at uføretrygd er eneste løsningen, hadde du ikke trengt å spørre hvilke av diagnosene dine du skal BRUKE for å oppnå det!

Sånn jeg ser det, så er vi alle forskjellig mennesker. Noen realiserer seg gjennom jobb, andre gjennom fritid. Det må da være plass til alle mennesketyper? Jeg kan jo bidra til samfunnet uansett, f.eks. via frivillig arbeid når jeg vil ha oversudd til dette?

PS. Ift. mine diagnoser, så sliter jeg også med senskader etter mobbing i barndommen, uten at dette har vært tilstrekkelig medisinsk utredet.

Ja, vi er alle forskjellige, og vi har alle forskjellige måter å realisere oss på. Men dersom du innbiller deg at alle vi som jobber, har det som måte å realisere seg på, så tar du grundig feil!!

Veldig mange av de jeg kjenner jobber for å tjene til livets opphold! Realisering gjøres på fritiden, og det er da mange av oss "lever". Til tross for at vi altså stort sett jobber fordi vi må, så gjør vi det med selvfølge, fordi det er slik livet ER.

Er du syk nok til at du faktsik ikke burde jobbe, så vet legen din det. men tro meg, dersom du for nav legger det frem slik du har gjort her..... så skal du slite lenge med at du får det, uansett om det er det du trenger eller ikke.

Det du forteller oss her, er at du er lat, arbeidssky og snyltende. Du har lært av dine foreldre og venner at det er ok å ikke jobbe for du kan bare få penger fra våre andres skattepenger....

at du har jobbet så mye at du har rett på.... det er LITT andre ting du antagelig allerede har brukt dine skattepenger til, go fått tilbake for, som egenandel på legebesøk!!! som du BØR ha hatt noen av, om du er så syk som du påstår.

du fremstiller deg selv som den snylteren som nå gjør at politikerne tenker på å endre velferdssystemet vårt, og gjøre det vanskeligere for de som virkelig ER syke og virkelig trenger hjelp. Du fremstiller deg selv som en av de som ødelegger for mange andre, er lat og unnasluntrer.

Derfor får du kritikk, og du har foreløpig ikke kommet med ETT innleggs der du engang prøver å avkrefte at dette er saken.

[Larsern]

Hvis dette ikke er trolling så er det ihvertfall et sterkt argument for å avskaffe dagens trygdeordning. Man kan ihvertfall håpe..

[Gjest Gjest*]

Trygden er et gode til de som ikke har mulighet til å arbeide grunnet sykdom og uføre, ikke et gode til late egoister som har falt ut av samfunnet. Vi skal leve av hverandres arbeid, ikke andres - STOR forskjell. Er du klar over hvordan samfunnet ser på sånne som deg? Mildt sagt, det er ikke med blide øyne. Men versågod, prøv å bli uføretrygdet, snylt på samfunnet - så får du leve med skammen og folkesnakket istedet. Heldigvis begynner regjeringen å få opp øynene for sånne som deg. Håper du aldri blir uføretrygdet og lærer deg verdien av et ærlig arbeid.

[Gjest Gjest_Lise_*]

Jeg er utdannet pedagog med videreutdannelse i spesial pedagogikk...og ufør, bare 39 år gammel !

Det er helt forferdelig! Sitter hjemme alene når alle andre er på jobb, og føler meg totalt unyttig og hjelpeløs.

Har flexor-sene kontrakturer i hender, armer og bein, noe som er smertefullt. Om morgenen (ofte etter en urolig og vond natt der jeg gjentatte ganger har våknet opp p.g.a. smerter) ligger jeg i fosterstilling og må jobbe for å strekke senene mine bak knær, i hender, på føtter og ved albuer.

Jeg var sterk og frisk før, bærte tungt og kunne gå og gå i timesvis uten å bli sliten. Nå er jeg svak og full av begrensninger. Ting som var selvfølgelige før, ligger det langsiktige forberedelser bak nå. Gjøremål som ble gjort unna i en fei før, er et prosjekt over dager. Vasker ett vindu en dag, og det neste noen dager senere når formen er der.

Har solgt huset vårt og flyttet inn i lettstelt leilighet. Det var jeg som var interessert i hagearbeid og som måkte snø,- før. Her er ingen terskler, og jeg kan ta heisen de dagene jeg ikke mestrer trappen.

Vil ikke at noen skal vite at jeg går hjemme, og vil helst ikke møte gamle kjente. Jeg lever livet mitt gjennom mann, barn og andre nære. Den ene dagen er ofte lik den andre.

Tar meg sammen ved spesielle anledninger som bursdager o.l., men kjenner det godt de etterfølgende dagene. Men enn så lenge er det verdt det :0) !

Folk skjønner at jeg feiler noe. Mister når jeg skal ta imot vekslepenger på butikken. Hendene mine er jo så krokete og lukkede. Strever med å legge varene i handlenettet. Må jo bruke to hender på det meste. Mister og står i, mens køen med utålmodige mennesker venter på tur ved varebåndet.

Hele meg er forandret! Er ikke den samme lenger. Merker det på de rundt meg også. Både søster, venner og andre vil plutselig hjelpe meg med alt mulig. Står klare til å ta imot liksom. Men jeg vil gjerne gjøre selv. Har funnet mine egne oppfinnsomme måter å ordne ting på. Beundrer mannen min som stadig er der for meg. Bedre mann finnes ikke!

Planla ikke dette når jeg brukte år på skolebenken, da hadde jeg like greit latt være.

Synes det er flaut å gå hjemme, og føler meg som en snylter. Skammer meg for at jeg ikke kan bidra i samfunnet.

Skulle ønske jeg kunne jobbe, og bidra. Jeg har en fysisk sykdom, og er heldigvis født optimist, men merker at tungsinnet tar meg i perioder. Alt føles så håpløst.

Også gjør jeg som nå, leser tråder som dette om uførhet. Er nok ikke best for meg å gjøre det, for jeg får bare ennå mer lyst til å gjemme meg i en mørk krok der ingen kan finne meg, og hvor jeg ikke lenger er til last for noen.

Til alle dere som har et valg, ikke tenk tanken ufør. Det er ikke noe å hige etter. Men for noen av oss er det dessverre en nødvendighet.

Og til dere som er litt bråkjekke, ikke kast stein i glasshus vær så snill, for ingen av oss vet hva morgendagen bringer med seg.

Med beste hilsen fra ei som ikke går hjemme og koser seg med Dr. Phil og nyter det å være 100% varig ufør.

[Gjest verdenshavet]

Jeg er utdannet pedagog med videreutdannelse i spesial pedagogikk...og ufør, bare 39 år gammel !

Det er helt forferdelig! Sitter hjemme alene når alle andre er på jobb, og føler meg totalt unyttig og hjelpeløs.

Har flexor-sene kontrakturer i hender, armer og bein, noe som er smertefullt. Om morgenen (ofte etter en urolig og vond natt der jeg gjentatte ganger har våknet opp p.g.a. smerter) ligger jeg i fosterstilling og må jobbe for å strekke senene mine bak knær, i hender, på føtter og ved albuer.

Jeg var sterk og frisk før, bærte tungt og kunne gå og gå i timesvis uten å bli sliten. Nå er jeg svak og full av begrensninger. Ting som var selvfølgelige før, ligger det langsiktige forberedelser bak nå. Gjøremål som ble gjort unna i en fei før, er et prosjekt over dager. Vasker ett vindu en dag, og det neste noen dager senere når formen er der.

Har solgt huset vårt og flyttet inn i lettstelt leilighet. Det var jeg som var interessert i hagearbeid og som måkte snø,- før. Her er ingen terskler, og jeg kan ta heisen de dagene jeg ikke mestrer trappen.

Vil ikke at noen skal vite at jeg går hjemme, og vil helst ikke møte gamle kjente. Jeg lever livet mitt gjennom mann, barn og andre nære. Den ene dagen er ofte lik den andre.

Tar meg sammen ved spesielle anledninger som bursdager o.l., men kjenner det godt de etterfølgende dagene. Men enn så lenge er det verdt det :0) !

Folk skjønner at jeg feiler noe. Mister når jeg skal ta imot vekslepenger på butikken. Hendene mine er jo så krokete og lukkede. Strever med å legge varene i handlenettet. Må jo bruke to hender på det meste. Mister og står i, mens køen med utålmodige mennesker venter på tur ved varebåndet.

Hele meg er forandret! Er ikke den samme lenger. Merker det på de rundt meg også. Både søster, venner og andre vil plutselig hjelpe meg med alt mulig. Står klare til å ta imot liksom. Men jeg vil gjerne gjøre selv. Har funnet mine egne oppfinnsomme måter å ordne ting på. Beundrer mannen min som stadig er der for meg. Bedre mann finnes ikke!

Planla ikke dette når jeg brukte år på skolebenken, da hadde jeg like greit latt være.

Synes det er flaut å gå hjemme, og føler meg som en snylter. Skammer meg for at jeg ikke kan bidra i samfunnet.

Skulle ønske jeg kunne jobbe, og bidra. Jeg har en fysisk sykdom, og er heldigvis født optimist, men merker at tungsinnet tar meg i perioder. Alt føles så håpløst.

Også gjør jeg som nå, leser tråder som dette om uførhet. Er nok ikke best for meg å gjøre det, for jeg får bare ennå mer lyst til å gjemme meg i en mørk krok der ingen kan finne meg, og hvor jeg ikke lenger er til last for noen.

Til alle dere som har et valg, ikke tenk tanken ufør. Det er ikke noe å hige etter. Men for noen av oss er det dessverre en nødvendighet.

Og til dere som er litt bråkjekke, ikke kast stein i glasshus vær så snill, for ingen av oss vet hva morgendagen bringer med seg.

Med beste hilsen fra ei som ikke går hjemme og koser seg med Dr. Phil og nyter det å være 100% varig ufør.

[Gjest verdenshavet]

Kjære trådstartar. Du har min fulle støtte!!!!

Det finst to av oss! Støtter deg 100 prosent! Måtte du få trygd!

Ikkje bry deg om alle desse negative og "realistiske" svara du har fått. Når eg les om deg, tenkjer eg på ein song: "Kanskje hun kom til jorden for tidlig, de var ikke klar for en dame som var så stilig."

Til dykk andre som kanskje vil at eg skal argumentera for mit syn, og min støtte til trådstartar: Eg har lese alle svara. Poenget er at folk gjer samfunnet ei stor teneste ved å SLUTTE Å TA SEG SAMMEN. ja, det meinar eg. Kva samfunn vil me eigentleg ha? Vil me vera slavar av samfunnet, og slepa oss gjennom ein jobbkvardag enten me vil eller ikkje fordi me må det?

ELLER SKA ME ALLE SAMAN TA ANSVAR OG FORANDRA SAMFUNNET? Me forandrar samfunnet ved å gje slepp, og å gjera det motsette av å ta oss sammen.

Høyrer de ikkje sva trådstartar seier? Ho tek heler kvelden enn å jobba. Slik er det med meg og. Får eg ikkje trygd, skal eg trua med å ta livet mitt heilt til eg får vilja mi. Og dette gjer eg fordi eg tek ansvar for å forandra verda til det betre!

Ja, eg forfektar eit bakvendtland, for det er det som må til!!!!

HERREGUUUUUUD! Eg er heilt sjokkert over kor dumme og forferdelege svar trådstartar har fått. Forstår de ikkje, at samfunnet skal forandra seg? Samfunnet MÅ forandra seg, for elles blir jorda eit helvete å opphalda seg på. Og de kjeftar på trådstartar for at ho nettopp tar ansvar for livet sitt!

[Gjest Gjest]

Trygdesnylting er aldri greit.

Hvordan folk ønsker å leve får imidlertid være opp til dem selv. Personlig har jeg alltid jobbet 50-60%, noe jeg selvsagt kommer dårlig ut av som pensjonist. Men nå er det en gang slik at jeg heller vil reise, slappe av, tenke og ha god fysisk/psykisk helse NÅ som ung (30 år). Man må kutte ned på forbruket, handle brukt, prioritere skikkelig sunn og god mat + trening, men man kan fint klare seg for 10-12 tusen i mnd. Selv sparer jeg til og med 1-2000kr i mnd og i slutten av året har jeg råd til en skikkelig tur, hvor som helst i verden.

Livet i 100% stilling i en kjedelig jobb passer ikke alle. Noen orker heller ikke utdanne seg høyere enn bachelorgrad pga sprikende interesser, så da får man prioritere. Og når man har blitt vant til nøysommelige kår, føles den minste luksusartikkel som nettop det den skal være, luksus.

Jeg og kona mi elsker livsstilen vår, og i stedet for å være slitne og trøtte etter en full arbeidsuke, har vi heller dager fri, reiser på små turer, har masse tid til hverandre/venner, og har ork til å trene masse og tenke masse. At ikke flere velger en slik livsstil! Ikke vær redd for å leve livet i nuet, heller det enn å være redd for livet og engste seg for pensjonsalderen.

[Gjest verdenshavet]

Trygdesnylting er aldri greit.

Hvordan folk ønsker å leve får imidlertid være opp til dem selv. Personlig har jeg alltid jobbet 50-60%, noe jeg selvsagt kommer dårlig ut av som pensjonist. Men nå er det en gang slik at jeg heller vil reise, slappe av, tenke og ha god fysisk/psykisk helse NÅ som ung (30 år). Man må kutte ned på forbruket, handle brukt, prioritere skikkelig sunn og god mat + trening, men man kan fint klare seg for 10-12 tusen i mnd. Selv sparer jeg til og med 1-2000kr i mnd og i slutten av året har jeg råd til en skikkelig tur, hvor som helst i verden.

Livet i 100% stilling i en kjedelig jobb passer ikke alle. Noen orker heller ikke utdanne seg høyere enn bachelorgrad pga sprikende interesser, så da får man prioritere. Og når man har blitt vant til nøysommelige kår, føles den minste luksusartikkel som nettop det den skal være, luksus.

Jeg og kona mi elsker livsstilen vår, og i stedet for å være slitne og trøtte etter en full arbeidsuke, har vi heller dager fri, reiser på små turer, har masse tid til hverandre/venner, og har ork til å trene masse og tenke masse. At ikke flere velger en slik livsstil! Ikke vær redd for å leve livet i nuet, heller det enn å være redd for livet og engste seg for pensjonsalderen.

[Gjest verdenshavet]

Sjå det, det var ikkje så verst svar!

Nei, trygdesnylting er ikkje bra, men det er ikkje det trådstartar prøver på. Trådstartar prøver å ta seg sjølv på alvor. Trygdesnylting er vel å få trygd og jobba svart samtidig.

Har de høyrt om borgarlønn? Det er eit forslag frå Venstre. Då gir ein folk tillit, og når fok blir vist tillit, HANDLAR dei tillitsfullt. Og ein vil spara masse administrasjon....

Trådstartar er dessutan berre ærleg. Og det er jo ei kjent sak, at dei som er ærlege får svi. Alle de andre er innbitte, redde grinebitarar som ikkje vågar å tenkja nytt. Vil de fortsettja å jaga rundt i ein ugodt samfunn, de seier jo sjølv at de blir så slitne av desse kjedelege, men akk så nødvendige jobbane dykkar. Eller vi de stoppa opp, tenkja etter og sjå etter nye løysingar?

[aline]

Nei, trygdesnylting er ikkje bra, men det er ikkje det trådstartar prøver på. Trådstartar prøver å ta seg sjølv på alvor. Trygdesnylting er vel å få trygd og jobba svart samtidig.

Dersom alle som ikke hadde en oppriktig interesse i sin jobb og brant for den, skulle trygde seg og "ta seg selv på alvor" hadde vi ikke hatt nok penger i potten til å overleve!

Trygdesnylting er ikke bare å få trygd og jobbe svart, det er også å lure til seg trygd når man ikke har en sykdom (trygd er basert på at man har en sykdom som hindrer en i å arbeide og tjene pengene sine selv, og dermed må leve på penger som kommer fra at ANDRE jobber og skatter så trygd er mulig).

Dersom ts ikke har en lidelse eller sykdom som tilsier at hun ikke KAN jobbe, så er det trygdesnylting dersom hun lurer seg til trygd fordi hun ikke VIL jobbe.

Det er ganske mange som kunne tenke seg å jobbe mindre, om de hadde råd, selv skulle jeg gjerne kunnet kutte jobben min og leve livet mitt med maling og dans, men det er ikke en økonomisk mulighet, og det er MITT ansvar å ta vare på at jeg har råd til mat, det er ikke norge eller naboen som går på jobb og skatter for at våre felles goder skal kunne vedlikeholdes.

å si at det er ok å ikke jobbe fordi man ikke har lyst, og vil være ærlig, da skjønner man virkelig ikke hvor pengene kommer fra. Hva tror du skjer dersom "samfunnet endres" som du sier? At folk slutter å jobbe og tjene penger? Hvor tror du pengene til trygdebrkerne skal komme fra om ikke folk jobber lenger? Pengetreet?

[Gjest Gjest_milla_*]

Hei, jeg har et stort problem. Orker rett og slett ikke mer jobb. Er kronisk trøtt om morgenen, dårlige sjefer,lang reisevei (busssbytte), og sliter med sosial angst og fibromyalgi.

Har konkludert med at arbeidslivet ikke er noe for meg, og vil bli uføretrygdet. Trenger mer tid for meg selv for å kunne fungere i hverdagen, ikke bare krype stuptrøtt i senga når jeg kommer hjem.

Med mine diagnoser (kronisk trøtthet, sosial angst og fibromyalgi), hva tror dere jeg bør "satse" på for å bli uføretrygdet, hvis dere skjønner hva jeg mener? Hvordan bør jeg legge dette fram for NAV og fastlege for å ha størst mulig sjanse får å bli trygdet? Regner med at flere av dere har vært igjennom dette og kan gi noen råd?

Skift jobb eller gå ned i stillingsprosent, eks 50-60 %. Uføretrygd må da være aller siste utvei?

[inga:)]

jeg er uføretrygdet, og det anbefaler jeg ingen å bli, så lenge de har mulighet til å jobbe. kanskje bytte jobb? flytte?

[*Mocca*]

Synes det er skummelt å høre hvor lett man tar på det.

Selv er jeg midlertidig ufør, men etter å ha gått 1 år som sykmeldt og 3 år på rehabilitering og behandlinger hele veien fra dag 1.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg var i stand til å jobbe, men jeg ser at jeg fungerer ikke i hverdagslivet selv nå, og det er første punkt for meg at jeg klarer å fungere med å bare eksistere.

jeg frykter at jeg ender på varig ufør, men nå har jeg prøvd på eget initiativ å ta mb-utdanning (www.mbnorge.info) der det også er et krav at man har ytelse fra nav, håper at dette kan hjelpe meg tilbake til arbeidslivet da dette også er mye egenterapi.

Men når når man sliter med å holde seg i live gjennom dagen, har 1-2 innleggelser i året pga bipolar lidelse, jeg har en type hvor jeg skifter mellom alvorlig depresjon og mani opptill flere ganger om dagen.

Det er slitsomt nok å bare være. overskudd til venner og familie har jeg knapt.

Man skal være ganske dårlig før uføretrygd blir vurdert og man skal gjennom mye og noen år før det blir aktuelt.

Legen min protesterte på attføringstiltak, for det har jeg rett og slett ikke helse til.

[Kråkesaks]

TS, du får det mer til å høres ut som om du ikke vil jobbe enn at du ikke kan jobbe. Det er stor forskjell på det. Om du skal søke om uføretrygd så skal det gjøres på helheten i din helsesituasjon, altså det er ikke et spørsmål om hvilken diagnose man skal satse mest på.

Hvis du ikke trives i 9-5-jobber så kan du vel heller prøve deg i andre typer jobber.

[Gjest verdenshavet]

TS, du får det mer til å høres ut som om du ikke vil jobbe enn at du ikke kan jobbe. Det er stor forskjell på det. Om du skal søke om uføretrygd så skal det gjøres på helheten i din helsesituasjon, altså det er ikke et spørsmål om hvilken diagnose man skal satse mest på.

Hvis du ikke trives i 9-5-jobber så kan du vel heller prøve deg i andre typer jobber.

Ein del personlegheitsforstyrringar gjer at ein er såkalla "maladaptiv", eller lite tilpasningsdyktig, og du vil. Eg skulle gjerne hatt ein "legning" som tålte å jobba, men å tvinge meg til å jobba blir som å tvinga ein homofil person inn i eit heretofilt ekteskap, og omvendt. Det finst eksempel på at folk får uføretrygd på grunnlag av at dei ikkje er sjuke, men "sære" og ikkje tilpasningsdyktige. Og så lenge ein kallar det ein personlegheitsforstyrrelse, så er ein jo på papiret då likevel sjuk, og kan ha "rett" på trygd. Sjølv om det altså i bunn og grunn står på viljen og ikkje evnen.

"å si at det er ok å ikke jobbe fordi man ikke har lyst, og vil være ærlig, da skjønner man virkelig ikke hvor pengene kommer fra. Hva tror du skjer dersom "samfunnet endres" som du sier? At folk slutter å jobbe og tjene penger? Hvor tror du pengene til trygdebrkerne skal komme fra om ikke folk jobber lenger? Pengetreet?"

Har du lest "The secret"? Det finst ikkje noko lett svar på spørsmålet ditt. Dette med borgarlønn er jo prøvd ulike stadar i verda, så du kan jo lesa om det (på wikipedia). Men eg trur når folk blir møtt med aksept for at dei ikkje vil jobba, og dei får trygd, så vil skammen og skuldfølelsen forsvinna, og dei får energi og vilje til å tena samfunnet sånn som dei vil! Frivillig arbeid, grundervirksomheit....Eg har tiltru til at folk har ei grunnleggjande vilje til å bruka evnene sine til det beste for fellesskapet, men når det er "tvang" inni bildet, blir denne vilja knebla, ein går på akkord med seg sjølv, spring etter andres pipe og blir sliten og sjuk. Folk er som ungar. Med ein gong du i fullt alvor gjev ungen lov til å forsyne seg av all verdas godteri, vil ungen gjera det ei stund, men etterkvart gå lei. Fordi du legg ansvaret over på ungen, vil han ta til fornuft, og ikkje fråtse lenger. Tvang er aldri eit bra middel for å få ting til å bli gjort. Kanskje dei som ikkje vil jobba, heller vil redde verden? Og korleis reddar ein verden?

Eg, og kanskje trådstartar, er litt "kjetterske". Men det er jo for guds skyld kjettarane som har ført verden framover. Galileo Galilei og andre.

[Gjest Gjest]

TS.... Det er akkurat slike som deg som ødelegger for de som hvirkelig ønsker å få gjort det som skal til for at en skal bli bedre igjen.

Det virker som det er svært mange med din tankegang. Det gjør det svært vanskelig for OSS som ikke ønsker et liv som uføretrygdet å bli trodd på.

Leger, spessialister osv. er så drittlei av alle de som prøver å jukse, lure seg til, sykeliggjøre seg selv for at de IKKE GIDDER å jobbe. Vise ansvar for sin egen fremtid.

Så når det da kommer noen som har eneste mål av å få gjort noe for at ting skal bli bedre, få undersøkelser, bli hørt og trodd på som har HVIRKELIGE problemer. Blir en ikke hørt på.

De har hatt 10-20---50 før som har vært inne tidligere som bare er ute etter EN ting,, uføretrygd.

Jeg har selv kjempet meg gjennom systemet og kjenner veldig godt hvor vanskeliggjort det blir forde de som kan hjelpe deg ikke tror på det du sier. Siden deres erfaring er at "ALLE" ikke gidder å jobbe.

Jeg kunne gjort nermest hva som helst for å komme tilbake i jobb igjen. Joda enkelte jobber har vært både dritkjedelig, tungt arbeid, lite givende, drittjobber og med grusomme sjefer. (tro meg jeg vet godt hvordan en sjef ikke bør være)

Men da bytter en jobb og finner seg noe annet å gjøre. Og ER ikke jobben like fremfor nesa på en,,, jo da flytter en der jobben er å få da. Er mulig å jobbe hjemmefra og det er også mulig å starte opp for seg selv med noe nyskapende.

En må ta ansvar for seg selv og for sin egen fremtid, ikke forvente at -alle andre- skal sy puter opp under arma på en, snylte på skattebetalerene, ødelegge for de som ikke ønsker å bli ufør (av de som desverre har havnet der av ufrivilje)

Vise seg VOKSEN, for en er ikke voksen når en forventer å bli dullet med av alle rundt seg uten å gidde å gjøre noe selv.

Hvor er moralen blidt av i samfunnet lurer nå jeg på. Når enkelte synes det er helt greit å gjøre som TS ?

Neida,,, jeg er ikke 100 år, jeg er så vidt passert 30. Jeg var og oppvokst på landsbygda uten mange muligheter til jobb. Sto i kassa på bytikken, ryddehjelp og vaskekjærring var de jobbene som var å oppdrive..Før det var det jobb på div. gårdsbruk fra en var gammel nok til å gå. Men jada.. det var en jobb og da tok en til takke med det.

Etter passert 20 år og de jobbene som en hadde hatt føltes kjedelig og lite fremtidstettet flyttet jeg fra familie og venner der jeg fikk de jobbene jeg ville ha.

Er slik en blir voksen og ansvarsfull. Klarer seg selv helt og holdent. Nye venner kan en få og det er bare sundt med nye miljøer.

Det finnes da også fly og bil som en kan reise på besøk til venner og familie i helgene... du vet da det ?

Vi lever ikke på 1700 tallet hvor det tok dagevis å reise fra nord til sør.

Bli voksen og ta ansvar for deg selv. 20 år med de meningene vil jeg ikke si er mye voksene tanker. Og med tanke på den LILLE skatten du har betalt hittil så har du ingen grunn heller til å føle at du fjortjener å få igjen det lille du har betalt inn. Det holder knapt for et år med sykemelding og noen undersøkelser...

[Gjest Gjest]

Høyrer de ikkje sva trådstartar seier? Ho tek heler kvelden enn å jobba. Slik er det med meg og. Får eg ikkje trygd, skal eg trua med å ta livet mitt heilt til eg får vilja mi.

God tur, dere vil ikke bli savnet.