Dere jenter som er veldig pene,

[Gjest Gjest_Esther_*]

"Til tider har jeg følt at det har vært noe galt med meg siden folk reagerer så annerledes ovenfor meg enn de gjør ovenfor andre. Men etterhvert har jeg jo forstått at disse fordommene, om du kan kalle det det, ikke handler om meg som person, men heller om andres lave selvtillit og mangel på mellommenneskelig respekt." Jeg har veldig lenge gått rundt og trodd at det var noe galt med meg, siden jeg av enkelte blir behandlet nedlatende uansett hvor smilende, saklig og hyggelig jeg er.

Jeg henger med herved på Sheherasade og ignorerer Esther og alle hennes provoserende utspill.

Helt utrolig at det er mulig å prestere å si noe sånt

Men nå skal ikke jeg ødelegge glansbildet ditt lenger, beklager at du føler deg provosert.

[Ella_Grey]

Vil bare nevne at det som de antakelig pene jentene her skriver stemmer godt med hvordan ting ser ut for meg når jeg betrakter verden. Slik sett vil jeg tro at alle disse jentene snakker sant om sine opplevelser. Og slik sett så ser jeg også hvorfor jeg skyr virkelig pene jenter som pesten. Jeg vil nemlig ikke være han ekle siklende fyren som skal hjelpe med alt og alle hele tiden.

Du trenger jo ikke være han ekle siklende fyren, vet du. Du kan jo være han blide hyggelige fyren. Som overser utsendet og fokuserer på personen.

[Gjest caramiacaramella]

For å være ærlig har jeg aldri syntes at jeg selv er særlig pen, men har fått høre at jeg er vakker. Da jeg var yngre hadde jeg ganske dårlig selvtillit, og trodde vel egentlig folk tullet eller bare prøvde å være snille når de sa slikt, men har nå akseptert at jeg kanskje er ganske pen. Merker jo at gutter snur seg på gata, kommer med kommentarer osv, og når jeg går ut får jeg også endel oppmerksomhet. Men for å være ærlig synes jeg det er litt ubehagelig med all den oppmerksomheten fra gutter/menn jeg ikke kjenner. Dersom jeg har drukket litt eller har på en kjole jeg vet jeg er fin i(altså at selvtilliten er på topp :gjeiper: ), kan jeg sette pris på oppmerksomheten så lenge det ikke er for mye...

[Gjest Gjest_Lea_*]

Jeg har alltid vært typisk pen (med unntak fra en periode i puberteten ). Nei, jeg skryter ikke, og jeg tror ikke at mitt utseende gjør meg til et mer verdifullt menneske enn andre, jeg konstanterer bare fakta. At vakre kvinner ikke vet at de er vakre er bare tull. Man ser seg selv i speilet hver morgen, og merker jo at man får flere komplimenter enn andre kvinner. Om man kan se at man ser middels ut, kan man også se at man ser vakker ut - ren logikk.

Trådstarter spør etter erfaringer fra hvordan det er å være vakker. Ut ifra egne erfaringer vil jeg si at det avhenger av kvinnens personlighet. Noen kvinner elsker å bli beundret og kler seg gjerne utfordrende for å ytterligere oppmuntre menn. Jeg derimot, er egentlig ganske sjenert og blir ofte satt ut hvis fremmede åpenlyst stirrer eller kommenterer mitt utseende. Jeg kan selvsagt synes det er hyggelig med komplimenter i den riktige settingen, men å bli beglodd av mennesker jeg ikke kjenner (f.eks 50 år gamle menn) synes jeg er irriterende.

Jeg har også opplevd at venninner jeg har vært veldig glad i, har vist tegn til misunnelse. Dette er veldig sårende, ettersom jeg anser meg selv for å være en god venn og mitt utseende ikke er noe jeg kan noe for. Etter å ha opplevd dette et par ganger, hender det at jeg føler meg brydd når jeg får oppmerksomhet foran venninner, ettersom jeg ikke vil "stjele" rampelyset hele tiden.

Jeg har sjelden følt at jeg har blitt tatt for å være "dum og deilig", kanskje fordi jeg ikke har et typisk "bimbo"-utseende og i tillegg alltid har vært skoleflink, studerer ved universitetet, liker å lese bøker etc - er nok kanskje litt nerdete .

Om det gjør livet bedre å være vakker? Tja. Kombinasjonen pen/skoleflink har fks gjort at de fleste lærere har likt meg bedre enn mange andre, og ytre skjønnhet kan gi deg en del goder som gratis drinker osv. Men det byr også på problemer som uønsket oppmerksomhet og misunnelse. Dessuten vil personlighet alltid bety mer i det lange løp. Man blir kanskje sjekket opp av den heiteste mannen i rommet, men er man helt hjernedød, er som oftest ikke skinnende hår og en deilig kropp nok til å holde på ham særlig lenge.

Det kan nevnes at jeg kommer fra en familie med typisk vakre mennesker. Men vi har hatt akkurat samme problemer som alle andre - når det gjelder kjærlighet, vennskap, selvfølelse, arbeidsliv, depresjoner, you name it. Ytre skjønnhet er ingen magisk trylleformel som gjør livet til en dans på roser.

Altså - dere med middels utseende: ikke mist nattesøvnen over at dere ikke er vakre. Jeg tviler nemlig sterkt på at jeg er en lykkerligere person fordi jeg er en vakker kvinne.

[Gjest Gjest]

Man blir kanskje sjekket opp av den heiteste mannen i rommet, men er man helt hjernedød, er som oftest ikke skinnende hår og en deilig kropp nok til å holde på ham særlig lenge.

Så med andre ord fikk du den heiteste mannen?

[Gjest Gjest_Lea_*]

Så med andre ord fikk du den heiteste mannen?

Den heiteste mannen tar kanskje kontakt med meg, men om jeg ikke har den type personlighet eller sjarm som han ser etter i en kvinne, holder det ikke at jeg er pen (med mindre han er veldig overfladisk, selvsagt.)

Men kjæresten min er på ingen måte typisk "heit". Jeg falt for personligheten hans etter et lengre vennskap.

[Gjest Gjest]

Hvor er alle de pene menneskene, egentlig? Satt lenge og glodde på mennesker i verste røsj-tiden i dag. Er jo bare jævlig mange vanlige og utrolig mange mindre pene mennesker. Så kanskje 3-5 jenter som var normalt søte/pene, men ikke av det slaget at de tok pusten fra meg.

Mange menn gir komplimenter til kvinner i håp om noe mer, og mange jenter gir komplimenter til søsteren min om at hun er så pen. For meg er hun normalt pen. Ikke noe ekstraordinært. Kanskje jeg har høye krav, men de gangene hun blir SÅ pen er de gangene hun bruker sminke, og doller seg opp. Jeg tar aldri imot komplimenter om at jeg er pen, for jeg tenker at det bare er tull-prat. Jeg har et helt ordinært til søtt utseende, og når jeg kommenterer andre at de er fine eller søte osv, så er det bare tomme komplimenter, de er ikke virkelig sanne, for de jeg komplimenterer er i realiteten helt ordinære mennesker. Men vi alle liker vel å tro at vi er over snittet på en rekke ting. Det er å lure seg selv. Hvis du ser på bilder av deg selv så er du ikke så pen som når du ser på deg selv i bildet. Folk oppfatter deg sånn du ser ut på bilder, ikke sånn du ser deg i speilet.

Mennesker er så ufattelig forfengelige, har mang en gang sett såkalte "jeg-bryr-meg-ikke-om-stilen-min"-menn og kvinner, men likevel er de egentlig utrolig opptatt av hvordan de ser ut. Er bare til å se på alle de små hintene, alle de små tegnene, så skjønner man egentlig at selvet til alle egentlig er nokså grandiost.

Jeg synes også at mange kvinner "lyver" på utseendet sitt når de bruker en haug med sminke. Tror også at det er mange jenter som er helt ordinære som fiffer seg opp på håret, har en "kul" sveis, bruker tid om morningen, plukker ut klærne omhyggelig om morningen OSV OSV, disse går da ofte for å være "stilige". Mange mistolker det sikkert som at de er ÅH SÅ skjønne. Jeg tror egentlig vi alle burde jekkes litt ned? Merker jo selv at jeg er innbilsk til tider. Ikke bra.

[Gjest Gjest_Lea_*]

Virkelig vakre personer er de som oppfører seg naturlig - og som aldri gjør noe vesen utav at de har fått litt mer skjønnhet utdelt fra fødselen av. Utseende i seg selv er slett ikke tiltrekkende, og det kan aldri foretrekkes foran en blid og utadvent person som møter andre mennesker med genuin interesse og ikke en anstrengende selvopptatthet - for DET har aldri vært tiltrekkende.

At man i en diskusjon om hvordan det er å være vakker sier på en saklig måte at man er ansett for å være vakker, betyr vel ikke at man går rundt og prater om eller "briefer" med sitt eget utseende til vanlig. Ei heller at man er særlig selvopptatt. Det er jo en smule vanskelig å svare på spørsmålene til trådstarter om ingen vakre kvinner kan belyse temaet fra sitt ståsted.

Du virker som en usikker og bitter person selv, Esther, som sikkert skulle gitt høyrearmen for å være vakker. Men deg om det.

[Gjest Ikke Esther]

At man i en diskusjon om hvordan det er å være vakker sier på en saklig måte at man er ansett for å være vakker, betyr vel ikke at man går rundt og prater om eller "briefer" med sitt eget utseende til vanlig. Ei heller at man er særlig selvopptatt. Det er jo en smule vanskelig å svare på spørsmålene til trådstarter om ingen vakre kvinner kan belyse temaet fra sitt ståsted.

Du virker som en usikker og bitter person selv, Esther, som sikkert skulle gitt høyrearmen for å være vakker. Men deg om det.

*himle med øynene*

[gbnj]

Jeg har alltid vært typisk pen (med unntak fra en periode i puberteten ). Nei, jeg skryter ikke, og jeg tror ikke at mitt utseende gjør meg til et mer verdifullt menneske enn andre, jeg konstanterer bare fakta. At vakre kvinner ikke vet at de er vakre er bare tull. Man ser seg selv i speilet hver morgen, og merker jo at man får flere komplimenter enn andre kvinner. Om man kan se at man ser middels ut, kan man også se at man ser vakker ut - ren logikk.

Trådstarter spør etter erfaringer fra hvordan det er å være vakker. Ut ifra egne erfaringer vil jeg si at det avhenger av kvinnens personlighet. Noen kvinner elsker å bli beundret og kler seg gjerne utfordrende for å ytterligere oppmuntre menn. Jeg derimot, er egentlig ganske sjenert og blir ofte satt ut hvis fremmede åpenlyst stirrer eller kommenterer mitt utseende. Jeg kan selvsagt synes det er hyggelig med komplimenter i den riktige settingen, men å bli beglodd av mennesker jeg ikke kjenner (f.eks 50 år gamle menn) synes jeg er irriterende.

Jeg har også opplevd at venninner jeg har vært veldig glad i, har vist tegn til misunnelse. Dette er veldig sårende, ettersom jeg anser meg selv for å være en god venn og mitt utseende ikke er noe jeg kan noe for. Etter å ha opplevd dette et par ganger, hender det at jeg føler meg brydd når jeg får oppmerksomhet foran venninner, ettersom jeg ikke vil "stjele" rampelyset hele tiden.

Jeg har sjelden følt at jeg har blitt tatt for å være "dum og deilig", kanskje fordi jeg ikke har et typisk "bimbo"-utseende og i tillegg alltid har vært skoleflink, studerer ved universitetet, liker å lese bøker etc - er nok kanskje litt nerdete .

Om det gjør livet bedre å være vakker? Tja. Kombinasjonen pen/skoleflink har fks gjort at de fleste lærere har likt meg bedre enn mange andre, og ytre skjønnhet kan gi deg en del goder som gratis drinker osv. Men det byr også på problemer som uønsket oppmerksomhet og misunnelse. Dessuten vil personlighet alltid bety mer i det lange løp. Man blir kanskje sjekket opp av den heiteste mannen i rommet, men er man helt hjernedød, er som oftest ikke skinnende hår og en deilig kropp nok til å holde på ham særlig lenge.

Det kan nevnes at jeg kommer fra en familie med typisk vakre mennesker. Men vi har hatt akkurat samme problemer som alle andre - når det gjelder kjærlighet, vennskap, selvfølelse, arbeidsliv, depresjoner, you name it. Ytre skjønnhet er ingen magisk trylleformel som gjør livet til en dans på roser.

Altså - dere med middels utseende: ikke mist nattesøvnen over at dere ikke er vakre. Jeg tviler nemlig sterkt på at jeg er en lykkerligere person fordi jeg er en vakker kvinne.

Andre ser om man er pen, og er man det, så blir man sett på som uoppnåelig, og får lite oppmerksomhet.

Det er ikke bare de ekstremt vakre kvinnene som får oppmerksomhet/drinker ol.

[gbnj]

Hvor er alle de pene menneskene, egentlig? Satt lenge og glodde på mennesker i verste røsj-tiden i dag. Er jo bare jævlig mange vanlige og utrolig mange mindre pene mennesker. Så kanskje 3-5 jenter som var normalt søte/pene, men ikke av det slaget at de tok pusten fra meg.

Mange menn gir komplimenter til kvinner i håp om noe mer, og mange jenter gir komplimenter til søsteren min om at hun er så pen. For meg er hun normalt pen. Ikke noe ekstraordinært. Kanskje jeg har høye krav, men de gangene hun blir SÅ pen er de gangene hun bruker sminke, og doller seg opp. Jeg tar aldri imot komplimenter om at jeg er pen, for jeg tenker at det bare er tull-prat. Jeg har et helt ordinært til søtt utseende, og når jeg kommenterer andre at de er fine eller søte osv, så er det bare tomme komplimenter, de er ikke virkelig sanne, for de jeg komplimenterer er i realiteten helt ordinære mennesker. Men vi alle liker vel å tro at vi er over snittet på en rekke ting. Det er å lure seg selv. Hvis du ser på bilder av deg selv så er du ikke så pen som når du ser på deg selv i bildet. Folk oppfatter deg sånn du ser ut på bilder, ikke sånn du ser deg i speilet.

Mennesker er så ufattelig forfengelige, har mang en gang sett såkalte "jeg-bryr-meg-ikke-om-stilen-min"-menn og kvinner, men likevel er de egentlig utrolig opptatt av hvordan de ser ut. Er bare til å se på alle de små hintene, alle de små tegnene, så skjønner man egentlig at selvet til alle egentlig er nokså grandiost.

Jeg synes også at mange kvinner "lyver" på utseendet sitt når de bruker en haug med sminke. Tror også at det er mange jenter som er helt ordinære som fiffer seg opp på håret, har en "kul" sveis, bruker tid om morningen, plukker ut klærne omhyggelig om morningen OSV OSV, disse går da ofte for å være "stilige". Mange mistolker det sikkert som at de er ÅH SÅ skjønne. Jeg tror egentlig vi alle burde jekkes litt ned? Merker jo selv at jeg er innbilsk til tider. Ikke bra.

1 av 100 000 kan kanskje kalles veldig ansiktspen, 1 av 1 000 000 hvis du skal ta med kroppen i tillegg, så det er ikke så mange av dem.

[Gjest Gjest_Marilyn_*]

Naiv, nei .. men jeg er realistisk. Og når folk snakker om at de må "tone seg ned" for å gå på byen, da ler jeg for meg selv Snakk om ønsketenkning.

Jeg har til dags dato (i en alder av 46) aldri opplevd at menn har kløpe meg i rumpa ute på byen ... Og i ung alder var jeg som sagt over gjennomsnittet pen, var sorgfri og glad og levde herrens glade dager på byen flere kvelder i uken. Iflg venninne mine så fikk jeg akkurat den mannen jeg ville .. og det var forsåvidt sant, men aldri opplevde jeg utseende som noen ulempe.

Men når jeg gikk på byen så gjorde jeg meg alltid så pen som mulig ... selvsagt - som alle andre. Har mange flotte og vakre venninner - men ingen av dem har måttet "tone" ned utseendet sitt for å få fred på byen.

Er det noen som tar kontakt og man ikke er interessert så går det an å si ifra.

Nei, du må gjerne tro det du selv skriver - men jeg tror det ikke og jeg tror ærlig talt ikke at så veldig mange andre tror deg heller.

Det hun skriver er det samme jeg har opplevd i mitt liv. Så om ikke du har opplevd, det så er vel ikke du i samme kategori. Jeg er nå i slutten av 30-årene og først nå føler jeg meg litt friere. Det at andre opplever deg som attraktiv har definitivt både fordeler og ulemper. Har opplevd mange ganger å bli tafset på, selv om jeg alltid har oppført meg ordentlig og ikke kledd meg utfordrende. Jeg er ikke en modelltype, men en yppig blondine med slank midje og fyldig munn. Så da fortjener jeg det kanskje? En kompis sier jeg kunne kledd meg i striesekk og fremdeles vært sensuell, og har han rett, er det jo ikke så lett å gjøre noe med. Det er faktisk ikke alle som lepjer i seg all oppmerksomhet de kan få. Selv er jeg litt sjenert, og føler ofte ubehag ved å få så mye ufortjent oppmerksomhet. Styrer iallefall langt unna menn som kun går for det ytre og sjalu kvinner som helst vil tillegge deg enten egenskapen "bitch" eller "bimbo".

[Gjest Gjest_Lea_*]

Andre ser om man er pen, og er man det, så blir man sett på som uoppnåelig, og får lite oppmerksomhet.

Det er ikke bare de ekstremt vakre kvinnene som får oppmerksomhet/drinker ol.

Menn med dårlig selvtillit har kanskje problemer med å ta kontakt med vakre kvinner, men det er nok av menn med plenty av selvtillit også som gjerne prøver lykken hos en penere kvinne - typiske "alphamales" som det kalles. Så dette varierer nok helt etter hvilken type mann vi snakker om.

Mindre estetisk attraktive kvinner blir sikkert spandert på de også. Men jeg vil tro at vakre kvinner opplever oftere f.eks å bli spandert på av fremmede menn før de engang har startet en skikkelig samtale.

Vi mennesker er jo programmert til å bestemme innen et sekund hvorvidt vi er seksuelt interessert i en person vi møter. Så da sier det seg selv at når det gjelder førsteinntrykk spiller utseende en stor rolle.

[gbnj]

Menn med dårlig selvtillit har kanskje problemer med å ta kontakt med vakre kvinner, men det er nok av menn med plenty av selvtillit også som gjerne prøver lykken hos en penere kvinne - typiske "alphamales" som det kalles. Så dette varierer nok helt etter hvilken type mann vi snakker om.

Mindre estetisk attraktive kvinner blir sikkert spandert på de også. Men jeg vil tro at vakre kvinner opplever oftere f.eks å bli spandert på av fremmede menn før de engang har startet en skikkelig samtale.

Vi mennesker er jo programmert til å bestemme innen et sekund hvorvidt vi er seksuelt interessert i en person vi møter. Så da sier det seg selv at når det gjelder førsteinntrykk spiller utseende en stor rolle.

Og da tror de pene kvinnene at de bare kødder med dem!

Hipp som happ!

Men det er svært få ekstremt pene/vakre!

[tineline]

Men altså - jeg blir hele tiden slått av hvor mange norske kvinner og menn som er pene, jeg da. Det går jo et rykte om i verden, og det vi syns er ordinært, syns andre land er pent. Jeg har selv vært veldig mye i Belgia og Storbritannia, og virkelig - vi er faktisk mye penere enn begge disse folkeslagene i snitt. F.eks er det ikke mange rare neser i Norge!

Jeg selv er vel vanlig i fjeset, men kan lure på meg mye oppmerksomhet ved hjelp av kropp - 70F pupper, liten og nett, og litt rød lebestift på toppen; det skaper mye oppmerksomhet. Derfor velger jeg ofte nettopp ikke å spille på dette. Jeg syns det var veldig gøy i begynnelsen av 20-årene, men nå er jeg først og fremst ute etter å treffe folk å snakke med på fest.

Søsteren min har forsøkt seg som modell, og er ellers en nydelig jente med perfekte former, 175 høy, lys, lys blond fra naturens side. Hun var på en fest her forleden, hvor hun fortalte at hun skal bli veterinær, og fikk en veldig overrasket kommentar tilbake. "JØSS, skal DU bli veterinær? Men er ikke det veldig vanskelig da?". Hun satte ikke stor pris på den, kan man si!

[Gjest brutal_mann]

Søsteren min har forsøkt seg som modell, og er ellers en nydelig jente med perfekte former, 175 høy, lys, lys blond fra naturens side. Hun var på en fest her forleden, hvor hun fortalte at hun skal bli veterinær, og fikk en veldig overrasket kommentar tilbake. "JØSS, skal DU bli veterinær? Men er ikke det veldig vanskelig da?". Hun satte ikke stor pris på den, kan man si!

Med tanke på hvor mange pene idioter som finnes bør hun bare venne seg til det med en gang. Og hadde hun tenkt seg om så sa vedkommende "Helsikken du er deilig og jeg vil egentil pule deg og muligens få barn med deg men du er for pen for meg". Men ok, kvinner leter jo med lykt og lupe etter det negative alltid...

[Gjest Gjest_Anna_*]

Jeg vet ikke hvor pen jeg er - altså, jeg kan se meg selv i speilet og se at jeg er pen, og at jeg er penere enn mange andre. Om jeg er slående vakker tviler jeg på, jeg havner kanskje heller i kategorien "nydelig" ? Men jeg har fine former og visstnok en utrolig sensuell munn...

Jeg får sjelden noe særlig oppmerksomhet på byen...

Men det er utrolig lett for meg å få jobb! Nå har jeg vel en fin cv, men jeg har opplevd at sjefen (mann) til tider behandler meg litt "bedre" enn andre ansatte (mange som ikke liker ham så godt, men mot meg er han en kjempebra sjef). Og andre ting jeg vil oppnå får jeg også lett - bare å smile og se litt "sjenert" ned i gulvet, så får jeg menn til å gjøre det jeg ber dem om. Dette kan kanskje alle kvinner?

Jeg trodde lenge (i tenårene) at jeg var mindre pen, siden jeg fikk lite oppmerksomhet. Men så snakker jeg med de jeg gikk på ungdomsskolen og på videregående med, og får høre at "halvparten" av gutta var forelska i meg. Jeg så aldri noe til det, for å si det sånn! Nå er jeg i midten av 20-årene og ser at jeg er flott, men jeg føler meg ikke alltid flott av den grunn.

Jeg er forresten lite opptatt av utseendet, og har til gode å falle for en mann fordi han er kjekk - men jeg faller veldig lett om en mann er sjarmerende, tar meg på alvor og fører en ordentlig samtale.

Også er det noe med det at alle blir pene om man er glad i dem. Jeg kjenner "vakre" mennesker som jeg ikke synes noe om utseendemessig, fordi de er noen idioter.. Og jeg kjenner mennesker som kanskje ikke havner så høyt opp på skalaen, som jeg synes er helt utrolig nydelige. Jeg kan også snu meg etter pene mennesker på gaten, og har opplevd å se mennesker som er så vakre at det er ren nytelse å hvile blikket på dem - men det er allikevel ikke de menneskene jeg ville ramset opp om noen ba meg fortelle hvem jeg synes er "vakrest i landet her".......

[Gjest Steinar]

Jeg vet ikke hvor pen jeg er - altså, jeg kan se meg selv i speilet og se at jeg er pen, og at jeg er penere enn mange andre. Om jeg er slående vakker tviler jeg på, jeg havner kanskje heller i kategorien "nydelig" ? Men jeg har fine former og visstnok en utrolig sensuell munn...

Hmm.. er ikke "slående vakker" og "nydelig" ca nøyaktig det samme?

Ellers må jeg si at jeg tviler på at dette innlegget har rot i virkeligheten. Ikke fordi det ikke finnes mange vakre kvinner der ute, men fordi måten du beskriver ditt utseende/ordlegger deg minner mest om det man kan finne i typisk kiosklitteratur fra Narvesen.

[Gjest Gjest_Ola_*]

Men altså - jeg blir hele tiden slått av hvor mange norske kvinner og menn som er pene, jeg da. Det går jo et rykte om i verden, og det vi syns er ordinært, syns andre land er pent. Jeg har selv vært veldig mye i Belgia og Storbritannia, og virkelig - vi er faktisk mye penere enn begge disse folkeslagene i snitt. F.eks er det ikke mange rare neser i Norge!

Helt enig. Vi nordmenn er kanskje litt blindet av vår egen skjønnhet, siden vi omgåes den hele tiden. Men i utlandet er nordmenn kjent for å være veldig vakre. Jeg synes også at vi har færre med stygge tenner, færre kvinner med bart, og ikke minst flere høye mennesker.

[Gjest Gjest_Robotkalle_*]

Man vet ikke selv at man er veldig pen. Årsaken til det, er at kvinner er kvinner verst . Dvs. at de som er naturlig pene/vakre ikke får så mange komplimenter. Kvinner er veldig flinke til å løfte hverandre opp for å oppmuntre ("Så fin ny genser", "har du klippet deg", "nydelig kjole")... men det gjelder bare de som ikke er veldig pene/vakre . Resultatet er at de som er veldig pene/vakre går i grunnen i gjennom livet uten å ane noe om det.

Man vet alså ikke at man kan få hvem man vil. Man tror at når folk titter på en, så er det fordi smekken er åpen eller at noe annet er galt. Sånn er det

At jeg gidder, nå får jeg vel pepper... Men skal prøve å svare fra mitt ståsted.

Jeg har vokst opp med en pen bror og ei søt søster, selv var jeg den flinke som ikke hadde noe utseende å skryte av. Sånn er ofte roller i familien. Jeg slet masse med at jeg var så stygg, og hadde fryktelig dårlig selvtillit.

Mamma var også enormt vakker, og så omsvermet at det tidvis var pinlig å være sammen med henne.

For meg var det alltid det indre som var viktigst.

Da jeg ble eldre begynte jeg å oppleve sjalusi fra jevnaldrende venninner, oppmerksomhet fra gutter og jeg trodde de ertet.

Vet ikke helt når realismen "kicket" inn. Jeg ser nå at noen oppfatter meg som både attraktiv og pen, og når jeg ser i speilet så får jeg ikke panikk lenger. Jeg ser det som er, og jeg gjør det beste ut av det jeg har. Har snakket med en god fjortisforelskelse om dette, vi klina da jeg var seksten og han var fjorten, og visstnok var han hele skolens helt etter det, for alle hadde lyst til å kline med meg, fordi jeg var så fin. Og jeg som var singel til jeg var 23, fordi jeg ikke trodde jeg hadde sjans på en eneste mann.

Men enda tar jeg meg selv i å tro at jeg har spinat mellom tenna når noen snur seg etter meg, eller at jeg har dopapir under skoen for eksempel. Og kanskje har jeg det også...

Troverdig.

Jeg har ikke truffet mange sånne, men jeg har truffet en, som virket så hyggelig, snill og grei, selv om hun var symmetrisk i ansiktet, slank i kroppen, blond, akkurat passe runde kinn, hake, ikke bolle, og samtidig ikke flat i trynet eller spiss. Blå øyne og vakkert formede øyelokk. Hun skulle bli psykiater, og var veldig beskjeden. Jeg traff henne før en muntlig eksamen, som jeg aca, og jeg traff henne et halvt år etterpå på et sykehus, hvor jeg fikk jobbe sammen med henne. Spurte aldri, men lurer på om hun hadde blitt misbrukt eller banket opp av pappaen eller mammaen sin da hun var liten. Det sier vel litt om hvordan jeg oppfatter at pene jenter er til vanlig, og hva som er uvanlig? Kanskje hun bare ble mishandlet psykisk av de andre jentene på skolen hun gikk på?

Ble også kjent med en annen dame på studiet som jeg vet fikk mye oppmerksomhet av gutta, og jeg hørte av en annen dude at hun hadde vært nakenmodell i en utgave av et større tidsskrift. Hun utstrålte litt mindre pen jente, og litt mer sexy dame, var litt høyere enn den lyse kvinnen, brunette, symmetrisk i ansiktet, ga meg litt Victoria Beckham med mer naturlig slankhet-vibber. Jeg fikk ikke noen negative assosiasjoner av å snakke med henne, var hverken nedlatende eller arrogant på noen som helst måte. Men jeg husker jeg hilste på henne og smilte når hun var seint ute til histologi-frimikroskopering. Da satt det en rad lenger bak med jenter som dreit henne ut ovenfor meg, "litt intox på dama di, kalle - jeeeg må til hiistoo... bakfyll.." XD. De hadde jo rett, men pointet er at denne pene jenta var litt - vel, utafor? Samtidig som hun neppe sleit med selvtilliten om hun hadde flasha kroppen for penger. Så selv jenter som i utgangspunktet ikke har dårlig selvtillit, blir nok støtt ut av flokken, om de ikke tilpasser seg, og i hvert fall later som om de ikke er pene, eller kler seg som dritt.

Har enda et eksempel, fra venneflokken til en yngre roomie jeg bodde billig sammen med. ca 175, 80kg, slank midje, passe rundt ansikt, alle syns hun var jævlig deilig, (inkl. meg) og hun hadde en voldsom selvtillit utenpå. Men hun var sammen med en politimann som var blond, lavere enn henne, og som virket litt sjenert og usikker på de festene hvor de begge stilte opp!!!

Konklusjonen er at jeg har for lite anektdotisk bevis til å vite sikkert hvordan det er for pene damer. LOL. Det "materialet" mitt peker mot, er vel kanskje at det er andre ting som må spille inn, annet enn de skjønnhetskriteriene som ser ut til å være mest allmenngyldige (symmetri, bmi, høyde, former) på hva slags personlighet hønene utvikler.