Hvor mye har fosterforeldre i lønn?

[klompina77]

ved adopsjon mister fosterfamilen lønn og penger fra staten..

[Gjest Gjest]

ved adopsjon mister fosterfamilen lønn og penger fra staten..

Og hva var intensjonen bak dette innlegget?

Fosterforeldre = Mennesker som utfører et viktig oppdrag på vegne av kommunen/staten. Det skal de selvsagt ikke gjøre uten kompensasjon for sine utgifter. Fosterforeldre har svært få rettigheter og svært mange plikter i forhold til barnet.

Adoptivforeldre = Mennesker som har fått et eget barn. De skal selvsagt ikke ha utgiftskompensasjon for egne barn. Adoptivforeldre har både rettigheter og plikter i forhold til barnet.

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke en dritt fra mine fosterforeldre.

Men merket at "mor" stadig kom hjem med nye ting til seg selv og ba meg ikke si noe til "far" eller juge og si at det var på 50% avslag..

Brøt taushetsplikten gjorde de også da jeg flere ganger fikk høre hele biografien min av "kusine".

Satt endel barnevakt for deres egentlige barn også.

hmmm...

Anonym poster: 3017505a0306126cbbb5adbc20a6a392

[Gjest Mini Mus]

Jeg er 17 år og det er bare noen måneder igjen til jeg blir 18. følelsen av å bli satt på gaten uten noe er noe jeg frykter kommer til å skje med meg. jeg har de siste månedene hjulpet til med å pusse opp en kjellerleilighet som da skal bli min når jeg fyller 18. jeg får da støtte til å betale strøm og leie og andre evt utgifter. nå kommer haken: for at jeg skal kunne få den støtten er jeg nødt til å si meg villig til å være under barnevernet til jeg er 21.. noe jeg ikke ønsker. jeg vil ha kontroll over min egen økonomi, jeg vil lære å stå på egne bein uten et bv som sier hva jeg skal gjøre til en hver tid og forteller meg hva som er rett for MEG. hvis jeg sier nei til dette tilbudet for å etablere meg på egen hånd får jeg ikke noe form for hjelp. den eneste hjelpen jeg får er hvis jeg blir boende her i leiligheten til jeg er 21 slik at min nåværende fostermor kan melke mer penger fra systemet. jeg har egenkapital på 0 kr på grunn av at jeg ikke får penger her jeg bor. liten mulighet til å skaffe meg jobb siden jeg bor på landet og ikke har førerkortet enda, og sist men ikke minst, jeg får ikke stipend fordi jeg er "forsørget av barnevernet" som det står i brevet. Hvor de pengene blir av vet jeg ikke. min foster mor får en stor sum penger for å ha meg, men likevel spør hun om støtte for hver minste lille ting jeg trenger å få kjøpt, kvitteringer på kontantkort, bukser osv blir sendt til barnevernet som da betaler. hva med de pengene hun selv får? noe går til mat, ja den skjønner jeg, men hva med resten? hun får pengene for å kunne ha råd til å ha meg uten å gå i minus selv og heller litt i pluss, men noe er det vel meningen faktisk skal brukes på ting jeg trenger? noen som har felles meninger, eller evt ikke, blir glad for tilbakemeldinger og synspunkt.

[AnonymBruker]

Til siste innlegger, jeg ville tatt imot tilbudet. Se på det som en hjelp over i voksenlivet. Det kan være veldig tøft å være 18 år og måtte klare seg helt alene, uten støtte av familie. Og da kan barnevernet være en god støtte på veien.

Anonym poster: 501437374305f6a218e9220e58340c02

[Gjest gjest]

Æsj, jeg blir helt kvalm av alle kyniske fostermorinnlegg her på forumet. Jeg har laang utdanning, lang yrkeserfaring, to barn - hvorav ett med spesielle behov (krever en til en), og lønn på litt over 400 000. Ettersom jeg selv er forelder til et diagnosebarn vet jeg godt hva som er det største godet for en familie - skulle gitt hva som helst for å kunne jobbe mindre, og ta meg av et ekstremt trengende barn som overhodet ikke får den hjelpen han har krav på og behov for. Ekremt naivt å tro at ingen fosterforeldre gjør dette for pengenes skyld. En rå luksus er det, å kunne være hjemme, og i tillegg tjene langt mer enn de fleste ville gjort i arbeidslivet. Men, stakkars, de har jo så krevende og vanskelige barn (les varer) og ta seg av. Tenk å si til et forsterbarn som, i likhet med tusenvis av andre i samme situasjon, har fått føle på kroppen hvordan det er å bare være en vare, at vedkommende bare må komme over det og komme seg videre. Fy skam!!!

[Gjest fostermor]

Til siste gjest: De aller færreste fosterforeldre "tjener" godt nok på dette til at de kan være hjemme. Ofte er det et krav om at en av fosterforeldrene må være hjemme det første året. Om barnet er ekstra krevende kan det være behov for å være hjemme i flere år. Kan love deg at lønna da er godt under det du tjener. Jeg er selv fostermor og har møtt mange fosterforeldre. Har aldri møtt noen som har sett på barna som "varer". Hvor mange fosterforeldre kjenner du? Selvfølgelig fins det dem som gjør det for pengene. Men de aller, aller fleste gjør det fordi det er den viktigste oppgaven i et samfunn - å ta seg av de barna som virkelig trenger det.

[AnonymBruker]

Jeg er 17 år og det er bare noen måneder igjen til jeg blir 18. følelsen av å bli satt på gaten uten noe er noe jeg frykter kommer til å skje med meg. jeg har de siste månedene hjulpet til med å pusse opp en kjellerleilighet som da skal bli min når jeg fyller 18. jeg får da støtte til å betale strøm og leie og andre evt utgifter. nå kommer haken: for at jeg skal kunne få den støtten er jeg nødt til å si meg villig til å være under barnevernet til jeg er 21.. noe jeg ikke ønsker. jeg vil ha kontroll over min egen økonomi, jeg vil lære å stå på egne bein uten et bv som sier hva jeg skal gjøre til en hver tid og forteller meg hva som er rett for MEG. hvis jeg sier nei til dette tilbudet for å etablere meg på egen hånd får jeg ikke noe form for hjelp. den eneste hjelpen jeg får er hvis jeg blir boende her i leiligheten til jeg er 21 slik at min nåværende fostermor kan melke mer penger fra systemet. jeg har egenkapital på 0 kr på grunn av at jeg ikke får penger her jeg bor. liten mulighet til å skaffe meg jobb siden jeg bor på landet og ikke har førerkortet enda, og sist men ikke minst, jeg får ikke stipend fordi jeg er "forsørget av barnevernet" som det står i brevet. Hvor de pengene blir av vet jeg ikke. min foster mor får en stor sum penger for å ha meg, men likevel spør hun om støtte for hver minste lille ting jeg trenger å få kjøpt, kvitteringer på kontantkort, bukser osv blir sendt til barnevernet som da betaler. hva med de pengene hun selv får? noe går til mat, ja den skjønner jeg, men hva med resten? hun får pengene for å kunne ha råd til å ha meg uten å gå i minus selv og heller litt i pluss, men noe er det vel meningen faktisk skal brukes på ting jeg trenger? noen som har felles meninger, eller evt ikke, blir glad for tilbakemeldinger og synspunkt.

Jeg klarte meg selv ved tilrettelagt borteboerstipend, og jobbing ved siden av vgs- studier. Så begynte jeg rett på høyere utdanning.

Jeg ville tatt et valg utfra hvor bra du gjør det på skolen; gjør du det bra og vet at du fint klarer deg selv(med det mener jeg at du faktisk tar ansvarlige voksne valg, klarer å håndtere et budsjett helt selv)

Jeg hadde heller ingen egenkapital, men altså; man må jo skaffe seg hybel/jobb og alt selv å egenhånd.

Så om du bor på landet og ikke har mulighet eller ønske om å flytte så tenker jeg BV er beste/eneste valg.

Men jeg synes det er noe underlig at du må være under dem uten noe valg helt til 21 - kan ikke denne "avtalen" sies opp når du starter på studier/jobb eller fylte 18?

Anonym poster: fed6ca49cee2022c649014620cb15ab5

[Gjest O___o]

Jeg mener og si de som er forsterket fosterhjem får 410 000 ca.

Så hvis du vil bli rik - eller trekke inn pengeperspektivet i diskusjoner om hvorfor folk ønsker å være fosterforeldre

så det nok en dårlig deal begge deler.

[Gjest "gjest"]

Jeg har truffet min dose fosterforeldre i min tid, og mange av dem er ymse også. Jeg har også truffet på en hel del fosterbarn som er ymse. Mange av dem kan nok selv for at de ikke hører så mye fra fosterforeldrene i ettertid, for som noen andre nevnte, det må være snakk om gjensidighet, selv om lojaliteten er hos foreldrene.

[Gjest Johnny]

Blir kvalm. Dette handler om barn. Ps. Får de som adopterer fra utlandet lønn fra staten. Dessverre tror jeg at mange velger dette som en inntektskilde. Hadde jeg ikke hatt fire barn selvh adde jeg hjelpt ett barn gratis. :-( ja de penga. Selvfølgelig skal de tilbake til foreldrene hvis forholdene ligger til rette for det. Relasjoner kan ikke bare glemmes. Slekt er sekt. :-) husk at 70 prosent av barna sliter ettårsdag, men nå har de endelige sett muligheter for å bruke fosterforeldre som har slektsforhold til barnet. Dette letter traumen for barnet som er med å bli tatt ut av hjemmet om det er ett godt hjem elle. Ikke...

Johnny T

[AnonymBruker]

Blir kvalm. Dette handler om barn. Ps. Får de som adopterer fra utlandet lønn fra staten. Dessverre tror jeg at mange velger dette som en inntektskilde. Hadde jeg ikke hatt fire barn selvh adde jeg hjelpt ett barn gratis. :-( ja de penga. Selvfølgelig skal de tilbake til foreldrene hvis forholdene ligger til rette for det. Relasjoner kan ikke bare glemmes. Slekt er sekt. :-) husk at 70 prosent av barna sliter ettårsdag, men nå har de endelige sett muligheter for å bruke fosterforeldre som har slektsforhold til barnet. Dette letter traumen for barnet som er med å bli tatt ut av hjemmet om det er ett godt hjem elle. Ikke...

Johnny T

Jeg og min mann er fosterforeldre, og vi går i minus på å ha fosterbarn. De fleste andre fosterforeldre jeg kjenner gjør det samme, og til nå har jeg ikke møtt noen som et spesielt opptatt av det økonomiske i dette. Utrolig nok er de mest opptatt av å tilby et trygt sted å være for barn. Jeg har tro på at potensielle fosterforeldre som ønsker fosterbarn som en ekstra inntektskilde blir luket ut tidlig i prosessen, eventuelt skremt bort når de innser at disse barna i mange tilfeller har behov som krever veldig mye - 24 timer i døgnet.

Anonymous poster hash: cc858...841

[AnonymBruker]

I teorien skal det være sånn at man blir "frikjøpt" fra den jobben man har og få den samme lønnen (når man må være hjemme full tid). I praksis er det ikke sånn. Ihvertfall ikke om man har en greit betalt jobb. Vi gikk ned 150 000 i året for å bli fosterforeldre. Vi var ivrige og ville dette her, og fikk beskjed om å regne ut hvor lite vi kunne klare oss med fordi min inntekt var alt for høy i forhold til det de kunne gi. Og jeg er ikke styreleder i Hydro for å si det sånn, men ikke hjelpepleier heller. Så om du er i et relativt greit lønnsnivå i privat sektor kan du nok se langt etter å få erstattet lønnen din.

Jeg har ikke angret på avgjørelsen om å gå ned i lønn for å få fosterbarnet, men det oppleves ganske urimelig når man stadig leser om hvilken gullgruve det er å få fosterbarn. I tillegg får du ikke feriepenger, så den dagen du går ut i jobb igjen må du ha spart opp selv. Jeg skal tilbake i jobb nå etter 2 år hjemme, og får ikke feriepenger i år, og mindre neste år også fordi jeg da ikke har jobbet hele 2011. Du har ikke krav på sykepenger, og jeg tror heller ikke du har krav på arbeidsledighetstrygd da lønnen fra barnevernet er godtgjøring for tapt arbeidsinntekt og ikke lønnsinntekt.

Brutalt sagt har du veldig mange forpliktelser og få rettigheter, og dette er ett system som bør endres.

Ser at det er en stund siden dette innlegget, men hvor mye tjente du? Vet du hva taket er?

Anonymous poster hash: 8277c...bca

[AnonymBruker]

Ser at det er en stund siden dette innlegget, men hvor mye tjente du? Vet du hva taket er? Anonymous poster hash: 8277c...bca

Jeg er hjemme med fosterbarn nå og jeg tror grensa ligger sånn rundt 500.000, men du må også ta med i beregning (som nevnt) at du ikke får feriepenger av det og det gir ikke grunnlag for sykepenger eller arbeidsledighetstrygd.

Jeg får også utgiftsdekning og arbeidsgodtgjørelse (selv om jeg er hjemme) i tillegg til lønna.

Anonymous poster hash: cc858...841

[AnonymBruker]

Jeg bodde i fosterhjem fra jeg var 14 til 18 men jeg aner rett og slett ikke om fosterforeldrene mine fikk betalt for det. Regner vel egentlig med det, men hørte aldri noe om det. De hadde masse penger fra før av, og var veldig velstående.

Anonymous poster hash: d85d6...948

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så fei å gå inn i fosterhjemsarbeid fordi man øsnker seg barn. Disse barna har foreldre, og ofte er det også sånn at det er et mål at de skal tilbake til biologiske foreldre når og hvis de på et tidspunkt blir i stand til å greie å være gode nok omsorgspersoner for barna sine.

Fosterhjemsarbeid er krevende, og disse barna har bagasje de vil bære med seg hele livet. Noen få kan adopteres, men ikke søren om jeg hadde gjort det. Tenk deg å stå alene med ansvaret hvis ting går på trynet f. eks i ungdomstida (og det gjør det ofte), uten barnevernet i ryggen?

Hvis jeg ønsket meg barn ville jeg gått for adopsjon, ikke satset på andres (vanskeligstilte og krevende) barn.

Hilsen fostermor.

det gjør meg vondt å lese at du skriver "hilsen fostermor" når du har sånne kyniske holdninger. jeg var et fosterbarn fra fireårsalderen og frem til jeg ble atten. jeg bodde hos den samme fosterfamilien hele tiden. og de hadde sånne holdninger som du viser. jeg var aldri "deres" barn.

vet du hva? man merker sånt. man merker at man ikke er elsket. at familien din egentlig bare ser på deg som en inntektskilde. at de synes du er krevende. at de ikke har lyst til å prate med deg om følelser. at de egentlig bare vil at du skal sitte stille og holde kjeft og ikke gjøre deg vanskelig. at de ikke interesserer seg for problemene dine. at det ikke er "deres sak" fordi du ikke er "deres".

når et barn føler at det ikke betyr noe for familien det bor hos, er det noe barnet bærer med seg hele livet. den følelsen av å ikke være god nok. den følelsen av å ikke være verdsatt eller elsket. jeg er 25 år nå og fremdeles sliter med disse tankene. om en av venninnene mine får mer oppmerksomhet enn meg når vi er ute, tenker jeg automatisk at det er fordi hun betyr mer enn meg. at folk liker henne bedre. at jeg ikke er like god som henne. for jeg vokste jo opp med å være uelsket. og de menneskene, den familien, som skulle vært der og trøstet meg når jeg hadde kranglet med vennene mine, ble mobbet på skolen eller gjorde det slutt med den første kjæresten, de var ikke der. de var for opptatt med å se på tv eller sitte på internett eller strikke eller andre ting. den familien som skulle elske meg uansett hvor mange kviser jeg fikk, hvor mye jeg la på meg eller hvor dramaqueen jeg ble i tenårene - de gjorde ikke det. aldri.

tenk litt på det. kan du ikke se på fosterbarnet ditt som DITT barn så bør du ikke være fostermor. å være uelsket, eller være "andreplass" (hvis du har biologiske barn som du liker bedre) av den familien man bor hos er noe av det mest ødeleggende et barn kan gå gjennom.

Anonymous poster hash: 03055...e11

[AnonymBruker]

For noe tull du kommer med her.

Når fosterbarnet fyller 18 kan han/hun selv velge å fortsette å få hjelp av barnevernet i flere år framover. Han/hun kan bli boende i fosterfamilien og han/hun ønker det, eller han/hun kan få økonomisk hjelp til å klare seg på hybel eller lignende.

Sjekk fakta før du sprer sånt tull.

Her er det nok DU som bør sjekke fakta. Jeg var fosterbarn. Nøyaktig syv dager etter attenårsdagen min ringte de fra barnevernet for å fortelle at fosterfamilien min ikke hadde råd til å ha meg lenger, og at jeg nå sto på egne ben.

Anonymous poster hash: 03055...e11

[AnonymBruker]

tenk litt på det. kan du ikke se på fosterbarnet ditt som DITT barn så bør du ikke være fostermor. å være uelsket, eller være "andreplass" (hvis du har biologiske barn som du liker bedre) av den familien man bor hos er noe av det mest ødeleggende et barn kan gå gjennom. Anonymous poster hash: 03055...e11

Dette er nok en av de største "misforståelsene" rundt det å være fosterforeldre. "Husk at dere ikke er foreldre", "Husk at barnet kanskje skal reise hjem" osv er noe av det verste jeg hører, tenk hva det gjør med forholdet til barnet når man hele tiden skal holde en viss distanse? Disse barna trenger (ofte) mennesker som inkluderer dem og gir dem uforbeholden støtte og kjærlighet. Det er den beste "behandlingen" barna kan få, bedre enn noen leger og psykologer noengang kan tilby. Et fosterhjem skal være et helt vanlig hjem for barnet, ikke en oppbevaring mens biologisk familie skjerper seg.

Ja, man risikerer (som voksne) å oppleve at barnet skal reise hjem igjen, men tenk hvilken gave man har gitt det barnet?

Anonymous poster hash: cc858...841

[AnonymBruker]

En får lønn etter hvor krevende barnet er. Noen får kun utgiftsdekning.

Et forsterket fosterhjem betyr ikke nødvendigvis mer lønn. Forsterkningene kan også være feks. avlastning, støttekontakt eller andre lignene tiltak.

Man har krav på ferie. Barnet kan da være hos avlaster, biologisk familie (hvis dette er bra for barnet), eller fosterfamilie.

Det du burde være klar over ved å ta inn et fosterbarn er at de veldig ofte har store problemer blant annet i forhold til tilknytningen, slike barn krever GODE fosterforeldre! Forsterforeldre som er engasjert.

Jo eldre barnet er jo større sannsynlighet er det for store problemer. Barn som blir flyttet fra sine biologiske foreldre har størst sannsynlighet for å få et normalt liv ved flytting før åtte mnd.

Man har desverre ingen rettigheter som fosterforeldre. Klarer de biologiske foreldre å forandre det som gjorde at de mistet omsorgen har de rett på å få sitt barn tilbake.

Har foreldrene hatt langvarig rusproblematikk, og kanskje har eldre barn bortplassert, eller om barnets foreldre har veldig lav IQ og dårlig adaptiv fungering er det kanskje større sannsynlighet for at det ikke vil bli tilbakeføring i forhold til en umoden eller uinteressert alenemor/far.

Uansett lykke til. Mange barn som trenger fosterforeldre.

Du kan sikkert ta kontakt med BUFetat i den regionen du bor for å få helt korrekt informasjon

buf er noe jævla dritt

Anonymous poster hash: 4f312...280

[AnonymBruker]

det gjør meg vondt å lese at du skriver "hilsen fostermor" når du har sånne kyniske holdninger. jeg var et fosterbarn fra fireårsalderen og frem til jeg ble atten. jeg bodde hos den samme fosterfamilien hele tiden. og de hadde sånne holdninger som du viser. jeg var aldri "deres" barn.

vet du hva? man merker sånt. man merker at man ikke er elsket. at familien din egentlig bare ser på deg som en inntektskilde. at de synes du er krevende. at de ikke har lyst til å prate med deg om følelser. at de egentlig bare vil at du skal sitte stille og holde kjeft og ikke gjøre deg vanskelig. at de ikke interesserer seg for problemene dine. at det ikke er "deres sak" fordi du ikke er "deres".

når et barn føler at det ikke betyr noe for familien det bor hos, er det noe barnet bærer med seg hele livet. den følelsen av å ikke være god nok. den følelsen av å ikke være verdsatt eller elsket. jeg er 25 år nå og fremdeles sliter med disse tankene. om en av venninnene mine får mer oppmerksomhet enn meg når vi er ute, tenker jeg automatisk at det er fordi hun betyr mer enn meg. at folk liker henne bedre. at jeg ikke er like god som henne. for jeg vokste jo opp med å være uelsket. og de menneskene, den familien, som skulle vært der og trøstet meg når jeg hadde kranglet med vennene mine, ble mobbet på skolen eller gjorde det slutt med den første kjæresten, de var ikke der. de var for opptatt med å se på tv eller sitte på internett eller strikke eller andre ting. den familien som skulle elske meg uansett hvor mange kviser jeg fikk, hvor mye jeg la på meg eller hvor dramaqueen jeg ble i tenårene - de gjorde ikke det. aldri.

tenk litt på det. kan du ikke se på fosterbarnet ditt som DITT barn så bør du ikke være fostermor. å være uelsket, eller være "andreplass" (hvis du har biologiske barn som du liker bedre) av den familien man bor hos er noe av det mest ødeleggende et barn kan gå gjennom.

Anonymous poster hash: 03055...e11

Denne tråden er veldig gammel, men jeg mener å huske at det er meg som skrev innlegget du svarer på her, og heldigvis har du misforstått meg totalt. Det jeg mente (og som jeg håpet skulle komme klart fram), var at det er en dårlig idé å gå for fosterbarn hvis det man egentlig ønsker seg er egne barn. Grunnen til dette er at fosterbarn som regel har foreldre som de har kontakt med hele veien, gjennom samvær og telefonsamtaler, og at de biologiske foreldrene kanskje til og med en dag lykkes i å få barna sine tilbake til seg. Dettte handler altså ikke om å unngå å knytte seg til fosterbarn, men at man skal være bevisst på at man ikke kan være garantert å ha dem hos seg for alltid.

Vi har selv et fosterbarn som har vært hos oss fra h*n var veldig liten. H*n kaller oss mamma og pappa, og ser på sine fostersøsken som biologiske, h*n har besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner i fosterfamilien sin som h*n ser på som biologiske, og det er heldigvis gjensidig. I starten hadde h*n mye kontakt med biologiske foreldre gjennom faste samvær, og vi har også vært igjennom 2 rettssaker hvor biologisk mor forsøkte å få tilbake omsorgen for barnet. Hun tapte i begge runder, og barnet ble hos oss. Nå har h*n bodd hos oss i mange år, og både mor og far har med tiden valgt å ha mindre, og etter hvert ingen kontakt i det hele tatt. Det er nå mer enn to år siden h*n sist så sine foreldre.

Men, tenk deg: om vi hadde hatt som utgangspunkt da dette barnet flyttet til oss, at dette skulle være vårt barn for alltid, og at vi endelig skulle få det barnet vi hadde lengtet etter i alle år, tenk deg da om mor hadde greid å skikke seg såpass at hun faktisk hadde fått tilbake omsorgen, og h*n hadde flyttet fra oss? Det hadde selvsagt vært en helt grusom tragedie for et barnløst par som ikke øsnket seg annet enn dette barnet i livet sitt. Jeg kjenner faktisk noen som opplevde dette, et barnløst par som fikk to små søstre som bodde hos dem i et par år, før alt plutselig ble snudd på hodet, og barna ble flyttet tilbake til de biologiske foreldrene. Det var en forferdelig sorg for disse menneskene, og jeg vet at de angrer dypt og inderlig på at de valgte å bli fosterforeldre, og ikke heller gikk for adopsjon, så kunne de blitt spart for dette.

Det var altså dette jeg mente da jeg skrev at man heller må adoptere hvis det kun er ønsket om et eget barn som ligger til grunn. At vi gikk inn i rollen som fosterforeldre på andre premisser, nemlig å hjelpe et barn som hadde behov for det, rett og slett fordi vi hadde muligheten og ressursene som skulle til, hindrer oss ikke å bli glad i barnet, tvert imot. H*n er en selvfølgelig del av vår familie, blir behandlet som sine fostersøsken, og merker i hverdagen ikke at h*n er fosterbarn i det hele tatt. Det er her h*n har vokst opp, og her h*n hører hjemme. H*n har også sagt at h*n ofte glemmer at h*n i det hele tatt bor i fosterhjem.

Ellers synes jeg det er veldig trist å lese om dine dårlige erfaringer, og at du kom til et fosterhjem hvor de ikke helt forsto hvilken oppgave de hadde tatt på seg.

Anonymous poster hash: aa580...02c