Mye lyd, men lite action...

[Sommersol]

Ville vært veldig fornøyd viss jeg tok at 19 kg fra hvor jeg er idag. Men om det tar ett

år eller to gjør det ingenting, bare et blir slutt på den jojo-vekta.

Jeg skal ikke ned 19 kg, men 10 ville vært bra, 15 ville vært perfekt. Men jeg er blitt for gammal til å higre etter det perfekte.... eller er det en dårlig innstilling?

[fairygirl]

Hva er det "perfekte"? Det endrer seg jo stadig vekk uansett

Hige etter trivsel, derimot, tror jeg er sunt ...

[Sommersol]

Trivsel ja... Men jeg synes definisjonen på trivsel også endrer seg stadig vekk jeg. Somme tider trives jeg neste uansett, andre tider kan alle faktorer tilsynelatende være tilstede, men det hjelper ikke. Men det jeg merker er jo at hvis jeg er forholdsvis fornøyd med hvordan kroppen ser ut og oppfører seg, blir trivselen iallefall litt bedre. Men det henger vel ihop. Når jeg trives spiser jeg sunt og trener, når jeg ikke har det så bra er det vel ofte på trening og mat det svikter først. Så det blir vel litt som høna og egget det der...

Idag har vært en hektisk dag. Kamp, tur og møte etter jobb. Så kom jeg på at litt pakking må vel kanskje til, selvom det bare er et godt døgn. Men her sitter jeg. Rastløs i kroppen kunne godt en enda lenger tur. Hater å være slik, og jeg vet hvorfor jeg er det

[Sommersol]

Jeg er så lei av alle burde og må jeg omgir meg med. Jeg burde vasket soverommet skikkelig, byttet sengklær på alle sengene i hele huset, burde skrubbet badet og sikkert desinfisert dusjen, burde skuret kjøkkengulvet, burde vasket vinduer både inne og ute, burde vasket kjøkkenskapene utvendig for de er virkelig skitne. Jeg burde ryddet hele underetasjen, særlig boden og roterommet, jeg burde vasket bilen innvendig og utvendig. Jeg burde hatt en storopprydning i mine og barna sine klær. Strøket og reparert, kastet og ryddet bort...

Alle disse burdene er helt reelle. Det er langt ifra fordi jeg har høy terskel for noe som helst For den terskelen er nemlig flyttet så lavt som om det nesten overhodet går an å ha den. For det er en nemlig nødt til når en skal utføre alt alene. For i tillegg til alle disse burdene kommer alle MÅene. Alt det som ikke kan utsette.

Som feks at jeg MÅ avbryte "frilørdagen" min med å kjøre minste på en aktivitet. Orker ikke engang forslå at faren skal gjøre det, for det blir det bare bråk av, og da trekker heller minste seg.

Det er alltid noen slike som avbryter meg, som gjør at jeg ikke får gjort ting slik bare JEG ønsker..

Men heldigvis har jeg også lav terskel for å kaste vaskebøtta hvis noen ber meg om å være med på noe jeg synes er mer gøy :gjeiper:

Så nå har jeg to timer på meg. Jeg skal få gjort mest mulig på den tiden, så blir resten bonus.

Skal ikke koke meg kaffi engang, og ingen KG eller FB før om TO timer...

1 2 3 GO

[fairygirl]

heia!!

[Sommersol]

Takk for god cheerleading fairy, det hjalp

Jeg fikk da vasket soverommet og badet, før jeg måtte avgåde med minste. H@n ville at jeg skulle være tilstede, og da gjorde jeg det. Ikke ett vanskelig valg når alternativet var

Samtidig var ble det to timer sammen med Ham, iallefall i samme "rom"

Han er en veldig engasjert person, og han var der kun for interessen for "faget" og for minste min. Men det overbeviser ikke meg. Så i mitt hode er jeg uinteressert, så hvis han vil noe, blir alt opp til ham nå. Så da er jeg ferdig med den saken for en stund.

To timer på sidelinjen med Ham og masse intetsigende pjatt gjorde at jeg trengte en laaaang tur. Så da la jeg ut, bare meg og Ipoden min. Det gjør underverker for kropp og sjel

Da jeg sto og låste opp døra kom ei vennine svingende inn til meg. Jeg har sagt det før og sier det igjen, jeg har verdens beste venner

Vi skravlet på kjøkken i to timer, bestilte tur til hovedstaden i sommer og avtalte tur i uka.

Da hun var gått fikk jeg akkurat løpt igjennom dusjen, da sto ei annen venninne der og hadde kjøpt mat til oss. Så da ble det ferdigmat (det er lov det av og til) film og litt digg. Vi så Sammen er en mindre alene. Det er en "gammel" film jeg har vært på jakt etter lenge. Jeg leste boka en sommer for ei stund siden og foresket meg helt i den. Men filmen skuffet. Var helt ok, men klarte ikke formidle noe av det som det ble i boka.

Litt smågodt og digg så var det kveld. Nå har jeg bare resten på burdelista mi, men først skal jeg gå en tur med venninna fra igår. Deretter håper jeg at jeg har hentet litt energi til å ta enda litt husarbeid. Hadde vært deilig å starte uka med tomt skittentøy og noenlunde reint hus

Så tenkte jeg at jeg skulle ta ei beinhard treningsøkt i ettermiddag. Ta er hode og kroppen utslitt og jeg slipper å tenke på at jeg ikke skal ta kontakt med noen

[Sommersol]

For første gang på lenge kjente jeg litt skrivekløe. Jeg skal avgårde om 15 min, men føler for å skrive. Bare pjatt, ingen dype tanker.

Igår var det så nydelig vær da jeg gikk. Tenkte masse på alt og ingenting. Men tenkte endel på hvordan jeg er og er blitt. Jeg har levd i ett vakum i snart ett år, og det har gjort noe med meg. Jeg tenker jo ingen tanker som ikke omhandler enten praktiske ting eller Ham lenger. Alt dreier seg alltid bare om ett eller annet mål litt frem i tid. En eller annen milepæl som alltid ender opp med ett stort MEN likevel. Jeg glemmer jo helt ut å leve i nuet.

Kjeder meg veldig lett, vil enten være sosial eller bare sitte i sofaen og glo i lufta. Før nøt jeg å være alene, både med og uten barn. Nå må jeg omgi meg med folk hele tiden helst. Utenom når jeg går tur, da liker jeg å være alene.

Samtidig tenkte jeg at kanskje er det ikke noen stor ulempe å ikke være så dyp hele tiden. En trenger ikke alltid tenke store tanker om livet, verden, krig og fred og resten av røkla hele tiden.. Men jeg trenger da ikke alltid bare tenke praktisk heller vel

Men idag er finværet over og jeg skal ikke gå alene. Da blir det ikke så mye tenking og jeg skal prøve å bli en bedre lytter. Mye har dreid seg om meg for tiden. Jeg har ett stort ønske, og det er å bli en bedre lytter. Leve etter at det er en grunn for at vi har to ører men kun èn munn...

Jeg trenger ikke alltid gi alt av meg selv, andre kan få lov å gi litt også

Men nå ut på tur aldri sur

[Sommersol]

Det ble 1 time og 39 min på 1,2 mil. Det er sånn ok rask gange. Vi skal jo prate og, så kan ikke miste all pust

Gikk vel ca like langt igår også, så jeg tror at trening i ettermiddag utgår. Jeg tar meg heller en økt i morgen. Ble innvitert med på restaurant med venninne nå. Jeg må helt klart gå på ett kurs hvor jeg kan lære å si nei. Jeg har så stram økonomi for tiden at selv om dette er ett veldig billig sted som bare vil koste meg 2 hundrelapper, burde jeg takke nei. Men klarte jeg det da??? Nei jeg har jo så lyst til alt, og da får jeg jo være sosial. Så jeg takket ja.

Eldste kom akkurat inn døra. H@n har vært hos faren fra kl 18.30 på fredag, til kl 13.00 igår. Da skulle faren avgårde på noe og barna ble skuflet andre steder. Jeg skjønner ikke hvordan han får seg til å gjøre det, så lite så han ser dem

Minste er hos familie, så h@n er der enda, men eldste kom som sagt hjem nå. Det er ikke mange timene de får sammen, og det er ikke mange timene jeg får "fri"

Får litt dårlig samvittighet for at jeg skal ut å spise da selvfølgelig, men jeg har tidligere måtte innføre at hos meg er de alltid velkommen, og de vet alltid hvor de finner nøkkel. Det er mat i skuffer og kjøleskap, men fredag og søndag er det ingen servering av meg.

Det var nemlig en periode de skulle spise middag her fredag før de gikk til far, og kom hjem før lunsj søndag og ville da gjerne ha servert både varm lunsj og middag. Da forsvant jo hele friheten min. For det er nemlig en stor del av det det dreier seg om.. nemlig mat. At jeg to døgn annehver uke kan spise det jeg har lyst på, eller rett og slett la være å spise. Eller iallefall la være å spise noe som trenger tilberedning.

Det ble ingen sure miner da jeg stengte kjøkkenet, og det medførte at de gikk til faren litt tidligere på fredagen og kom tilbake litt senere på søndagen. Iallefall i en periode

Men det medførte jo også som vanlig dårlig samvittighet hos meg

Men idag blir det kinamat, og jeg skal prøve å la være å spise så mye ris. Ikke akkurat helsekost med kinamat, men jeg driver jo med måtehold u know, så da er alt ok... med måte

Endret 20. mars 2011 av Sommersol

[Sommersol]

For ett tempo det går i om dagen, men det slik er det alltid på denne tiden. En aktivitet avslutter og neste starter, og da blir det travelt. Men jeg liker det slik, og det er også et tegn på at våren er i anmarsj. Igår gikk det slag i slag fra halv 5 til vi var innenfor dørene igjen godt over kl 9 om kvelden. Men det er så engasjerende og sosialt at alle andre tanker får fred, og det kan jeg like.

Dagen idag blir nesten lik gårsdagen hva aktivitet angår, men ikke så spennende innhold. Ett par møter gjør at det ikke engasjerer så mye. Liker meg bedre ute i felten sammen med barna jeg Men møter må til hvis aktivitetene skal fortsette, så selvfølgelig må en stille.

Litt muggen stemning på kontoret for tiden. Rart hvordan ett eller to mennesker kan påvirke miljøet så mye. Vi har alle mye å gjøre i perioder, men hvis alle skulle la det påvirke resten av verden like mye, ville det ikke blitt en særlig god verden.

Jeg prøver å la være å la meg irritere, men det er ikke alltid det lar seg gjøre.

Dessverre er jeg nok en person som har litt vanskelig for å bare tie. Etter en stund klarer jeg ikke lenger og uttaler meg. Det er ikke alltid like bra. Jeg liker ikke at det alltid er jeg som bare MÅ uttale meg. Men på den annen side, hvis alle bare skal godta blir det iallefall aldri bedre. Men det trenger vel ikke alltid være meg vel??

Vi har egentlig et godt arbeidsmiljø her, og det har jeg bestemt meg for å være med på å holde vedlike. Da må kanskje jeg være den som sier noe...

Økonomien min er så skakkjørt for tiden. Jeg er nok ikke alene om det, men to dyre turer og ett impulskjøp til mange mange tusen har igjørt dårligt til ekstremt dårlig hos meg. Fikk noen lapper igjen på skatten da, men de er egentlig avsatt til ny tur.

Jeg hadde lagd meg en plan og ett veldig nøye og stramt budsjett. Men det er jo så veldig vanskelig å holde. Jeg merker at jeg nok er veldig sløv med penger.

Som igår feks, kjørte vi fra aktivitet. Minste ville at vi skulle kjøre innom McDonalds, for det skulle mange av de andre. Jeg bryr meg ikke så veldig om hva de andre skal, men så mitt snitt til å slippe å lage mat da vi kom hjem. Tenkte i 10 sek så ble det ett ja. Det var nesten 200 kr brukt som ikke var "budsjettert" med. 200 kr som i dette budsjettet er ganske mye penger.

Men jeg har bestemt meg, jeg må bare fortsette for å få rettet dette opp så fort som mulig. Raskt og smertefullt må da være bedre enn langsomt og smertefullt. For det er slitsomt og være på etterskudd hele tiden. Jeg trenger en lottogevinst. NU...

[Gjest Miss O'Hara]

Må ha ramlet litt av, jeg - er du singel igjen?

Venter i spenning på å finne ut av skatten, jeg, kommer ikke inn på altinn

Ha en fin dag!

[Sommersol]

Fikk med meg at du fikk igjen på skatten Miss, ca det samme som meg Men jeg ville hatt litt mer

Om jeg er singel? Tja det kommer vel an på hvem du spør. Jeg føler meg mentalt singel for øyeblikket. Men hvis du spør han som sa han skulle være her for nesten to timer siden, tror jeg ikke han mener det.

Jeg har bestemt meg for å gi faen. Jeg avslutter ingenting, til det er "ting" for lite avklart og det er så mye som kan skje å endre seg når ting blir enda mer avklart. Men han har jammen en jobb å gjøre. Så jeg er helt på sidelinjen. Tar ikke ett eneste initiativ. De eneste gangene jeg tar kontakt først, er når jeg må ta kontakt med ham i forbindelse med en forbindelse vi har som ikke er privat.

Jeg kjenner jeg er helt rolig på dette, og har ikke informert ham om hvor han har meg for øyeblikket. Han blir nok nødt til å bergta meg på nytt hvis dette skal fortsette.

Kjenner jeg blir litt varm og sint når jeg skriver dette, også fordi han har sagt han skulle være her for noen timer siden, og jeg har ikke hørt ett kvekk. Det er så typisk han, så jeg burde ikke bli sint, men jeg kan ikke leve slik.

Denne uka har vært knalltøff, og helga blir ikke bedre. Men det betyr at våren nærmer seg, for da er det avslutning av en aktivitet, men det er oppstart på den andre. Det må jo bare bli travelt det. Men har fått trent 3 ganger denne uka, men spist ett hav med karbohydrater, og det kjennes på kroppen

[Sommersol]

Men nå tror jeg kanskje at jeg er singel igjen

Eller vet ikke om jeg griner heller. Jeg er veldig veldig glad i Ham, men vet ikke om jeg kan leve med en mann som jeg må Smse med for å få respons.

Jeg gidder ikke "oppdra" en huleboer til. Been there done that. Mission imposible (sikkert feil stavet, men skrevet i affekt )

Jeg ønsker vel egentlig ikke dette, men jeg tror jeg går for better safe than sorry, og han viser idag at jeg har god grunn til å tvile.

Sier han skal komme i 9 halv 10 tiden. Kl 22.50 melder jeg ham:

Endring i planer?

Nei han måtte hjem, "krise" i heimen, ett barn må hentes.

Jeg: Oki, helt i orden, men når hadde du tenkt at jeg skulle få beskjed om det?

Svada svar. Jeg er så dårlig på dette skriver han, vil ikke skuffe.

Jeg: Dårlig på hva? vil ikke skuffe hvem? Ingen ber deg velge, jeg krever bare en liten informasjon.

Intet svar

Intet svar

Intet svar

Jeg: dette er grunnen til at jeg tviler på deg, du svarer meg ikke på vanskelige ting. Trekker meg tilbakejeg nå, lar alt være opp til deg. Du må bestemme meg, men la meg få vite. Jeg håpe å høre fra deg anyway..

Intet svar

intet svar

Intet svar

Jeg: bryr meg masse om deg, men dette kan ikke fortsette...

Kommer ikke til å få svar før tidligst i morgen. Håper jeg får sove, prøvd en liten time nå. Har så stramt program i morgen. Trenger søvn..

Treger jeg? Nei det må skje noe..

Bare jeg kunne sovnet..

[Sommersol]

For det er jo ganske respektløst å la være å svare... Han vet at jeg ikke får sove under slike omstendigheter, for det er ikke første gang han reagerer slik.

Han sier han takler det så dårlig, kryper inn i skallet sitt og vet ikke hva han skal svare. Greit nok, men vil jeg ha en slik mann? Gi meg et tegn, dette blir vanskelig, må snakkes senere natta. Det hadde holdt.

Jeg kan ikke ha en mann som rømmer fra alle problemer. Det er det han har gjort i ett år. Det er derfor alt er blitt som det er blitt. Han biter seg selv i halen nå. Håper han lærer, for han er en fin mann

Jeg vet at en ikke kan forandre ett menneske, men det er ikke snakk om det, det er snakk om å få frem noe jeg vet ligger der. Men nå har jeg ikke mer å gi, han må finne det selv, eller gå videre (eller tilbake)

[Sommersol]

Jeg kjenner jeg angrer litt. For han er en veldig fin mann, og jeg har intet ønske om å forandre ham. For under andre forusetninger.... Men dette er forutsetningene vi ble gitt..

Kjenner jeg anger mest på at omverdenen har fått så mye innsyn i det siste. Blir så mye å forklare.

Hvorfor fikk jeg dette for meg nå? Etter ett år i denne tralten? Burde visst det

Får prøve å sove nå...

[Sommersol]

Joda jeg sovnet, men våknet igjen halv 7. Har sovet forholdsvis greit.

Har enda ikke hørt ett ord. Det gjør meg trist og lei, men samtidig litt sikrere på at slik kan ikke jeg ha det.

For jeg er ganske sikker på at han har lest mld mine, eller om han mot formodning ikke har det så gjør han det innen en times tid. Men er også ganske sikkert på at det vil gå lang tid før jeg hører noe. Faktisk er jeg også nokså sikker på at det er jeg som tar kontakt.

Det er derfor jeg er i tvil. I tvil om hvor mye jeg betyr for ham. Jeg mener at det er ingenting i hele verden som får en til å la være å svare en person som betyr veldig mye for èn. Selv om en er dårlig på slike ting og trekker seg inn i skallet sitt. Da mener jeg at jeg ikke kan bety nok for ham.

Kjenner at jeg vet at om jeg i det hele tatt hører noe fra ham, blir det ikke før i kveld. Vet at han har en like hektisk dag forran seg som meg. Men jeg hadde gitt livstegn, det kommer ikke han til å gjøre.

Skulle det nå være en grunn for det, som om at det er så veldig vanskelig for ham å takle slike ting at han rett og slett ikke klarer, mener jeg fremdeles at jeg betyr for lite for ham.

Ingen lar noen èn er veldig glad i sitte gang på gang og lure, uansett hvor vanskelige ting er å snakke om.

Jeg er ganske rolig på dette kjenner jeg. Bemerkelsesverdig rolig... Så jeg tar meg i å lure på om jeg innerst inne vet at dette ordner seg. Men det tror jeg ikke.

Jeg tenker at jeg har fått rett. At jeg aldri skulle hørt på dem som mente at jeg bare skulle kjøre på. Jeg skulle bare fortsatt i min lille verden alene. Der var det trygt, og jeg hadde ikke noe behov for å legge hjertet mitt i hendene på noen.

Når jeg da først gjorde det, ble det voldsomt. Da jeg slapp hjertet mitt løst i hendene hans, tok det helt av. Jeg hadde ingen kontroll på følelsene mine lenger, og det skremmer meg fremdeles.

Jeg er nok satt veldig masse tilbake i tid i prosessen med å tørre å satse igjen.

Lurer på hvordan jeg reagerer når vi møtes igjen. For det må vi. Jeg har masse saker som er hans, og vi har veldig mange krysningspunkter i hverdagen. Jeg vet at om jeg ber om fred, så får jeg det. Han er ikke en pågående type. Skulle jeg ønske han var det? Skulle jeg ønske han tok meg med storm igjen? Jeg skrev det til ham, at jeg måtte overbevises på nytt. Jeg vet han har lest det, men han forholder seg rolig. Hvor viktig kan jeg være da???

[Sommersol]

Har fremdeles ikke hørt ett ord. Det er ikke til å tro, og helt utilgivelig. Det finnes ingen unnskyldning i hele verden for dette. Verken praktiske eller følelsesmessige unnskyldninger

Jeg kan uansett ikke leve med slik vingling og lite beslutsomhet...

Det jeg syter mest med nå er å måtte fortelle dette til resten av verden. For det er nettopp blitt offisielt og det føles som ett enormt nederlag Trist at det skal være ett fokus igrunn..

Men dette viser meg nok en gang at jeg skal stole på magefølelsen min, for den har ofte rett.

Hatt en veldig travel dag, men det passet fint. Morgendagen fortsetter på samme måte, heldigvis...

Men jeg lurer veldig på hvorfor jeg får sultfølelse når jeg overhodet ikke klarer mat

[fairygirl]

Har så lyst til å trøste, men vet ikke hvordan men tenkte kanskje jeg i det minste kunne dele at jeg vet litt hvor du er inni deg akkurat nå? .. For jeg kjenner meg sjøl igjen i dine beskrivelser, Sol, fra en tidligere romanse; - frustrasjonen, fortvilelsen, oppturene og nedturene .. og ikke minst hvordan jeg følte meg da kommunikasjonen uteble. Det var vemodig, men også befriende, da jeg endelig ga slipp ..

I det minste lærte jeg hva som er svært viktig for meg; god og klar kommunikasjon!! Det hjelper lite at han var en fantastisk mann på mange felt, når det ikke var mulig å kommunisere de enkleste ting...

Heldigvis hindret ikke den opplevelsen meg i å tørre å kaste meg ut på dypt vann igjen da jeg nok en gang falt pladask, og nå er jeg gift med han som viste seg å være den virkelige drømmemannen min

Jeg ønsker deg gode vårdager med barna dine, familie og venner

[Sommersol]

Tusen takk for trøstende ord fairygirl, jeg kan trenge det. Og selv om jeg innerst inne vet at dette går over, gjør det godt å høre av andre at det faktiskt gjør det...

Kjenner at dette blir tyngre enn jeg hadde trodd. Men tror bare jeg må dra meg igjennom det. Jeg kan ikke gjøre retrett nå. For jeg kan ikke leve med dette. Jeg kan ikke leve med en mann som sliter slik med kommunikasjonen at han ikke gir meg ett livstegn. For jeg ha enda ikke hørt ett kvekk fra ham.

Jeg tenker at han ikke kan bry seg i det hele tatt, når han lar meg gå slik, men det vet jeg at han gjør. Men han stikker hodet i sanden, og håper problemet har forsvunnet enten på den ene eller andre måten når han titter opp igjen.

Men jeg er ikke en dame som bare forsvinner, ei heller ei som bare lar ting skure. Vi kan jo ikke ha det slik. Han er helt nødt til å forholde seg til meg på flere områder. Vi har så mange steder vi naturlig treffes i hverdagen. Det var jo slik vi fant ut at vi hadde så god kjemi. Både i morgen og tirsdag har vi aktiviteter som vi begge må gå på. I morgen er det closest, for da skal vi på ett møte med kun 7 deltakere. Han er vesentlig, men jeg er redd han ikke møter. På tirsdag er det ett større arrangement, men der jeg er ganske vesentlig og synlig, så han er nødt til å forholde seg til meg. Jeg har også flere ting her, som tilhører han, og han har kjøpt noe utstyr til bilen min som jeg må ha ganske kjapt.

Så snakkes må vi, enten han vil eller ei.

Og slik er jeg, legger alt til sides og tenker mest på det praktiske, det er enklest og gjør minst vondt.

Kvier meg for å måtte fortelle det til de rundt meg, spesielt kollegaer og barna. Det er jo litt spesielt, siden vi har fått endel uønsket oppmerksomhet rundt forholdet vårt. Så nå, bare kort tid etter at bomben smalt er det over. For oss har det jo vart i over ett år, og prosessen enda lenger.

Kvier meg for barna, først og fremst fordi de liker han så godt, og fordi jeg merker at de har begynt å se fram til å bli en familie igjen. Ingen har forespeilt dem det, men de har vel sett det selv.

Jeg synes også det er så trist at de ønsker det så intetst, at jeg ikke er nok liksom...

Innvendig strides jeg. Jeg har så inderlig lyst til å ringe ham. Bare for å få en avklaring. For det har vi ikke, jeg aner ikke hva som skjer egentlig, Jeg avsluttet den siste mld med at nå trekker eg meg tilbake til du har bestemt deg, men håper jo selvfølgelig uansett at jeg hører fra deg. Siden har ingen sett`n...

Men jeg kjenner at jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg må bare gi opp dette, det kan ikke fungere. Men i hodet mitt var jeg ikke alene lenger. Jeg var begynt å se frem til å være to i hverdagen. Hadde begynt å merke fordelene av det igjen. Det sosiale livet tar seg opp igjen, for når en omtrent kun omgås par, blir det ikke mye spennende singel uteliv. Og par vil gjerne ha par. For jeg har merket at etter at vi ble offisielle, begynte invitasjonen å ramle inn. Til middager og andre lag. Ting jeg ikke har blitt invitert til på snart 4 år. Har ikke savnet det heller, men nå når jeg har fått en smak....

Naboen bytter dekk på bilen. Jeg hadde begynt å se frem til ikkeå være alene om alle slike ting også.

Edit: skulle selvfølgelig være en ikke i den siste setningen der...

Endret 27. mars 2011 av Sommersol

[fairygirl]

Det er godt å lese at du har beina på jorda opp i alt dette .. du uttrykker deg godt. Det er trist når gode følelser ikke klarer å sette rot ... men heldigvis går alt over, også dette ...

Lenge trodde jeg manglende tilbakemeldinger skyldes at jeg spurte "feil" ... men tilslutt framsatte jeg noe av det samme som deg. Ingenting kom. Da jeg traff ham igjen senere, trodde han likevel at alt var som før ... jeg fikk en bestemt følelse av at vi rett og slett var i to forskjellige virkeligheter

Vel. Når en dør lukkes, er iallefall jeg sikker på at en annen dør åpnes. Mon tro hvilke magiske eventyr framtiden vil bringe?

[Sommersol]

Uff ja beina på jorda... Vet jammen ikke jeg. Jo jeg har det, og jeg ser at det er bare en ting som er riktig her. Så nå føler jeg at jeg driver å samler opp guts til å stå imot ett eventuelt stormangrep.

Det høres sikkert forferdelig ut, men jeg tror ikke han har skjønt alvoret i dette for min del, og tror at det kommer ett stormangrep når det går opp for ham. Den sjarmoffensiven må jeg stå imot. Nå høres det ut som om jeg snakker om en psykopat, men det gjør jeg altså ikke. Men jeg kjenner at jeg nok er litt svak for ham enda, selv om hele meg vet at det ikke er slik det bør være.

Jeg tenker også på hvorfor dette føles verre enn sist?? Verre enn når ett forhold som hadde vart i 20 år ble slutt. Ett forhold som hadde avlet to barn??

Jeg tror forskjellen er at da hadde jeg bare fokus på en ny start. Alt måtte gjøres på nytt. Jeg var alene for første gang siden jeg var 15 år. Jeg måtte skaffe ett sted og bor, bil, ja rett og slett et nytt liv for meg og barna.

Nå går jeg bare tilbake til det jeg hadde. Til det jeg en gang trivdes med, men som jeg nå må prøve å finne igjen.

I tillegg føler jeg neste jeg har gitt mer her enn jeg gjorde i det andre forholdet. Har nok ikke det, men siden jeg holdt så lenge igjen, gav jeg så mye når jeg første gav, og jeg føler jeg har lagt hele hjertet mitt i hendene hans. Det tror jeg jammen ikke xen min noen gang har hatt (huff så tragisk egentlig).

Men han behandlet ikke det hjertet særlig pent. Så nå får jeg prøve å pusle det sammen. Har vært å trent, går en tur nå. Kan jo bruke manglende matlyst og økende treningsiver til noe

Og fremtiden fairy.. Ja hva vil den bringe monn tro??? Håper jeg ikke trenger så veldig lang tid før jeg får åpnet øynene mot verden igjen...